De farlige dataspillene, igjen

Enkelte påstander vet vi er sanne, uten at vi trenger ytterligere bevis. Disse sannhetene skal vi være ytterst forsiktige med. De viser seg nemlig ofte å være gale. Et interessant eksempel er at selv vitenskapsfolk var bombesikre på at kontinentene stod fast. Da meteorologen Alfred Wegener la frem teorien i 1912, møtte han bare latterliggjøring. Noen enighet om at jordskorpa flytter på seg kom ikke før etter andre verdenskrig.

Det artige med dette eksemplet er at plate‐​tektonikk har en temmelig overbevisende visuell empiri: Det første de fleste barn oppdager på et verdenskart, er at Afrika passer nokså godt inn som «puslespillbrikke» i Sør‐​Amerika. Går man grundigere til verks, finner man flere av disse. I tillegg forklarer jo platetektonikken en rekke forhold som man må ha lurt fælt på i denne perioden: jordskjelv og likhetene i fauna og flora på tvers av kontinenter er i hvert fall to man kjente godt til i 1912. Det tok likevel nesten femti år før intuisjonen om at kontinentene lå i ro ble nedkjempet for godt.

Folks intuisjon om at dataspill og rollespill er farlig er en tilsvarende myte. Alle data og resultater som peker i en mulig retning av at det kan kanskje finnes en forbindelse eller i hvert fall en samvariasjon rapporteres. Alle de åpenbare motforestillingene rapporteres aldri.

I dag tar Aftenposten og P1 tak i et forskningsresultat som viser at angst og dataspilling samvarierer. At folk som har (sosial) angst velger å spille mye dataspill, er omtrent like overraskende som at albinoer velger å gå ut etter solnedgang. Derfor jazzes overskriften opp: «dataspilling kan føre til angst».

Det sier absolutt ikke forskningsrapporten noe om, og jeg ser at forskeren langt fra har sagt noe slikt. Hvorfor må vi gjøre oss dummere enn vi trenger? Her er noen elefanter i rommet som dataspill‐​intuisjonen, i litt bredere forstand, overser:

  • Dersom det var en årsakssammenheng fra grafiske, voldelige dataspill til vold, skulle vi forvente en vekst i voldsofre når disse spillene ble vanlige. Det første voldelige dataspillet som ble spilt i noe omfang, var Wolfenstein 3D fra 1992. Her er grafen som viser hvor stor andel av befolkningen som har blitt utsatt for vold siste 12 mnd, fra 1987 til 2007:
  • Dersom onlinespill som World of Warcraft (2004) medfører økt risiko for angst, skulle vi tro at vi så en økning i psykiske plager og sykdommer etter 2004 blant unge gutter, som utgjør rundt 90 % av WoW‐​spillerne. Her er de faktiske tallene:

Så summa summarum: Heller ikke dataspillene er den enkle «silver bullet», forklaringen på hvorfor enkelte blant oss sliter med livet. Det viser seg også, tross hva vi måtte ønske å tro, at dataspillene ikke varsler samfunnets undergang. Selv om det finnes blod i dem.

For å bruke et populært uttrykk: Jeg får angst av Aftenpostens og NRKs forskningsformidling. Som vanlig, dessverre, er den sensasjonspreget, fordummende og fordomsfull. Dermed går vi glipp av den interessante kunnskapen i studien: det er et bestemt utvalg blant unge som er spesielt utsatt for å bli avhengig og få problemer med dataspilling. Denne gruppens karakteristika er litt ulik den gruppa som vanligvis knyttes til sosiale problemer. Det finnes en overlapp mellom folk som spiller usunt mye og som har psykiske problemer. De gjør lite ut av seg, og kommer kanskje for sent inn i hjelpeapparatet. Samtidig kan vi også slå fast at ekstremt mange spiller dataspill blant ungdomsbefolkningen i dag, og at det – gisp! – stort sett går helt fint.

Aspirin og kreft

happy pills
Creative Commons License photo credit: .candy

Aspirin reduserer risikoen for kreft med 25 %, rapporterer en mengde nyhetskilder, herunder ABC og TV2. Som vanlig skyldes denne typen nyheter kombinasjonen av vitenskapelig analfabetisme og journalistisk sensasjonalisme.

Studien er en metastudie over åtte studier. I disse studiene hevder metaforskerne at de har totalt 23 000 pasienter, og at risikoen ble redusert for visse kreftformer kun over tjue år.

Innvendingene som torpederer de veldig bastante konklusjonene undersøkelsen drar er disse to:

  • Hvordan i all verden holder du kontrollgruppa uten aspirin i tjue år – og har du virkelig en behandlingsgruppe som tar aspirin jevnlig i tjue år? Og hvis ikke: kan det være kjennetegn ved de som tar aspirin som skiller seg fra de andre – for eksempel at de ikke er dødssyke? I og med at antall dødsfall er såpass lavt (600 blant 23 000 pasienter), vil tjue‐​tredve dødsfall i ikke‐​aspiringruppa grunnet at pasienten ble for syk til å ta aspirin påvirke resultatet sterkt.
  • Når du plukker ut et enkeltresultat blant alle mulige kombinasjoner av kreftformer og behandlingslengder, er det ikke godt nok at du finner et signifikant resultat på 95 % – nivå. 95 %-nivå betyr at du vil få en falsk positiv for hver tjuende undersøkelse. Når du krysser ti kreftformer med tre behandlingslengder er du oppe i tretti «undersøkelser», og du bør derfor faktisk forvente – med temmelig stor sikkerhet – et signifikant resultat på bakgrunn av rene tilfeldigheter.

Derfor er det ingen grunn til jubel, dessverre, og definitivt prematurt å anbefale alle over 45 å ta aspirin. I beste fall er undersøkelsen en indikasjon om behov for videre studier.

Rom‐​tid for dummies

Et eller annet sted, langt nede i bevisstheten, har jeg jo visst at gravitasjonskraften ikke faktisk eksisterer, men var en måte å tilpasse terrenget til kartet. Men jeg har alltid slitt med å forstå og ta inn over meg forklaringen dagens fysikere har kommet frem til. Det skyldes nok at ingen har vært i stand til å forklare den så elegant som kvantefysikeren David Deutsch:

Since 1915 we have known the true explanation, namely that when you hold your arm out horizontally, and think you are feeling it being pulled downwards by a force of gravity, the only force you are actually feeling is the upward force exerted by your own muscles in order to keep your arm accelerating continuously away from a straight path in spacetime.

Dette er ett av 55 svært interessante svar på en utfordring fra Richard Thaler (Nudge): nevn én teori som menneskeheten har trodd var sann i veldig lang tid, men som definitivt ikke holder vann.

Biologiske svin på skogen koker suppe på spiker og statistikk

Husker du Harald Eias «Hjernevask»? Da husker du det mest ugjendrivelige biologiske beviset på kvinner og menns forskjellighet: Allerede fra de er nyfødte, er det forskjell på guttebabyer og jentebabyer. Guttebabyer er opptatt av ting, har vi skjønt, mens jentebabyer er opptatt av ansikter.

Det er et interessant bevis! Fra ett døgns alder; det må være medfødt! De fleste av oss lot oss overbevise og foretok en taktisk retrett: selv om det eksisterte forskjeller på nyfødtstadiet, er det ikke dermed verken moralsk eller vitenskapelig riktig å slutte at forskjellene bør gi seg utslag i ulik fordeling av inntekt og makt.

I likhet med de fleste har jeg ikke sett på forskningen. Før nå.

Jennifer Connellan et. al. (2000) er en av de mest siterte studiene på dette området. De plasserte enten Connellan selv eller en mobiltelefon foran babyen, og telte sekunder babyen holdt oppmerksomheten. Det fremkom forskjeller. Jenter så på ansikt i gjennomsnitt 49,4 sekunder, gutter 45,6. Gutter så på mobiler i gjennomsnitt 51,9 sekunder, jenter bare 40,6 sekunder.

Vi skal nå overse en viktig innvending, nemlig at dette forsøket ikke er  blindet. Det at Jennifer i ulik grad får jente‐ og guttebabyer til å holde blikkontakt med henne, kan skyldes at Jennifer opptrer ulikt foran jentebabyer og guttebabyer. Forskerens antakelse om hva resultatet kommer til å bli kan i mange tilfeller påvirke resultatet. Denne effekten ville jeg regne som særlig sterk i en slik studie: vi snakker tross alt om noe så emosjonelt og ukontrollerbart som ansiktsuttrykket du viser til en baby.

Men vi skal som sagt overse dette, og late som om studien er overbevisende og viser Sannheten. Da kan vi benytte oss av at gjennomsnittene også presentert med standardavvik; tall som viser hvor stor spredningen i befolkningen kan antas å være. Når vi plotter fordelingene som Connellan et. al. antyder, får vi disse bildene:

Jada, det er forskjeller. Men det er også riktig å si at variasjonen i svært stor grad må forklares av andre egenskaper ved babyene enn kjønn.

Det er svært vanskelig å tro på at disse temmelig minimale forskjellene skulle kunne forklare de enorme gapene mellom kvinner og menns yrkesvalg og muligheter senere i livet. Det er definitivt et problem at folk som meg og deg går rundt og tror at forskning har vist at «jenter ser på ansikter» og «gutter ser på mobiler». I virkeligheten ser både gutter og jenter nesten like lenge på begge deler. Det er i det hele tatt umulig å trekke noen som helst konklusjoner om menneskelig aktivitet basert på denne studien.

Og derfor er det dypt, dypt problematisk, nærmest tragisk, at et fagfellevurdert tidsskrift har sluppet gjennom denne konklusjonen:

…we have demonstrated that at 1 day old, human neonates demonstrate sexual dimorphism in both social and mechanical perception. Male infants show a stronger interest in mechanical objects, while female infants show a stronger interest in the face…

The results of this research clearly demonstrate that sex differences are in part biological in origin.

Det er lett å le av Jørgen Lorentzen, men denne studien er en smoking gun: Også biologiforskerne har noen alvorlig feite svin på skogen.

Arv, miljø og klasse: Vask gjerne opp

Boys are super, girls are cute. Via Sociological Images.

Hjernevask aktualiserer temaer som burde være døde og begravde. Arv eller miljø, liksom? Jeg gleder meg til Hønevask, der vi endelig skal få avgjort om høna eller egget kom først.

Spørsmålet for en samfunnsforsker er ikke hvorvidt genetikk og biologi varierer mellom mennesker, men hvorvidt det er relevant for de spørsmålene de forsker på.

Kjønn er en ganske dårlig prediktor for forskjellige sosiale valg mennesker gjør, i alle fall sammenlignet med klasse. Den sosiale klassen et menneske fødes inn i påvirker i mye sterkere grad et menneskes yrkesvalg, og ikke minst et langt bredere spektrum av livsvalg: partnere, tidspunkt for å bli foreldre, kosthold, helse, utdanning og mer.

Men du mener kanskje at dette blir å sammenligne epler og appelsiner, fordi kjønnsforskjellene er medfødte? Nei, det er ingen forskjell. Barn fra de laveste inntektsklassene har klare medfødte ulemper i forhold til barn fra høyere klasser. APGAR‐​testen måler noen vitale data på barnet fem minutter etter fødselen, altså før miljøet har noen innflytelse etter Eias logikk. Likevel er det helt tydelige sammenhenger mellom (mors) inntekt og APGAR‐​score. Noen bedre definisjon på medfødt får vi ikke.

Vi kan enkelt illustrere hvordan klasseforskjellene er langt viktigere enn kjønnsforskjellene. Under er for eksempel forskjellene i ferdighet i engelsk i åttende klasse mellom a) gutter og jenter og b) barn av foreldre med lang høyere utdanning og barn av foreldre med kun obligatorisk utdanning (altså grunnskoleutdanning). Mens forskjellene mellom kjønnene er minimale er forskjellene enorme mellom utdanningsgruppene.

Dessverre eksisterer ikke slike tall for den nasjonale prøven i regning. I regning gjør gutter det bedre enn jenter, men forskjellen er mye, mye mindre enn den er for klasseforskjeller. Et interessant poeng er at kjønnsforskjellene i regning viskes helt ut blant barn fra de høyeste utdanningsklassene, altså de som har minst begrensninger fra miljø. Disse to faktoidene indikerer at regneferdigheter påvirkes mye mer av miljø enn av arv – med mindre du ønsker å gå inn på en forklaringsmodell der akkurat rike, velutdannede mennesker får jenter som er mer gutteaktige i hjernen sin. (Og jeg er helt sikker på at du finner en evolusjonspsykolog som kan forklare hvordan dette henger sammen med at høvdingslekter i stammesamfunn måtte finne kvinner som kunne forsvare seg selv fordi de var så attentatutsatte og mennene så opptatt…)

Med Eias logikk kan vi basert på slike grafer presentere alle forskjeller som korrelerer med klasse – dvs. røffly alle sosiale, medisinske og politiske skiller – som biologiske. Spørsmålene vi deretter må stille oss er disse:

  • Betyr dette noe for vår moralske vurdering? Er det noen rettferdighet i at barn av fattige foreldre får dårligere muligheter enn barn av rike foreldre bare fordi forskjellen også strekker seg inn fosterstadiet?
  • Hva sier dette oss om høna/​egget‐​problematikken? Kan det tenkes at spørsmål om arv og miljø mer generelt opptrer i slike gjensidig forsterkende par?
  • Dersom initialt minimale forskjeller hos babyer som skyldes klasse blir blåst opp til gigantiske avgrunner når elevene går i åttende klasse, er det ikke da plausibelt at det samme skjer med kjønn? La oss videre anta at vi syns det er riktig å arbeide for å redusere disse klasseforskjellene. Bør vi ikke da også arbeide for å redusere kjønnsforskjellene?

Disse spørsmålene er ikke noe direkte angrep på Hjernevask. Responsen (I wish!) fra Eia er forutsigbar: de har ikke vært ute etter å gjøre noen politiske eller moralske implikasjoner av det de viser, bare å trekke frem ulike forskere som påviser biologiske forskjeller mellom kjønnene. Det er et legitimt forsvar, og det er helt greit for meg at folk ønsker å lage politiske og moralske irrelevante kampanjer for enkelte former for forskning. Men Eia og co. bør være klar over at mange av forskerne de formidler fronter klare politiske og moralske implikasjoner av forskningen sin. Som jeg har vist i dette innlegget, er det ikke noen åpenbar overgang fra deres forskning til deres politikk.

Eller for å være litt konkret: Dersom det skulle eksistere medfødte differanser i sannsynlighet mellom at jentebarn og guttebarn senere skal ønske å bli sykepleiere eller være mer hjemme med barna, kan det like gjerne legitimere sterkere tiltak for å utjevne disse sannsynligheten enn det kan implisere at vi skal godta dem.

Vår utrolige hjerne

To forskere har gjort et spennende forsøk på 18 måneder gamle barn. Forsøket ble annonsert til foreldrene til de 60 barna som et forsøk som omhandlet lek. Før forsøket begynte, ble barnet vist et bilde av en tekanne. Sammen med tekanna var det enten to dukker som stod hånd i hånd, to klosser, en ensom figur eller to dukker som stod rygg mot rygg. Assistenten fortalte barnet at «her er en tekanne».

Skjermbilde 2009-11-09 kl. 14.20.21 Så gikk eksperimentøren ut, og returnerte med noen små trepinner (under dekke av at de skulle brukes i leken). Disse pinnene mister hun så med vilje på gulvet. Deretter følger en rekke av forsøk på å få barnet til å hjelpe til. De første ti sekundene ser bare eksperimentøren vekselvis på barnet og pinnene. Deretter sier hun «å, pinnene mine falt» og forsøker å nå pinnene. Etter ytterligere ti sekunder sier hun navnet på barnet, og sier «jeg trenger pinnene mine». Hvis barnet enda ikke har hjulpet til etter 10 sekunder, sier hun barnets navn og spør «kan du hjelpe meg?».

Resultatene er nærmest utrolige. Blant barn som har fått se bildet av to dukker som holder hender, hjelper 80 prosent til – og 60 prosent hjelper til uten noen oppfordring. For de andre bildene er resultatet 20 og 40 prosent. Sannsynligheten for at barnet hjalp til ble altså tredoblet av det å se disse dukkene, uten at de ble nevnt eller forklart i det hele tatt.

Jeg mistenker at slike underbevisste «modus‐​instillinger» i hjernen også virker på voksne, om enn i mindre grad. Forsøket viser også at mennesket med stor sannsynlighet har betydelige, medfødte samarbeidsinstinkter, som kan primes og dermed aktiveres. Det tror jeg lar seg benytte i mange situasjoner der samarbeid er nødvendig: alt fra dagliglivet til akutte evakueringer, fra køsystemer til forhørsrom.

Kilde: H. Over og M. Carpenter: «Eighteen‐​Month‐​Old Infants Show Increased Helping Following Priming With Affiliation», i Psychological Studies 20(10), ss. 1189−−1193. DOI: 10.1111/j.1467–9280.2009.02419.x.

Klassiske feil i statistikk

NTNU‐​professor Indro De Soysa har forsket, og har kommet frem til følgende: «Jo høyere grad av økonomisk frihet, jo mindre er risikoen for indre konflikter» – selv‐​spisset til «Kapitalisme skaper fred», noe også Torbjørn Røe Isaksen skriver under på.

Dette er elendig popularisering.

  • De Soysa finner en korreleans mellom økonomisk frihet og indre konflikter. Dette betyr ikke at vi kan konkludere med at økonomisk frihet («kapitalisme») skaper færre indre konflikter («fred»). Et slikt resultat er helt konsistent med det stikk motsatte: At fred er en nødvendig betingelse eller styrkende betingelse for å skape økonomisk frihet. Ikke nok med det: En slik forklaring er høyst plausibel. Økonomisk frihet, slik det måles, avhenger blant annet sterkt av sterke institusjoner, bl.a. et rettsvesen som følger opp kontrakter, et kontroll‐ og målevesen som sørger for riktig informasjon om bedrifters økonomiske situasjon, og ikke minst at store deler av økonomien er hvit. Alle disse momentene er svært plausible virkninger av fred, ganske stikk motsatt av å være årsaker til fred, som De Soysa og Røe Isaksen vil ha det til.
  • Dessuten er ikke «fred» og «mangel på indre konflikter» det samme. NATO – kapitalismens egen allianse – har vært nærmest kontinuerlig i krig siden den ble opprettet, og det var ikke akkurat noen fredelig tid i årene før dette heller. De Doysa, derimot, har brukt a) data fra 1970 og fremover og b) valgt å bare inkludere indre konflikter. Den uendelige rekken av konflikter som USA har vært inne i siden andre verdenskrig skal vi liksom se bort fra? Igjen er forklaringen som skulle tilsi at kapitalisme skaper krig helt plausibel, i alle fall like plausibel som andre forklaringer. Sett at Norge gikk over til kommunismen og ble partner med Sovjetunionen i 1955. Det eneste som kunne ha medført krig i Norge i en slik situasjon, ville vært et NATO‐​angrep på landet. De Soysa ville i så fall tolket dette til inntekt for sin tese, om at kapitalisme skaper fred. Fordi de gikk til krig, i vårt hypotetiske tilfelle.Og selvsagt er ikke den hypotetiske situasjonen valgt ut helt tilfeldig. Krigene i Latin‐​Amerika, postkoloniale Angola, og ikke minst i Vietnam og Korea var situasjoner som alle lignet den jeg skisserte over. Ærlig talt – skal vi ta på alvor forskning som  bruker de amerikanske invasjonene her som evidens på at kapitalisme skaper fred?

Og bare for å ha sagt det: Jeg har ikke sagt i dette innlegget at sovjetkommunisme skaper fred. Jeg tror ikke ideologier skaper fred. Derimot tror jeg god, nøktern kunnskap om historie kan skape fred. De Soysas latterlige forenkling er ikke noe godt bidrag i så måte. Det minner meg om et artig faktum fra den økonomiske historien: Frem til 1980 fant alle studier at kommunismen var overlegen kapitalismen i vareproduksjon. Da ble dette jevnlig poengtert, og de kapitalistiske landene erklærte (som sant er!) at dette var en helt grei pris for de frihetene vi nyter. Etter 1980 fant alle studier det stikk motsatte. Det er ikke vanskelig å forklare hvorfor, men det viser hvor uendelig skjør denne typen forskning på komplekse samfunnsmessige samspill er.

Vitenskapelig konklusjon

I Aftenposten kan du lese at professor Ivar Sønsbø Kristiansen har kommet frem til at pliktfølelsen svikter i arbeidslivet. Det er årsaken til at sykefraværet øker. Det er ikke oppsiktsvekkende i seg selv. Det oppsiktsvekkende er måten han resonnerer:

Noen få fakta taler for at fraværet i norsk arbeidsliv skulle øke de siste 50 årene. Men argumentene som taler for det motsatte er flere og sterkere. Når arbeidsfraværet likevel øker, så ligger hovedforklaringen et annet sted: endrede holdninger til det å utføre arbeid for andre mot lønn.

La meg gjenta resonnementet, for å se om jeg virkelig forstår forskeren rett her. Vi har en vektor av variable som taler for økt fravær, og en vektor av variable som taler for lavere fravær. I sum predikerer disse lavere fravær. Men dette stemmer ikke. Derfor postulerer professoren at siden ingen av de variablene han har målt kan forklare dette, det skyldes den bestemte variabelen holdninger, som han ikke har målt.

Jøssda. Dette er statistikk på et høyt nivå, faktisk på tankeoverføringsnivå. I stedet for å forske på folks holdninger til å utføre arbeid, vet professoren at denne variabelen har endret seg.

Kristiansen unngår å nevne at han a) ikke besitter en komplett liste med variable som forklarer sykefravær, der holdninger tilfeldigvis ikke er nevntmålt og b) bare sitter på modeller som forklarer hvor mye mer sykefravær som kommer ut av den økte yrkesdeltakelsen og brutaliseringen av arbeidslivet (og de andre variablene). Diskrepansen hans kan skyldes at modellene hans er for dårlige.

Når sykefraværet har steget 6 % på 12 måneder, skyldes det da at holdningene til å utføre arbeid har blitt 6 % dårligere i løpet av ett år? Ja, mener tydeligvis Kristiansen. I beg to differ. Jeg tipper (og min gjetning er like mye verd som hans i denne sammenheng!) at mye av det er «skjult permittering», der arbeidstakere presses eller frivillig går over på sykemeldinger for å lette bedriften i en vanskelig tid. Finanskrisen er tross alt det desidert mest åpenbare eksterne sjokket som skulle kunne forklare en så rask endring. Et «holdningssjokk» i retning av dårligere arbeidsmoral i økonomisk trange tider har jeg intuitivt ekstremt lite tro på.

Men det hadde jo vært fint om noen forsket på det i stedet for å synse.

For mye Møllers tran

Møllers tran er sikkert bra for kroppen. Det inneholder blant annet en rekke vitaminer, i tillegg til Omega‐​3‐​fettsyrer. For oss som har fått barn bør det derimot vekke en viss skepsis når helsesøstrene i første samtale pusher en flaske Møllers tran på deg og hevder at tran er veldig viktig for utvikling av intelligens.

Hvilken studie finnes så på dette? For det første finnes det en rekke skandaliserte studier, sponset av industrien selv. Disse gidder jeg ikke å omtale. Jeg bruker i stedet den eneste studien Møllers selv oppgir for dette funnet: En studie fra Universitetet i Oslo.

Her er fireåringer testet. Det er totalt 41 barn som har tatt tran og 35 som fikk en annen olje i stedet. Studien hevder at den er randomisert og dobbeltblindet, så jeg stoler på det. Det er derimot to problemer: Av den totale populasjonen på over 300 møtte til slutt bare 90 opp på intelligenstest. Det er vesentlige grunner til å tro at disse stikker seg ut. Foreldre som syns barna sine sliter litt med intelligensgreier er naturligvis mer bekymra for barna enn andre, og faller lettere ut. Det andre problemet er at tran lukter noe inn i helvete, slik at studien på ingen måte er dobbeltblindet. Den er blindet fra forskerens side, men testsubjektene er svært klare over om de mottar tran eller maisolje. Dette kan påvirke forberedelsene til testingen.

Men det var det minste problemet. Det største problemet er at studien ikke finner noen signifikant forskjell på tre av fire hjernekapasiteter som testes. Den fjerde finner de noe som er signifikant på 95 % nivå med en hårsbredd.  Det er den såkalte «Mental processing», der tranfolket fikk 106 IQ‐​poeng og maisfolket fikk 102. En bitteliten forskjell, tatt i betraktning at denne studien ikke er dobbeltblindet.

Det er skremmende, rett og slett, at dette har blitt til en klar oppfatning blant norsk helsepersonell om at det er «bevist» at tran er bra for intelligensen og at man nesten bør få dårlig samvittighet hvis barnet ikke får en daglig dose med kokte innvoller av torsk.

Studien:

http://pediatrics.aappublications.org/cgi/reprint/111/1/e39

Deli de Tjukka

Dagens amerikanske forskningsresultat er dette, av Powell og Chaloupka:

This study examines the relationship between child weight and fast food and fruit and vegetable prices and the availability of fast food restaurants, full‐​service restaurants, supermarkets, grocery stores and convenience stores.

Og hva finner de ut? Det er en sammenheng blant barn i lavinntektsfamilier mellom tilgjengeligheten av en såkalt convenience store (en Deli de Luca) og høyere vekt, og en tilsvarende motsatt effekt fra tilgjengeligheten av et skikkelig supermarket, altså det vi kaller en dagligvarebutikk.

Forskerne ender opp med å komme med følgende anbefaling:

These results provide evidence on the potential effectiveness of using fiscal pricing interventions such as taxes and subsidies and other interventions to improve supermarket access as policy instruments to address childhood obesity.

Det er kanskje noe å tenke på for Oslo, der husleiepolitikken har medført en stor oppblomstring av convenience stores i sentrum, noen steder på bekostning av supermarkedene. Legg også merke til at dette forskningsresultatet er et klart argument for å tilby søndagsåpne butikker.

Vi liker kanskje å tenke på overvektsbølgen som et amerikansk problem, men fakta er at fettbølgen kommer hit i store jafs.