Fire partier

Abid Raja. Foto: Venstre
Abid Raja. Foto: Venstre

Mange kommentatorer, deriblant Aslak Bonde og Magnus Takvam, har justert opp sannsynligheten for at vi får en firepartiregjering bestående av Frp, Høyre, Venstre og KrF. Det er mye klokt i det de sier. Spesielt viktig er det nok at så mye av valgkampen har blitt brukt til å love en ny regjering. Det må innfris, i velgernes øyne, med forhandlinger som oppleves reelle.

Det er likevel grunn til å minne om at avstanden er lang, ikke bare mellom KrF og Frp (slik Takvam nevner), men også mellom Venstre og Frp. I 2006 skrev Abid Raja disse ordene, under overskriften «Per Sandberg, en bleik, feit riking?»:

Vi kjenner Per Sandberg alle sammen; han er simpelthen belastet med svært fremmedfiendtlige holdninger.

At partiet er grumsete og setter grupper opp mot hverandre for politisk vinning er det ingen tvil om. Etter min mening er ryggraden til flere Frp‐​ere gjennomsyret av hat for innvandrere, utlendinger og flyktninger. De er ikke simple populister som formann Carl Ivar Hagen, noen er reinspikka gærne rasister. Det er på tide å kalle en spade for en spade.

Syv år er lenge i politikken, og i 2006 var ikke Raja folkevalgt. Men det var han i 2009, og da angrep han Høyre for å vurdere samarbeid med Frp:

Ifølge Raja er Høyre med på å legitimere Frps angrep mot innvandrere når partiet går inn for et regjeringssamarbeid med Siv Jensens parti.

- Frp fremstiller det som alle innvandrere er kriminelle snyltere. Det er en usann og farlig retorikk, og jeg er veldig overrasket over at Høyre kan trykke et slikt menneskesyn til sitt bryst, sier Raja.

Riktignok er Raja bare én mann, men det er ingen grunn til å tro at han ikke er representativ for venstrevelgere flest. Det er nesten ingen andre i politikken som opplever den partikulturelle og politiske avstanden til Frp som større enn venstrefolk.

Dette kan kanskje glattes over i en avtale som gir vern av Lofoten og Vesterålen og amnesti til asylbarna. Men det blir definitivt noen turbulente år i regjeringen, og ubehagelige kompromisser for Venstre.

Der SV begynte sin regjeringstid på over 10 prosent, begynner V med 4,7. Politikkens folkesykdom, kamelallergi, kan i dette tilfellet raskt ta livet av en medtatt pasient.

To veldig ulike dråper vann

Bak nyhetsfasaden, Morgenbladet, 27. januar 2012.

thing for mind games

Forrige uke kom Arbeiderpartiets hemmelige strateginotat mediene i hende. Det trodde i hvert fall mediene. Bak nyhetsfasaden kan nå avsløre at denne lekkasjen var styrt. Som eneste spalte har vi fått tak i det originale notatet. Vi gjengir det her i sin helhet.

«Kamerater!

Vi står foran et vanskelig valg. Vi sitter i regjering sammen med én gjeng fillete kommunister og én gjeng som lukter fjøs. Motstanderne våre er velkledde, elegante, skolerte, moderne, interessante, saklige, moralsk overlegne og velduftende.

Særlig partiet Høyre har et enormt potensiale og få svakheter. En ny analyse våre venner i konsulentbransjen har laget, peker på at årsaken til at dette partiet er så perfekt og fullt av potensiale, er at de foretrekker en blandingsøkonomi med passelig sterk statlig styring, et moderat skattetrykk, en klar styring etter handlingsregelen, at vi skal være best i klassen på deltakelse i NATO og implementering av EU‐​direktiv, streng‐​men‐​rettferdig asyl‐ og trygdepolitikk, en stor mengde velferdstjenester og EU‐​medlemskap.

Med andre ord er de som oss: perfekte.

Ingen partier har så stort potensiale til å spise av våre velgere som de som mener det samme som oss i alle vesentlige spørsmål. Det er derfor høyst nødvendig at vi erklærer denne klonen av oss selv som vår hovedmotstander.

Steg én i denne strategien er å lekke et strateginotat der vi konstruerer ulikheter mellom oss. Deretter forsøker vi å få alle mediene til å erklære oss to som hovedmotstandere. Dette kan gjerne gjøres i samspill med Høyre, ettersom de tjener like mange velgere som oss på at politikken innsnevres til bitte små detaljspørsmål om tekniske justeringer på statsbudsjettet.

Erna Solberg har gått med på hjelpe oss med steg to. Hun skal hevde at Arbeiderpartiet har ført en politikk som vil gi opptil flere promille lavere vekstrate enn Sverige har for øyeblikket. Jens svarer deretter med at Sverige har flere arbeidsledige, og slik etablerer vi ytterpunktene for debatten: vil du ha litt høyere arbeidsledighet eller marginalt høyere vekst?

Dermed unngår vi at den politiske diskursen blir preget av uvesentligheter som miljø‐, asyl‐, forsvars‐, industri‐, distrikts‐, bistands‐ eller moralpolitikk. Det er trolig til det beste for landet. På disse områdene har de andre partiene tross alt suboptimale løsninger.»

Bilde: Creative Commons (Attribution, No Derivatives). Av Julia Dunaeva.

Høyres skoleideer

Høyre avholdt pressekonferanse om skolepolitikk i dag. Her er mine kommentarer:

Fryktbeskrivelsen: Vi må være høyt på Pisa for å være rike i fremtiden

Til grunn for veldig mye av politikken på skole ligger ideen om at norske arbeidere må konkurrere på kunnskap i fremtiden, og underliggende det igjen finnes ideen om at produktiviteten i norsk arbeidsliv i stor grad skyldes høyt utdanna folk. Det er en litt farlig forenkling. Produktiviteten er for det første et produkt av mange faktorer, men viktigst er trolig produktiviteteten på arbeidskraften, kapitalen i bedriftene og rammebetingelser, infrastruktur ol.

Når norsk produktivitet er veldig høy, er det ikke først og fremst på grunn av at vi er så høyt utdannet. Produktivitet er bare definert som det vi produserer delt på hvor mange som har produsert det. De små forskjellene mellom folks lønninger og kompetansenivåer er trolig like viktig, både fordi det reduserer kostnaden ved høyt utdanna arbeidskraft, men også fordi den sammenpressa lønnsstrukturen kombinert med andre forutsetninger gir noen heldige stimuli til bedriftene hva angår oppbygging av kompetanse hos alle i bedriftene, og bygge opp ansvarlige arbeidstakere som tenker bredere enn å bare utføre oppgaven de er satt til.

Følgelig: Det er ikke slik at hvis Norge ligger midt på treet i Pisa vil vi falle bak resten av verden i produktivitet. OG: Dersom vi forsøker å klatre i absolutt snittnivå i kompetanse ved å øke forskjellene eller stimulere konkurranse i arbeidslivet ved å løsne opp i strukturene nevnt i forrige avsnitt, kan vi faktisk gjøre oss selv en produktivitetsmessig bjørnetjeneste. Litt forenkla ender vi opp med veldig godt utdanna og kompetente ledere, som dessverre må bruke all sin tid på å gjete saueflokken av tidligere skoletapere rundt i stedet for å produsere noe.

«Alt avhenger av læreren»

Det er alltid gøy med foredrag som begynner med å fortelle at alle resultater kan forklares av elevenes hjemmebakgrunn, og deretter sier at læreren er den viktigste faktoren for elevenes resultater. Pick one. Men OK; jeg skjønner poenget. I dårlige skoler forsterkes forskjellene, men i Høyres skole er det motsatt.

Problemet for Høyre er jo at tiltakene deres virker i motsatt retning. Høyres primære skolepolitikk: individuell lønnsfastsettelse, offentliggjøring av tester og frie skolevalg fordeler de beste lærerne over til de elevene som trenger det minst.

Og da er det faktisk, ærlig talt, en dråpe i havet å snakke om utdanning av lærere. Det er ikke der trykket kan settes inn. Vi mangler så utrolig mange lærere de neste årene at vi blir pukka nødt til å ansette nær sagt alle. Hvis man vil bruke lærere til å jevne ut forskjellene i skolen, handler det om å styre gode lærere til fattige, svake elever, noe som altså går i stikk motsatt retning av markedslogikken Høyre legger til grunn.

Videre er det interessant at Høyre trekker frem Finland som et eksempel på hvordan man får bedre lærerkrefter. Finland har ikke formelle minstekrav til å komme inn på lærerutdanningen, men det er et trangt nåløye å bli masterutdanna lærer (noe slett ikke alle lærerne i Finland er!), og det er i tillegg sterke krav til personlig egnethet. Det er noe litt annet enn å kreve 4 i norsk og matematikk for å komme inn.

Målene Høyre setter opp er også rent flesk. Det er ingen tiltak. Bare «Lærerne rekrutteres blant de 25 % beste elevene fra videregående skole» og lignende. Det kommer ikke til å skje før lønna økes med 50 %. Ingen er uenige i at en massivt bedre lærerstand ville gi en bedre skole. Det er bare ikke slik at noen har vært villig til å prioritere de lønnsmidlene som må til for å effektuere konsekvensen av dette.

Og ærlig talt: Den mekanismen som Høyre tror på der flere flinkiser søker hvis man setter høyere formelle krav er jo helt absurd. Selv om det skulle finnes en bitte liten effekt à la dette er det vel nesten sikkert at man samtidig sørger for å ta bort flere flinke lærere som tilfeldigvis fikk 3 i matematikk.

Vunnet debatten

Erna Solberg gjentok mange ganger at Høyre har vunnet kampen om skolen; om kunnskapsbegrepet og om «reformene». Det er langt på vei en riktig analyse. Problemet er at det kan se ut som om det konkrete innholdet i reformene og hva som undervises er litt viktigere enn kampen om kunnskapsbegrepet.

Det er også et annet, mer dystert perspektiv. Drilling av basiskompetanse, nasjonale prøver, ledelsesfokus, målstyring, individuelle lønnstillegg og offentliggjøring: dette er tiltak som hovedtyngden av lærere ikke stiller seg bak. Det kommer stadig rapporter fra skolene om at rekrutteringen svikter og lærere gir opp.

Høyre har vunnet kampen for å forflate og forenkle kunnskapsbegrepet ned til basiskompetanse målt på Pisa. Det har bidratt til «fokus», men kan til syvende og sist resultere i at det blir vanskeligere å rekruttere fabrikkarbeiderne i fabrikkskolen.

Så mens Høyre vant begrepskampen, er det veldig vanskelig å se at tiltakene deres (i den grad de hadde noen) vil ha noen som helst effekt. Selv om du er enig med Høyre om viktigheten av skole og lærere, ser det for meg ut til å være liten grunn til å tro på at politikken deres vil forbedre skolen.

Høyre i fella

American Package
Creative Commons License photo credit: Emily Raw

Regjeringens lovforslag om Datalagringsdirektivet ble lagd med åte. Partiet Høyre skulle lokkes til å støtte Arbeiderpartiet, og lokkematen var at Arbeiderpartiet gjorde lovforslaget unødvendig inngripende (12 måneders lagringstid) og ekstremt lite detaljert (krav til lagring). Nå sier Høyre at de er for direktivet, forutsatt at lagringstida blir kuttet og kravene til lagring blir strengere. Dermed har de spilt akkurat den rollen Arbeiderpartiet ga dem: Høyre skulle få lov til å spille rollen som flinke på å lage lover og bekymrede for borgernes rettsvern – men likevel stemme for det mest inngripende overvåkingstiltaket vi noensinne har sett.

For Erna Solberg var det definitivt et fristende åte. Motstanden mot overvåking er ikke et folkekrav, den er en prinsippsak der kjernemotstanderne befinner seg i intelligensiaen. Samtidig trenger Høyre å komme seg på offensiven i rustningskappløpet om å være den tøffeste i klassen mot kriminalitet. Etter at direktivet bankes gjennom i Stortinget kan vi altså se frem til årevis av debatter der Frp vil bli møtt med denne replikken:

– Sier dere, som ikke engang ville gi Politiet virkemidlene de ønsket med hensyn til datalagring.

Jeg kjenner kvalmen stige allerede.

Likevel er det et fnugg av håp igjen, og håpet kommer av det faktum at dette er en sak Arbeiderpartiet har festet eierskap til. Å lose direktivet gjennom vil først og fremst være en seier for Arbeiderpartiet, og det hele kan derfor komme til å koste mer enn det smaker for Høyre, som tross alt er Arbeiderpartiets konkurrent. På toppen av det heler er det rimelig å anta at selv om motstanden mot Datalagringsdirektivet ikke har flertall i folket, anser motstanderne direktivet som en mye viktigere sak enn det tilhengerne gjør. Det gir saken lite oppside og mye nedside, målt i oppslutning.

En annen sentral faktor er at denne typen saker skaper veldig sterk dissonans blant prinsippfaste ungdommer. Alle ungdomspartier er mot, og de har klart å samle seg om felles utspill. DLD har en generasjonsprofil. Ungdom i dag er sosialisert inn i sterk tilhørighet til friheten, anonymiteten, desentraliseringen og mangelen på overordna kontroll og eierskap på Internett. I en verden der helikopterforeldre kretser over dem og skoleverket mener de har rett til å gripe inn og regulere omtrent alt i elevenes liv – forbud mot brus og snusing og obligatoriske narkotester er grelle eksempler – har Internett åpnet rom der de får gjøre hva de vil, slik ungdom skal for å dra verden videre. Å begrense dette rommet anser ungdommene, med rette, som gammeldags og typisk gubbepartier.

Det er liten grunn til å tro at det hele vil stoppe med datalagringsdirektivet. Disse spørsmålene vil måtte behandles ofte, både på grunn av at nye teknologier innføres og på bakgrunn av det enkle faktum at kriminelle enkelt omgår de rutinene som nå innføres. Dermed blir det nye direktiver, nye debatter, nye tiltak. For Høyre vil det bli vanskelig å tre ut av det samarbeidet de nå innfører med Arbeiderpartiet uten å tape ansikt. Dermed konsoliderer Arbeiderpartiet og Høyre seg som ungdomsfiendtlige, teknofiendtlige og gammeldagse partier som mistror sitt eget folk.

For Høyre kan det derfor bli meget dyrt å ta åtet. Ved å ikle seg jernhansken de har fått utdelt fra Arbeiderpartiet, vil de støte fra seg unge talenter og unge velgere – også kjent som «fremtiden».

Almisser til de rike

Dagens Næringsliv forteller at Høyre har en rørende omsorg for unge som vil inn på boligmarkedet. Øk BSU, sier de, slik at det blir lettere. Men hvilke ungdommer er det vi hjelper da? Og trenger de hjelp?

Gjennom BSU‐​ordningen får ungdom mellom 13 og 35 år penger av staten for å spare til bolig. Staten øker faktisk renta med 20 % for de som jobber nok til å trekke dette fra på skatten. Nå foreslår Høyre å fjerne det samla spare‐​taket på 150 000 kroner og øke det årlige sparebeløpet til 25 000.

Hvem sparer i BSU? Finansnæringen opererer med en andel på 60 % i alderen 18–34 år, basert på en spørreundersøkelse. Dette er en merkelig svak måte å telle på. Hvis du spør folk om de stemte ved forrige valg, om de husker å pusse tennene eller husker å slukke lyset når de går hjemmefra, vil du få vesentlig høyere andel «ja» enn det som er reelt. Det skyldes et instinktivt ønske vi mennesker har om å gjøre andre, spesielt fremmede, imponerte over oss. Vi vet at vi burde, derfor svarer vi at vi har gjort. Vi er dog velvillige, og velger å si 50 %, men jeg mistenker at tallet er vesentlig lavere. Skattemyndighetene sitter jo på fasiten her, og burde publisere detaljert statistikk nå som saken tas opp igjen.

Men ok, 50 %. Disse 50 % betyr ikke at alle disse, som i utgangspunktet roughly er de 50 % rikeste ungdommene, tjener like mye på ordningen. Tallene antyder, selv om SSB ikke publiserer detaljer, at fordelingen også er temmelig skjev mellom ulike personer innenfor denne gruppen.

Tallenes tale viser at nordmenn nå har ca. 18 milliarder kroner i BSU. Fra tidligere data vet vi at nesten alt dette er fordelt på de over 18, og de utgjør ganske nøyaktig én million mennesker. Altså er gjennomsnittlig sparebeløp i aldersgruppa 18 000 kroner, og hvis vi utelukker de som ikke sparer i det hele tatt er beløpet i snitt 36 000. Det blir det ikke mye bolig av. Det skyldes selvsagt delvis at noen av de femti prosentene akkurat har fylt 18, men det skyldes også at ganske mange bare sparer tjue eller tretti tusen på BSU‐​kontoen totalt.

Hvis vi antar at folk setter inn penger lineært i hele syttenårsperioden betyr dette at den gjennomsnittlige BSU‐​sparer forlater ordningen med 72 000 kroner på BSU‐​kontoen, og et årlig sparebeløp på drøye 4 000 kroner, og dermed et skattefradrag på 800 kroner, per år.

Det er fire hovedargumenter for at BSU er en regressiv ordning:

  • Ved å låse opp midler til boliginvestering i Norge lenge før man er ferdig utdannet, bidrar ordningen til å øke presset på boligmarkedet – og særlig de delene av boligmarkedet som er mulig for ungdommer å komme inn på. Denne endogene effekten av BSU må trekkes fra de tusenlappene man får i skattelette. Det hjelper lite med 30 000 i skattelette dersom ordningen medfører at boliger i snitt øker i verdi med 50 0000. Alt annet holdt likt skulle vi forvente at et marked for ungdomsboliger (et teoretisk, eksklusivt marked forbeholdt ungdom) responderer på eksistensen av en slik ordning ved å øke prisen nøyaktig like mye som staten gir disse ungdommene i støtte.
  • For ungdom i øvre inntektsklasser er det naturligvis enklere å spare, og de har også oftere skattbar inntekt som overstiger skatterefusjonsbeløpet. De som er arbeidsløse har liten glede av en refusjon av en skatt de ikke betaler.
  • Ungdom fra øvre inntektsklasser studerer vesentlig lengre enn andre. Dermed etablerer de seg senere, og har dermed anledning til å spare i BSU‐​ordningen i flere år før de må cashe inn kontoen som egenkapital i en bolig.i
  • Ved å åpne for sparing frem til 34 år åpner man i praksis for at voksne kan etablere seg først og deretter motta penger for å spare til nedbetaling på sitt eget lån. Altså: Hvis banken går god for dine foreldres kausjonistevner, kan du få låne 150 000 på toppen av huslånet, som du deretter kan porsjonere ut som BSU i seks år. Så casher du ut BSUen tilbake til banken – da har du fått 30 000 hos staten og omtrent samme rente for pengene fra banken som du har betalt til banken for lånet. For unge som ikke har denne sikkerheten, må de spare først og deretter cashe inn BSUen for å få lånet. Det er ingen tvil om hvilke grupper som har og ikke har sikkerhet. Dermed fungerer dette som et ekstra privilegium for rike, unge voksne med bolig og god jobb.

Alle subsidier av boliginvestering har en karakter av å bekjempe seg selv, fordi de bidrar til økt trykk på boligmarkedet. BSU har i tillegg noen egenskaper som gjør at nytten fordeles svært ulikt på ulike inntektsklasser. Den største ulempen ved å utvide BSU‐​ordningen vil paradoksalt nok falle på ungdom som er akkurat utenfor ordningen eller bare har spart noen få tusen: de skal ha seg bolig, og må derfor ta hele byrden av det økte presset på egnede etableringsboliger, men de har ikke fått noen av subsidiene fra staten.

Et mye bedre alternativ til BSU, dersom man virkelig var opptatt av at ungdom skulle få friere adgang til boligmarkedet, var å skattlegge boliger etter reell formuesverdi. Ungdom har stort sett alltid lånefinansiert boligen opp til pipa, og vil derfor ikke rammes av en slik boligskatt, mens mor og far i villaen vil måtte gi litt av sin rikdom. Det vil igjen redusere insentivet (og evnen) til å kjøpe nye boliger, og dermed redusere prisen på boliger.

I stedet ønsker Høyre å gi almisser til sine egne barn.

Fotnoter

  1. Dersom vi kan forutsette nokså rasjonelle kapitalmarkeder (les: pappas lommebok) vil disse rike dermed også kunne finansiere sparingen ved å forskuttere skatterefusjonen – altså at pappa låner dem penger for å starte BSU‐​sparingen de to første årene, og så kan han bare samle inn skatterefusjonene som tilbakebetaling til ungdommen har kommet seg inn i en bedre betalt jobb. Det tilsvarende er mindre attraktivt for pappaer fra lavere inntektsklasser, fordi de a) har mindre penger og b) ungene deres langt oftere mangler jobb når tilbakebetalingen skulle skje. []

Oslo bystyre; en priviligert gjeng

Skattelistene skal ideelt brukes som en motvekt til de lukkede rommene der pengeeliten og politikkeliten møtes. Jeg gjør mitt: her er en kjapp gjennomgang av Oslo bystyre.i

Radhus
Creative Commons License photo credit: jmmuggianu

I ligningen for 2009 tjente den gjennomsnittlige bystyrepolitiker 554 000 kroner. Dette er skyhøyt. 550 000 i ligna inntekt betyr at den reelle inntekten nærmer seg millionen. Snittet for Oslo som sådan er omtrent 270 000, under halvparten av det bystyrepolitikerne tjente. Og før noen rekker å si at dette må være trukket opp av noen ekstrem‐​inntekter: neida. Det er ikke det. Medianinntekten i bystyret er 531 900.

Det er ikke så mange som er formuende i Norge. Men blant bystyrepolitikerne er det 22 av 58 som har formue. Den gjennomsnittlige formuen er på 460 700.

Vi kan også se på partiforskjellene. Vi setter opp en regresjonsanalyse, der parti og alder er uavhengige variable, og inntekten er avhengig variabel. Det vi får ut, er anslag for hvor mye partitilhørighet betyr for inntekten i «populasjonen» av bystyrepolitikere. I tillegg kontrollerer vi for alder, for å unngå å «straffe» partier med mange unge eller eldre – inntekten korrelerer nemlig sterkt med alder.

Call:
lm(formula = Inntekt ~ Parti + Alder, data = bystyret)

Residuals:
    Min      1Q  Median      3Q     Max
-664601 -169735  -17352  160894 1085401 

Coefficients:
            Estimate Std. Error t value Pr(>|t|)
(Intercept)   170358     153790   1.108   0.2733
PartiF        281036     122292   2.298   0.0258 *
PartiH        184303     104704   1.760   0.0845 .
PartiKrF      -60613     220100  -0.275   0.7842
PartiR        -98569     185331  -0.532   0.5972
PartiSV        90734     141990   0.639   0.5257
PartiV        146756     149243   0.983   0.3302
Alder           5740       3044   1.886   0.0652 .
---
Signif. codes:  0 ‘***’ 0.001 ‘**’ 0.01 ‘*’ 0.05 ‘.’ 0.1 ‘ ’ 1 

Residual standard error: 295200 on 50 degrees of freedom
Multiple R-squared: 0.235,    Adjusted R-squared: 0.1279
F-statistic: 2.195 on 7 and 50 DF,  p-value: 0.05046

Prikkene til høyre angir statistisk signifikans. Det betyr at vi har «nok data» på det angitte partiet til å si med en viss sikkerhet at avviket ikke skyldes tilfeldigheter.

I dette tilfellet har programmet brukt Arbeiderpartiet som baseline. Her ser vi at et godt anslag for en arbeiderpartipolitikers ligna inntekt er 170 000 + 5 740 * alderen sin.ii Ettersom en gjennomsnittlig Ap‐​politiker i bystyret er 45 år, blir da gjennomsnittsinntekten 428 960.

Hvis du derimot ser på en fremskrittspartipolitiker, må du legge på i snitt 281 000! Folk flest, du liksom.iii Og for en høyrepolitiker: 184 000. Småpartiene KrF (2 datapunkter), Rødt (3 punkter), SV (6 punkter) og Venstre (5 punkter) er ikke signifikante.

Alt i alt lever bystyret fortsatt midt i en bitter klassestrid; overklassepartiene på den ene siden og øvre‐​middelklasse‐​partiene på den andre.

PS! Bystyret er også lite representativt aldersmessig. 75 % av representantene er 38 år eller eldre, gjennomsnittsrepresentanten er 50. I den ordentlige befolkningen i Oslo er 72,3 % under 50. Hvis vi utelukker de under 20, ettersom de ikke kan være representert i bystyret, er det fortsatt slik at 64 % er under 50. Mens 75 % av representantene er 40+, er det bare 53 % av den voksne befolkningen som er 40+.

Fotnoter

  1. Metodisk ad notam: Én av representantene fant jeg ikke data på. Jeg har tatt utgangspunkt i de 59 representantene som er notert som «medlem» på Oslo kommunes egen side. []
  2. Og for de spesielt observante: ja, baseline er ikke signifikant. Arbeiderpartifolkenes inntekter spriker for mye. []
  3. Merk at metoden min her, regresjonsanalyse, gjør saken bedre for Frp enn den ellers ville vært. Frp har nemlig noen veldig, veldig høye datapunkter på inntekt. Den «rå» gjennomsnittsinntekten til en Frp‐​politiker er 750 000. []

FUD

For oss datanerder er begrepet FUD velkjent. Forkortelsen stammer fra Microsoft, som på midten av nittitallet utarbeidet sin strategi for å knuse miljøene basert på åpen kildekode (Linux etc.): Fear, Uncertainty, Doubt. Poenget er her å aldri faktisk undersøke sannheten, men å strø om seg med rykter om alvorlige, generelle problemer med alle andres systemer, for eksempel det svært standhaftige ryktet om at Linux strider mot opptil 250 Microsoft‐​patenter. Poenget er at FUD er mye mer effektivt enn å faktisk saksøke Linux for patentbrudd: Microsoft ville tape, og dermed ville «argumentet» for å unngå Linux gå tapt.

I dagens Klassekampen er det et eksempel på slik villedende desinformasjon fra en som bør vite bedre, Høyres Linda Hofstad Helleland. Det handler om pappapermisjon.

– Forutsetningen for forslaget er at fedre får selvstendig opptjeningsrett. Med dagens fedrekvote får de ikke permisjonsutbetaling ut fra sin lønn, men ut fra mors lønn. Det første som må gjøres, er at den rødgrønne regjeringen må innfri sitt løfte om å gi selvstendig opptjeningsrett, slik at far blir likestilt som omsorgsperson med egne økonomiske rettigheter, sier hun.

Jeg er ganske godt inne i dette regelverket, ettersom jeg har to barn på hhv. fire og trekvart år. Derfor vet jeg at Helleland her snakker om en ganske minimal gruppe av foreldre, nemlig de der mor er arbeidsledig eller uføretrygdet før svangerskapet, men går tilbake i jobb etter svangerskapet. For alle andre grupper – dvs. over 90 % – får far permisjonsutbetaling ut fra sin lønn.

Nesten alle jeg snakker med som skal bli foreldre eller aldri har vært borti systemet har gått på denne politikerbløffen. Høyre og KrF maser, maser og maser om selvstendig opptjeningsrett, og effekten er at mange fedre tror at de mister inntekt når de tar foreldrepermisjon. Det er altså ikke slik, og det er veldig, veldig lenge siden det var slik.

Det som gjenstår på selvstendig opptjeningsrett er de tilfellene der mor er hjemme. Av temmelig forståelige årsaker har ikke systemet prioritert å sørge for at faren i et hjem der mor er arbeidsledig skal få betalt fri for å også være hjemme. Og så er det i tillegg noen litt mer gråmelerte grensetilfeller der mor er uføretrygdet, sykemeldt i over 50 %, arbeidsledig i over 50 % osv. Felles for dem alle er at de ikke er veldig vanlige blant småbarnsforeldre og at det ikke vil ha noen veldig overbevisende likestillingseffekt å lokke far hjem i slike tilfeller.

Men altså, vordende fedre: ikke hør på Høyres FUD: Dere har rett til å være hjemme med barnet deres, og dere får samme lønn (eller 80 % av den, dersom dere vil være hjemme litt lengre). Ta det fra en som sitter hjemme på pappaperm akkurat nå.

Newspeak

Hippie Bus - a Volkswagen Type 2 Van
Krigshissernes fremste tanks‐​modell

Creative Commons License
photo credit: skeggy

I siste (kan man si inneværende?) nummer av Morgenbladet tar Geir Løndal, en høyremann–gone‐-forsvarsanalytiker, til orde for å gjenopplive den kalde krigens orwellianske logikk: de som var mot absolutt total seier for «vår blokk», må være agenter for den motsatte blokka.

Pasifistene er de egentlige krigshisserne fordi de forrykker balansen mellom militære aktører.

Akkurat som vegetarianerne er de egentlige dyredreperne fordi de driver ned prisen på biff.

Slike analyser er så innsiktsfulle at man nesten kunne bli voldelig av dem…

Synd på Solberg? Stemmen som substitutt!

Erna Solberg har slått Høyre opp på mantraet om at de vil samarbeide med hvem som helst på den noe arbitrært definerte «borgerlige siden». Jeg er ikke dummere enn at jeg forstår appellen ved denne holdningen: mens de andre krangler, tar Høyre ansvar for å kaste regjeringen. Men jeg forstår samtidig ikke det realpolitiske innholdet i en stemme på Høyre på dette grunnlaget.

Hvis KrF, Venstre, Høyre og FrP sitter med flertallet etter 14. september, blir det endringer i regjeringen. Argument nummer én for en høyreorientert velger ser ut til å være å bli kvitt den rødgrønne regjeringen, men dette kan altså ikke gjøre noe til eller fra for valget mellom partiene på sentrums‐ og høyresiden.

Argument nummer to kan være at man ønsker en av partienes politikk. To faktum knyttet til Høyre gjør dem lite attraktive for velgere som er opptatt av de faktiske resultatene. For det første har de som eneste parti i praksis nektet å klargjøre hvilken politikk de ønsker å gjennomføre – de velger å prioritere regjeringsspørsmålet foran politikken. Det andre faktum er at all politikken i Høyres program gjenfinnes hos de øvrige tre partiene. Det er derfor fristende for en velger som legger vekt på argument nummer to å stemme på det partiet som ellers ivaretar din hjertesak.i Stemmer du på Høyre uten å være en av kjernevelgerne oppnår du ikke noe mer enn du ellers ville, men du overlater din påvirkning av regjeringsprogrammet til de andre opposisjonspartienes velgere.

Argument nummer tre er det irrasjonelle argumentet: at man ønsker å belønne Erna for en god innsats. Dette er enda en måte å sette systemet foran resultatene; å sette vogna foran hesten; å forveksle politikk med Idol. Det ligger ikke i parlamentarismens grunnidé at mandatene skal fungere som belønning eller straff. De skal være representanter for folkets meninger. Dessverre mener jeg at årets valgkamp og meningsmålingsutvikling tyder på at en avgjørende stor del av velgerne lar seg påvirke av denne typen begrunnelser og personfokus.

Fotnoter

  1. For all del kan dette være Høyre – men fremgangen i det siste kan vel vanskelig attribueres til at folk plutselig har blitt mest enig med Høyres politikk. []

Erna Solberg kan ikke lese forskning

Erna Solberg kan ikke lese forskningsrapporter. Det er vanskelig å trekke noen annen konklusjon etter at hun har forsøkt å oppklare bakgrunnen for hennes catchphrase «en av fem går ut av skolen uten å kunne lese og skrive». Som de fleste har fått med seg, kritiserer skoleforsker Astrid Roe denne fremstillingen, av tre årsaker:

  • Det at elevene skårer på laveste trinn i prøven (nivå 1 av 5) betyr at de er svake i lesing og vil ha problemer videre i livet med lesing, men det betyr ikke at de ikke kan lese.
  • Det finnes ingen slike prøver i skriving.
  • Disse prøvene tas tre skoleår før elevene går ut av skolen. De tas faktisk i det elevene kommer inn i ungdomsskolen. Det er godt mulig at elevene lærer noe av disse tre årene.

Erna Solberg svarer i «god dag, mann, økseskaft» – stil:

Høyres problembeskrivelse av skolen vil fortsatt være at 1 av 5 elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive godt nok[…]

For det første er det en nyvinning med suffikset «godt nok» i Solbergs retorikk. Senest sist uke var setningen «uten å kunne lese og skrive». Viktigere er det imidlertid at dette ikke berører punkt to eller tre i kritikken. Solberg drar frem PISA‐​undersøkelsen, men denne har ikke hatt lesing som fokus siden 2000, og har ikke funksjonelle definisjoner av nivåene (så de som skårer svakest skårer bare svakest, det er ikke knyttet til å «ikke kunne lese og skrive»).

Deretter kommer en skikkelig ufin stråmann:

Hvis noen mener det skal være viktigere hvorvidt ordene «skikkelig» eller «godt nok» legges til bak utsagnet om 1 av 5, enn det faktum at 1 av 5 sviktes så får de leve med at Høyre mener det motsatte.

Denne «noen» er en dårlig tilslørt henvisning til Astrid Roe, og det er direkte ufint å antyde at hun ikke er opptatt av de som faller utenfor på grunn av norsk skole.

Det er ikke mening å bagatellisere problemene i norsk skole. Det tror jeg alle som kjenner meg vil vite at jeg ikke har noen vane for å gjøre. Men det må være grenser for hva slags svartmaling vi skal bedrive. Svartmalingen har også den effekten at alle lærere og rektorer kan klappe seg selv på skuldra og si at «vi er i alle fall bedre enn gjennomsnittet». I følge mine egne kvalitative observasjoner og lærerbekjente er det ingen elever som går ut uten å kunne lese og skrive. Det langt mer skjønnsmessige «lese og skrive godt nok til å klare seg greit hvis de skal ta videre utdanning» er det selvsagt mye mer grunnlag for.