Feminaziene

Med ut­gangs­punkt i lykke­forsk­nin­gen går den ame­ri­kanske blog­ge­ren FeministX (bak nicket skju­ler det seg en fe­mi­nist av en type jeg tror en nokså frem­med for de fleste — tenk deg en slags røl­pete ver­sjon av Fjordfitte) løs på spørs­må­let om gutta blir trist når sam­fun­net blir over­tatt av fe­mi­nis­tene, som Sverige ofte an­kla­ges for. Vi vet sva­ret fra før. Men ar­tik­ke­len blir vel­dig in­ter­es­sant når hun dis­ku­te­rer hvor­for gjen­nom­snitt­lig lykke ikke ser ut til å kor­re­lere i det hele tatt med kjønns­mes­sig fri­het: saudi­ara­biske kvin­ner er for ek­sem­pel like lyk­ke­lige som bri­tiske – og det samme for­hol­det gjel­der saudi­ara­biske og bri­tiske menn.

Så hvor­for re­sul­te­rer ikke det som ame­ri­ka­nerne opp­fat­ter som den skan­di­na­viske tøy­lin­gen av man­nens «na­tur» i kraf­tig re­du­sert grad av opp­levd lykke? Hun gir flere svar, men ett er spe­si­elt in­ter­es­sant for et Norge i hjerne­vask­tåka:

If we put child­ren in the wild and wait to see if the men be­come men while the wo­men be­come wo­men, we won’t find any re­sult because the child­ren will just die. Humans are de­sig­ned to develop wit­hin the con­text of a cul­ture and a set of social re­la­tions. They have any num­ber of latent tenden­cies, and the vast ma­jority of pe­ople will develop in the di­rec­tion their social con­text guides them.

Den første set­ninga er ren poesi!

Hva likestilling betyr

Dette ti­året har, blant an­net, mar­kert at toppunk­tet for fri­gjø­rende og like­stil­lende hold­nin­ger ble nådd. Det måtte på sett og vis komme — før el­ler si­dere måtte vi komme til et punkt der like­stil­ling, tross sin vel­be­grun­nede og åpen­bare mo­ralske og etiske bak­grunn, be­gynte å ut­fordre kom­fort­so­nen til folk som har makt og myn­dig­het til å slå til­bake. Det er ty­pisk at de­bat­ten star­ter med rike vest­kant­fruer som fø­ler det fryk­te­lig å bli kri­ti­sert for sitt valg om å være hjemme med barna i 15 år.

Likestilling og fe­mi­nisme hand­ler om rett­fer­dig­het, og for å hamre det po­en­get inn i de­bat­ten igjen kan man for ek­sem­pel se på OECDs so­siale in­di­ka­to­rer. Her har vi en sam­men­lig­ning av hvor mye mer fri­tid menn har sam­men­lig­net med kvin­ner.

Kilde: OECD. Grafikk: The Economist.
Kilde: OECD. Grafikk: The Economist.

Legg merke til Norges helt unike po­si­sjon. En ting er at vi vin­ner, en an­nen ting er at vi lig­ger ett el­ler to tiår foran neste land på lista. Det er slike in­di­ka­to­rer vi står i akutt fare for å re­ver­sere ved å hevde at det er bio­lo­gisk nød­ven­dig el­ler mo­ralsk rik­tig å la «menn være menn» (el­ler den enda skum­lere va­ri­an­ten om at «gut­ter er nå gut­ter» el­ler «det er noe som gjør at alle jen­ter li­ker å være prin­ses­ser og leke med leke­kjøk­ken i barne­ha­gen»). Slike opp­ford­rin­ger hand­ler ikke om å stille ting til­bake til «na­tur­til­stan­den», men om å stille ting til­bake til en valgt til­stand i men­nes­ke­he­tens his­to­rie, nem­lig 1950-tallet. Det fins ingen vel­dig gode ar­gu­men­ter for at Norge er una­tur­lig og Italia er na­tur­lig. Begge er re­sul­ta­tet av po­li­tiske vei­valg.

Forøvrig føl­ger lista et helt klas­sisk møns­ter: de lan­dene med små øko­no­miske for­skjel­ler mel­lom rik og fat­tig lig­ger best an. De lan­dene med store so­siale for­skjel­ler ender også opp med andre urett­fer­dig­he­ter, som den over. I til­legg er det in­ter­es­sant å se at Japan gjør det så bra, av den grunn at de ikke har så mye fri­tid i ab­so­lutte tall. Man kunne kan­skje tro at det var let­tere å oppnå lik­het mel­lom kjøn­nene når det var mer fri­tid ge­ne­relt å for­dele, men det mot­be­vi­ser altså våre ven­ner i øst.

Via Contexts’ Sociological Images.

Et feministisk ansvar

Siv Jensen his­ser seg opp over at venstre­si­den ikke er opp­tatt av ikke-vestlige kvin­ners ret­tig­he­ter. Som fe­mi­nist fø­ler man seg for­plik­tet til å svare.

For det første: et an­grep. Hvis Siv Jensen og hen­nes parti­fel­ler vir­ke­lig er opp­tatt av ikke-vestlige kvin­ners ret­tig­he­ter, vil det mest ef­fek­tive til­ta­ket være å la flere av dem komme til Norge. Som kvinne i Norge står du be­ty­de­lig ster­kere ret­tig­hets­mes­sig enn du gjør på lands­bygda i Somalia el­ler Pakistan. Hvis sann­syn­lig­he­ten for å bli om­skå­ret er 98 % i Somalia og 90 % som so­ma­lisk kvinne i Norge, er det bedre å la dem komme til Norge selv om det be­tyr at det skjer om­skjæ­ring i Norge. Følgelig burde dette bren­nende enga­sje­men­tet fra norsk høyre­side re­sul­tert i et ønske om større inn­vand­ring. Med 50.000 so­ma­lere i Norge vil man kunne redde tu­sen­vis av jente­barn fra om­skjæ­ring — bare i første ge­ne­ra­sjon.

Virkeligheten er nes­ten stikk mot­satt. FrP hev­der dette ar­gu­men­tet i sam­men­hen­ger som tyder på at de mener man­gel­fulle ret­tig­he­ter for kvin­nene er et ar­gu­ment mot inn­vand­ring. Hvis (det eneste) må­let er ret­tig­he­ter for kvin­ner, vil denne po­li­tikkom­bi­na­sjo­nen bare gi me­ning der­som du mener at noen «sær­norske» ret­tig­he­ter vil for­svinne på grunn av inn­vand­rin­gen, og at du mener norske kvin­ner har mer rett til å nyte godt av disse ret­tig­he­tene enn uten­landske kvin­ner.i Forhåpentligvis mener ikke FrP den siste delen av dette re­son­ne­men­tet. Vi kan der­for kon­klu­dere med at det fin­nes andre mål enn ret­tig­he­ter for kvin­ner bak denne po­li­tikkom­bi­na­sjo­nen.

Faktisk mener jeg det er over­vei­ende sann­syn­lig at FrP ikke er opp­tatt av disse kvin­ne­nes ret­tig­he­ter i det hele tatt, men jeg tror de er re­elt redd for våre ret­tig­he­ter. Det er i alle fall noe. Jeg mener det er liten grunn til å være redd for dette. Det vi re­la­tivt viten­ska­pe­lig vet om mus­limske inn­vand­re­res hold­nin­ger tyder på at det neppe vil være ak­tu­elt med noen inn­fø­ring av dra­ko­niske lo­ver og bes­ti­alske skik­ker. For folk som røm­mer fra Taliban vir­ker det, rett og slett, lite fris­tende å inn­føre Talibans etikk.

Så til for­sva­ret:

Kvinners ret­tig­he­ter, slik de er fast­slått i norsk lov i dag, har min støtte. Jeg mener også de bør ut­vi­des på enkelte om­rå­der. Menneskerettighetene bør gjelde i Norge.

Dersom grup­per i sam­fun­net truer noen av ret­tig­he­tene nevnt over, mener jeg at virke­mid­lene bør ta ut­gangs­punkt i dia­log, men at straffe­retts­lige for­hold selv­sagt skal hånd­te­res som straffe­retts­lige for­hold (altså uten dia­log).

Nå, FrP, skjøn­ner dere hvor­for vi ikke kan gjenta dette til sta­dig­het? Det er en suppe av selv­føl­ge­lig­he­ter, og det ver­ken hjel­per noen el­ler har noe for­mål å gjenta dette. Det ver­ste av alt er at dette er selv­føl­ge­lig­he­ter også for store deler av inn­vand­rer­be­folk­nin­gen, og da spe­si­elt andre ge­ne­ra­sjon.

Det har uhel­dige bi­ef­fek­ter å dra opp en dis­ku­sjon der pre­mis­set er at inn­vand­rerne øns­ker å un­der­grave alle ret­tig­he­ter i Norge, fordi det gir nett­opp dette inn­tryk­ket av inn­vand­rere over­for ma­jo­ri­te­ten av nord­menn. Det er selv­sagt selv­høy­ti­de­lig og dei­lig å late som om vi er de siste for­sva­rere av for­nuf­ten mot bar­ba­ris­mens spyd­spis­ser, men det ska­per irra­sjo­nell frem­med­frykt, slik vi tid­li­gere har fryk­tet samene, kve­nene, svens­kene, asia­tene, sla­verne, jø­dene og je­su­it­tene.

Og mens jeg skrev dette, ser jeg at Mihoe har levert en bedre tekst.

Fotnoter

  1. Alternativt kan det gi me­ning der­som du mener at ret­tig­he­tene er så mye un­der press at Norge vil få en dår­li­gere stil­ling for kvin­ners ret­tig­he­ter enn Somalia og Pakistan. Jeg tror ikke noen mener dette, men jeg tar det med av hen­syn til logisk kom­plett­het. []

Preben presterer

Min fien­des fiende er min venn, he­ter det i et ord­tak. Men hva skjer når begge dine fien­der også vi­ser seg å være fien­der? Da ender vi opp i en skik­ke­lig USA-Kina-Sovjet-affære. I og med at jeg er mot kald krig, skal jeg gå så langt som å si meg helt enig med Preben Z. Møllers kro­nikk «Stakkars hore­buk­ker». Ikke i alle de­tal­jene — til det er for mange av­snitt umu­lig å av­kode — men i ho­ved­inn­ret­nin­gen. Møller kri­ti­se­rer nem­lig Mads Larsen for å glemme og overse makt- og fat­tig­doms­per­spek­ti­vet, samt å opp­høye er­fa­rin­gene til en liten mi­no­ri­tet som all­menn­gyl­dige.

Jeg er selv­sagt over­ras­ket, når det kom­mer fra en mann som ge­ne­ra­li­serte sine egne er­fa­rin­ger til en hel ho­ved­opp­gave, og på veien rotet nett­opp sam­men mikro og makro på rent ufor­glem­me­lig vis; men det skal ikke hindre tø­væ­ret. Her kom­mer det: Ta den, Larsen!

Men for å være litt kjip skal jeg ta med en alter­na­tiv teori, ba­sert på Møllers strå­lende og sam­funns­ref­sende ana­lyse i Pen søker trygg.i Møller har egent­lig ikke plut­se­lig spontan­lært inn­fø­rings­kur­sene i so­sio­logi, han bare be­nyt­ter dem for å virke trygg slik at han kan skaffe seg Pen. For hvem vil vel ha en mann som hev­der at du i mikro be­skyt­ter deg slik at du i makro kan få mindre lønn og der­for i mikro tren­ger mer be­skyt­telse? Ikke bare er det ned­set­tende — det er jo også hjernev­ren­gende non­sens! Ingen ville klare å leve med en slik mann. Da hel­ler en Møller á la denne de­bat­ten: Refsende mot hore­buk­kene.

Fotnoter

  1. Ironi. Advarsel. []

Tilbud-etterspørsel og retten til sex

Vi blir visst aldri fer­dig her. Mads Larsen tren­ger visst ikke oss som fien­der, når han har ven­ner som Kathrine Aspaas i Aftenposten. Hennes inn­legg har to­nen som pre­ger kom­men­ta­to­rer når de blir bedt om å kom­men­tere noe, men ikke vet hva de skal si. Da ender man ofte opp med å lov­prise de­bat­ten.

Men mens hun er opp­tatt med å lov­prise Mads Larsen for at han set­ter ord på det som tyde­lig­vis menn burde føle (nem­lig pro­vo­ka­sjon og sinne over at kvin­ner sier nei til sex med oss), be­går hun noen av­snitt som er nes­ten for utro­lige til å være sanne:

I til­legg er de [unge men­nene] ikke rent lite frust­rert. For hva skal de tro om sine jevn­ald­rende «fri­gjorte» jen­ter, som fort­satt for­ven­ter å bli pas­set på og var­tet opp?

Mitt stall­tips her er at alle som er i et for­hold ven­ter å bli pas­set på og var­tet opp, uan­sett kjønn. Hvis Larsen og Aspaas trodde at fe­mi­nisme, like­stil­ling og kvinne­kamp hand­let om at nå skulle vi bare pule og ikke ha for­hold len­ger, så skjøn­ner jeg jo skuf­fel­sen.

Ta gjerne tes­ten i din egen venne­flokk: Hvor mange jen­ter vel­ger kjæ­res­ter som har la­vere so­sial sta­tus enn dem? Tjener mindre enn dem? Er fy­sisk el­ler in­tel­lek­tu­elt sva­kere enn dem?

Og her er noen flere spørs­mål: Hvor mange menn vel­ger kjæ­res­ter som har la­vere so­sial sta­tus enn dem? Hvor mange men­nes­ker vel­ger ven­ner som har la­vere so­sial sta­tus enn dem? Og hva faen be­tyr «in­tel­lek­tu­elt sva­kere»? Jeg kjen­ner ingen menn som vel­ger jen­ter som de opp­fat­ter som men­talt til­bake­stå­ende, hvis det er det vi snak­ker om. Personlig vil jeg hevde at min sam­boer går langt ut over mine in­tel­lek­tu­elle evner på noen om­rå­der, mens mine over­går hen­nes på andre om­rå­der. Men jeg ville aldri fun­net på tan­ken om at dette kan opp­sum­me­res til at den ene skal være in­tel­lek­tu­elt ster­kere el­ler sva­kere enn den andre. Hvordan må­ler du det?

Her er det kan­skje et un­der­lig­gende po­eng: Du har ikke lyst å gå inn i et for­hold der du opp­fat­ter seg selv un­der­le­gen på alle om­rå­der som du syns er vik­tige. Men det gjel­der da vit­ter­lig på tvers av kjønn, og er vel hel­ler ingen over­ras­kelse. Et godt for­hold kre­ver en gjen­si­dig re­spekt, og da tren­ger man å se opp til hver­and­res evner.

Når det gjel­der det øko­no­miske, så er det jo visse struk­tu­rer som gjør at kvin­ner tje­ner mindre enn menn. Men selv om vi tar det med i be­trakt­nin­gen, så kjen­ner jeg da flere slike par, både på min egen al­der og noe eldre. For å bli per­son­lig igjen, så tjente jeg ingen­ting da jeg ble sam­men med min kjæ­reste, mens hun tjente kan­skje 100.000 i året. Motbeviser vi Aspaas? Motbeviser alle for­hold mel­lom stu­den­ter Aspaas? Jeg er for­vir­ret.

For de ube­svarte spørs­må­lene står i kø der pro­sti­tu­sjon og kjønns­mar­ked dis­ku­te­res.

Hvorfor til­byr ikke kvin­ner nok sex til å dekke menns etter­spør­sel? Skyldes det skam? Er kvin­ner fort­satt redd for sin egen sek­su­ali­tet? Straffes vi fort­satt so­si­alt for den?

Hva er det med inn­falls­vink­lene i denne kom­men­ta­ren? «Hvorfor til­byr ikke kvin­ner nok sex til å dekke menns etter­spør­sel?» Hvilket hundreår kom­mer dette fra? Mannen, den ak­tive og sek­su­al­be­visste aktør-slash-forbruker, etter­spør sex på et mar­ked der kvin­nen, den pas­sive pro­du­sen­ten, skal til­freds­stille etter­spør­se­len. Det er nes­ten så man ven­ter at Aspaas skal til­føye at Kvinnenes Fellesorganisasjon burde på­leg­ges å rede­gjøre for hvor­dan pro­duk­sjo­nen kan økes slik at de sultne pik­ker kan met­tes.

Du har ikke rett til sex med andre enn deg selv.

Menn snak­ker hel­ler ikke lett om pro­sti­tu­sjon. Det er mu­lig at bordell- og hore­prat gir en slags pre­sti­sje i enkelte kret­ser, men jeg har til gode å møte en mann som orker tan­ken på en dat­ter, mor el­ler kjæ­reste som sel­ger sex. Moralen her er minst dob­bel.

Eh, unn­skyld? Dette hen­ger på greip bare viss re­son­ne­men­tet er slik:

  1. Noen menn kjø­per sex.
  2. Noen menn som Aspaas har snak­ket med øns­ker ikke at dat­te­ren, mora el­ler kjæ­res­ten sel­ger sex.
  3. Alle menn er an­svar­lig for det noen menn gjør.
  4. Ergo dob­belt­mo­ral mel­lom 1 og 2.

Det av­gjø­rende og sprin­gende punk­tet er vel nr. 3. Jeg vil sterkt ha meg fra­bedt å bli be­skyldt for dob­belt­mo­ral fordi jeg ikke øns­ker at min dat­ter skal selge sex. Det ville være dob­belt­mo­ra­lis­tisk hvis jeg selv kjøpte sex, og bare da. Hvis du, kjære Aspaas, har lyst til å gripe tak i og kri­ti­sere denne dob­belt­mo­ra­len, er jeg glad for det. Hvis du deri­mot har tenkt å an­føre det som et ar­gu­ment for at pro­sti­tu­sjon er greit, be­tyr det at du im­pli­sitt også an­fø­rer prin­sipp 3 over. I fare for å Hitle de­bat­ten skal jeg ikke ut­dype hvor det prin­sip­pet le­der hen.

Helgekos: En dedikasjon

Jeg fikk nett­opp gle­den av å lese denne de­di­ka­sjo­nen igjen. Den er både trist og vak­ker:

To the bel­o­ved and de­plo­red me­mory of her who was the in­spi­rer, and in part the aut­hor, of all that is best in my writings—the fri­end and wife whose exal­ted sense of truth and right was my stron­gest in­cite­ment, and whose ap­pro­ba­tion was my chief reward—I de­di­cate this vo­lume. Like all that I have writ­ten for many years, it belongs as much to her as to me; but the work as it stands has had, in a very in­suf­fi­ci­ent de­gree, the in­es­ti­mable ad­van­tage of her re­vi­sion; some of the most im­por­tant portions having been re­served for a more care­ful re­exa­mi­na­tion, which they are now ne­ver de­stined to re­ce­ive. Were I but ca­pable of in­ter­pre­ting to the world one half the great thoughts and noble fe­elings which are bu­ried in her grave, I should be the medium of a grea­ter bene­fit to it, than is ever likely to arise from any­thing that I can write, un­promp­ted and unas­sis­ted by her all but un­ri­val­led wis­dom.

Det er John Stuart Mill som skri­ver dette i andre ut­gave av On li­bertyi. Dedikasjonen dreier seg selv­sagt om hans av­døde kone Harriet Taylor, som frem til da ikke hadde vært kredi­tert i bø­kene, sann­syn­lig­vis fordi sam­ti­den ville ha ned­vur­dert fi­lo­sofi som kom fra en kvinne.

Mill sam­ar­bei­det senere med Taylors dat­ter Helen, og hans fi­lo­sofi — som altså i rett­fer­dig­he­tens navn også skal kredi­te­res disse to kvin­nene — fore­slo og la grun­nen for ra­di­kale ting som stem­me­rett for kvin­ner og men­neske­ret­tig­he­tene. I til­bake­blik­kets av­slø­rende speil frem­står dette som et tem­me­lig ve­sent­lig ar­gu­ment for ra­di­kal kjønns­kvo­te­ring innen­for viten­ska­pen, og — for at dette skal være mu­lig — hele veien gjen­nom skole­sys­te­met. Nå har vi hel­dig­vis opp­nådd det grunn­leg­gende på dette om­rå­det. Neste steg er å ut­jevne kjønns­for­skjel­lene mel­lom di­si­pli­nene, her­under med­reg­net fi­lo­so­fien.

Fotnoter

  1. Som kan le­ses og las­tes ned hos Google Books. []

Et graverende inngrep

I gamle dager var det meste fint. Da kunnne vi menn la våre in­stik­ter være sty­rende for en­hver be­slut­ning. Ville vi voldta, kunne vi voldta. Ville vi drepe uskyl­dige mun­ker for å få pen­ger, gjorde vi det. Stjal en tje­neste­tøs fra oss, kunne vi drepe henne (etter at vi hadde vold­tatt henne).

Photo credit, creative commons: Marvins_dad@flickr
Photo credit, crea­tive com­mons: Marvins_dad@flickr

Deretter kom alle disse lo­vene som skulle re­gu­lere våre inn­fall. Fysj og føy, om jeg tør si det; Magnus Lagabøte, for en dritt­fyr. Plutselig ble det ugle­sett å tafse på til­fel­dig forbi­pas­se­rende. Det ble ual­min­ne­lig å få lov til å drepe tje­nere. Voldtekt var til og med for­budt, om enn mest på pa­pi­ret. Å holde sla­ver var for­be­holdt ame­ri­ka­nerne. Men en en­klave av vår makt og myn­dig­het for­ble: Vi be­mid­lede hadde enda mu­lig­he­ten til å kjøpe oss kjøtt.

Senere skulle men­nes­kets ukren­ke­lige «ret­tig­he­ter» komme i veien for våre in­stink­ter. Lover i krig — har De hørt på maken? Og like­stil­ling mel­lom kjøn­nene! (Om enn bare prose­du­ralt, vi har jo selv­sagt enda alle pen­gene). Tenk at man i dette pri­mær­instinkt­un­der­tryk­kende sam­fun­net be­grun­ner lo­vene med ut­gangs­punkt i uni­ver­selle og vil­kårs­løse «ret­tig­he­ter»! Hva med min rett til å få ut­løp for ak­ku­rat det jeg vil — uten å tenke på ver­ken kort­sik­tige el­ler lang­sik­tige kon­se­kven­ser for noe an­net enn min egen pikk? Skal lik­som po­li­tik­ken og sam­fun­net tenke på slikt? Narr meg ei til å le!

Å skrive mot­inn­legg mot Mads Larsen er selv­sagt full­sten­dig få­fengt og kon­tra­pro­duk­tivt. Av Larsen og hans like­sin­nede tol­kes alt selv­sagt som et be­vis på at det for­fer­de­lige stats­fe­mi­nist­ma­tri­ar­ka­tet er ute etter å kneble ham. Men vær trygg, Mads. Jeg er ikke in­ter­es­sert i å gjøre noe som helst som kan minne om sek­su­elle el­ler sek­su­ali­tets­re­la­terte hand­lin­ger, her­under kneb­ling og kny­ting, sam­men med deg.

En liten ad­don: Jeg er selv­sagt enig i det ju­ri­disk pro­ble­ma­tiske med ge­ne­ra­li­serte reg­ler på tvers av lande­gren­sene (men jeg hø­rer ikke hr. Larsen klage over at vi stil­ler krigs­for­bry­tere for dom­sto­lene her i Norge). Det for­and­rer imid­ler­tid ikke på noe av det som gjel­der det prin­si­pi­elt etisk rik­tige.

Siste ord?

Jeg hå­per Bjørn Stærk får siste ord for denne gang. Og jeg inn­ser at Hjorthen har rett i at det er vik­tig å også hente for­kla­rings­mo­del­ler for me­nin­ger fra so­sio­lo­gien i ste­det for in­di­vi­det. Når noen tar av­stand fra fe­mi­nis­men, tar de ikke nød­ven­dig­vis av­stand fra fe­mi­nis­men, men fra å de­fi­ne­res som en per­son som «til­hø­rer» fe­mi­nis­men. Dermed kom­mer det re­la­sjo­nelle inn i bil­det: Holdninger til po­li­tikk hand­ler også om hvor­dan du øns­ker å opp­fat­tes av folk rundt deg.

fe

Å tenke på slikt fø­rer meg raskt inn i et ønske om å evan­ge­li­sere de aka­de­miske idea­lene. Jeg tror på at me­to­disk disin­ter­esse — altså å tenke på ting slik du ville gjøre det der­som du ikke hadde noen egen­in­ter­esse el­ler var in­ter­es­sert — er et prin­sipp som gjør aka­de­mia over­le­gen sam­funns­de­bat­ten. Samtidig fø­rer den samme kalde anti­en­ga­sjerte to­nen til at ide­ene mø­ter veg­gen i for­hold til å skape end­ring. Folk vil hel­ler høre Barack Obama, lik­som. Yes, we can. Hva kan vi? Change. Forandre hva? No clue.

Dermed har vi val­get mel­lom en rik­tig og pro­gres­siv måte å tenke på som ikke fø­rer til end­ring, el­ler en re­ak­sjo­nær og tra­di­sjo­nell måte å tenke på som kunne føre til end­ring, men li­ke­vel ikke gjør det, fordi den per pre­miss er re­ak­sjo­nær.

Nå kunne jeg blitt de­pri­mert. Men jeg vel­ger hel­ler å være disin­ter­es­sert.

Usikker sex

I kom­men­tar­fel­tet får man pas­set sitt på­skre­vet av Jarle Petterson på Insignificances:

De som frem­de­les klam­rer seg til fe­mi­nis­men, er stort sett tøffe jen­ter, som bris­ker seg i gjen­si­dig på­syn, til ap­plaus fra kan­skje ikke fullt så tøffe gut­ter. For det er ikke bare de som tar mas­ku­li­ni­te­ten ut i ka­ri­kert macho-adferd som er usikre på egen sek­su­ali­tet. Det kan fort tippe den andre veien med.

Er det ikke mor­somt at anta­go­nis­tene i denne de­bat­ten de­mon­stre­rer med all tyde­lig­het be­ho­vet for det de selv mener er passé? Feministiske jen­ter er «tøffe jen­ter» som «bris­ker seg», un­der­for­stått: De er ikke ordent­lige jen­ter. Feministiske gut­ter er «tip­pet den andre veien», un­der­for­stått: Homofile (el­ler hvor­dan man nå skal tolke det), ikke ordent­lige gut­ter. Begge ar­gu­men­ter er helt ab­surde og helt irre­le­vante. Absurde fordi Jarle har noe tynt grunn­lag å vur­dere hvor trygg jeg og andre fe­mi­nist­gut­ter er på vår sek­su­ali­tet, og irre­le­vante fordi vi umu­lig kan være mindre me­nings­be­ret­ti­get om pro­ble­mene med vår tids kjønns­rol­ler og kjøn­nede kul­tur fordi vi ikke pas­ser inn i skje­maet.

Jeg har for­stå­else for at det er trist for Minneapolise å ikke blir verd­satt av alle, og til og med bli kri­ti­sert for ytre egen­ska­per. Det er kjipt. Men det har så for­svin­nende lite med fe­mi­nisme å gjøre! Og når Minneapolise kjø­rer re­son­ne­men­tet «fordi noen som var fe­mi­nis­ter kri­ti­serte leggbarberingen/bloggdesignen min, mener jeg at det ikke er noen vits å kalle seg fe­mi­nist», så er det også ab­surd og irre­le­vant. Absurd fordi Minneapolises pre­miss (hun er enig i fe­mi­nis­men) skulle lede henne til den mot­satte kon­klu­sjo­nen — at det var vik­tig å kalle seg fe­mi­nist si­den fe­mi­nisme­be­gre­pet har blitt kid­na­ppet av smaks­dom­mere. Irrelevant fordi hen­nes per­son­lige opp­le­vel­ser av andre fe­mi­nis­ter ikke bør be­stemme hen­nes vur­de­ring av fe­mi­nisme. Das ding an sich også vi­dere.

Kan det være at disse men­nes­kene som tar av­stand fra fe­mi­nis­men har mis­for­stått? At de tror fe­mi­nisme er en alt­om­spen­nende ideo­logi, og at hvis du er uenig med en fe­mi­nist må du være uenig i fe­mi­nisme? Jarle P gir i alle fall noen hint til at han mener fe­mi­nis­men står i mot­set­ning til kamp for ho­mo­fi­les og mas­ku­li­nes (?) ret­tig­he­ter:

Kanskje man rett og slett skulle kaste den for­el­dede tanke­gan­gen på bå­ten — og inn­lemme mas­ku­li­nisme, så vel som like ret­ter for ho­mo­file og inn­byg­gere av ikke-norsk et­ni­si­tet?

Newsflash, Jarle: Det er nett­opp dette mo­derne queer- og fe­mi­nist­mil­jøer har gjort de siste tretti årene. Det fak­tum alene vi­ser nett­opp hvor virk­nings­fullt og ak­tu­elt kjønns­per­spek­ti­vet er.

Andre pos­ter i denne un­der­lige de­bat­ten:

Saccarina. Saccarina 2. Fr. Martinsen. Fr. Martinsen 2. Mihoe. Arachne. Anathema. Undertegnede. Og sik­kert åtti andre jeg ikke har regist­rert.

Femi debatt

Well-behaved women

En de­batt som in­volve­rer Mihoe, Saccarina, Fr. Martinsen, Minneapolise og Hjorthen? Det er sann­syn­lig­vis verd å få med seg. Med et for­enk­lende pen­sel­strøk opp­sum­me­rer vi: Hjorthen in­si­nu­erte at fe­mi­nis­ter må være sinna & styggi , hvorpå Minneapolise be­nyt­tet an­led­nin­gen til å po­eng­tere at hun smin­ker seg og kal­ler seg ikke fe­mi­nist (selv om hun er det etter de­fi­ni­sjo­nene), og at fe­mi­nisme bør bety at man kan få pynte seg hvis man vil. De tre øv­rige ser på dette er et prin­sipp­løst fra­fall fra et ord som har vik­ti­gere kon­no­ta­sjo­ner enn fra­vær av bar­be­ring, og at ana­ly­sen om at fe­mi­nis­ter på­fø­rer andre kvin­ner et uopp­nåe­lig anti­skjønn­hets­ideal hal­ter.ii

Jeg er fe­mi­nist, i den for­stand at jeg mener sam­fun­nets struk­tu­rer og sys­te­mer må end­res for å etab­lere en lik foo­ting for begge kjønn, og at det uten tvil do­mi­ne­rende kjønn for vårt sam­funns struk­tu­rer og sys­te­mer er det mann­lige. Jeg stei­ler når Minneapolise sier:

Når selv­ut­nevnte fe­mi­nis­ter ser ned på jen­ter som bryr seg om utse­ende så er det ak­ku­rat like døm­mende og ufe­mi­nis­tisk som når sminke­ber­ter ser ned på jen­ter som ikke bryr seg.

Det er nytt for meg at fe­mi­nis­ter (fin­nes det noen an­nen sort enn selv­ut­nevnte?) dri­ver med slikt. For meg er fe­mi­nisme ulø­se­lig knyt­tet til sys­tem­kri­tikk og kul­tur­ana­lyse. Da be­gyn­ner man gjerne med å se på kjønns­rol­le­nes be­grens­nin­ger, og kom­mer raskt frem til at det sterke fo­ku­set på kvin­nens utse­ende be­gren­ser henne i mange si­tua­sjo­ner, og re­du­se­rer henne til hen­nes kjøn­nede egen­ska­per i andre.

Hvis man tol­ker dette som en kri­tikk av den enkelte kvinne som opp­fø­rer seg kon­formt i dette sys­te­met, er man på ville veier. Den fe­mi­nis­tiske kri­tik­ken hand­ler jo nett­opp om at kvin­ner må un­der­legge seg en slik trang og vel­dig kjøn­net rolle for å til­passe seg sam­fun­net, og da kom­mer det vel ikke som noen over­ras­kelse at man nett­opp vil finne trange kjønns­rol­ler i det an­gjel­dende sam­fun­net. Jeg har aldri møtt noen fe­mi­nis­ter som hev­der at man av den grunn skal endre kvin­nene. Feminister end­rer sam­fun­net.

Den andre delen av ana­ly­sen er at dette dreier seg om en makt­kamp, ikke nød­ven­dig­vis mel­lom kjøn­nene, men om hvor­vidt men­nes­kene skal være noe mer enn sine kjønn i en gjen­nom­kom­mer­sia­li­sert og -sek­su­ali­sert hver­dag. Her gri­per fe­mi­nis­men over i en ge­ne­rell kri­tikk av sam­fun­net, og igjen peker den til­bake på grunn­leg­gende struk­tu­rer. Dette er den his­to­riske år­sa­ken til at fe­mi­nis­men sprin­ger ut av so­sia­lis­men: Frigjøring av men­nes­ket fra kjønns­rol­le­nes åk har både stra­te­giske fel­les­are­naer med og lig­nende me­to­der som fri­gjø­ring av ar­bei­de­ren fra ka­pi­ta­lis­tens. Nå har so­sia­lis­mens men­neske­syn blitt så­pass inn­ar­bei­det i andre ideo­lo­gier at fe­mi­nis­mens ideer også kan bygge vi­dere på andre platt­for­mer enn den so­sia­lis­tiske, men kjer­nen for­blir: Det er en kon­ti­nu­er­lig in­ter­esse­kamp mel­lom de som øns­ker fri­gjø­ring og de som øns­ker sla­veri.

Av disse to for­skjel­lige ana­ly­tiske stå­ste­dene blir det klart at sta­dige på­min­nin­ger og be­visst­het om kjønns­rol­le­nes be­grens­nin­ger er sen­tralt, og mye mer sen­tralt for jen­ter og gut­ters mu­lig­he­ter i frem­ti­den enn å be­kjempe de fe­mi­nis­tiske spø­kel­sene som hjem­sø­ker Minneapolises sminke­sam­vit­tig­het.

Noen dis­clai­mere er sik­kert på sin plass før det kom­mer fla­mes: Jeg syns også at alle som har lyst til å sminke seg, skal få lov til det. Jeg ser ikke ned på men­nes­ker som er pene. Jeg mener ikke at folk som ikke kal­ler seg fe­mi­nis­ter nød­ven­dig­vis må være dumme, stygge, pene el­ler smin­kede, men jeg aksep­te­rer det der­som de er det. OK? Nok nå?

Creative Commons License photo credit: factory­joe

Fotnoter

  1. Det var selv­sagt ikke ak­ku­rat det han sa, så her blir nok Hjorthen tol­ket i kon­teks­ten av en lite ær­bar tra­di­sjon i for­hol­det mel­lom menn og fe­mi­nis­ter. []
  2. Sånn. Der har jeg spart noen fra å bruke tjue mi­nut­ter på å for­stå hva disse egent­lig er uenig om. Håper det er sånn no­gen­lunde pre­sist. Fr. Martinsen er nok noe over­for­tol­ket, i og med at inn­leg­get hen­nes er så­pass kort. Jeg opp­ford­rer alle som fø­ler seg urett­fer­dig gjen­gitt til å kom­men­tere det. []