Postnasjonalen

Mitt bidrag til en 1. mai tilpasset globaliseringens tidsalder: Postnasjonalen, et sangkompleks bestående av overnasjonalen, multinasjonalen og multipolaren. Hele i ukens Morgenbladet, men her er ett av versene:

Multinasjonalen:
Chevron og Siemens og Nintendo!
Total, Exxon og IBM.
Gazprom, Statoil og Hewlett‐​Packard
og Apple, Samsung, BP, Volkswagen!
Sinopec, Vitol og Wal‐​Mart Stores, Inc.
Tata, Toyota, Microsoft
Shell, Pfeizer, Sony, GlaxoSmithKline,
United Health Group og Nestlé!
Så samles vi i lobby’n,
med bestikkelser og dolk,
for Multinasjonalen
skal ut til nye folk!

 

Foto: «Statoil flag in Tblisi», Creative Commons‐​lisens (CC‐​BY‐​NC‐​SA 2.0), av Trygve Utstumo.

Profetisk presumpsjon

King of Clounds, fotografi av mendhak.

De siste ukenes mediebilde har vært preget av avsløringene omkring den fundamentalistisk salafistgruppa Profetens AK(47). Et medlem av gruppa har vakt bestyrtelse og forargelse i hele det politiske landskapet etter sine trusler mot journalister og jøder.

King of Clounds, fotografi av mendhak.

Men hvem har egentlig skylda når et medlem av ei politisk gruppe går hen og blir rabiat ekstremist? Dette spørsmålet har hjemsøkt debatten om Profetens AK. Det var derfor stor lettelse å spore da Carl I. Hagen endelig kunne tre ned fra Spaniaberget med konklusjonen.

Men da han skulle bringe mediene med sine lister over syndere, ble han vred. Han hørte lyden av debatten. «Dette er ikke lyden av seierssang, og ikke lyden av klagesang; det er lyden av en annen slags sang jeg hører.» Han kunne høre, helt opp på berget, debatten synge «Barn av regnbuen».

Da Hagen sjekket nettavisene og så at også Arbeiderpartiets og Sosialistisk venstrepartis politikere stilte seg kritiske til ekstremismen, flammet sinnet slik opp i ham at han straks gikk ned på den lokale supermercadoen og kjøpte opp alle eksemplarene av VG. Etter å ha brent dem og kalt det hele «multikulturens likbål», ringte han til Norge for å gjøre intervjuer.

Så sa Hagen: «Dere har gjort en stor synd. Som jeg utallige ganger har sagt: du skal ikke slippe din neste inn i landet. Du skal ikke stemme på andre partier enn Fremskrittspartiet. Du skal begjære skatteletter. Hadde dere fulgt de reglene jeg så mange ganger har proklamert, hadde vi ikke hatt andre profeter i landet. For jeg er Carl I. Hagen, som med mitt forsyn skal lede dere ut av Flerkulturia, ut av slavehuset.»

Bukkehornene gjallet mens Hagen fortsatte. «Jeg er en nidkjær Carl, som straffer alle som i tredje eller fjerde ledd har hatt noe med et vedtak å gjøre, dersom det på noe vis medfører uintenderte konsekvenser, uansett hvor tendensiøs årsakssammenhengen måtte være. Men jeg viser trofast tilgivelse i tusen ledd, og antar ingen slik sammenheng, når det er mine tilhengeres handlinger som omtales.»

Så ble folket stående langt borte, mens Hagen nærmet seg den tette skodden hvor Ufeilbarligheten bor.


Publisert i Morgenbladet 2. november 2012.

Foto: mendhak på flickr.com; bildet er lisensiert med Creative Commons BY‐​SA‐​lisens.

Redd barna!

Forside av Jon Roar Bjørkvold: Barnas egen sangbok
Forside av Jon Roar Bjørkvold: Barnas egen sangbok
Den omstridte boka viser et barn på randen av sammenbrudd.

Folkemengder i Saudi‐​Arabia har hele denne uken protestert mot norsk oppdragelse. Bakgrunnen er en kronikk av den høyt respekterte kristendomkjenneren Ibn Al‐​Bawata, der han trekker frem tekster fra «Barnas egen sangbok». Han viser til at barna fra fylte ett år blir indoktrinert med disse tekstene gjennom egne statlige institusjoner for barneoppdragelse.

- Jeg er veldig overrasket. Jeg trodde den saudiske oppdragelsen var ille, men dette tar faktisk kaka. Det er greit nok at barn må lære å komme tidsnok, men koking av barn som kommer sist, slik nordmennene bedriver, er faktisk for strengt. Min erfaring tilsier at lette piskeslag er nok, sier en mann på gata i Riyadh.

Al‐​Bawata trekker frem tekster som oppfordrer til vold, særlig i nære relasjoner («slå på hvem du vil, slå på kjæresten din, om du vil»); viljeløs underkastelse og lydighet mot sine foreldre gjennom voldshandlinger («jeg fikk ris på halen min»); voodoo og zoologiske zombier («da ble den stakkars kråke levende»); dysfunksjonelle, intime relasjoner mellom mennesker og imaginære underjordiske vesener («mannen ville fra nissen flytte, men reisen ble han til ingen nytte»); og hjerteløs, kapitalistisk inndeling av det offentlige rom («har du penger, så kan du få; har du ingen, så må du gå»).

Illustrasjonen til sangen «Bro, bro, brille» er gjennomgående i de saudiske mediene. Den viser et barn som kom aller sist, og dermed havnet i den sorte gryte. – Slik indoktrinerer de barna med at ethvert avvik fra absolutt lydighet vil straffes med døden, kan al‐​Bawata fortelle. Den samme lydigheten forventes overfor nasjonen («Blant alle lande i øst og vest er fedrelandet mitt hjerte nest/​det gamle Norge…er best»).

I en kommentar uttaler den norske ambassadøren til Riyadh at det hele skyldes tvilsomme oversettelser og utklipping av bruddstykker av større verker. Han går så langt som å antyde at Al‐​Bawata kan ha forsøkt å fremstille norsk kultur som mer blodtørstig og voldsom enn det som er tilfelle.

- Tekstene får stå for seg selv. Folk her kan tenke, og gjøre seg opp sin egen mening, var al‐​Bawatas replikk til ambassaden.

Bak nyhetsfasaden, Morgenbladet, 3. februar 2012.

Ubetinget kjærlighet

Ubetinget kjærlighet som mp3

Vers 1:

Christian Tybring Gjedde  e en mann som er på jakt
Taler høyt om integrering Og den norske mannens makt
Ingen andre nedfra tinget tør å gjøre som hr. G
Kommer kanskje selv fra vest, ja, men hvem bryr seg vel om det
Oslo trenger flere folk som bryr seg om det store
Salamien og gelatin og unga som sir hore
Når løgnen blir rutine e det sanne rev’lusjonen
Christian e den eneste som kjenne forhistorien

Vers 2:

Han kreve ikke mye bare kjærlighet til landet
At du ikke blir til last for de nordmenn som er sanne
Og kjærligheten den skal ikke ha nån forbehold
De som ikke lyde blindt e de som like blind vold
Det er klart det fins en grense for hva vi kan akseptere
Spis du ikke grisen må du tåle all vår vrede
Bila brennes hver en dag fortalte han til salen
Nu tenne nån på riksdagen: de e fra Groruddalen

Vers 3:

Så i klassisk kjetter‐​stil knebles Gjedda og hans tanka
Hans meninge blir spytta på der journalista vanka
Noen Orwell‐​parafrasa passe godt med denne tale
Når alle trur på myta e de ikke lenger gale
Alle dyr e like, sjøl om nån e mere egna
La Napoleon Tybring Gjedde fatte vedtak på ditt vegne
Ekte propaganda e når hodet vårt blir renska
Sånn at vi kan glemme det at andre folk e men’ska
Nasjonalpatriotisme føles mer enn klassan
Politikerans språk e laga førr å lure massan

Vers 4:

Du som spår om fremtida du ser din egen syne
På ekte e vår fremtid lik et spark midt i tryne
En nasjonalist e utstyrt med en egen evne
Til å ikke registrere overgrep fra sine egne
Det verste med en krig e at krigstidspropaganda
Kommer ei fra de som e der, men fra folk med skjulte plana

Det hele er naturligvis a propos denne:

En pussig idé

image

Medvedev vil gi Nobels fredspris til Julian Assange. Det er en pussig idé. Han har kanskje gjort mye, men Cablegate kan vanskelig forsvares ved at det er et tiltak for «forbrødning mellom nasjonene»…

Litt mer på den alvorlige siden: i morgen kommer min vurdering av Cablegate her på indregard.no. Følg med, følg med!

Tap og vinn med samme sinn

Tenk deg at du er de svenske rødgrønnes valgkampstrateg, for ca. en uke siden. Meningsmålingene peker nokså entydig på at det er mellom fem og åtte prosentpoeng frem til Alliansen. Samtidig stormer Sverigedemokraterna frem på meningsmålingene. What to do?

Valget har tre mulige utfall. Det beste utfallet for deg, A, er at de rødgrønne vinner, noe som hadde kanskje noe slikt som 5 % sannsynlighet. Det andre åpenbare utfallet, B, er at Alliansen vinner, og får flertall alene. Det tredje utfallet, C, er at Alliansen vinner, men blir avhengig av å kjøpslå med Sverigedemokraterna for å etablere regjering.

Hvis vi setter gevinsten for å oppnå A til x, B til 0, og C til -y, kan det faktisk være nyttemaksimerende for de rødgrønne å ikke drive valgkamp den siste uka. Det avhenger av sannsynligheten for C. Hvis $$\frac{|y|}{x} > \frac{P(A)}{P©}$$1, burde i prinsippet de rødgrønne legge ned våpnene og sørge for å øke sannsynligheten for B.

Et talleksempel: Man antar at A har tre prosent sannsynlighet, og man regner det som 100 bra å få A. C er -50 ille, og inntreffer med 10 % sannsynlighet. Da er forventa nytte lik 3 på scenario A, og -5 i scenario C. Dersom man kan forhindre scenario C, bør man da gjøre det heller enn å satse på å oppnå scenario A. Hvis vi derimot har tro på at A har 6 % sannsynlighet, bør vi holde stick to the plan.

Det viser kanskje mer enn noe annet problemene ved å bruke denne typen modeller for rasjonalitet.

Appendix – utledning

Forventa gevinst av et utfall A med «gevinst» π(A) og sannsynlighet p er pπ(A). Vi får altså her, for scenariene A og C, gevinstene $$xP(A)$$ og straffen $$yP©$$. Betingelsen for at det skal være nyttemaksimerende å gå for B heller enn A er at $$xP(A) < |y|P© \rightarrow \frac{P(A)}{P©} < \frac{|y|}{x}$$

  1. Altså: «tapet» ved at SD får makt målt som en andel av gleden ved å vinne selv er større enn sannsynligheten for å få makt delt på sannsynligheten for at SD får makt. []

Kutt navlestrengen

Nå som danskene stadig oftere oppfører seg som fulle rasistelefanter i verdens skjøre krystallbutikk, er det på tide å distansere oss litt mer ettertrykkelig fra våre tidligere undertrykkere. Det hele er et spørsmål om branding. Jeg mener – Norge og Danmark er som ild og vann på de fleste måter, så hvorfor skal vi da ha nesten helt likt flagg? At Norge og Danmark deler 80 % av flagget er som om Rema 1000 skulle skiftet navn til Kiwu og lagt seg på en grønn profil – med en blå stripe.

Her er derfor et forslag til ny designprofil for Norge. Vi beholder rød‐ og blåfargen (det handler om recognition), men vi må også tørre å trekke frem det vi ønsker at landet skal forbindes med i utlandet. Voilà – det nye flagget!