Kongen og Keshvari

Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann Mazyar Keshvari tok kjapt ordet for å styre forståelsen av hvem som vant asylbarnforhandlingene:

Sett i ettertid var [det at en håndfull familier får komme tilbake] en svært lav pris å betale for de betydelige endringene vi har fått i denne avtalen.

Og videre:

For resultatene av Frps politikk er at Norge hadde en nedgang på antall asylsøkere i 2014, mens resten av Europa hadde en betydelig økning.

Dette er Frp på sitt beste, målt i effektiv kommunikasjon. Tonen er direkte uanstendig sett fra de fleste partier, og velgeres, ståsted. Han kaller en eventuell hjemkomst for Shaimaa fra Jemen for en «pris å betale», og skryter av at Norge tar imot færre asylsøkere enn før midt i Syria‐​krig og store flyktningbølger.

Men politisk er ikke innholdet så kontroversielt. Arbeiderpartiet var lenge mot en ny sjanse for de utsendte asylbarna (men har blitt for, nå som den uansett er her og gjelder så få). Også den forrige regjeringen tok mål av seg å redusere asyltilstrømningen. Det som er nytt med Frp bak spakene, er at de sier direkte det som tidligere har blitt pakket inn i rødgrønn vatt.

Keshvaris innlegg, og utviklingen på feltet generelt, er forøvrig et veldig godt argument for at det faktisk har noe å si hvem som sitter i regjering. Analytisk har vi en tendens til å overdrive betydningen av samarbeidsavtaler, plattformer, stortingsvedtak og lovverk. Men det er til syvende og sist ministeren som tar beslutninger og tolker avtaler.

Men jeg er ikke sikker på at Erna Solberg gjør lurt i å la Frp fortsette å tolke avtalene med KrF og Venstre så fritt som de har gjort. Så langt har Anundsen bare såvidt brutt avtalens tekst. Når Knut Arild Hareide snakket om at han hadde fått til mer på noen dager enn det SV klarte på åtte år i regjering, vitnet det imidlertid om at KrF faktisk trodde de hadde lært en gammel Frp‐​hund nye triks. Men nå må det  herske en uggen følelse i KrF og Venstre om at avtalens ånd har blitt forlagt i Nydalen.

Krf ønsker massakrerte barn?

Per Sandberg. Foto: Frp. Creative Commons.

Direkte avskrift av Nyhetsmorgen på NRK P2, fra ca. 8.30, 19. februar 2015. Intervjuer er Øystein Heggen.

– Du mener at det trengs en debatt om hva slags samfunn innvandringen til Norge har skapt, og at de andre partiene på Stortinget har lukket øynene for den voldelige, islamske ideologien. Dette sier du altså til Klassekampen. Hva mener du med det?

–Ja, jeg… Det jeg peker på, det er resultatet vi har fått av de andre partienes sin fremelsking av det multikulturelle fellesskapet, det kulturelle fellesskapet, det fargerike fellesskapet, som har vært et motto for alle de andre partiene gjennom femten‐​tjue år. I dag ser vi resultatet.

Og jeg registrerer at det eneste tilsvaret jeg får fra Kristelig folkeparti og Venstre, det er det at dette er et soloutspill ifra Per Sandberg. …

[Klipp med Krfs nestleder Dagrun Eriksen fra Politisk kvarter. Hun mener Frps retorikk skaper fremmedgjøring og at Frp drar innvandringskortet fordi det går dårlig på målinger.]

– Er det dette kortet du drar når det går dårlig på målingene?

– Nei, men det er dette kortet Kristelig folkeparti og Venstre og alle de andre partiene trekker opp når man kommer inn på debatten om innvandring og integrering. Da er det alle dem som reiser denne debatten. Fremskrittspartiet har denne debatten kontinuerlig, vi, vi drar ikke noe kort i det hele tatt.

Nå har denne debatten gått i en uke–fjorten dager, og det er den samme, uansvarlige retorikken som kommer fra Kristelig Folkeparti, som har et meget stort ansvar for at tusenvis av unge mennesker, født og oppvokst i Norge, lever i frykt for tvangsekteskap, lever i frykt for kjønnslemlestelse.

Kristelig folkeparti har et enormt ansvar for at vi rekrutterer titalls mennesker, unge mennesker, født og oppvokst i Norge, som reiser ut og slutter seg til terrororganisasjoner, driver med krigshandlinger, massakrerer barn og kvinner der ute. Dette er det Kristelig folkeparti som har ønsket, og resultatet ser vi i dag.

Jeg har ingen intensjoner om å kritisere unge mennesker som ønsker å bli inkludert i Norge, men man har ikke lagt opp til det.

– Ja, jeg har vel ingen tro på at Krf har ønsket seg fremmedkrigere, og det er vel sånn at dette tross alt utgjør en mye mindre andel av det som totalt sett kanskje er en berikelse for samfunnet, at det multikulturelle samfunnet slett ikke har slått feil. Det er jo mange eksempler på at innvandrere har lykkes, og at det er samkvem mellom innvandrere og nordmenn.

– Uten tvil! Det er masse, masse, majoriteten av innvandrere til Norge, de inkluderer seg, gjør en fantastisk jobb for det norske samfunnet, men det kan ikke resultere i at Kristelig folkeparti og Venstre, og Fremskrittspartiet for den del, lukker øynene for det som ligger i dagen i dag: Det er at vi har stor mangel på integrering, statistikken forteller det; stor mangel på inkludering i forhold til arbeidslivet og organisasjonslivet. Dette er noe vi må ta tak i umiddelbart, for i framtida vil ikke dette bli løst hvis ikke vi tar tak i det nå.

– Du sier til Klassekampen at det er fri innvandring i Norge. Det er det jo, med skam å melde, slett ikke. Hvilket land er det i det hele tatt du har som forbilde når vi ikke skal ha det slik som det er i Norge; det er tross alt store begrensninger på innvandring?

– Det som skjer, hva som skjer i dag, det er at i Europa, så er det et lett (?) å komme til. Man har millioner av mennesker som lever illegalt i Europa, og i Norge så kan man anke opp og ned i systemet selv om man ikke har rettigheter for verken asyl eller andre grunner for opphold.

– Men det er vel ikke riktig å si fri innvandring, Per Sandberg?

– Det er nærmest fri innvandring til Norge, også når det gjelder familiegjenforening. Det er ikke slik at man får nei til asyl, så er man i en situasjon der at man skal sendes ut, nei, da kan man anke opp og ned i systemet. Nå har vi kommet i en situasjon der at enkelte partier faktisk ønsker å returnere mennesker som har fått endelig avslag på asyl også. Det vil jo gjøre situasjonen enda vanskeligere for å ha et system i Norge som skaper inkludering. Vi driver hele tiden og tar inn mennesker der at det kreves integreringsprosesser. Vi begynner på nytt og vi begynner på nytt, hele tiden.

– Ja, men, de har altså denne ankemuligheten, men det er vel likevel ikke riktig å si at det er fri innvandring, selv om noen av de som er i Norge har en ankemulighet. Men en annen ting er jo at Carl I. Hagen har jo trukket et kort ut av ermet som ikke har vært vist på en stund, nemlig dette med å bruke begrepet snikislamisering. Støtter du at det igjen er kommet inn i debatten?

– Jeg registrerer at NRK også er veldig opptatt av at Fremskrittspartiet drar kort. Nå må NRK og andre presse, media, se at denne debatten går kontinuerlig. Det er ikke enkeltepisoder som gjør at Fremskrittspartiet deltar i debatten. Dette er programfestet. Og når Kristelig folkeparti og andre sier at dette er et soloutspill fra Fremskrittspartiet og fra meg, så er det altså slik at 70–80 prosent av det norske folk deler mine bekymringer, og da må man gjerne kalle det et soloutspill. Dette er ikke å dra noe kort, dette er å ta opp en alvorlig debatt, som man har forsøkt på gjennom flere år, men som man legger lokk på gjennom at man karaktisere sine kritikere, og de som tar opp debatten.

– Ja, men du svarte ikke på spørsmålet om du er enig i bruken av «snikislamisering»?

– Nei, jeg mener at det finnes ikke noen snikislamisering i den forstand, for at det er åpent i dagen. Vi ser at man endre, og det er stort press på norsk kultur, det er et stort press på våre verdier, og det er denne kampen vi må reise oss og ta.

Se også en tidligere hit fra denne sjangeren: Siv Jensen forklarer hva norsk kultur er.

Fotoet øverst er av Fremskrittspartiet, og lisensiert under Creative Commons BY‐​ND 2.0.

Prinsipper i fri flyt

Spørsmål 1: Bør briter kunne bosette seg og arbeide hvor som helst i EU?

Spørsmål 2: Bør EU‐​borgere få bosette seg og arbeide hvor som helst i Storbritannia?

Kilde: ComRes /​ Independent on Sunday

En trygg havn

Smilende nazipoliti deporterer sigøynere til konsentrasjonsleire. Wien, 1939. Foto: Dokumentationsarchiv des Oesterreichischen Widerstandes
Smilende nazipoliti deporterer sigøynere til konsentrasjonsleire. Wien, 1939. Foto: Dokumentationsarchiv des Oesterreichischen Widerstandes

Enkelte år kommer sommeren gradvis. Vinterens kjennetegn forsvinner ett etter ett; en dag er det ikke lenger kaldt å gå uten skjerf, en annen er det ikke lenger skumring når en låser seg inn hjemme, en tredje stålsetter en seg for et kommende vindkast, men oppdager at det er en lunken bris, ikke et kuldegys.

Et slikt år vandrer to unge nedover mot brygga. Hun ser ut som en sommer; et nøttebrunt blikk gnistrer i det blendende lyset fra den lave sola, hennes lette steg gjør gangen til en ballettforestilling, i hvertfall i hans øyne, øynene som han med alt for åpenbare og korte mellomrom lar løpe over henne. Kort sagt slikt man kan se hver vår, om man sitter her, på denne benken: forelskelse, ungdom, bekymringsfri tilværelse, nytelse på alle måter, uutømmelig tørst etter glede.

Ballettforestillinga og dens oppmerksomme enmannspublikum danset slik, ned gaten, på vei til parken ved brygga; inn på en kiosk; de fortsetter med en iskrem, de smaker av hverandre, de ser ikke annet enn hverandre, var det en film ville hun ha sølt noe på kinnet, og han ville tørket det av, og de ville kysset.

«Please, hungry, please!»

Den insisterende stemmen, skranglende småmynter i en skitten pappkopp, en del av en eske der et helt sikkert overbevisende budskap er skrevet på norsk, kopiert fra en annen papplate. Om dette var en film, ville kjærlighetssangen stanset. Øyeblikket forsvinner. Det er som den lille sigøynerkona skygger for sola, senker temperaturen, stjeler gnisten ut av øynene hennes, tar fjæringa fra ballettstegene, avslører at det som for et øyeblikk siden var en særlig god is, egentlig er en kvalmende fløtesuppe. Hun gir seg ikke, følger etter dem. «Please, child in Romania, hungry!»

Han drar henne raskt etter seg. Kanskje har han lest forsiden av avisen i dag. De opererer i gjenger. Når en av dem kommer for å mase, er det lommetyver i nærheten. Instinktivt kjenner han etter at mobilen er der. Han tar henne med mot skyggen, mot enden av gata, runder hjørnet. Sola kommer tilbake.

«Jeg hater de plagsomme jævlene», sukker han, og våger seg til å la hånda falle litt lavere ned på hofta hennes. Han tenker: endelig er jeg trygg.

***

Andre år kommer sommeren plutselig. Den første sommerdagen tar sats og angriper vinteren fra alle kanter samtidig, og lukta av vår – egentlig en dypfryst aroma av høst‐​råtning som tines opp – blandes med gatestøv ingen har rukket å koste opp, tjæredampende asfalt og springende bjørkeknopper. Slike vårdøgn er uutholdelige, alltid har man alt for mye klær på seg, ingen romantiske balletter danser nedover forbi benken. Gatene er overfylt av alle som brått oppdager at de må ut for å oppleve våren, før den er over. Det blir ingen romantiske, sakte balletter; forbi benken marsjerer innbitte vårnytere med aggressiv is‐​spising og hastige bevegelser for å få presset inn alle vårens rutiner på disse få dagene våren kommer til å vare.

Et slikt år, med en slik vår, kunne man, dersom man satt på benken og skuet utover brygga, se to strøkent uniformerte menn i hastig småsprang ned mot brygga. Det er et spetakkel som foregår der nede, et følge, nesten sytti av dem, sigøynere, som står på brygga, de er oppskjørtet, noen av dem nærmest skriker, andre gråter. Et kaos av barn, vogner, farger, lukter, ukvemsord, tårer. Foran dem: noen konstabler, knapt kjønnsmodne ungdommer, med flakkende blikk, de holder dem tilbake med batonger, venter, sier ingenting.

Våre to blankpussede venner når ned dit, tar kontroll over situasjonen med myndige stemmer, studerer papirer og pass med erfarent kroppsspråk og et utstudert blikk som ikke avslører noe av hva de selv opplever i sine følelser. De tar med seg en håndfull pass og noen papirer, trekker seg litt vekk for å konferere. Det tar ikke mye tid. De går tilbake til den lille flokken ved brygga. Det blir helt stille.

«Loven er klar. Norske pass eller ei, dere har ikke noe her i landet å gjøre.»

Ordene oversettes. Et kor av raseri og desperat bønn bryter stillheten. Et spørsmål bryter muren av klager: «Hvor skal vi dra? Hvem skal ta imot oss?» Vår mann har snudd seg mot oss, han er på vei tilbake til sitt kontor, for å forvalte regelverket og de hellige lovtekstene, og nå, med ryggen mot dem, lar han følelsene vises i et sekund: han lukker øynene, oppgitt, trett, lei av dette maset. Han snur seg, og det oppgitte uttrykket er borte. Han nærmest roper svaret: «Der dere kom fra.»

***

Om du så satt her, på benken, i resten av ditt liv, for å se på våren, ville du ikke se dette følget igjen. Det eneste du ville høre, var i så mange år bare hviskende ord, strøk av forbudte, senere glemte, historier; gjetord om Hamburg, om piggtråd, om Auschwitz‐​Birkenau, om hun som satt lengst til venstre på en koffert, med stokk og grått hår, hun som senere måtte løpe, hoppe, løfte til hun falt; og så falt en gang til; ned i en massegrav. Og femtifem andre historier, om hvordan livet ble tvunget ut av dem, dette følget; om leire, om mangel på mat, om leger som myrder, om tatoverte fangenumre og z’er. Og hvordan de dermed kom til å dele skjebne med hundretusener av sine egne.

Men du måtte ha hatt gode ører for å høre dem, historiene. Det var mest som de forsvant, i våren over alle vårer, våren da flaggene vaiet og gutter kom ut av skauen. Det var mest som om de ble glemt. Åtte år etter den våren, kom en av dem tilbake, stod atter på bryggekanten tjue år etter den første gangen, men loven var den samme som da han stod der med sine sytti familiemedlemmer; ikke slipp dem inn, hadde vi fortalt våre strenge menn i blanke uniformer, og de passet fortsatt på brygga; de himlet stadig med øynene når de snudde ryggen til.

De passerte ikke benken. Ute av syne, ute av sinn.

***

I dag ligger det ei dame på benken. Hun er kledd i filler, og knapt det. Under seg har hun en utbrettet pappeske, over seg har han trukket et skittent, hullete teppe av fleece. Ved siden av seg har hun skiltet med den instendige bønnen på nesten korrekt norsk. Det er umulig å se hvor gammel hun er.

Hun drømmer om faren. Om farer. Om pappkopper fylt til randen av skam. Om ballettdansende, lyse par som skynder seg vekk når hun kommer. Det rykker i henne, hun våkner, kikker rett opp på himmelen, en norsk sommerhimmel, mer grå enn blå. Hun setter seg opp, gnir søvn ut av øynene med skitne fingre. Hun lar hånda falle ned mot pappkoppen hun hater og behøver. Og tenker: i det minste er jeg trygg.

Tillit og innvandring

«Kulturkrigens» tredje fase er allerede i gang. Første fase var «norsk kultur angripes!». Andre fase: «hva er norsk kultur?». Tredje fase: «OK, da, men hva er det da som angriper oss?». Det er en debatt som aldri kan vinnes, fordi premisset er at noe er galt og Tybring‐​Gjedde, Hustad et. al. kan fortsette å forskyve målstengene så lenge de vil.

I denne fasen, kjære leser, vil det komme mange kronikker som påpeker at tillit er nøkkelen til det gode samfunn. Det er sant, men det har en meget vag sammenheng med kulturkrigen ellers.

Fra høyre hjørne i rinken vil vi få høre antydninger om at høy innvandring vil redusere denne tilliten, og dette vil igjen gå ut over det gode samfunnet.

Det er imidlertid ikke umulig å kombinere høy tillit med høy innvandring. Hvis vi rett og slett måler i hvor stor grad folk stoler på fremmede – en tilnærming til tillit på samfunnsnivå – opp mot hvor stor andel av befolkningen som er innvandrere, får vi en klar positiv sammenheng på verdensbasis:i

trust_allAltså: jo flere innvandrere, jo høyere tillit.

Men dette er kanskje litt usaklig. Mange av landene med svært få innvandrere er også fattige land.ii Det er også gode grunner til å tenke at fattige land  skårer forskjellig fra rike land på tillit. Vi kan derfor gjøre den samme sammenligningen kun for OECD‐​land:

trust-oecdDet gjør resultatene litt mindre tydelige. På verdensbasis er sammenhengen signifikant på 0.001-nivået – altså veldig signifikante – mens i OECD er det færre datapunkter og sammenhengen er signifikant på 0.05-nivået. Men estimatet av effekten er større i OECD‐​versjonen: En økning på 2.2 i tillitsindeks for hver prosent innvandrere, mot 1.8 i den første.

Det er altså en korrelans her, og kausaliteten kan selvsagt gå begge veier: kanskje blir vi mer tillitsfulle av innvandring, eller så tillater vi innvandring fordi vi er tillitsfulle. Mange mener at dette egentlig virker gjennom en tredje faktor, ulikhet i samfunnet, der lav ulikhet gjør oss både rause overfor innvandring og tillitsfulle overfor hverandre.

Uansett er den ofte underforståtte tesen om at innvandring på dagens nivå er inkompatibelt med høy tillit i samfunnet helt åpenbart i strid med de lettest tilgjengelige dataene på området.

En slik kryssing av data er ikke forskning, og det er mange forbehold som må tas før man kan si noe sikkert om disse sammenhengene. Men det er verd å ha med seg grunnleggende informasjon og statistikk om tilstanden. Og den er altså at Norge har svært høy grad av tillit og en moderat andel innvandrere.

Nå kan krigen fortsette.

Kilder:

Fotnoter

  1. Her holder jeg utenfor land under 1 million innbyggere og land med svært høy innvandring (over 30 %), fordi disse er spesielle kasus som Vatikanstaten, Luxembourg og Israel. []
  2. Merk at rene flyktninger holdes utenfor her – med god grunn: de store flyktningbefolkningene i leire i grenseområder er et lite saklig sammenligningsgrunnlag her. []

Smokescreen alarm

Fremskrittspartiets Morten Ørsal Johansen fronter i dag Frps nye forslag for assimileringspolitikk, unnskyld, integreringspolitikk. Det har fått mye fortjent motbør, men hovedoppslagene berører dessverre ikke selve politikken. Ikke la dere lure! Det hele er en røykskjerm, der målet er å sette opp den vanlige Frp‐​forslags‐​dynamikken:

  1. Frp‐​løytnant sier noe sleivete, dumt og folkelig om en sikker valgvinnersak for Frp. Samtidig publiseres et relatert forslag på stortinget eller i et partiprogram, som slett ikke inneholder de samme problematiske formuleringene, og som bare vagt har noe med den sleivete uttalelsen å gjøre.
  2. Alle med utdanning i landet, og alle de andre partiene, reagerer med å kalle Frperen dum, tilbakestående, udannet, lite informert og ikke minst usmakelig, mens folk flest tenker at «det må da være lov å snakke rett fra levra».
  3. Siv Jensen tar over på Dagsnytt 18 for å si at det forslaget egentlig inneholder, er bare god politikk, oger det ikke typisk at man prøver å snakke seg bort fra Frps forslag!
  4. Frp‐​sympatisører har fått bekreftet sitt verdensbilde, og Frp‐​antipatører har fått bekreftet sitt. Frp øker på meningsmålingene. Integreringen er skadelidende

Slik kommuniseres to ting på en gang, både at «innvandrere må bli mer norske» (en populær idé i deler av velgersegmentet) og at «de andre partiene vil bare rakke ned på Frp i stedet for å diskutere» (en annen populær idé). Men også en annen dobbelkommunikasjon: Frp både mener og mener ikke at poenget er at innvandrerne må bli som nordmenn. Det er bare sagt til Dagbladet, men ikke en del av forslaget.

Vi må altså rydde opp, og flytte oppmerksomheten vekk fra røykskjermen. Hva er det egentlig de foreslår, sånn litt på sida av det de kommuniserer?

Ørsal Johansens poeng er ikke at folk må kle seg norsk, men at de ha jobb.i Han antyder at folk som ikke kler seg norsk nok ikke får jobb – den diskusjonen kan vi ta en annen gang – men det virkelig oppsiktsvekkende i forslaget ligger altså ikke i klesdrakten, men i at det stilles krav til å ha fast jobb.

I dag kan en flyktning som har fått midlertidig oppholdstillatelse og derfor bodd her i tre år, gå over til permanent oppholdstillatelse. En permanent oppholdstillatelse gir mennesker som av ulike grunner har måttet flykte fra hjem og land en mulighet til å etablere seg på nytt. Med permanent oppholdstillatelse blir det mulig å skaffe seg hus, enklere å få seg jobb, og det følger en lang rekke andre muligheter med.

Frp vil nå endre treårskravet til seks år, og i tillegg innføre en regel om at du først må være i fast fulltidsjobb og ha jobbet 37,5 time i uka for å få permanent opphold. Ikke bare det, men du må være i den samme stillingen i minst 2,5 av de siste tre årene før du søker om oppholdstillatelsen. Og du skal stadig ha jobben når du søker.

Dette tar ikke hensyn til at vi her snakker om flyktninger med midlertidig oppholdstillatelse, ei gruppe som har svært mange forutsetninger som taler mot dem for å få en fast, godt betalt heltidsjobb. For det første er det en indre konflikt mellom midlertidig oppholdstillatelse og fast jobb, som de fleste arbeidsgivere nok vil la influere ansettelsesprosessene. For det andre er de per definisjon utsatte for forfølgelse, noe som betyr at mange av dem er traumatiserte. For det tredje er mange som flykter unge voksne, som av naturlige årsaker gjerne stifter familie enten rett før eller rett etter at de kommer til Norge. Det er altså småbarnsfamilier vi (ofte) snakker om.

I en vanlig norsk småbarnsfamilie er det ikke normalen at begge foreldrene arbeider fullt. Enkelte bruker for eksempel kontantstøtteordningen for å gi mer tid med barna – noe som i Frps forslag ville medføre at man ikke får permanent opphold etterpå. Det er videre svært mange som skifter jobb i løpet av en treårsperiode, og en betydelig andel av befolkningen er ansatt i midlertidige stillinger, vikariater mm.

Denne regelen ville kaste ut nesten alle. Det betyr at vi kommer til å sende ut drøssevis av velintegrerte, velfungerende barn vokst opp i Norge, i familier som forsørger seg selv helt fint. Det er, på en og samme tid, både lite målrettet og svært inhumant.

Selv om vi skulle være perfekt egoistiske, ville ikke dette regelverket gi særlig mye mening. Om vi tillater oss å ha moralske og etiske verdier i tillegg, blir det hårreisende. Selv om det ikke handler om at man må «kle seg i bunad».

PS: I tillegg har Dagbladet latt Ørsal Johansens utsagn om at 100 000 asylsøkere har fått permanent oppholdstillatelse de siste sju år. Det riktige tallet er, ifølge UDI, 18 000. Han bommer jo bare med 82 %, så jeg kan jo forstå at det ikke er så viktig å sjekke sånt.

Fotnoter

  1. Og plettfri vandel, ikke ha benyttet sosialtjenester, signere på at de skal være gode borgere, bestå en norsk‐ og samfunnsfagprøve, og ikke skylde penger til staten. []

Tabuhuhu

Smell the coffee? an Wanderer’s Eye på Flickr

Ved en pussig tilfeldighet fikk saker om såkalt hverdagsrasisme dobbel uttelling som store mediesaker i løpet av forrige uke. Først ute var Frode Øverlis kannibaltegning, deretter Plumbos mokkamann.

Det er lett å være enig i at dette er småsaker. Rasisme, i den strafferettslige forstanden, handler om å agere som om menneskeverdet til ulike (mer eller mindre oppdiktede) raser er forskjellig. Men hverdagsrasisme er noe annet: det handler om å basere sin fortolkning av verden på stereotypier og fordommer om hvordan mennesker er, basert på for eksempel deres rase, religion eller etnisitet.

Jeg er enig i at de holdningene som Øverli og Plumbo‐​mannen viser frem er problematiske. Øverlis vitsetegning ville for eksempel aldri – aldri – stått på trykk i en større amerikansk avis. Den historiske situasjonen der er annerledes. Jevnlig kan amerikanske tv‐​show vise frem såkalte «what the fuck»-moments fra europeiske humorprogrammer som benytter seg av såkalt blackface, der hvite menn farger seg svarte og synger eller danser. Dette er fullstendig tabu i Amerika, fordi blackface er et viktig symbol på infantiliseringen og utestengelsen av svarte fra skuespilleryrket. Det samme gjelder vitsetegninger som fremstiller svarte som dyriske, kannibaliske, primitive, dumme, late osv.: de er ikke morsomme, fordi det er så kort tid siden de var majoritetens argumenter for undertrykking.

Men likevel: disse sakene er små. Det er ikke umulig å oppfatte disse to sakene som symboler på rasismen som reelt fratar grupper av folk muligheter i samfunnet. Men det er også fullstendig mulig å oppfatte den som uskyldige uttrykk for manglende kunnskap om hva som sårer.

Så spørsmålet er hvorfor. Hvorfor velger de selvutnevnte gode krefter konsekvent å reagere sterkest når det er slike vage symboler på rasisme som dukker opp? Det er to interessante problemstillinger her.

Det ene er det rent materielle: det er naturligvis mye verre og viktigere at folk med utenlandskklingende navn ikke engang blir innkalt til intervju – og at kommentatorer i VG mener det er helt greit fordi hun kjenner en sløv somaler. Det andre er det rent strategiske: ved å agere konsekvent som holdningspoliti formidles et budskap om at det er noen ting det ikke er lov å mene eller si. Det skaper et gigantisk backlash. Store deler av den noe brokete forsamlingen av «folkedyps‐​høyre» – kan vi kalle dem harry‐​høyre? – baserer sin politiske overbevisning på nettopp dette. De kaller det politisk korrekthet.

Det mer beleste og ekstreme høyre baserer også sin verdensanskuelse på politisk korrekthet. Første kapittel i Anders Behring Breiviks 2083 er et langt essay om nettopp politisk korrekthet. I denne versjonen er PK et nøkkelelement i konspirasjonen: samtidig som de snikete kommunistene forsøkte å skape egalitære samfunn gjennom økonomiske systemer, forsøkte de også å viske ut alle forskjeller mellom folk gjennom kulturen. Det er dette som er opprinnelsen til begrepet kulturmarxister, altså en konspirasjon av tenkere, universiteter og etter hvert hele universitetsfag som aktivt forsøker å drive kulturell ingeniørkunst.

Avstanden fra harry‐​høyre til de islamofobe Eurabia‐​skribentene er selvsagt lang. Jeg forsøker ikke å si at det er noen link mellom disse fenomenene. Men poenget er at nettopp denne følelsen av kulturell kontroll, at det finnes en sensur av holdninger, er en veldig sterk ytre fiende både Fremskrittspartiet og Fjordman vet å bruke for å skaffe oppslutning.

Og det er heller ikke begrenset til høyresiden. Nisjepartiene som Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er på sitt beste fremragende på å ri på offerrollen som representanter for kulturelt undertrykte ofre for kultureliten. I Rødt finner vi en betydelig kritikk av den kulturelt fremmedgjorte posisjonen til Jens Stoltenberg – selv om denne kritikken har litt begrensa troverdighet oppi alle Rødts mastergrader. Slavoj Žižek har gjort politisk ukorrekte vitser til et varemerke.

Bak fasadene slenger også de dannede rundt seg med politisk ukorrekte vitser. De handler kanskje om Per Sandberg, eller for den saks skyld om eldre, rike menn og familiens au pair. Eller de handler om religioner og folkegrupper. Kanskje handler de til og med om fittehøl og mokkamenn. Det er absurd å se for seg at det er disse vitsene i seg selv som er problemet. På sitt beste er slike vitser forsøk på å ufarliggjøre, leke med og utfordre sine egne holdninger. På sitt verste er de bare dritt hjernen må få ut. Det er å anbefale å ikke tømme hjernen for slik dritt mens du er sammen med mange andre mennesker. I det minste bør man forsøke å unngå å være på nasjonal, direktesendt TV.

Men tilbake til saken: Problemet er altså ikke vitsene, men de som får bekreftet sitt rasistiske syn på verden gjennom dem. Og for all del: de folkene finnes også. Men vi kan ikke fjerne disse holdningene ved å fjerne vitsene, like lite som vi kan fjerne et sår ved å klippe av skorpen. Derfor må det politisk ukorrekte temmes gjennom å gå det i møte, og erkjenne at også vi tenker slike forbudte tanker. Kanskje til og med slenge en og annen vits, når det passer seg. Da forsvinner kanskje også det forlengst gjennomskuelige skinnet av hyklersk moralisering og sensur.

er det jo ingen felles koordinert sensur ute og går. Kaizers‐​Terje reagerer som han gjør, ikke på ordre fra Moskva, men ut fra en helt egenfremstilt overbevisning om at dette var noe man burde reagere på. Men gjennom reaksjonen forsterkes inntrykket av at reaksjonene på å bryte tabuer er sosialt situerte, og ikke uttrykk for noen universell regel. Strategien om å reagere kraftig og mistenkeliggjørende er fullstendig og absolutt feilslått. Kaizers‐​Terjes reaksjon kan kanskje forstås av de som allerede syns Plumbo‐​vitsen var elendig. Men man trenger jo ikke overbevise twitteriatet og de velutdannede og -dannede om at man ikke skal kalle mørke folk for mokkamann.

Effekten blir derfor helt forutsigbar: på db.nos avstemning i dag mener bare 8 % at mokkamann‐​uttalelsen var det groveste som skjedde, mens 59 % syns at Kaizers‐​Terje eller Tshawe var verst. Hverdagsrasismen har vunnet terreng gjennom sin mest pinlige opptreden på årevis.

I klassisk marxistisk forstand er analysen av dette at folks reelle – materielle – interesser forvrenges og forskyves over i en kulturell kritikk. Med litt hjelp fra sosiologien kan vi snakke om to typer kapital: økonomisk og kulturell. Folk flest – harry‐​høyre – har verken. Kaizers‐​Terje har ganske mye av den kulturelle. Frp ledes og driver en politikk for dem som har mye av den økonomiske. Ved å forvrenge det marxistiske materialister vil kalle den virkelige konflikten klarer de økonomiske eliter å fremstå som de brede lags forsvarere mot den kulturelle eliten, som om det er mangelen på dårlige negervitser på TV som truer bygdelivet i Sande.

Og ikledd den rustningen, gir hver kastede øl nye stemmer.

Politisk kvarter med dårlig hukommelse

Her er direkte sitater fra Carl I. Hagen fra dagens politisk kvarter. Jeg inkluderer mye her, for å få mest mulig kontekst. Det jeg har klippet vekk berører helt andre ting, og jeg har unngått å klippe i eller mellom setninger.

I mange sammenhenger så er det slik at venstresiden de går til angrep på ikke bare meningene til en del som er kritisk til norsk innvandringspolitikk, men de blir også navngitt. Altså, de navngir personene, og tar av og til personen, i stedet for ballen, for å bruke noe fra fotballen, der man sier man skal ta ballen, og ikke mannen.

Vi snakker om venstresiden; det er veldig få navngitte personer som man prøver å klistre til de som eventuelt er mer positive til ekstremister og islamister. Der er det en stor skillnad at man blir navngitt slik at det går ut over barn, ektefelle og andre i stedenfor å ta meningene…

Man navngir, og så kaller man de ekstremister, for eksempel man i…, som du også nevnte der, det blir navngitt personer og puttet til ordet ekstremist … de av oss som er kritisk til innvandringspolitikken og til islamismen og de ekstreme islamister.

Vi dømmer jo ikke alle muslimer fordi det er noen få ekstreme islamister som er de som begår fryktelige handlinger.

(Temaet er «rasist») Det er ikke noen jeg har lest som har klistret tilsvarende merkelapper på Marte Michelet, Eskil Jensen, eh, Pedersen – på venstresiden. Venstresiden klistrer negative karakteristikker på personene som deltar i en offentlig meningsutveksling, i stedet for at man tar meningene deres. Det er er helt greit at man tar meningene, men uten at man tar disse stemplene som er negative og som her har medført at Christian Tybring‐​Gjedde er blitt syk.

Motstanden mot navngiving av meningsmotstandere er et nokså absurd konsept, men det er tydelig at Hagen – som bruker «navngi» hele seks ganger i disse sitatene – er veldig opptatt av det. Skal vi være rause med en gammel mann, kan vi velge å tolke ham så smalt som at problemet med navngivelse bare er når man samtidig bruker ordet «ekstremist». Det interessante med dette er at  ingen har gjort det på redigert debattplass (jeg kan naturligvis ikke garantere for kommentarfeltene). Så vidt jeg kan se har ingen bloggere heller gjort det – hvis et søk på Google skal være noen indikasjon.

Det nærmeste jeg kommer er resonnementer over følgende lest (som flere har gjort, bl.a. flere forskere): «Fremskrittspartiet er ikke et høyreekstremt parti, men av og til henter de argumenter som ligner på det man finner hos høyreekstreme blogger og grupper. Drøm fra Disneyland er et slikt eksempel, der argumentasjonen ligner.» Dette er, med respekt å melde, ikke i nærheten av å stemple. Det er mer som å poengtere at samrøret mellom LO og Arbeiderpartiet også var noe man drev med i kommunistiske land. Da kaller du ikke Stoltenberg for Stalin.

Koblingen til rasist er nok mer underbygget, og Hagen understreker at han mener dette er et begrep som er «svært sterkt». Det er jeg enig i. Det er likevel ikke i samme klasse som ekstremist. Det er sjelden riktig å bruke det, men det kan være riktig. Igjen er evidensen for at Tybring‐​Gjedde blir kalt rasist i den offentlige, redigerte debatten ganske mager.

Men Tybring‐​Gjeddes uttalelser over lang tid har vært i et grenseland der det må være i orden å diskutere om dette er rasisme eller ikke. Når Tybring‐​Gjedde så famøst sa, fra talerstolen på Frps landsmøte, at «det er ingen tvil om at innvandrergutter blir hissigere enn norske – det ligger i kulturen», er det en lovlig ytring, og ikke av den hatefulle karakteren rasismeparagrafen forbyr. Men at utsagnet kan tolkes som et utslag av rasisme, er temmelig åpenbart. Det kan umulig være riktig at Hagen mener at dette ikke skal være lov å si.

Videre ser det ut til at mange av Fremskrittspartiets representanter har funnet det for godt å behandle muslimer som en gruppe som godt kan stemples. Tybring‐​Gjedde igjen: du finner ikke «én dedikert muslim som tar avstand fra sharia», fra Stortingets talerstol 5. april. Nå er utsagnet naturligvis sant, på en veldig velvillig tolkning: sharia betyr bare «veien», og mange muslimer regner dette sharia som noe du selv må finne og leve etter. Men av konteksten fremgår det at Tybring‐​Gjedde mener noe annet: sharia‐​lovgivning, av den typen noen få, strenge, islamistiske regimer har kodifisert. Dette innebar at muslimske kvinner ikke får «gå alene ut av leiligheten uten å være eskortert av en mann». Dette gjelder et bitte lite mindretall muslimer i verden, og bortimot ingen i Norge. Likevel generaliseres det. Muslimer, sharia, kvinneundertrykking.

For å være litt mer offensiv, er det underlig at denne bekymringen kommer fra nettopp Hagen. Stemplingene og personkarakteristikkene hans er gammelt nytt i norsk politikk.

Han har kalt Lars Sponheim for en drittsekk, Anne Enger Lahnstein og Sigbjørn Johnsen for «tjukk i huet» (i en bok, i Lahnsteins tilfelle), Jan Simonsen for «smålig, irritabel», Dag Danielsen for «forvirret».

Når det gjelder at han ikke holder alle muslimer ansvarlig for muslimsk ekstremisme, er det på tide å minne om hans uttalelse til den kristne menigheten i valgkampen i 2009:

«La de små barn komme til meg,» sa Jesus. Jeg kan ikke skjønne at Muhammed kan ha sagt det samme. I tilfelle han måtte ha sagt det samme, så ville det være: «La de små barn komme til meg, slik at jeg kan utnytte de i min kamp for å islamisere verden.» Det er jo det også som skjer. Altså, de bruker jo barna, og hva med en moral, en religion, som sier at for foreldrene er det en kjempeting å få barna til å bli drept av israelere, for da blir de martyrer, og da får foreldrene stor heder og ære, for de har ofret sitt barn i kampen?

Min utheving.i

Det viktigste til slutt: I det (blogg-)publiserte utkastet til innlegget som foranlediget hele denne debatten, nemlig kronikken Drøm fra Disneyland, kalte Frps lokallagsleder Kent Andersen Arbeiderpartiet for «kulturquislinger». Han har senere forsvart denne begrepsbruken, også etter 22. juli. I den endelige kronikken har dette blitt redigert bort, til Tybring‐​Gjeddes forsvar. Det er erstattet av begrepet «kultursviket», og en hentydning om at den ikke‐​innvandringskritiske majoriteten driver meningssensur slik som nazistene gjorde (via den åpenbare referansen «Ikke om noen satt opp plakaten «skutt blir den som …»»). Det er trolig det mest outrerte eksempelet på politisk stempling vi har sett i norsk, redigert debatt på veldig mange år.

Det forsvarer naturligvis ikke trusler, hat eller sjikane mot Tybring‐​Gjedde. Det forsvarer heller ikke å stemple eller brennemerke tilbake. Men til sammen motbeviser dette med all mulig tydelighet Carl I. Hagens tese om at det stempling er et venstresidefenomen. Jeg er glad for at Carl I. Hagen nå tar et oppgjør med denne utidige debattformen, og ser frem til åpne og fordomsfrie debatter.

I motsetning til Carl I. Hagen vil jeg anbefale den åpne reaksjonen på stemplinger og karakteristikker. Påpek dem, med fullt navn og full henvisning. Så lenge det bare finnes en vag kritikk av at venstresida gjør slik og slik, er det umulig å forholde seg til det. Hvem har gjort det? Hva har de gjort? Når gjorde de det? Da kan vi ta avstand fra dem, slik Tybring‐​Gjedde fortjensfullt har gjort med sin kronikk «Drøm fra Disneyland».

Fotnoter

  1. Lagt til i etterkant: Bare for å presisere hva dette innebærer: Hagen holder her religionen – det er altså islam – ansvarlig for en særdeles ekstremistisk tolkning av islam, nemlig at det er bra av foreldre å barna drept av israelere. Den aktive handlingen i å få barna drept er i konteksten knytta til selvmordsbombing, eller i det minste offensive operasjoner, ikke bare det blotte faktum at palestinere (og alle andre foreldre) gjør martyrer av barn som tilfeldigvis dør i krig. Det Hagen sier er med andre ord at islam «sier» at terror og/​eller vold er en bra ting. Det er uklart om Hagen mener «barna» som i at de er mindreårige når de dør eller om det er «barna» som i «voksne barn», så vi får la tvilen komme han til gode på spørsmålet om han her hevder at islam oppfordrer til barnesoldat‐​isme. Det er i det minste ingen tvil om at Hagen her gjør akkurat det han selv sier han ikke gjør – nemlig å holde islam ansvarlig for ekstremisters handlinger. []

Siv Jensen og de 258 ungene

II8O9272

Politisk kvarter, 29. august. Siv Jensen konfronteres med statistikk om at over halvparten av innvandringskategorien «familieetableringer» er utlendinger som kommer til Norge for å gifte seg med en nordmann. Hun avviser at dette er en annen virkelighetsbeskrivelse enn Frp vanligvis kommer med:

Vi må huske på at det denne statistikken som du nå serverte viser er at nesten halvparten av familieinnvandringen til Norge er i annen‐ og tredjegenerasjons innvandrermiljøer.

Faktasjekk – challenge accepted!

La oss begynne med det morsomste: Tredjegenerasjons innvandrermiljøer! Per 1.1.2010 består denne gruppen – altså folk med norskfødte foreldre og utenlandsfødte besteforeldre –  av 258 personer. Av disse 258 er 232 under ti år. De resterende 26 må jammen stå på for å utgjøre en forskjell på statistikken!

OK, kanskje det bare var en forsnakkelse å ta med tredje generasjon. For Jensen vet vel hva hun snakker om, når hun sprer tvil om det norske integreringsprosjektet fungerer? Hun driver vel ikke og finner opp tall for å understøtte sin egen politikk?

Totalt var det 8 491 familieinnvandringer til Norge i 2010, en nedgang på over 38 % fra 2009. Vi trekker fra de 7 % som vi mangler opplysninger om. Av de resterende 7 915 var det 4 753, eller 60 %, såkalte medfølginger og gjenforeninger, altså førstegenerasjons innvandrere med familie. De resterende 3 162 var familieetableringer,  problemet Jensen snakker om. Men av disse 3 162 er altså 1 618, hele 51 %, den nye ektefellen til en «etnisk norsk», altså en to foreldre født i Norge.

Jensens problem er nå nede i denne restgruppen på 1 512 ektefeller hentet til Norge av folk med innvandrerbakgrunn. Men av disse 1 512 er 91 % første generasjons innvandrere, altså folk som er født i utlandet.i Mange av de som finnes i denne gruppa er polakker. Polakker utgjør den desidert største gruppa familieinnvandrere i perioden 1990–2009.

Siv Jensens problem er altså fortsatt  andregenerasjonsmiljøer som henter seg ektefelle i utlandet. Vi har redusert problemet hennes til 9 % av 49 % av 44 % av totalen – også kjent som 137 tilfeller av andregenerasjons innvandrere som henter kone i utlandet. Det utgjør 4,3 % av familieetableringene, eller 1,7 % av familieinnvandringen totalt.

Jeg skjønner at dette blir litt mye tall. Derfor: En illustrasjon!

Det er lett å ta feil når man skal huske tall i farta. Fire tideler kan fort bli til en halvpart, og hvem husker egentlig forskjell på to tredeler og tre firedeler? Slik har det nok også vært for Siv, når hun her tok feil av «nesten halvparten» og «litt over en tjuefemtedel». Fire prosent, 50 prosent. Det er jo så likt.

Inspirasjon hentet fra Audun Lysbakkens blogg om samme tema. Han bruker tall fra 2009, og får derfor 3 %. Kilden til alle mine tall er denne tabellen fra SSB. Unntaket er tallet fra Østbys kronikk i Morgenbladet, som er lenket i teksten over.

Fotnoter

  1. Forskjellen på denne gruppa og familiegjenforening/​‐​medbringing er at disse gifter seg med en utlending etter at de har innvandret til Norge. []