Levins paranoia

Mona Levin er sjokkert over at Jostein Gaarder kunne spørre henne om hun syns israelske liv er viktigere enn Libanesiske. Med tanke på at familien hennes har bodd 150 år i Norge (noe hun er veldig opptatt av) er det merkelig at hun ikke gjenkjenner et retorisk spørsmål. I stedet antar hun at Gaarder med dette mente

a. at hun er «ene og alene» jøde – og at dette impliserer er et etablert tankesett og at hun ikke kan ta inn over seg andres lidelse; og
b. at Gaarder tror at hun mener at jøder er mer verdt enn andre mennesker

Det er noen steg fra Gaarders utsagn til konklusjonen her. Jeg skjønner ikke hva disse stegene skal være, men jeg tror det grenser opp mot paranoia.

Videre hamrer hun løs på Thomas Hylland Eriksen:

Han fratar meg mitt statsborgerskap ved å kreve at norske jøder skal sverge troskap til norskheten. Tusen takk, professor. Min familie har vært norske borgere i snart 150 år. Riktignok ble vi fratatt alle borgerrettigheter i 1940‐ 45, men vi fikk dem da tilbake etterpå. Når du nå har fjernet dem igjen, må jeg da ta offentlig avstand fra Israel for å få passet mitt tilbake, eventuelt med et J‐​stempel, lik det min familie hadde for 60 år siden?

Jeg nevnte det med paranoia. Det skal sannelig ikke mye til for å bli sammenlignet med Hitler her. Dette er nemlig angjeldende Hylland Eriksen‐​sitat (fra artikkelen «Den vanskelige kritikken», 10. august):

Man merker seg også at mens norske muslimer kommanderes til å stå skolerett og sverge troskap til norskheten når grusomheter begås i Allahs navn, utsettes norske jøder aldri for lignende ydmykelser.

Å misforstå dette som et argument for at jøder skal sverge troskap til norskheten, og at norske jøder ikke er like norske som andre med norsk statsborgerskap, er fullstendig paranoid. Thomas Hylland Eriksen hevder nettopp det motsatte: at verken norske muslimer eller norske jøder skal holdes ansvarlig for hva andre jøder eller muslimer driver med, og i alle fall ikke hva andre land driver med. Og ut fra dette synet får man slengt etter seg nazi‐​allusjoner. Det er ikke bare Jostein Gaarder som har en drøy debatteknikk.

For en gangs skyld skal jeg si meg enig med Janne Haaland Matlary, som i dagens Aftenposten er bekymret for at det viktigste argumentet i dagens debatter er at man føler mye. Levin føler åpenbart at dette er sterkt, men det gjør ikke argumentene hennes bedre.

Hatet lever

Hvis kritikk av Israel er jødehat, er det sannelig mye hat der ute. Morgenbladet tar det på kornet i dagens leder:

La oss tenke oss at denne setningen hadde stått på trykk i en norsk avis: «Vi må snart forstå at Europa er under angrep av jøder som står for rendyrket ondskap. Hvis vi ikke slår tilbake, begår vi kollektivt selvmord.» Den type hatske generaliseringer ville aldri blitt tolerert av dem som forsvarer Jostein Gaarder i denne omgang.

Så er da også ovennevnte sitat litt fordreid. Originalen lyder slik: «Vi må snart forstå at Europa er under angrep av islamister som står for rendyrket ondskap. Hvis vi ikke slår tilbake, begår vi kollektivt selvmord.» Ulf Erik Knutsen, stortingsrepresentant for Frp, oppfordret i Aftenposten tirsdag 8. august til krig mot «islamistene». Gaarder‐​kronikken utløste voldsomme reaksjonen [sic], mens Knutsens utspill har fått stå uimotsagt.

Og det sier vel det meste om hvor alvorlig det såkalte jødehatet til israelkritikerne er. Dog kunne vel «jøder» i Morgenbladets første «sitat» godt være byttet ut med «sionister», for å klargjøre parallellen tydeligere.

Feige feilslutninger

Det skulle ikke være nødvendig å skrive om Midt‐​Østen her også. Spaltemetre og bloggbytes i Norge kommer ikke til å ha den største virkningen på verdensopinionen likevel. Likevel syns jeg det er et par momenter som er underkommunisert i debatten. Etter mitt syn er de så åpenbare at det nesten gjør vondt å måtte si at jeg ikke har sett dem i debatten.

  1. Det er åpenbart at kritikk av staten Israel ikke er antisemittisme. Men det må i tillegg være lov å kritisere religionen jødedom! Religion er på et personlig plan kanskje politikk‐​nøytralt, men det er definitivt ikke det på et nasjonalt plan. Statsreligion er politikk.Når det er sagt, så mener ikke jeg at jødedommen er årsaken til at Israel angriper Libanon. Like fullt må det være lov å hevde nettopp det, og alle «øyets religioner» (kristendom, jødedom, islam) stiller seg relativt lagelig til for hugg i slike spørsmål. Jødedommen, for eksempel, erklærer israelerne som Guds utvalgte folk og trekker landegrenser i Midt‐​Østen. Når Jostein Gaarder ikke kan akseptere dette og ikke anerkjenner dette, er det en kritikk av religionen – men på bakgrunn i dens politiske konsekvenser. Jeg tror som sagt ikke at det er den reelle strukturen bak Israels adferd, men det er ikke fullstendig umulig at det er slik det henger sammen.Jonas Gahr Støre og andre kommentatorer ser ut til å mene at det ville vært greiere om Gaarder holdt seg til å si at staten Israel ikke burde brukt så sterk militærmakt, uten å referere til at det var deres statsreligion som var den moralske motivasjonen/​begrunnelsen. Det er en feilslutning at Gaarder ikke bør ha anledning til å gå inn på en slik religionskritikk. Men det er selvsagt lov å være uenig med ham.
  2. De mellom‐​lange linjene i utviklingen og USAs rolle i konflikten er underkommunisert og ikke minst underkritisert. Etter mitt syn er det tre helt sentrale elementer i oppbyggingen til denne konflikten:
  1. USAs tilbakeholdenhet med å kritisere Israel og totale diplomatiske fravær i konfliktens tidlige fase. For mer bakgrunnsinformasjon om denne generelle tilbøyeligheten i amerikansk utenrikspolitikk, les denne forskningsrapporten.
  2. Den vestlige verdenens avskjæring av støtte til PA, og dermed oppblussing av vold fra Hamas› side.
  3. Yasser Arafat og Ariel Sharons avskjeder fra politikken. Det er selvsagt litt lite konstruktivt å peke på at dette neppe ville skjedd hvis de levde, men det kan være greit å huske til neste gang man mister ubestridte ledere (Castro og Chavez, for eksempel).

Karikaturdebatten og metadebatten etter Gaarders kronikk gjør meg bekymret for at vi er i ferd med å snevre inn rommet for forskning og fri meningsutveksling til et sted der eksempelvis religionskritikk må avvikles. Både i vesten og resten styrkes religionenes betydning og deres motsetninger aksentueres. I forhold til spørsmål som ytringsfrihet, fred, forsoning, kulturell liberalisering og globalisering kan vi være på vei inn i en slags middelalder.

Dystopien trer frem. Nasjonalismen, som vi på mange måter kan takke for første og andre verdenskrig, avløses av en litt mer løselig regionalisme. Så langt kan mye tyde på at regionene følger særdeles tradisjonelle, religiøse grenser. Sekularismen som bevegelse blir en trussel mot regionens sikkerhet. Fri forskning og meningsutveksling har vist en tendens til iboende pasifisme, og følger samme vei. Den frenetiske globaliseringsmotstanden fra den politiske venstresida blandes sammen med denne fanatiske regionalismen og blir dens redskap. Borgerrettigheter ofres på sikkerhetens alter. Sikkerhetsdemagoger i Vesten og svovelmullaer i Midt‐​Østen får den politiske makten, fordi de kan love handlingsalternativer mot hverandre. Til slutt blir Vesten og Iran umulig å skille fra hverandre, bortsett fra at den ene er kristen og den andre muslimsk (men hvilken var nå hvilken?).