Tar muslimene over? (eller: ikke akkurat Eurabia)

Sultan Ahmed Mosque (Blue Mosque), Istanbul
Vil vi bli belemret med alt for mye arkitektur som dette? Det er jo så.. maksimalistisk. Creative Commons License photo credit: Christopher Chan

La oss begynne i riktig ende. Når vi omtaler muslimene som én stor gruppe, gir det et inntrykk av at de er nettopp det: en gruppe. Det er de ikke. De er mange, svært ulike grupper; faktisk er de også individer. De har ingen koordinert kampanje for å «ta over» eller noe fast politisk program.

Grunnen til at jeg innleder slik, er at spørsmålsstillingen «kommer muslimene i flertall?» ofte bærer på et skjult premiss: nemlig at dersom de kom i flertall, ville det medføre store, negative forandringer. I virkeligheten er det altså ikke slik. Meningsmålinger av holdninger blant norske innvandrere generelt, og muslimer spesielt, utmerker seg først og fremst ved at deres holdninger er påfallende like nordmenn generelt. Kristningen av Norge var etter alt å dømme den siste gangen noen måtte dø for å tro feil her i landet. Får vi inderlig håpe.

Vel: da kan vi gå løs på spørsmålet. Tar de over? Kommer de i flertall? Er de i ferd med å utkonkurrere oss?

Det korte svaret er: nei.

Det lange svaret er på 211 sider, og er utgitt i januar 2011 av det amerikanske analyseinstituttet Pew Forum. Det er basert på grundige, demografiske analyser og projeksjoner. Det vil gå for langt å redegjøre for all metode og all forskning på dette området her på bloggen. Men dette er hovedoverskriftene når det gjelder muslimer i Norge i dag og i 2030:

  • I dag er omlag 3 % av den norske befolkningen muslimer.
  • Frem til 2030 ser det ut til at denne andelen vil omlag dobles, til 6,5 %. Det betyr cirka 350 000 muslimer i Norge.

Etter 2030 er det ikke lett å projisere. For eksempel avhenger antallet innvandrere til Norge av hvor mye krig det er i verden. Men med forutsetningen om at verden ikke går helt av hengslene, vil andelen muslimer flate ut. På akkurat hvilket nivå avhenger veldig av fininstillinger i modellen, men mitt tips er rundt 10 %.

Denne utflatingen skyldes to ting: For det første fordi en større andel av muslimene i Norge da er for gamle for å få barn (for Europa som helhet: 26 % mellom 15 og 29 i 2010, 21 % i 2030), og fordi fruktbarhetsraten faller.

Sammenhengen mellom lengden på jenters skolegang og fruktbarhet er veldig sterk, og negativ. Land med muslimsk majoritet ligger både i toppsjiktet og bunnsjiktet på tabellen over fruktbarhet i verden. Iranske kvinner, som er blant de med lengst utdanning i land med muslimsk majoritet, har lavere fruktbarhet enn norske kvinner (1.7 mot 2.0). Det er altså ikke islam som sådan som medfører den høye fruktbarheten blant muslimer, men det enkle faktum at mange av verdens fattigste og krigsramma områder også er muslimske. I tillegg er det en viss effekt fra at muslimske land i noe større grad enn andre nedprioriterer kvinners skolegang.

Dette betyr at når folk kommer til Norge, endres fruktbarheten generasjon for generasjon.

Norge har i dag et av de største fertilitetsgapene mellom muslimer og ikke‐​muslimer. Mens ikke‐​muslimer i Norge har en fruktbarhetsrate på 1.8, er den 3.1 hos muslimer. I Pews beregninger er dette gapet beregnet å reduseres til 0.7, etterhvert som en større andel av den muslimske befolkningen utgjøres av andre‐ og tredjegenerasjons innvandrere med norsk skolegang.

En av tre innvandrere til Norge er muslim. En tredel utgjør dermed, med åpne grenser, en øvre grense for hvor stor andel muslimer innvandring vil medføre (kanskje litt over, hvis vi tar med en periode med høyere fruktbarhet, men da forutsetter vi innvandring på et nivå som er mange, mange tusen prosent mer enn det vi i dag har).

Til slutt, noen faktakulepunkter:

  • I følge Pew var det omlag 7 000 muslimer som innvandret til Norge i 2010. Og ja, dette inkluderer familiegjenforeninger.1
  • Europas andel muslimer vil øke fra 6 % i dag til 8 % i 2030. Ikke akkurat noe Eurabia i sikte. De fleste av disse muslimene er tradisjonelle, muslimske folkegrupper i Russland, Albania, Kosovo, Bosnia‐​Herzegovina og Bulgaria, ikke innvandrere.
  • Veksten i den muslimske befolkningen i Europa har gått kraftig ned. Den muslimske befolkningen i Europa økte med 2.2 % fra 1990–2000. Fra 2000–2010 økte den med bare 1.8 %. Trenden vil etter alle solemerker fortsette.
  • Landene med størst andel muslimer blant de 17 (saklige) landene i Vest‐​Europa2 i 2030 ser ut til å bli Frankrike (10,3 %), Belgia (10,2 %) og Sverige (9,9 %). Norge klokker inn på en tiendeplass, med en andel muslimer under andelen for regionen som helhet (7,1 %).

Noen generelle fakta om fruktbarhet er også på sin plass:

  • Hvis du har lest på nettet at franske muslimers fertilitet er på 8,1, har du blitt lurt. Det virkelige tallet er 2,6.
  • Befolkningsveksten blant ikke‐​muslimer i Europa er allerede svakt negativ, og dette vil forsterkes frem til 2030. Dette er et virkelig, demografisk problem: Andelen som skal forsørges (pensjonister) øker sammenligna med andelen som skal forsørge dem (folk i arbeidsfør alder). Større fruktbarhet blant muslimer er derfor en godssend for alle som er opptatt av den økonomiske framtida vår.

Konklusjonen er overtydelig:

Selv om man skulle akseptere premisset om at «muslimene» er en enhetlig gruppe med en felles plan om å «ta over», viser de beste tilgjengelige analysene og data at dette ikke er i ferd med å lykkes.

Videre er det selvsagt viktig å påpeke at muslimene ikke er en enhetlig gruppe og ikke har noen plan om å ta over.

  1. Dette stemmer også godt med UDIs tall for første halvår 2011. Hvis jeg forutsetter at andre halvår blir som første, får jeg ca. 5 000 innvilga asylsøknader, 11 000 på familiegjenforening og 2 500 på arbeidsvisum – en total på 18 500, og 34 % av dette gir 6 290. I tillegg kan vi kanskje legge på en liten kvote med muslimer fra EØS‐​området. []
  2. Heri medberegnet Hellas. []

Guds‐ og populistbevis

165.365 i'm giving it all to You
Jeg står barføtt i sanden og holder armene ut. Ergo finnes Gud. Creative Commons License photo credit: ashley rose,

Fri Tankes referat fra Islam Nets debatt om guds eksistens anbefales på det sterkeste. Lars Gule er virkelig, som Ketil Raknes sier, vår viktigste samfunnsdebattant. Årsaken til det er at han faktisk har kommet i dialog og debatt med mørkemennenes kriker og kroker, både i islamske og kristne leire.

Det er også en viktig innvending mot de slagordspregede islamkritikerne i politikken. Selvsagt er det lov å være islamkritisk, men den måten mange driver «islamkritikk» på er brutalt unyansert og latterlig ineffektiv. Den bidrar ikke til å nå noen muslimer, og det er vanskelig å tro på at ikke disse debattantene er klare over det. Det er derfor nærliggende å tenke seg at denne «islamkritikken» egentlig har et helt annet formål: nemlig å snakke til fanskaren, de allerede overbeviste tilhengerne dine, og bygge populistisk støtte for seg selv.

Tilsvarende: hvis man er ekstremt bekymret for at kvinner kjønnslemlestes, er det veldig lite logisk å samtidig ville begrense familiegjenforening fra land som praktiserer kjønnslemlestelse. Frekvensen av kjønnslemlestelse i Norge er mye, mye lavere for første generasjons innvandrere fra f.eks. Somalia enn den er for jentebarn i Somalia. Og for andre generasjon snakker vi trolig om noe nær en total utryddelse av problemet.

Vi kan kanskje kalle disse argumentene for et populismebevis: slik kan vi se hvordan hykleri kan benyttes som strategi for å ikle seg og tilhørerne en menneskerettsdrakt, uten å egentlig være opptatt av menneskerettene.

Nuvel. Fri Tankes referat inneholder også et veldig morsomt og, selvsagt, utilstrekkelig gudsbevis, signert Gules motdebattant Tzortzis. Utgangspunktet er at Gule har fyrt av ondskapens problem som argument mot Guds eksistens, og påpekt at jo mer intervensjonistisk guden din er, jo mer problematisk blir ondskapens problem. Tzortzis svarer:

– Hvordan kan Gule si at Gud er ond? Hva er egentlig ondskap? Hvordan kan Gule vite at noe er ondt? Jo, fordi han har en moral. Og hvor kommer denne moralen fra? Jo, den kommer fra Gud. Hvis det finnes en absolutt moral, må denne komme fra Gud.

Gud er ond. Ondskap er et moralsk begrep. Moral må komme fra Gud. Følgelig finnes Gud.

Det er selvsagt premiss 3 som er latterlig, men legg merke til at Tzortzis så langt ikke argumenterer mot poenget: nemlig motsetningen mellom religionenes insistering på at «Gud er god» og den umiskjennelige odøren av ondskap som finnes i verden. I stedet svarer han videre:

Dette er feil lesing av koranen. Dette er en stråmann. Dette er ikke den guden vi tror på.

Hvis Fri Tanke har referert denne tankerekken riktig, er det veldig vanskelig å forstå Tzortzis på noen annen måte enn denne: Å lese koranen slik at «Gud er god» er feil lesning av koranen. Det gir jo visse interessante muligheter. Forfekter Tzortzis det temmelig outrerte, satanistiske gudssynet – at det finnes en Gud, men vi vet ikke noe om han er god eller ond? Det vil jo i så fall innebære at han burde være nokså upopulær blant Islam Nets vanlige tilhørere.

Det er overraskende at Tzortzis ikke er kjent med svaret‐​på‐​boks som religiøse tåketalere skal besvare ondskapens problem med: ondskap er et resultat av at folk i for liten grad følger Guds ord, det er et overgangsproblem som vil løse seg når dommedag/​Messias/​den store tekannen fra rommet kommer, og dessuten er Guds veier uransakelige (det siste her er forøvrig et argument som faktisk kan brukes mot enhver kritisk bemerkning). Det er ikke mer overbevisende, men det er i det minste logisk koherent.

Jeg kan forøvrig anbefale denne oversikten over gudsbevis. Tzortzi anvender argument 51 (ARGUMENT FROM INFINITE REGRESS, a.k.a. FIRST CAUSE ARGUMENT (II)) og deretter en slags variant av 596, SINNER MINISTRIESARGUMENT FROM OBJECTIVE LAWS:

(1) There are objective laws of logic, math and science, and moral truths (that are immaterial).
(2) If you disagree, how do you know that? Go to (1).
(3) The laws couldn’t exist if God did not exist.
(4) Therefore, God exists.

Mot steilere fronter i innvandringsdebatten?

22. juli har gitt oss politikere som lover en mer dannet debatt. Effekten av det kan bli det motsatte.

La oss se for oss en modell av det politiske liv der hver person har hver sin oppfatning av optimal politikk på en lang rekke saker. Hver person har også en tilsvarende oppfatning av hvor på skalaen hvert parti er. Basert på disse oppfatningene, og en vekting av sakenes viktighet, beregner så hver person en avstand til partiene og stemmer på det nærmeste.

Dette er altså en modell for begrensa rasjonalitet innenfor politikk. Den er selvsagt humbug i bokstavelig forstand – det er ikke sånn at folk sitter og beregner kartesiske avstander til partiene i syv‐​dimensjonale rom før de går til valgurnene. Men den fungerer som en tilnærming til hvordan folk kanskje tenker når de skal bestemme seg for parti.

I tillegg kan vi foreløpig anta at retorikk brukes for å justere folks oppfatning av hvor et parti står på de ulike skalaene. Altså: folks oppfatning av et partis politikk er formet både av den faktiske politikken og av retorikken. I tillegg justerer retorikken vektingen. Retoriske grep kan brukes for at folk skal oppfatte en sak som viktigere enn andre.

En ganske standard analyse av Fremskrittspartiets fremvekst er at de tradisjonelle partiene hadde en helt annen fordeling av politikk på «innvandring» enn det folk hadde. Dette rommet utnyttet Frp, og vokste frem gjennom retoriske grep: de mobiliserte folk til å vekte innvandring som en viktigere sak, og de endret imaget for sin egen politikk på området fra «svært langt ut på skalaen» til «ansvarlig».

Dermed kunne de høste stemmer fra et velgermarked som dels oppstod (fordi folk plutselig syns innvandring var et viktigere spørsmål) og dels var der fra før.

Det er viktig å poengtere at dette er en politisk vekselvirkning: det er ikke slik en stor masse var «mot neger«1 og ikke hadde noe parti å stemme på, men så fikk de Frp. De visste ikke nødvendigvis at de var så mye «mot neger». Men de fikk forklart hvorfor alt de gikk og følte på, uten å være politisk interesserte, kunne forklares inn i et skjema der innvandring hadde skylda. Da blir du mobilisert. Men i tillegg er det nok sant at de som stemte i «gamle dager» i snitt var mer «mot neger» enn det de etablerte partiene ga muligheter til å vise ved valg.

På grunn av denne tunge høyrekraften i «velgermarkedet» har Frp hatt et fortsatt rekrutteringspotensiale på å flagge innvandringssaken høyere og høyere. De tildels desperate forsøkene på å få folk til å «tenke på neger» igjen har kommet hver gang meningsmålene duppet. Men de andre partiene har også reagert. Samtlige har bevegd seg til høyre. Det hele vitner om at det fantes et likevektspunkt til høyre for dagens situasjon, som alle partiene gradvis har dratt hverandre i retning av.

De to til tre stortingspartiene som har holdt igjen er Venstre, delvis SV, og delvis KrF. De har måttet finne seg i å kjempe om stemmene til en liten, innvandringsliberal minoritet. I praksis har det beste for disse vært å holde innvandringsspørsmål så langt borte fra debatten som mulig. Den innvandringsliberale eliten er en liten minoritet, og stort sett er den fullmobilisert – den har allerede bestemt seg. Hver gang innvandringsdebatten kom til overflaten, kunne Frp lede an i stadig mer rabiate angrep på muslimer, innvandrere osv., som igjen radikaliserte og mobiliserte nye grupper rundt denne saken. Det tilsvarende skjedde ikke i motsatt leir. Derfor var det rasjonelle å gjøre, for venstresiden, å holde saken så kald som mulig.

I de siste årene har Frp så passert likevektspunktet og bevegd seg til høyre for det, og dermed faktisk skallet av en del moderat innvandringskritiske til Arbeiderpartiet og Høyre, som har halset etter Frps retorikk hele veien. Slik plasserte 70–80 % av de stemmeberettigede seg rundt likevektspunktet, med Ap ørlite til venstre for det og Frp vibrerende frem og tilbake til høyre for det, og Høyre ganske etablert til venstre for Arbeiderpartiet. Saken var i ferd med å bli mobilisert ferdig.

Samtidig som politikken var i ferd med å etablere seg rundt det nye punktet, endret saken karakter. Det viktigste temaet gikk fra å være innvandring til å bli kultur. De økonomiske sidene ved innvandringen ble spilt stadig sjeldnere; nå var det de kulturelle sidene som var problemet. Kvinners frihet, halalgodteri i barnehagen og mulla Krekar stod i sentrum. Innvandringssaken ble til norske verdier‐​saken.

Og så kom 22. juli.

11. september 2001 førte til at «det amerikanske» ble definert som det «ikke‐​islamistiske». Terrorangrep og araberfrykt i Israel har tilsvarende gjort det israelske flagget til et symbol på «ikke‐​arabisk», mer enn på noe særskilt israelsk. Og effekten av 22. juli ser ut til å være, foreløpig, at vi definerer «norske verdier» som «ikke‐​Breivikske».

Det kaster hele saken om «norske verdier» omkull. Det åpner seg plutselig et rom på venstresiden for å høste stemmer på å distansere seg fra kritikere av det flerkulturelle samfunn. Samtidig er det tydelig at på ytre høyre i norsk politikk er det viktigste retoriske grepet å få frem dette: «Breiviks handlinger forandrer ikke på alle problemene vi har».

Isolert sett er det selvsagt sant, og det vil trolig være ganske mange som er «mot neger» også etter 22. juli. Dette velgermarkedet vil fortsatt finnes. Men det vil kanskje oppstå et skisma: en uoverstigelig barriere for å hente velgere. Mens Frp har fått et «nær-Breivik»-stempel som gjør dem uten troverdighet i innvandringsdebatten hos noen, har Arbeiderpartiet i praksis gjort det umulig for seg selv å være «tøff på innvandring». Folk har plutselig skiftet vekting av hva slags retorikk de ønsker å assosieres med rundt disse spørsmålene.

Hvis dette skismaet oppstår, vil vi få en ny situasjon med to likevektspunkter. Arbeiderpartiet, KrF, Venstre, SV og trolig Høyre vil bevege seg mot en posisjon langt til venstre for dagens situasjon – i hvert fall retorisk, og kanskje i faktisk politikk. Frp vil ikke kunne høste noen stemmer der, og vil derfor maksimere sin oppslutning ved å tre enda mer til høyre. Det skyldes først og fremst at de trenger å sentrere seg i «den nye massen» av folk som i teorien vil ha interesse av å stemme Frp. Men det skyldes også at denne nye situasjonen vil skape en tilspisset debatt som vil mobilisere flere til å prioritere innvandringsspørsmålet når de skal velge parti.

Foreløpig tolker jeg Siv Jensen dithen at hun ikke vil være villig til å faktisk gjøre dette. I så fall tror jeg det er et spørsmål om tid før hun faller som partileder. Oppslutningen vil falle, stortingsvalget vil gjøre partiet til en skygge av seg selv. Da kan det være duket for en Per Willy Amundsen eller Christian Tybring‐​Gjedde.

22. juli kan altså ende opp med å gi oss et mer isolert høyrepopulistisk parti, og en Geert Wilders i Norge, som en bittersøt bieffekt av oppfordringene til mer anstendig debatt. Debatten vil ikke bli mer anstendig, men makta vil være lengre unna de uanstendige enn noen gang før.

  1. Jeg beklager på forhånd de som måtte føle seg støtt av denne betegnelsen. Den er ment å skildre en holdning som ikke er «mot innvandring» (vi har jo innvandringsstopp, så alle partiene er jo stort sett mot innvandring), men mer en guttural holdning om å være mot at «alle disse svartingene skal bo her». Og tro meg, det er en vanligere motivasjon for holdningene til innvandrere enn å være bekymret for undergraving av asylinstituttet. []

Islendinger

Jeg har fått litt oppmerksomhet for min teori i dag, takket være en kommentar på Facebook om at «islenderne» kommer til å være i flertall før 2100. Jada, jada, islender er en strikka genser. Men etter at jeg i dag har sjekka tallene for 2011 viser det seg at situasjonen er langt verre enn først antatt. På vegne av vanvittig mange: det er alarm!

Skummel islending, attpåtil på inndoktrineringsleir for antinorvegianisme

I 2009 bodde det, i følge SSB, 3 749 islendinger og etterkommere av Islands‐​fødte i Norge. I 2011 bodde det plutselig 6 022. En liten vekst på bare litt over 1000 personer, sier du? Vel, det er ikke sånn man regner på vekstform. Veksten i antallet islendinger bosatt i Norge fra 2009 til 2011 er på sjokkerende 60 %. De langt fleste av disse er økonomisk motiverte lykkejegere, på flukt fra sin egen mislykkede økonomiske politikk. Det finnes overbevisende dokumentasjon om at statslederne i våre respektive land har inngått særavtaler om å tillate denne immigrasjonen. Det er snakk om få år før islendingene tar over.

Ettersom løgnerne og villederne i SSB ikke «vil» fremskrive denne veksten fordi de mener det er «metodisk problematisk» (særlig!), har jeg tatt på meg ansvaret for å gjøre dette selv.

La oss se på de første ti årene med 60 % vekst per to år:

OK, bare pyser lar seg skremme av 60 000 islendinger. Men når vi trekker linjene videre, blir det virkelig skummelt. Se hva som skjer når den ukontrollerte veksten fortsetter til 2051 – bare 40 år inn i fremtiden:

På bare 40 år vil landet være oversvømt av 72 millioner islendinger! Vi nordmenn blir i mindretall i 2041. Men kanskje noen av dere tenker: 70 millioner – det har vi vel plass til i interneringsleire rundt om kring i Finnmark? Vel – se hva som skjer før vi når 2100:

6000 milliarder islendinger – bare i Norge! Jorda kommer til å gå under!

Moralen er: eksponensiell regning med ekstreme tidshorisonter er a) farlig, b) tull og c) en veldig uvant regnemetode for folk flest, og derfor veldig enkelt å villede med.

Den røde fare

A propos Marte Michelets kommentar i dagens Dagbladet, skriver formannen i Fpu, Ove Vanebo på Facebook:

Merkelig kronikk fra Marte Michelet, der hun blåser i alle statistikker. Hun trekker frem sin mann, Ali Esbati, og lurer på om han kommer til å utgjøre en «muslimsk trussel». Nei, han utgjør en fare fordi han – i likhet med kona – sprer sosialistiske ideer. De er en mye større fare enn de fleste innvandrere i Norge.

Smiger fra uventet hold, der altså, for Marte, Ali og andre sosialister i Norge. Den samme typen smiger som ledet til massiv overvåking av alle radikale i landet, riktignok, men smiger likefullt. Takk, takk Ove! Jeg vil gjerne være en trussel i dine øyne.

Ubetinget kjærlighet

Ubetinget kjærlighet som mp3

Vers 1:

Christian Tybring Gjedde  e en mann som er på jakt
Taler høyt om integrering Og den norske mannens makt
Ingen andre nedfra tinget tør å gjøre som hr. G
Kommer kanskje selv fra vest, ja, men hvem bryr seg vel om det
Oslo trenger flere folk som bryr seg om det store
Salamien og gelatin og unga som sir hore
Når løgnen blir rutine e det sanne rev’lusjonen
Christian e den eneste som kjenne forhistorien

Vers 2:

Han kreve ikke mye bare kjærlighet til landet
At du ikke blir til last for de nordmenn som er sanne
Og kjærligheten den skal ikke ha nån forbehold
De som ikke lyde blindt e de som like blind vold
Det er klart det fins en grense for hva vi kan akseptere
Spis du ikke grisen må du tåle all vår vrede
Bila brennes hver en dag fortalte han til salen
Nu tenne nån på riksdagen: de e fra Groruddalen

Vers 3:

Så i klassisk kjetter‐​stil knebles Gjedda og hans tanka
Hans meninge blir spytta på der journalista vanka
Noen Orwell‐​parafrasa passe godt med denne tale
Når alle trur på myta e de ikke lenger gale
Alle dyr e like, sjøl om nån e mere egna
La Napoleon Tybring Gjedde fatte vedtak på ditt vegne
Ekte propaganda e når hodet vårt blir renska
Sånn at vi kan glemme det at andre folk e men’ska
Nasjonalpatriotisme føles mer enn klassan
Politikerans språk e laga førr å lure massan

Vers 4:

Du som spår om fremtida du ser din egen syne
På ekte e vår fremtid lik et spark midt i tryne
En nasjonalist e utstyrt med en egen evne
Til å ikke registrere overgrep fra sine egne
Det verste med en krig e at krigstidspropaganda
Kommer ei fra de som e der, men fra folk med skjulte plana

Det hele er naturligvis a propos denne:

Kyniske Norge

Det er jo også slik at en viss mengde innvandrere må vi forvente, så mye krig og elendighet det er i verden. Da er det viktig at vi rike land deler denne byrden jevnt mellom oss. Jeg mener, vi er jo ikke imot innvandrere som sådan, men det får da være grenser vi i naive Norge skal ta imot i vårt land. Dra opp nisselua, liksom.

Og når vi først skal ta imot noen, så er det jo greit å stille krav til at de har utdanning og er integrerbare, sant? Slik det er nå, er det andre land som skummer innvandrerfløten mens vi tar imot horder av analfabeter og kriminelle.

De ovenstående avsnittene er argumenter som ikke er rasistisk motiverte eller spesielt forbeholdt folk med bare små intellektuelle evner. Oppegående, velutdannede og/​eller smarte folk kan finne på å si slikt rundt lunsjbordet eller over en øl. Men er det sant at vi har en naiv innvandringspolitikk?

Her er fakta: en oversikt over vestlige land sortert etter hvor stor andel av befolkningen som er a) innvandrere og b) ikke har videregående utdanning:

Kyniske Norge, ser ut til å være en mer korrekt beskrivelse. Hvis vi tar med alle innvandrere, ser det heller ikke særlig naivt ut:

Så hvis du mener det er viktig at vestlige land deler på innvandringsbyrden mer rettferdig, bør du snarest gå på barrikadene for økt innvandring til Norge, og da særlig av ufaglærte fra tredje verden.

Via Sociological Images, originalkilde her.

Norge fornormen!

Et elegant og elokvent uttrykk for en fremragende gjennomtenkt politisk mening viste seg på en låvevegg bolig for polske slaver gjestearbeidere i Haugesund:

Fra en låvevegg

Noen tror kanskje dette er et angrep på innvandrere, men det er selvsagt en misforståelse. Dette er en ramsalt kritikk av Norsk Standard, som lenge har gått inn for å utvikle normerte standarder for alt mellom himmel og jord. Dessverre gikk det litt galt med rettskrivingen i nattens mulm og mørke, og verbet fornorme i passiv ble til fornormen. Men vi skal jo ikke skue hunden på hårene. Har du nok engasjement til å skrive politisk kritikk av Norsk Standard i to meter høye, røde bokstaver på en låvevegg i stupmørke, bør du tas på alvor.

PS: En liten kaktus overleveres også plantasjeeier Nils Magne Birkeland. Han uttaler til avisa, om sine «gjester»: «De var livredde. De skjønner ikke norsk, og visste ikke hva som var skrevet på veggen. De trodde dette var rettet mot dem.» Ja, det var selvsagt fordi de ikke skjønte norsk at de ble livredde. Det hadde jo neppe vært noen grunn til å mistenke at dette var rettet mot dem hvis de bare hadde kunne lese det som stod…

Via @thor_egil.

Avklaring

Foto: Nina Kalvatn Opsahl
Foto: Nina Kalvatn Opsahl

Med fare for å gå Hjorthens spesialøvelse lokalnytt i næringa; her kommer litt lokalt stoff fra min fødebys lokalavis Fremover.

Gary Maloy, bystyrepolitiker fra Frp, innvandrer fra USA og kandidat til den ettertraktede jobben som fulltidsfrikjøpt opposisjonspolitiker (ledig etter at Frps lokallagsleder Torgeir Trældal meldte flytting til Stortinget), uttaler seg vedrørende fylkeskommunens planer om å skaffe 10.000 arbeidsinnvandrere til fylket:

Når det nå […] luftes tanken om 10.000 innvandrere til nord‐​Norge (les: selvmord) så er folk […] fått nok. Her er en tanke: Still Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg til riksrett for landsforræderi. For de svikter kongeriket på samme måten som Quisling forsøkt å gjøre på førti‐​tallet.

Ah. Det er utsøkt argumentasjon av ypperste lokallagsidiotklasse. Kommentarer er selvsagt overflødige, men jeg syns det er interessant å spørre hvilken måte det er Maloy har i tankene i siste setning. Og videre hvorfor Quislings landssvik bare, i følge Maloy, var et forsøk. Han lyktes visst ikke.

Men det fortsetter. I debatten på fremover.no reagerer (heldigvis!) de fleste negativt på Maloys kommentar, og enkelte stiller spørsmål ved menneskesynet til de som er negative til innvandring. Terje J syns holdningene minner om nynazismen og fascismen som preger Øst‐​Europa. Dette blir da for mye for en annen Frper, Fone B:

Hvorfor må noen bestandig forsøple debatten med nynazisme og rasisme. Vær nå snill og forhold dere edruelige. Det må gå an å diskutere innvandring uten å bli hengt ut som rasister..

Vi snakker altså om en debatt hvis utgangspunkt er et forslag om å stille statsministeren for riksrett for landsforræderi fordi et av fylkene ønsker å tiltrekke seg utenlandsk arbeidskraft. Her må vi ikke forsøple debatten, og for all del holde oss edruelige.

Det er også søtt når den nyvalgte stortingsrepresentanten Trældal oppklarer hva Frps offisielle linje er knytta til landsforræderiet:

Dette er ikke i tråd med FrPs partiprogram og får stå for Gary Maloy sin regning.

Jeg regner med at de fleste var usikker på om landsforræderianklagen var forankret i partiprogrammet. «I perioden 2009–2013 vil Frp: -stille statsministeren for riksrett, da han forråder landet på samme måten som Vidkun Quisling gjorde».

Det er morsomt å se Trældal i partiinnpiskerrollen. Han var deltaker i en skoledebatt jeg ledet i 2002. Da gjorde han seg bemerket med følgende sitat, sannsynligvis helt i tråd med partiprogrammet:1

Hvis dere vil ha det mer skatt og dyrere alt, stem på de helvetes sosialistene i Ap. Hvis dere vil ha det like ille som nå, stem på de andre sosialistene i Høyre. Hvis dere vil ha billigere sprit og kjøre scooter hvor dere vil, stem på meg.

Det er godt å vite at våre beste menn sitter på Stortinget.

  1. Sitatet er gjengitt fritt etter hukommelsen, men jeg har det ganske klart for meg. Jeg mistenker at han brukte et par adjektiver som var enda verre enn de jeg husker, også. Saken om dette sitatet finnes i Fremovers papirarkiver, forøvrig. []

Vil du ha jobb? Skift navn.

Nijmegen Racism
Creative Commons License photo credit: digicla

Det første hinderet for å få jobb er å bli innkalt på intervju. Et rykende ferskt forskningsprosjekt fra Canada (Philip Oreopoulos) sendte mange ulike CVer for fiktive immigranter fra India, Kina, Pakistan og Storbritannia, samt for ikke‐​immigranter med utenlandske navn. I tillegg ble de lagd en tilfeldig blanding av disse navnene og bakgrunner (yrkeserfaring og utdanning) fra de ulike involverte landene.

Blant kanadiere med kanadisk yrkesbakgrunn ble 16 % innkalt på intervju. Blant de med utenlandske navn og utdanning og erfaring fra Kina, India og Pakistan ble 5 % innkalt. Hvis du derimot var britisk, med et engelsk navn og britisk bakgrunn, hoppet prosenten opp til 16 igjen.

Nå kan det hevdes at britisk og kanadisk utdanning og yrkesbakgrunn er kvalitativt bedre for en jobb i Canada, og at forskjellene derfor gjenspeiler rasjonelle responser hos de som skal ansette. Det som er bra med dette forsøket, er at vi kan teste nettopp denne påstanden. Blant immigranter og ikke‐​immigranter med kanadisk utdanning og yrkesbakgrunn var innkallelsesraten 11 %.

Du har altså 40 % større sannsynlighet for å få deg en jobb dersom du ikke har et fremmedartet navn på CVen, når alt annet holdes likt. Hvis du derimot er så uheldig at du har tatt utdanningen din i et annet land og heter noe fremmed, har du 300 % større sannsynlighet for å få deg jobb hvis du skifter navn.

Dette er et godt eksempel på hvordan man ikke trenger individuell rasisme for å oppnå institusjonell rasisme, altså effekter på sentrale samfunnsfunksjoner som påvirkes av irrelevante egenskaper ved enkeltmennesket. Det er også en deal closer av et argument for radikal kvotering.

Yay til forskning!