Krf ønsker massakrerte barn?

Per Sandberg. Foto: Frp. Creative Commons.

Direkte avskrift av Nyhetsmorgen på NRK P2, fra ca. 8.30, 19. februar 2015. Intervjuer er Øystein Heggen.

– Du mener at det trengs en debatt om hva slags samfunn innvandringen til Norge har skapt, og at de andre partiene på Stortinget har lukket øynene for den voldelige, islamske ideologien. Dette sier du altså til Klassekampen. Hva mener du med det?

–Ja, jeg… Det jeg peker på, det er resultatet vi har fått av de andre partienes sin fremelsking av det multikulturelle fellesskapet, det kulturelle fellesskapet, det fargerike fellesskapet, som har vært et motto for alle de andre partiene gjennom femten‐​tjue år. I dag ser vi resultatet.

Og jeg registrerer at det eneste tilsvaret jeg får fra Kristelig folkeparti og Venstre, det er det at dette er et soloutspill ifra Per Sandberg. …

[Klipp med Krfs nestleder Dagrun Eriksen fra Politisk kvarter. Hun mener Frps retorikk skaper fremmedgjøring og at Frp drar innvandringskortet fordi det går dårlig på målinger.]

– Er det dette kortet du drar når det går dårlig på målingene?

– Nei, men det er dette kortet Kristelig folkeparti og Venstre og alle de andre partiene trekker opp når man kommer inn på debatten om innvandring og integrering. Da er det alle dem som reiser denne debatten. Fremskrittspartiet har denne debatten kontinuerlig, vi, vi drar ikke noe kort i det hele tatt.

Nå har denne debatten gått i en uke–fjorten dager, og det er den samme, uansvarlige retorikken som kommer fra Kristelig Folkeparti, som har et meget stort ansvar for at tusenvis av unge mennesker, født og oppvokst i Norge, lever i frykt for tvangsekteskap, lever i frykt for kjønnslemlestelse.

Kristelig folkeparti har et enormt ansvar for at vi rekrutterer titalls mennesker, unge mennesker, født og oppvokst i Norge, som reiser ut og slutter seg til terrororganisasjoner, driver med krigshandlinger, massakrerer barn og kvinner der ute. Dette er det Kristelig folkeparti som har ønsket, og resultatet ser vi i dag.

Jeg har ingen intensjoner om å kritisere unge mennesker som ønsker å bli inkludert i Norge, men man har ikke lagt opp til det.

– Ja, jeg har vel ingen tro på at Krf har ønsket seg fremmedkrigere, og det er vel sånn at dette tross alt utgjør en mye mindre andel av det som totalt sett kanskje er en berikelse for samfunnet, at det multikulturelle samfunnet slett ikke har slått feil. Det er jo mange eksempler på at innvandrere har lykkes, og at det er samkvem mellom innvandrere og nordmenn.

– Uten tvil! Det er masse, masse, majoriteten av innvandrere til Norge, de inkluderer seg, gjør en fantastisk jobb for det norske samfunnet, men det kan ikke resultere i at Kristelig folkeparti og Venstre, og Fremskrittspartiet for den del, lukker øynene for det som ligger i dagen i dag: Det er at vi har stor mangel på integrering, statistikken forteller det; stor mangel på inkludering i forhold til arbeidslivet og organisasjonslivet. Dette er noe vi må ta tak i umiddelbart, for i framtida vil ikke dette bli løst hvis ikke vi tar tak i det nå.

– Du sier til Klassekampen at det er fri innvandring i Norge. Det er det jo, med skam å melde, slett ikke. Hvilket land er det i det hele tatt du har som forbilde når vi ikke skal ha det slik som det er i Norge; det er tross alt store begrensninger på innvandring?

– Det som skjer, hva som skjer i dag, det er at i Europa, så er det et lett (?) å komme til. Man har millioner av mennesker som lever illegalt i Europa, og i Norge så kan man anke opp og ned i systemet selv om man ikke har rettigheter for verken asyl eller andre grunner for opphold.

– Men det er vel ikke riktig å si fri innvandring, Per Sandberg?

– Det er nærmest fri innvandring til Norge, også når det gjelder familiegjenforening. Det er ikke slik at man får nei til asyl, så er man i en situasjon der at man skal sendes ut, nei, da kan man anke opp og ned i systemet. Nå har vi kommet i en situasjon der at enkelte partier faktisk ønsker å returnere mennesker som har fått endelig avslag på asyl også. Det vil jo gjøre situasjonen enda vanskeligere for å ha et system i Norge som skaper inkludering. Vi driver hele tiden og tar inn mennesker der at det kreves integreringsprosesser. Vi begynner på nytt og vi begynner på nytt, hele tiden.

– Ja, men, de har altså denne ankemuligheten, men det er vel likevel ikke riktig å si at det er fri innvandring, selv om noen av de som er i Norge har en ankemulighet. Men en annen ting er jo at Carl I. Hagen har jo trukket et kort ut av ermet som ikke har vært vist på en stund, nemlig dette med å bruke begrepet snikislamisering. Støtter du at det igjen er kommet inn i debatten?

– Jeg registrerer at NRK også er veldig opptatt av at Fremskrittspartiet drar kort. Nå må NRK og andre presse, media, se at denne debatten går kontinuerlig. Det er ikke enkeltepisoder som gjør at Fremskrittspartiet deltar i debatten. Dette er programfestet. Og når Kristelig folkeparti og andre sier at dette er et soloutspill fra Fremskrittspartiet og fra meg, så er det altså slik at 70–80 prosent av det norske folk deler mine bekymringer, og da må man gjerne kalle det et soloutspill. Dette er ikke å dra noe kort, dette er å ta opp en alvorlig debatt, som man har forsøkt på gjennom flere år, men som man legger lokk på gjennom at man karaktisere sine kritikere, og de som tar opp debatten.

– Ja, men du svarte ikke på spørsmålet om du er enig i bruken av «snikislamisering»?

– Nei, jeg mener at det finnes ikke noen snikislamisering i den forstand, for at det er åpent i dagen. Vi ser at man endre, og det er stort press på norsk kultur, det er et stort press på våre verdier, og det er denne kampen vi må reise oss og ta.

Se også en tidligere hit fra denne sjangeren: Siv Jensen forklarer hva norsk kultur er.

Fotoet øverst er av Fremskrittspartiet, og lisensiert under Creative Commons BY‐​ND 2.0.

Ikkje få panikk!

bell512

Stan Cohen, kriminolog og sosiolog, døde i januar i år. Han er kjent for mye, men mer enn noe annet for hans utlegning av fenomenet «moralsk panikk».

Selv sa han visstnok ofte at han ville vært milliardær om han fikk en penny hver gang noen misbrukte begrepet. Jeg skal likevel gjøre et forsøk.

Cohen mente at moralsk panikk oppstår når samfunnet blåser opp en enkelthendelse, en tilstand, en person eller gruppe til en størrelse der de utgjør en trussel mot samfunnets verdier eller interesser. De som blåser opp problemet, kaller Cohen moralske entreprenører, og de som blir syndebukkene er folk devils – folkedjevler.

I Cohens bok Folk Devils and Moral Panics (1972) er hans kasus slåsskampene mellom mods og rockere på strendene i Sør‐​England. Egentlig var dette et lokalt ordensproblem med begrenset betydning. Men i den offentlige samtalen ble det koblet opp mot alle bekymringer folk satt med. Dette viste at ungdommen hadde mistet moralen. Det viste hvordan Gud hadde forlatt Storbritannia. Selv bekymringen for hva som skulle skje med Storbritannia i en postimperialistisk tid, ble tolket i lys av akkurat disse ungdommene.

I stedet for å håndtere fenomenet som noe konkret og foranderlig, projiseres alle bekymringer inn i problemet. Det kan ikke være slik at modsene og rockerne ganske enkelt slåss fordi de var ungdommer, likte å slåss, hadde litt mye fritid og sterke overbevisninger. Det var i stedet slik at slåssingen var konsekvensen av et Fall. Aktørene ble gjort til viljeløse brikker, styrt av de store Trendene. Og hver enkelt moralske entreprenør – medier, kirken, politikere, bedriftseiere – tok det hele som bevis for at akkurat deres bekymring var Den Store Bekymringen som kunne ødelegge landet.

Cohens ideer har ikke akkurat mistet relevans. Senest denne uken har vi hatt en større debatt om vi bør forby niqab i Norge. Det er et plagg som brukes av en bitte liten minoritet i minoriteten, og som NRK viste, er det en stor grad av come‐​uppance, eller «ungdomsopprør», som motiverer beslutningene om å gå med det. Likevel har flere land forbudt plagget. I Norge har vi også moralske entreprenører som forsøker å så panikk rundt et så marginalt fenomen.

Frps varaordfører i Moss og gruppeleder på Fylkestinget i Østfold, Erlend Wiborg, er et eksempel.

Dette er selvsagt ikke en moralsk panikk, slik Cohen beskriver det. I en ekte moralsk panikk inntar spørsmålet en størrelse som er helt ute av proporsjoner. I Norge er ideen om at dette er «meget viktig» heldigvis ganske marginal.

Poenget er altså ikke at det er feil å arbeide mot at kvinner skal føle seg tvunget til å gå med niqab. Det er et aktverdig mål. Men det er grunn til å advare mot å blåse opp problemer til et format de ikke faktisk har. Niqab har ikke nubbsjans til å bli en trussel mot samfunnets verdier eller holdninger. Det er ingenting som tyder på at plagget vil få utbredelse. Men det inngår i en diskusjon der folks underliggende bekymring for endringene i samfunnet kobles opp til islam.

I et intervju sier den belgiske historikeren Geert Mak kloke ord om nettopp dette. Han blir spurt om tall som viser at 42 prosent av belgiere mener islam er inkompatibelt med vestlige verdier.

– Vi omdefinerer vanlige storbyproblemer til å være svakheter ved islam, på samme måte som vi har omdefinert et bankproblem til å være en iboende svakhet med grekere.

Hvis Europa er på vei mot harde økonomiske tider …

 – … så vil folk finne seg syndebukker. Du må ha ganske livlig fantasi for å gi muslimene, og spesielt de unge muslimene, skylden for bankkrisen. Problemet er selvfølgelig at folk flest har livlig fantasi.

Nettopp. Begrepene og forståelsen av offentligheten som ligger i Cohens moral panic, er i aller høyeste grad nyttige til å forklare hvordan vi flytter fokus fra de egentlige kildene til bekymring og forandring, over til en enkel fordømmelse av en konsekvens av forandringene. Og i den prosessen gjør vi håndterbare problemer til uoverstigelige moralske kriser.

Hellige midler

Islamistenes verdensomspennende hellige krig er bakteppet for gisseldramaet i Algerie. I nabolandet Mali har militante islamister tatt over store deler av landet. Spørsmålet seiler opp: hvordan kan Norge bidra til å bekjempe uvesenet?

1 ROYAL IRISH AT CHECK POINT KAMYAB
1 ROYAL IRISH AT CHECK POINT KAMYAB

Vestlige lands borgere er skeptiske til å kaste seg inn i et nytt eventyr utenlands, etter at de krevende, langvarige og blodige krigene i Irak og Afghanistan langt på vei har mislyktes. Når diskusjonen om et militært bidrag i Mali nå aktualiseres, er det mitt lodd som kommentator i en ledende norsk avis å atter en gang minne folket om hva som står på spill.

Islamister er en eneste stor gruppe, som deler det samme tankegodset, som de har fått overlevert i bøker. De vil ha verdensherredømme. De hater alt som er moderne og vestlig. Det er et eksempel på hva de er eksperter på: å svartmale, generalisere og forenkle begreper som «det vestlige».

Islamister har instrukser om å spre sine ideer til hele verden. De kjemper for å kontrollere naturressurser og vinne innflytelse. De hater vesten og vestlige verdier. I likhet med kommunister, har islamister en utbredt oppfatning om at målet helliger middelet.

Slik er ikke vi. Vi generaliserer aldri om islamisme eller islam. Vi ønsker ikke å spre våre ideer til hele verden. Vi gir blaffen i kontroll med andre lands naturressurser og innflytelse over andre lands regjeringer. Vi hater ikke islam eller muslimske verdier. Og ikke minst: vi mener at målet aldri, aldri kan hellige middelet.

Derfor må vi snarest bombe de nordmaliske byene så grundig at de aldri igjen kan brukes som maktbase for de kyniske islamistene. Koste hva det koste vil.

Dette er så viktig at jeg må gjenta meg selv: deres paramilitære operasjoner gjennomføres helt uten respekt for sivile liv og oljeinstallasjoner. Dette skillet er helt avgjørende for å forstå den globale kampen mot terrorisme. Når våre fly bomber sivile mål, er det ut fra en dyp respekt for de siviles rett til liv og frihet. Det er hellig for oss.

Foto: Creative Commons BY‐​NC‐​lisens av Think Defence på Twitter.

Publisert i Morgenbladet, 25. januar 2013.

Metaformorfose

Ledelsen ved Metaforologisk institutt har varslet sin egen oppsigelse etter at instituttet begikk en alvorlig metaforbrytelse i sitt forsøk på å generere adekvate metaforer for den siste tidens opptøyer knyttet til YouTube‐​filmen «The Innocence of Muslims».

Instituttet valgte, som sin første tilnærming, å skildre hele opprøret som den klassiske filmscenen der mobbeofferet (muslimene) til slutt sprekker og tar igjen på mobberen (Vesten).

– Og det var jo greit nok, det. Men så drepte de den amerikanske ambassadøren i Benghazi, sier avtroppende direktør Varig Merkelapp i Metaforologisk institutt.

Løsningen ble å bytte sjanger, fra den klassiske ungdomsfilmen til det langt mørkere hevndramaet. Filmen (gjenferdet) overbeviser Hamlet (muslimene) om at onkel Claudius (Vesten) står bak drapet på hans far (den muslimske verdens fattigdom). Hamlet klekker deretter ut en grusom hevn for Claudius, men i stedet for å ramme Claudius selv stikker de dolken (geværet) rett i hjertet på Polonius (den amerikanske ambassadøren).

Det viser seg imidlertid at det Hamlet egentlig ønsker seg, den vakre Ofelia (anerkjennelse, rettferdig fordeling og likeverd) blir vanskeligere å oppnå fordi Hamlet drepte hennes far Polonius, og til slutt ender Ofelia opp druknet (har muslimenes sak blitt svekket av hele opptrinnet).

– Så langt hang vi definitivt med. Denne metaforen virker, og er i tillegg Shakespearsk. Dette var råstoff for tusener av intellektuelle bakgrunnsartikler. Men neste utvikling ga oss virkelig trøbbel, sier direktøren.

Senere i uka ble det nemlig sannsynliggjort at filmen er produsert av personer med tilknytning til den koptiske minoriteten i Egypt. Denne kristne folkegruppa har, etter århundrer med forfølgelse fra den ortodokse, kristne kirka i Romerrikets storhetstid, erfart at også deres islamske ledere var i stand til å forfølge dem.

– Det var her vi begikk kardinaltabben. Vi skrev inn en ny karakter i Hamlet, sier direktøren.

Den nye karakter var Hamlets lillebror Koptus (kopterne). I denne nye metaforen døde kongen en naturlig død. Men Koptus lurte Hamlet til å mistenke sin onkel Claudius (Vesten) ved å vise seg for Hamlet i et gjenferds skikkelse (YouTube‐​filmen). Men lillebroren er den egentlige helten i historien, fordi Hamlet over flere år hadde mobbet ham for hans briller (muslimene har forfulgt kopterne for deres meninger).

– Jeg er den første til å innrømme at dette var et overtramp mot metaforkunsten. Men Hamlet gjør seg som tenåringsdrama, det må du innrømme, avslutter direktøren.

Trykket i Morgenbladet 28. september 2012.

Vi, de velgende

ADVARSEL: Store spoilere for Game of Thrones – alle bøkene og følgelig langt forbi dit tv‐​serien har kommet!

I George R. R. Martins Game of Thrones-univers eksisterer det et hjemland – Westeros – modellert på de britiske øyer, et stort utland med fremmede sivilisasjoner, og en usivilisert, livsfarlig villmark full av skrømt nord for den gigantiske ismuren. Tradisjonen med å bruke denne trioen av «oss», «dem» og «de som ikke engang er dem» stammer tilbake fra Tolkiens fantasyverden.

Mange andre har kommentert den ganske eksplisitte rasismen som kommer til syne i slike verdener. I Tolkiens Middle Earth er «southerons» grunnleggende onde, mørke i huden, lukter stygt, og synes å foretrekke en allianse med selve dødsengelen Sauron foran å slutte fred med de lyshudede, siviliserte folkene fra nord.

Men Game of Thrones går et steg videre. Mens «utlendingene» i mye fantasylitteratur er ren staffasje og ytre trussel, er vesentlige deler av handlingen i Game of Thrones lagt til nettopp utlandet. Gjennom å følge Daenerys (Danys) ekteskap med kongen – khalen – over dothrakiene (tilfeldigvis et illeluktende, brutalt krigerfolk som anser offentlig sex og tilfeldig, dødelig vold som det ypperste innenfor underholdning) og senere hennes erobringer i de egentlig identiske men likevel evig krigende ørkenslavebyene (med pyramider, og der folket har gjeninnføring av dødelige slåsskamper på offentlige stadioner som sitt viktigste eneste politiske krav), får vi se mer av hva som foregår utenfor Westeros.

Men også i nærkontakt forblir utlendingene klisjeer og pappfigurer. En god analyse av hvorfor dette skjer er at i Game of Thrones legges det til grunn at utlendingene er sin kultur, mens protagonistene fra Westeros beholder en kritisk distanse. Braavos er Venezia, følgelig oppfører alle braavosi seg slik Martin antar venezianere oppførte seg. Dothrakiene er mongolske hestekrigere, følgelig gjør de slik mytenes hestekrigere gjør i Martins hode. Mens utlendingene bare reagerer slik de ut fra sin forutbestemte kulturelle rolle, kan protagonistene i fortellingen agere ut fra egne overbevisninger, strategier, og analyser – og ikke minst velge selv.

Den mest overtydelige eksemplifiseringen av dette er Daenerys tjenestepiker Irri og Jhiqui, kjent for sin catchphrase «it is known». Her fra en scene før Daenerys drageegg klekker:

Dragons are gone, Khaleesi,” Irri said.

Dead,” agreed Jhiqui. “Long and long ago.”

Viserys had told her that the last Targaryen dragons had died no more than a century and a half ago, during the reign of Aegon, who was called the Dragonbane. That did not seem so long ago to Dany.

Everywhere?” she said, disappointed. “Even in the east?”

Magic had died in the west when the Doom fell on Valyria and the Lands of the Long Summer, and neither spell‐​forged steel nor stormsingers nor dragons could hold it back, but Dany had always heard that the east was different. It was said that manticores prowled the islands of the Jade Sea, that basilisks infested the jungles of Yi Ti, that spellsingers, warlocks, and aeromancers practiced their arts openly in Asshai, while shadowbinders and bloodmages worked terrible sorceries in the black of night. Why shouldn’t there be dragons too?

No dragon,” Irri said. “Brave men kill them, for dragon terrible evil beasts. It is known.”

It is known,” agreed Jhiqui.

It is known.  Når et du selv vet er identisk med det som er kjent, opphører du å være agent. Det upersonlige it er kulturen, og Irri og Jhiqui er kulturen, ned til det punktet at de Ole‐​Dole‐​Doffen‐​aktig fullfører hverandres setninger. Merk også hvordan Dany forholder seg kritisk til det som «er kjent». Senere skal hun utøve flere kritiske blikk, blant annet ved å revolusjonere det politiske systemet i utlandet, sette slavene fri og skape et samfunn i hennes eget, lyse bilde. Hun skal messiansk velge å sette til side det som bare er til fordel for det hun vil, hva som kan være.

Danys historie har gjenklang i hvordan vi ser på vår «andre», som ikke‐​helt‐​tilfeldigvis også bor i varmere strøk og lever under det vi mener er autoritære og udemokratiske kår. Når man leser Fjordman om muslimer, er det slående hvor lite agens det er i hver enkelt muslim. Selv om de tilsynelatende er fredelige nå, og svarer at de ønsker å leve i fred og bli integrert i vesten, men bare vent til de blir mange nok: da kan en eller annen Sauron trykke på en knapp og iverksette undertrykkingen. Eller enda mer presist: det vil skje av seg selv, for det er slik det alltid blir når muslimer kommer i flertall et sted. I hvert fall på 600‐​tallet. Muslimene er programmerte. It is known at muslimer er spesielt religiøse. It is known at muslimer undertrykker kvinner. It is known at islam hater Vesten. En muslim er en muslim er en muslim.

Et eksempel på det ovennevnte, som vi også hadde med i Motgift, er fra Bruce Bawers Surrender.1 Her viser Bawer til karikaturstriden, der et av mange forsøk på å roe gemyttene var et møte mellom statsministeren og islamsk råd. På pressekonferansen etterpå manet representanten fra islamsk råd til ro og fordragelighet, og så frem til å leve i fred. Men Bawer lar seg ikke lure. Muslimer er sin kultur, og Bawer «vet» jo (it is known!) at islam forbyr fred med ikke‐​muslimer. En muslim kunne umulig mene at det var greit å leve i Norge uten å underkue ikke‐​muslimer. Derfor konkluderer Bawer med at det hele var en kodet melding: det hele var en referanse til «freden» som fulgte etter at Vesten hadde blitt underkuet av islam. It is known.

Når man nekter å se forskjell på generalsekretæren i islamsk råd i Norge og de aller mest rabiate koranfortolkerne, er det blant annet fordi vi ikke ser forskjell på «folk der nede». Mens vi vet i detalj hva som er forskjellen på å være døpt i statskirka og senere komme tilbake kun for sin egen begravelse på den ene siden, og å være dypt involvert i en karismatisk kristensekt på den andre siden, og Jehovas Vitner på den tredje (!) siden, ser vi «muslimer» som én masse. Slik er de, it is known.

I tillegg har vi en tendens til å frata den andre muligheten til å forholde seg strategisk til egen kulturell praksis. Mens vi kan anerkjenne at de første kvinnelige prestene operererte innenfor et patriarkalsk system og derved forandret det, tror vi ikke på de tilsvarende fenomenene innenfor den fremmede tradisjonen, fordi vi ikke ser nyansene. Og dette poenget tror jeg strekker seg langt videre enn til den rent islamhatende sfæren. Dette er et problem vi alle har når vi prøver å forstå noe vi ikke selv er en del av.

Bruddet med for eksempel en patriarkalsk tradisjon (og en slavetradisjon, Danys!) foregår som oftest gjennom uthuling innenfra, der endringsagentene hele tiden må streve for å beholde tilstrekkelig legitimitet internt. Dermed vil en typisk agent, sett utenfra, se ganske vanlig ut. Bruddet vil ikke være tydelig. Utenfra kan man ta seg i å fortvile: «Denne personen har jo skjønt prinsippene! Hun har jo sett lyset! Hun vet jo hva hun vil! Hvorfor fortsetter hun da å gjøre [patriarkalsk praksis x]?» Men slik er det å være menneske. Det absolutte bruddet er det sjeldne – selv om det er viktig å si at det ikke er  noe galt i det i seg selv.

Endringer kan gjøres ved å forholde seg strategisk og kritisk distansert til kulturen, ved å hente frem de elementene som gir din sak støtte og skyve vekk det som ikke passer, men samtidig holde seg selv innenfor. Kulturen er dynamisk, og din måte å fortolke den på er formativ.

Men i det øyeblikk det du vet kollapser inn i det som er kjent, kan ikke denne endringsagenten finnes. Uten kritisk distanse, ingen agens. Da må vi heller lage oss flotte historier om hvordan en blond, utenlandsk frelsere skal komme ridende og frigjøre alle slavene ved trylleslag. Men heldigvis finnes slike pappfigurer bare i vårt eget hode. La oss unngå at de kommer i veien for de faktiske menneskene.

  1. Bruce Bawer. Surrender: Appeasing Islam, Sacrificing Freedom. Anchor, 2010. []

De tror på det selv

Ronny Alte, den nå avgåtte talsmannen for Norwegian Defence League, snakker om demonstrasjonen de nasjonalt orienterte skal avholde i Stavanger, 21. mai. NDL har spredd en slags propagandatekst om dette arrangementet.

Stortinget skal behandle to saker den 21. mai. Den ene saken er ratifiseringen – godkjenningen – av skillet mellom stat og kirke. Dette ble altså vedtatt i forrige stortingsperiode, men grunnlovsendringer må vedtas av to etterfølgende storting. I NDLs propaganda: «Jesus skal fjernes fra norsk lov.»

Så skal Stortinget behandle et tverrpolitisk representantforslag om å styrke innsatsen mot ekstremisme. Forslaget er et velmenende og velskrevet, men realpolitisk innholdsløst, «symbolvedtak» etter 22. juli. Dette er, i følge NDL:

Det jeg trodde var retoriske hyperboler – at det i en eller annen overført betydning skulle bety en forfølgelse av islamkritik – tror faktisk denne Ronny er et reelt, eksisterende forslag om å innføre dødsstraff for å kritisere islam.

Det er nesten så man ikke tror det. Men så utrolig lite informert går det an å bli, når man har en grunnleggende ideologisk overbevisning om at alt du hører og leser fra media og offisielle kanaler er løgn. Da er du overlatt til å stole på NDLs propagandaavdeling.

PS. Erlend Wiborg er nevnt i tweeten fordi han, fortjenstfullt, argumenterer mot denne Alte. All ære.

Her er hele bloggposten Alte skrev:

Konspirasjon for en million

Fremskrittspartiet i Oslo sørget for å kompensere halveringen av statlige inntekter til Human Rights Service, Hege Storhaugs islamkritiske tenketank. Det er å håpe at disse prosjektmidlene går til en styrt avvikling. HRS har forlengst lykkes i sitt formål: å sette søkelyset på tvilsomme kulturelle praksiser blant innvandrere.

Faktisk har de så til de grader hatt gjennomslag at de har måttet innovere. Fra kritikk av slørtvang og kvinneundertrykkende praksis blant muslimer i Norge, har de gått over i en generell kritikk av innvandring til Europa. Det hele nådde kanskje sitt høydepunkt da de brukte sine statlige integreringsmidler til å ansette Jens Thomas Anfindsen. Han brukte i sin tur HRS› nettsted til å popularisere teoriene til Bat Ye’Or, Robert Spencer og Fjordman.

Det er absolutt ingen grunn til å være naiv overfor innvandrere – eller noen andre – når det gjelder undertrykking av barn og kvinner. Både kulturelle praksiser og enkeltstående, kjipe folk som nå bor i Norge har ikke noe mer vern enn andre nordmenn for vår lovgivning og vern av utsatte grupper.

Men i den grad HRS noen gang har bidratt til å verne noen utsatte grupper, er den tiden forlengst forbi nå. Det konspiratoriske, uvitenskapelige og dogmatiske over HRS› metoder bidrar, om noe, til at vi kommer lengre unna å nå inn til disse miljøene og enkeltpersonene.

Den enøyde og utøylede kritikken av muslimer og islam som har preget samfunnsdebatten, og som HRS har gjort mye for å fremme, gjør at de muslimene som måtte ønske å kritisere sin families praksis tvinges på defensiven. Ved å plassere spørsmålet om slør eller ikke som et frontavsnitt i en esksistensiell kamp om Europas kulturelle overlevelse, kan ikke moderate kritikere av undertrykkende praksiser fritt uttrykke seg uten å bli dratt inn i en virvelstrøm av debatter.

Essensialiseringen virker nemlig begge. Ved å si at «muslimer er sånn og sånn, selv om de sier noe annet selv», fyrer HRS opp under de tradisjonalistiske miljøene. Når HRS sier at «slør er bare til for å kontrollere kvinner», er det omtrent bare de aller mest konservative muslimske mennene som er enige. Men jo mer dette dogmet får feste seg, jo vanskeligere blir det for kvinnene i islam å bryte med det, uten å falle for kritikken om å være uislamske. I stedet for at valget blir mellom slør og ikke slør, gjør det essensialistiske synet på muslimer spørsmålet om til muslim eller ikke muslim.

Og spørsmålet om muslim eller ikke muslim, gjøres av Eurabia‐​tesen om til spørsmålet om Europa eller ikke Europa. Slik går vi fra en teologisk og kulturell fillesak – hva nøyaktig anstendig bekledning består i – til et minefelt for de involverte, der forræderi mot enten hjemland eller familien er innsatsen for hvert steg du tar.

Derfor er det på tide å stoppe plogen, Hege. Du har forlengst pløyd deg ut av den fruktbare marka. Der du er nå, er det bare kloakkrør å grave opp.

Guds‐ og populistbevis

165.365 i'm giving it all to You
Jeg står barføtt i sanden og holder armene ut. Ergo finnes Gud. Creative Commons License photo credit: ashley rose,

Fri Tankes referat fra Islam Nets debatt om guds eksistens anbefales på det sterkeste. Lars Gule er virkelig, som Ketil Raknes sier, vår viktigste samfunnsdebattant. Årsaken til det er at han faktisk har kommet i dialog og debatt med mørkemennenes kriker og kroker, både i islamske og kristne leire.

Det er også en viktig innvending mot de slagordspregede islamkritikerne i politikken. Selvsagt er det lov å være islamkritisk, men den måten mange driver «islamkritikk» på er brutalt unyansert og latterlig ineffektiv. Den bidrar ikke til å nå noen muslimer, og det er vanskelig å tro på at ikke disse debattantene er klare over det. Det er derfor nærliggende å tenke seg at denne «islamkritikken» egentlig har et helt annet formål: nemlig å snakke til fanskaren, de allerede overbeviste tilhengerne dine, og bygge populistisk støtte for seg selv.

Tilsvarende: hvis man er ekstremt bekymret for at kvinner kjønnslemlestes, er det veldig lite logisk å samtidig ville begrense familiegjenforening fra land som praktiserer kjønnslemlestelse. Frekvensen av kjønnslemlestelse i Norge er mye, mye lavere for første generasjons innvandrere fra f.eks. Somalia enn den er for jentebarn i Somalia. Og for andre generasjon snakker vi trolig om noe nær en total utryddelse av problemet.

Vi kan kanskje kalle disse argumentene for et populismebevis: slik kan vi se hvordan hykleri kan benyttes som strategi for å ikle seg og tilhørerne en menneskerettsdrakt, uten å egentlig være opptatt av menneskerettene.

Nuvel. Fri Tankes referat inneholder også et veldig morsomt og, selvsagt, utilstrekkelig gudsbevis, signert Gules motdebattant Tzortzis. Utgangspunktet er at Gule har fyrt av ondskapens problem som argument mot Guds eksistens, og påpekt at jo mer intervensjonistisk guden din er, jo mer problematisk blir ondskapens problem. Tzortzis svarer:

– Hvordan kan Gule si at Gud er ond? Hva er egentlig ondskap? Hvordan kan Gule vite at noe er ondt? Jo, fordi han har en moral. Og hvor kommer denne moralen fra? Jo, den kommer fra Gud. Hvis det finnes en absolutt moral, må denne komme fra Gud.

Gud er ond. Ondskap er et moralsk begrep. Moral må komme fra Gud. Følgelig finnes Gud.

Det er selvsagt premiss 3 som er latterlig, men legg merke til at Tzortzis så langt ikke argumenterer mot poenget: nemlig motsetningen mellom religionenes insistering på at «Gud er god» og den umiskjennelige odøren av ondskap som finnes i verden. I stedet svarer han videre:

Dette er feil lesing av koranen. Dette er en stråmann. Dette er ikke den guden vi tror på.

Hvis Fri Tanke har referert denne tankerekken riktig, er det veldig vanskelig å forstå Tzortzis på noen annen måte enn denne: Å lese koranen slik at «Gud er god» er feil lesning av koranen. Det gir jo visse interessante muligheter. Forfekter Tzortzis det temmelig outrerte, satanistiske gudssynet – at det finnes en Gud, men vi vet ikke noe om han er god eller ond? Det vil jo i så fall innebære at han burde være nokså upopulær blant Islam Nets vanlige tilhørere.

Det er overraskende at Tzortzis ikke er kjent med svaret‐​på‐​boks som religiøse tåketalere skal besvare ondskapens problem med: ondskap er et resultat av at folk i for liten grad følger Guds ord, det er et overgangsproblem som vil løse seg når dommedag/​Messias/​den store tekannen fra rommet kommer, og dessuten er Guds veier uransakelige (det siste her er forøvrig et argument som faktisk kan brukes mot enhver kritisk bemerkning). Det er ikke mer overbevisende, men det er i det minste logisk koherent.

Jeg kan forøvrig anbefale denne oversikten over gudsbevis. Tzortzi anvender argument 51 (ARGUMENT FROM INFINITE REGRESS, a.k.a. FIRST CAUSE ARGUMENT (II)) og deretter en slags variant av 596, SINNER MINISTRIESARGUMENT FROM OBJECTIVE LAWS:

(1) There are objective laws of logic, math and science, and moral truths (that are immaterial).
(2) If you disagree, how do you know that? Go to (1).
(3) The laws couldn’t exist if God did not exist.
(4) Therefore, God exists.

Tyrannosaurus Lex

her eyes
Creative Commons License photo credit: Ranoush.

Ile de la Cité, Paris. Det er mandag 11. april. Vårsolen skinner på den brostenslagte plassen foran Nôtre Dame, bare noen hundre meter fra Palais de Justice, selve symbolet på den franske statens stolte tradisjon, basert på grunnlovens tre søyler: Likhet. Brorskap. Og frihet.

Bildøren på svartemarjaen åpnes og oppvigleren dyttes inn, tydelig oppbragt og mot sin vilje. Denne gangen var det ingen rabiat anarkist med balltre. Det var ingen skinhead med skinnstøvler. Det var ingen student med murstein i hånda. Det var ikke engang en miljøverner som sperret inngangen. Det var en kvinne med feil klær på.

I dag trådte slørforbudet i kraft i Frankrike. Med bøter skal den straffes, som våger å trå ut i gater eller parker, på museer, togstasjoner eller i kjøpesentre med niqab, burka eller noe annet plagg som dekker til ansiktet.

En plutselig omsorg for kvinnerettigheter blant politikerne i parlamentet har nemlig bredt om seg. Omtanken for deres valgfrihet har blitt så omfattende at kvinnene ikke lenger får velge hva de vil ha på seg. For å parafrasere salige mr. Ford: De får velge å gå i hva de vil, så lenge de velger vestlig.

Loven rammer noen få tusen kvinner blant 4 til 6 millioner muslimer i Frankrike. En av disse valgte å demonstrere mot loven i dag. Sånt kan man ikke ha noe av i frihetens høyborg. Makan til misbruk av ytringsfriheten. Til politistasjonen med deg.

Samtidig, i et land litt lenger nord, har ørnen blant partiene valgt å gå inn for forbud mot hijab på politikvinner og dommere. Det er et langt mindre inngripende forbud, men det er samtidig en skummel trasé å begi seg inn på. Enda skumlere er det å høre på argumentene. Rettssalen skal være nøytral, sies det. Politiet skal være nøytralt.

Embetsmenn, i direkte linje underlagt Kongen i et per lovs definisjon kristent land, med statens emblemer, det kristne korset i flagget, med emblemer og symboler som skal understreke myndighetsutøvelsen, skal være nøytrale. Det er en maktforståelse på linje med koloniherrenes tro på at de «innførte sivilisasjon». Og argumentet kan videreføres: våre gater skal være nøytrale. Det offentlige rom skal være nøytralt. Lærere må være nøytrale. Leger må være nøytrale. Byråkrater må være nøytrale.

Selvsagt skal de ikke det. Byråkrater, leger, lærere, politikvinner og dommere skal ikke være nøytrale. De skal være partiske, for prinsippene grunnloven er bygd på: frihet, likhet, rettferdighet, brorskap. Det er fordi vi andre borgere underkaster oss disse prinsippene at dommerens dom kan ha noen autoritet. Sier man at dette ikke lar seg utføre med hijab,  sier man også at islam står i et umulig motforestillingsforhold til grunnloven. Fester det seg som prinsipp, åpner vi døren for en pandoras eske av fremmedfrykt – kledd i nøytralitetens klær.

Bokanmeldelse: Anstendighetens oppoverbakke

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å anmelde denne boka før i morgen, men nyheten om at forfatteren nå står i akutt fare for å bli fengslet for sine skriverier gjorde det nødvendig å fremskynde.1 Roy er under etterforskning for forræderi, verken mer eller mindre, fordi hun har skrevet at Kashmir ikke er indisk. Det gir i hvert fall denne anmeldelsen den tyngden den trenger for at leseren skal tro på at dette går an i India.

Arundhati Roys Listening to Grasshoppers: Field Notes on Democracy er en samling artikler og essays om indisk politikk i kjølvannet av krigen mot terror. Roy er en helt spesiell skikkelse i det indiske intellektuelle liv. Hun er uredd, frittalende og uten evne til å gjøre kompromisser med sine prinsipper. Hun har prestert å bli hundset som muslim (men hun er kristen), antiamerikansk, antiindisk, antihinduistisk, kommunist, liberalist, og antijødisk.

Fieldnotes on Democracy forklarer delvis hvordan hun har blitt maktas hatobjekt. Artiklene har som rød tråd hvordan fremveksten av hindunasjonalisme har invadert det politiske India. I kjølvannet av 11. september grep høyreradikale krefter sjansen. Vi begynner i 2002, i delstaten Gujarat, der muslimer ble utsatt for en pogrom, en nedslakting. 800 muslimer ble drept, og mer enn 60 000 flyktet fra sine hjem. Roys rapporter (i likhet med FNs offisielle rapport) peker tydelig på at delstatens myndigheter ikke bare lot dette skje, men også direkte oppfordret til det. Velorganiserte «opprørere» med mobiltelefoner og adresselister beordret «mobben» til å angripe spesielle mål – lederskikkelsene i Gujarats muslimske miljø.

Gujarat er ingen hvilken som helst delstat. Den var den første delstaten der det sterkt hindunasjonalistiske partiet BJP tok makta. Siden har BJPs makt og innflytelse bare økt. Blant mye annet, siterer Roys artikler en samling sitater fra denne gjengen som minner stygt om nasjonalistiske bevegelser vi helst ønsker å aldri se vokse seg store igjen. I 2009‐​valget fikk BJP 33 % av stemmene.

Men Roy ønsker å vise at også det statsbærende INC (National Congress) har latt seg lokke av BJPs rasisme. I flere av artiklene er nettopp dette tema: Hvordan det oppstod en retorisk arbeidsdeling mellom INC og BJP, der BJP sa noe ekstremt og uansvarlig som medfører vold og opptøyer mot muslimer, kristne eller andre mistenkte terrorister, og deretter kan INC være ansvarlige og rydde opp, mens de skylde på muslimene og de kristne, og ikke minst Pakistan.

Dynamikken i dette politiske spillet bør være kjent for oss her i Vesten. Større samfunnsomveltninger, i Indias tilfelle gjennom nyliberale reformer og individualisert, privatisert velferd, forsterker forskjellene i samfunnet. Som en ersatz tilhørighet tilbys stoltheten over å være indisk, stoltheten over å være hindu, og nasjonalisme. Nye partier vokser frem fra folkemassen, og folkemassens forutsigbare refleks er å sparke nedover, og for majoritetsbefolkningen betyr dette å sparke på muslimer og kristne. Dødsdansen er i gang.

Det er lett å like indiske statsledere. Vi tenker på Gandhi, og vi syns det er veldig søtt med turbanen til dagens statsminister Singh. Men Roy dokumenterer på en overbevisende måte at de viktigste fascistiske trekkene er tilstede i dagens India, eller i hvert fall i deler av dagens India. Hvis de nå også arresterer Arundhati, har begeret rent over.  Verdenssamfunnet må få øynene opp for muslimene og de kristne i India. India har, som Roy gjentatte ganger påpeker, verdens største minoritetsbefolkning av muslimer – med over 160 millioner registrerte. Dessverre er det grunn til å advare om at de kan stå i akutt fare – om ikke for å bli drept, så i hvert fall for å bli utsatt for etnisk diskriminering og utnytting. Ditt bidrag er å lese det Arundhati skriver.

  1. OK, så er nyheten en måned gammel, men den nådde meg i dag takket være NRK radio. []