Feminaziene

Med utgangspunkt i lykkeforskningen går den amerikanske bloggeren FeministX (bak nicket skjuler det seg en feminist av en type jeg tror en nokså fremmed for de fleste — tenk deg en slags rølpete versjon av Fjordfitte) løs på spørsmålet om gutta blir trist når samfunnet blir overtatt av feministene, som Sverige ofte anklages for. Vi vet svaret fra før. Men artikkelen blir veldig interessant når hun diskuterer hvorfor gjennomsnittlig lykke ikke ser ut til å korrelere i det hele tatt med kjønnsmessig frihet: saudiarabiske kvinner er for eksempel like lykkelige som britiske – og det samme forholdet gjelder saudiarabiske og britiske menn.

Så hvorfor resulterer ikke det som amerikanerne oppfatter som den skandinaviske tøylingen av mannens «natur» i kraftig redusert grad av opplevd lykke? Hun gir flere svar, men ett er spesielt interessant for et Norge i hjernevasktåka:

If we put children in the wild and wait to see if the men become men while the women become women, we won’t find any result because the children will just die. Humans are designed to develop within the context of a culture and a set of social relations. They have any number of latent tendencies, and the vast majority of people will develop in the direction their social context guides them.

Den første setninga er ren poesi!

Hva likestilling betyr

Dette tiåret har, blant annet, markert at toppunktet for frigjørende og likestillende holdninger ble nådd. Det måtte på sett og vis komme — før eller sidere måtte vi komme til et punkt der likestilling, tross sin velbegrunnede og åpenbare moralske og etiske bakgrunn, begynte å utfordre komfortsonen til folk som har makt og myndighet til å slå tilbake. Det er typisk at debatten starter med rike vestkantfruer som føler det fryktelig å bli kritisert for sitt valg om å være hjemme med barna i 15 år.

Likestilling og feminisme handler om rettferdighet, og for å hamre det poenget inn i debatten igjen kan man for eksempel se på OECDs sosiale indikatorer. Her har vi en sammenligning av hvor mye mer fritid menn har sammenlignet med kvinner.

Kilde: OECD. Grafikk: The Economist.
Kilde: OECD. Grafikk: The Economist.

Legg merke til Norges helt unike posisjon. En ting er at vi vinner, en annen ting er at vi ligger ett eller to tiår foran neste land på lista. Det er slike indikatorer vi står i akutt fare for å reversere ved å hevde at det er biologisk nødvendig eller moralsk riktig å la «menn være menn» (eller den enda skumlere varianten om at «gutter er nå gutter» eller «det er noe som gjør at alle jenter liker å være prinsesser og leke med lekekjøkken i barnehagen»). Slike oppfordringer handler ikke om å stille ting tilbake til «naturtilstanden», men om å stille ting tilbake til en valgt tilstand i menneskehetens historie, nemlig 1950-​​tallet. Det fins ingen veldig gode argumenter for at Norge er unaturlig og Italia er naturlig. Begge er resultatet av politiske veivalg.

Forøvrig følger lista et helt klassisk mønster: de landene med små økonomiske forskjeller mellom rik og fattig ligger best an. De landene med store sosiale forskjeller ender også opp med andre urettferdigheter, som den over. I tillegg er det interessant å se at Japan gjør det så bra, av den grunn at de ikke har så mye fritid i absolutte tall. Man kunne kanskje tro at det var lettere å oppnå likhet mellom kjønnene når det var mer fritid generelt å fordele, men det motbeviser altså våre venner i øst.

Via Contexts› Sociological Images.

Et feministisk ansvar

Siv Jensen hisser seg opp over at venstresiden ikke er opptatt av ikke-​​vestlige kvinners rettigheter. Som feminist føler man seg forpliktet til å svare.

For det første: et angrep. Hvis Siv Jensen og hennes partifeller virkelig er opptatt av ikke-​​vestlige kvinners rettigheter, vil det mest effektive tiltaket være å la flere av dem komme til Norge. Som kvinne i Norge står du betydelig sterkere rettighetsmessig enn du gjør på landsbygda i Somalia eller Pakistan. Hvis sannsynligheten for å bli omskåret er 98 % i Somalia og 90 % som somalisk kvinne i Norge, er det bedre å la dem komme til Norge selv om det betyr at det skjer omskjæring i Norge. Følgelig burde dette brennende engasjementet fra norsk høyreside resultert i et ønske om større innvandring. Med 50.000 somalere i Norge vil man kunne redde tusenvis av jentebarn fra omskjæring — bare i første generasjon.

Virkeligheten er nesten stikk motsatt. FrP hevder dette argumentet i sammenhenger som tyder på at de mener mangelfulle rettigheter for kvinnene er et argument mot innvandring. Hvis (det eneste) målet er rettigheter for kvinner, vil denne politikkombinasjonen bare gi mening dersom du mener at noen «særnorske» rettigheter vil forsvinne på grunn av innvandringen, og at du mener norske kvinner har mer rett til å nyte godt av disse rettighetene enn utenlandske kvinner.i Forhåpentligvis mener ikke FrP den siste delen av dette resonnementet. Vi kan derfor konkludere med at det finnes andre mål enn rettigheter for kvinner bak denne politikkombinasjonen.

Faktisk mener jeg det er overveiende sannsynlig at FrP ikke er opptatt av disse kvinnenes rettigheter i det hele tatt, men jeg tror de er reelt redd for våre rettigheter. Det er i alle fall noe. Jeg mener det er liten grunn til å være redd for dette. Det vi relativt vitenskapelig vet om muslimske innvandreres holdninger tyder på at det neppe vil være aktuelt med noen innføring av drakoniske lover og bestialske skikker. For folk som rømmer fra Taliban virker det, rett og slett, lite fristende å innføre Talibans etikk.

Så til forsvaret:

Kvinners rettigheter, slik de er fastslått i norsk lov i dag, har min støtte. Jeg mener også de bør utvides på enkelte områder. Menneskerettighetene bør gjelde i Norge.

Dersom grupper i samfunnet truer noen av rettighetene nevnt over, mener jeg at virkemidlene bør ta utgangspunkt i dialog, men at strafferettslige forhold selvsagt skal håndteres som strafferettslige forhold (altså uten dialog).

Nå, FrP, skjønner dere hvorfor vi ikke kan gjenta dette til stadighet? Det er en suppe av selvfølgeligheter, og det verken hjelper noen eller har noe formål å gjenta dette. Det verste av alt er at dette er selvfølgeligheter også for store deler av innvandrerbefolkningen, og da spesielt andre generasjon.

Det har uheldige bieffekter å dra opp en diskusjon der premisset er at innvandrerne ønsker å undergrave alle rettigheter i Norge, fordi det gir nettopp dette inntrykket av innvandrere overfor majoriteten av nordmenn. Det er selvsagt selvhøytidelig og deilig å late som om vi er de siste forsvarere av fornuften mot barbarismens spydspisser, men det skaper irrasjonell fremmedfrykt, slik vi tidligere har fryktet samene, kvenene, svenskene, asiatene, slaverne, jødene og jesuittene.

Og mens jeg skrev dette, ser jeg at Mihoe har levert en bedre tekst.

Fotnoter

  1. Alternativt kan det gi mening dersom du mener at rettighetene er så mye under press at Norge vil få en dårligere stilling for kvinners rettigheter enn Somalia og Pakistan. Jeg tror ikke noen mener dette, men jeg tar det med av hensyn til logisk kompletthet. []

Preben presterer

Min fiendes fiende er min venn, heter det i et ordtak. Men hva skjer når begge dine fiender også viser seg å være fiender? Da ender vi opp i en skikkelig USA-​​Kina-​​Sovjet-​​affære. I og med at jeg er mot kald krig, skal jeg gå så langt som å si meg helt enig med Preben Z. Møllers kronikk «Stakkars horebukker». Ikke i alle detaljene — til det er for mange avsnitt umulig å avkode — men i hovedinnretningen. Møller kritiserer nemlig Mads Larsen for å glemme og overse makt– og fattigdomsperspektivet, samt å opphøye erfaringene til en liten minoritet som allmenngyldige.

Jeg er selvsagt overrasket, når det kommer fra en mann som generaliserte sine egne erfaringer til en hel hovedoppgave, og på veien rotet nettopp sammen mikro og makro på rent uforglemmelig vis; men det skal ikke hindre tøværet. Her kommer det: Ta den, Larsen!

Men for å være litt kjip skal jeg ta med en alternativ teori, basert på Møllers strålende og samfunnsrefsende analyse i Pen søker trygg.i Møller har egentlig ikke plutselig spontanlært innføringskursene i sosiologi, han bare benytter dem for å virke trygg slik at han kan skaffe seg Pen. For hvem vil vel ha en mann som hevder at du i mikro beskytter deg slik at du i makro kan få mindre lønn og derfor i mikro trenger mer beskyttelse? Ikke bare er det nedsettende — det er jo også hjernevrengende nonsens! Ingen ville klare å leve med en slik mann. Da heller en Møller á la denne debatten: Refsende mot horebukkene.

Fotnoter

  1. Ironi. Advarsel. []

Tilbud-​​etterspørsel og retten til sex

Vi blir visst aldri ferdig her. Mads Larsen trenger visst ikke oss som fiender, når han har venner som Kathrine Aspaas i Aftenposten. Hennes innlegg har tonen som preger kommentatorer når de blir bedt om å kommentere noe, men ikke vet hva de skal si. Da ender man ofte opp med å lovprise debatten.

Men mens hun er opptatt med å lovprise Mads Larsen for at han setter ord på det som tydeligvis menn burde føle (nemlig provokasjon og sinne over at kvinner sier nei til sex med oss), begår hun noen avsnitt som er nesten for utrolige til å være sanne:

I tillegg er de [unge mennene] ikke rent lite frustrert. For hva skal de tro om sine jevnaldrende «frigjorte» jenter, som fortsatt forventer å bli passet på og vartet opp?

Mitt stalltips her er at alle som er i et forhold venter å bli passet på og vartet opp, uansett kjønn. Hvis Larsen og Aspaas trodde at feminisme, likestilling og kvinnekamp handlet om at nå skulle vi bare pule og ikke ha forhold lenger, så skjønner jeg jo skuffelsen.

Ta gjerne testen i din egen venneflokk: Hvor mange jenter velger kjærester som har lavere sosial status enn dem? Tjener mindre enn dem? Er fysisk eller intellektuelt svakere enn dem?

Og her er noen flere spørsmål: Hvor mange menn velger kjærester som har lavere sosial status enn dem? Hvor mange mennesker velger venner som har lavere sosial status enn dem? Og hva faen betyr «intellektuelt svakere»? Jeg kjenner ingen menn som velger jenter som de oppfatter som mentalt tilbakestående, hvis det er det vi snakker om. Personlig vil jeg hevde at min samboer går langt ut over mine intellektuelle evner på noen områder, mens mine overgår hennes på andre områder. Men jeg ville aldri funnet på tanken om at dette kan oppsummeres til at den ene skal være intellektuelt sterkere eller svakere enn den andre. Hvordan måler du det?

Her er det kanskje et underliggende poeng: Du har ikke lyst å gå inn i et forhold der du oppfatter seg selv underlegen på alle områder som du syns er viktige. Men det gjelder da vitterlig på tvers av kjønn, og er vel heller ingen overraskelse. Et godt forhold krever en gjensidig respekt, og da trenger man å se opp til hverandres evner.

Når det gjelder det økonomiske, så er det jo visse strukturer som gjør at kvinner tjener mindre enn menn. Men selv om vi tar det med i betraktningen, så kjenner jeg da flere slike par, både på min egen alder og noe eldre. For å bli personlig igjen, så tjente jeg ingenting da jeg ble sammen med min kjæreste, mens hun tjente kanskje 100.000 i året. Motbeviser vi Aspaas? Motbeviser alle forhold mellom studenter Aspaas? Jeg er forvirret.

For de ubesvarte spørsmålene står i kø der prostitusjon og kjønnsmarked diskuteres.

Hvorfor tilbyr ikke kvinner nok sex til å dekke menns etterspørsel? Skyldes det skam? Er kvinner fortsatt redd for sin egen seksualitet? Straffes vi fortsatt sosialt for den?

Hva er det med innfallsvinklene i denne kommentaren? «Hvorfor tilbyr ikke kvinner nok sex til å dekke menns etterspørsel?» Hvilket hundreår kommer dette fra? Mannen, den aktive og seksualbevisste aktør-​​slash-​​forbruker, etterspør sex på et marked der kvinnen, den passive produsenten, skal tilfredsstille etterspørselen. Det er nesten så man venter at Aspaas skal tilføye at Kvinnenes Fellesorganisasjon burde pålegges å redegjøre for hvordan produksjonen kan økes slik at de sultne pikker kan mettes.

Du har ikke rett til sex med andre enn deg selv.

Menn snakker heller ikke lett om prostitusjon. Det er mulig at bordell– og horeprat gir en slags prestisje i enkelte kretser, men jeg har til gode å møte en mann som orker tanken på en datter, mor eller kjæreste som selger sex. Moralen her er minst dobbel.

Eh, unnskyld? Dette henger på greip bare viss resonnementet er slik:

  1. Noen menn kjøper sex.
  2. Noen menn som Aspaas har snakket med ønsker ikke at datteren, mora eller kjæresten selger sex.
  3. Alle menn er ansvarlig for det noen menn gjør.
  4. Ergo dobbeltmoral mellom 1 og 2.

Det avgjørende og springende punktet er vel nr. 3. Jeg vil sterkt ha meg frabedt å bli beskyldt for dobbeltmoral fordi jeg ikke ønsker at min datter skal selge sex. Det ville være dobbeltmoralistisk hvis jeg selv kjøpte sex, og bare da. Hvis du, kjære Aspaas, har lyst til å gripe tak i og kritisere denne dobbeltmoralen, er jeg glad for det. Hvis du derimot har tenkt å anføre det som et argument for at prostitusjon er greit, betyr det at du implisitt også anfører prinsipp 3 over. I fare for å Hitle debatten skal jeg ikke utdype hvor det prinsippet leder hen.

Helgekos: En dedikasjon

Jeg fikk nettopp gleden av å lese denne dedikasjonen igjen. Den er både trist og vakker:

To the beloved and deplored memory of her who was the inspirer, and in part the author, of all that is best in my writings—the friend and wife whose exalted sense of truth and right was my strongest incitement, and whose approbation was my chief reward—I dedicate this volume. Like all that I have written for many years, it belongs as much to her as to me; but the work as it stands has had, in a very insufficient degree, the inestimable advantage of her revision; some of the most important portions having been reserved for a more careful reexamination, which they are now never destined to receive. Were I but capable of interpreting to the world one half the great thoughts and noble feelings which are buried in her grave, I should be the medium of a greater benefit to it, than is ever likely to arise from anything that I can write, unprompted and unassisted by her all but unrivalled wisdom.

Det er John Stuart Mill som skriver dette i andre utgave av On libertyi. Dedikasjonen dreier seg selvsagt om hans avdøde kone Harriet Taylor, som frem til da ikke hadde vært kreditert i bøkene, sannsynligvis fordi samtiden ville ha nedvurdert filosofi som kom fra en kvinne.

Mill samarbeidet senere med Taylors datter Helen, og hans filosofi — som altså i rettferdighetens navn også skal krediteres disse to kvinnene — foreslo og la grunnen for radikale ting som stemmerett for kvinner og menneskerettighetene. I tilbakeblikkets avslørende speil fremstår dette som et temmelig vesentlig argument for radikal kjønnskvotering innenfor vitenskapen, og — for at dette skal være mulig — hele veien gjennom skolesystemet. Nå har vi heldigvis oppnådd det grunnleggende på dette området. Neste steg er å utjevne kjønnsforskjellene mellom disiplinene, herunder medregnet filosofien.

Fotnoter

  1. Som kan leses og lastes ned hos Google Books. []

Et graverende inngrep

I gamle dager var det meste fint. Da kunnne vi menn la våre instikter være styrende for enhver beslutning. Ville vi voldta, kunne vi voldta. Ville vi drepe uskyldige munker for å få penger, gjorde vi det. Stjal en tjenestetøs fra oss, kunne vi drepe henne (etter at vi hadde voldtatt henne).

Photo credit, creative commons: Marvins_dad@flickr
Photo credit, creative commons: Marvins_dad@flickr

Deretter kom alle disse lovene som skulle regulere våre innfall. Fysj og føy, om jeg tør si det; Magnus Lagabøte, for en drittfyr. Plutselig ble det uglesett å tafse på tilfeldig forbipasserende. Det ble ualminnelig å få lov til å drepe tjenere. Voldtekt var til og med forbudt, om enn mest på papiret. Å holde slaver var forbeholdt amerikanerne. Men en enklave av vår makt og myndighet forble: Vi bemidlede hadde enda muligheten til å kjøpe oss kjøtt.

Senere skulle menneskets ukrenkelige «rettigheter» komme i veien for våre instinkter. Lover i krig — har De hørt på maken? Og likestilling mellom kjønnene! (Om enn bare proseduralt, vi har jo selvsagt enda alle pengene). Tenk at man i dette primærinstinktundertrykkende samfunnet begrunner lovene med utgangspunkt i universelle og vilkårsløse «rettigheter»! Hva med min rett til å få utløp for akkurat det jeg vil — uten å tenke på verken kortsiktige eller langsiktige konsekvenser for noe annet enn min egen pikk? Skal liksom politikken og samfunnet tenke på slikt? Narr meg ei til å le!

Å skrive motinnlegg mot Mads Larsen er selvsagt fullstendig fåfengt og kontraproduktivt. Av Larsen og hans likesinnede tolkes alt selvsagt som et bevis på at det forferdelige statsfeministmatriarkatet er ute etter å kneble ham. Men vær trygg, Mads. Jeg er ikke interessert i å gjøre noe som helst som kan minne om seksuelle eller seksualitetsrelaterte handlinger, herunder knebling og knyting, sammen med deg.

En liten addon: Jeg er selvsagt enig i det juridisk problematiske med generaliserte regler på tvers av landegrensene (men jeg hører ikke hr. Larsen klage over at vi stiller krigsforbrytere for domstolene her i Norge). Det forandrer imidlertid ikke på noe av det som gjelder det prinsipielt etisk riktige.

Siste ord?

Jeg håper Bjørn Stærk får siste ord for denne gang. Og jeg innser at Hjorthen har rett i at det er viktig å også hente forklaringsmodeller for meninger fra sosiologien i stedet for individet. Når noen tar avstand fra feminismen, tar de ikke nødvendigvis avstand fra feminismen, men fra å defineres som en person som «tilhører» feminismen. Dermed kommer det relasjonelle inn i bildet: Holdninger til politikk handler også om hvordan du ønsker å oppfattes av folk rundt deg.

fe

Å tenke på slikt fører meg raskt inn i et ønske om å evangelisere de akademiske idealene. Jeg tror på at metodisk disinteresse — altså å tenke på ting slik du ville gjøre det dersom du ikke hadde noen egeninteresse eller var interessert — er et prinsipp som gjør akademia overlegen samfunnsdebatten. Samtidig fører den samme kalde antiengasjerte tonen til at ideene møter veggen i forhold til å skape endring. Folk vil heller høre Barack Obama, liksom. Yes, we can. Hva kan vi? Change. Forandre hva? No clue.

Dermed har vi valget mellom en riktig og progressiv måte å tenke på som ikke fører til endring, eller en reaksjonær og tradisjonell måte å tenke på som kunne føre til endring, men likevel ikke gjør det, fordi den per premiss er reaksjonær.

Nå kunne jeg blitt deprimert. Men jeg velger heller å være disinteressert.

Usikker sex

I kommentarfeltet får man passet sitt påskrevet av Jarle Petterson på Insignificances:

De som fremdeles klamrer seg til feminismen, er stort sett tøffe jenter, som brisker seg i gjensidig påsyn, til applaus fra kanskje ikke fullt så tøffe gutter. For det er ikke bare de som tar maskuliniteten ut i karikert macho-​​adferd som er usikre på egen seksualitet. Det kan fort tippe den andre veien med.

Er det ikke morsomt at antagonistene i denne debatten demonstrerer med all tydelighet behovet for det de selv mener er passé? Feministiske jenter er «tøffe jenter» som «brisker seg», underforstått: De er ikke ordentlige jenter. Feministiske gutter er «tippet den andre veien», underforstått: Homofile (eller hvordan man nå skal tolke det), ikke ordentlige gutter. Begge argumenter er helt absurde og helt irrelevante. Absurde fordi Jarle har noe tynt grunnlag å vurdere hvor trygg jeg og andre feministgutter er på vår seksualitet, og irrelevante fordi vi umulig kan være mindre meningsberettiget om problemene med vår tids kjønnsroller og kjønnede kultur fordi vi ikke passer inn i skjemaet.

Jeg har forståelse for at det er trist for Minneapolise å ikke blir verdsatt av alle, og til og med bli kritisert for ytre egenskaper. Det er kjipt. Men det har så forsvinnende lite med feminisme å gjøre! Og når Minneapolise kjører resonnementet «fordi noen som var feminister kritiserte leggbarberingen/​bloggdesignen min, mener jeg at det ikke er noen vits å kalle seg feminist», så er det også absurd og irrelevant. Absurd fordi Minneapolises premiss (hun er enig i feminismen) skulle lede henne til den motsatte konklusjonen — at det var viktig å kalle seg feminist siden feminismebegrepet har blitt kidnappet av smaksdommere. Irrelevant fordi hennes personlige opplevelser av andre feminister ikke bør bestemme hennes vurdering av feminisme. Das ding an sich også videre.

Kan det være at disse menneskene som tar avstand fra feminismen har misforstått? At de tror feminisme er en altomspennende ideologi, og at hvis du er uenig med en feminist må du være uenig i feminisme? Jarle P gir i alle fall noen hint til at han mener feminismen står i motsetning til kamp for homofiles og maskulines (?) rettigheter:

Kanskje man rett og slett skulle kaste den foreldede tankegangen på båten — og innlemme maskulinisme, så vel som like retter for homofile og innbyggere av ikke-​​norsk etnisitet?

Newsflash, Jarle: Det er nettopp dette moderne queer– og feministmiljøer har gjort de siste tretti årene. Det faktum alene viser nettopp hvor virkningsfullt og aktuelt kjønnsperspektivet er.

Andre poster i denne underlige debatten:

Saccarina. Saccarina 2. Fr. Martinsen. Fr. Martinsen 2. Mihoe. Arachne. Anathema. Undertegnede. Og sikkert åtti andre jeg ikke har registrert.

Femi debatt

Well-behaved women

En debatt som involverer Mihoe, Saccarina, Fr. Martinsen, Minneapolise og Hjorthen? Det er sannsynligvis verd å få med seg. Med et forenklende penselstrøk oppsummerer vi: Hjorthen insinuerte at feminister må være sinna & styggi , hvorpå Minneapolise benyttet anledningen til å poengtere at hun sminker seg og kaller seg ikke feminist (selv om hun er det etter definisjonene), og at feminisme bør bety at man kan få pynte seg hvis man vil. De tre øvrige ser på dette er et prinsippløst frafall fra et ord som har viktigere konnotasjoner enn fravær av barbering, og at analysen om at feminister påfører andre kvinner et uoppnåelig antiskjønnhetsideal halter.ii

Jeg er feminist, i den forstand at jeg mener samfunnets strukturer og systemer må endres for å etablere en lik footing for begge kjønn, og at det uten tvil dominerende kjønn for vårt samfunns strukturer og systemer er det mannlige. Jeg steiler når Minneapolise sier:

Når selvutnevnte feminister ser ned på jenter som bryr seg om utseende så er det akkurat like dømmende og ufeministisk som når sminkeberter ser ned på jenter som ikke bryr seg.

Det er nytt for meg at feminister (finnes det noen annen sort enn selvutnevnte?) driver med slikt. For meg er feminisme uløselig knyttet til systemkritikk og kulturanalyse. Da begynner man gjerne med å se på kjønnsrollenes begrensninger, og kommer raskt frem til at det sterke fokuset på kvinnens utseende begrenser henne i mange situasjoner, og reduserer henne til hennes kjønnede egenskaper i andre.

Hvis man tolker dette som en kritikk av den enkelte kvinne som oppfører seg konformt i dette systemet, er man på ville veier. Den feministiske kritikken handler jo nettopp om at kvinner må underlegge seg en slik trang og veldig kjønnet rolle for å tilpasse seg samfunnet, og da kommer det vel ikke som noen overraskelse at man nettopp vil finne trange kjønnsroller i det angjeldende samfunnet. Jeg har aldri møtt noen feminister som hevder at man av den grunn skal endre kvinnene. Feminister endrer samfunnet.

Den andre delen av analysen er at dette dreier seg om en maktkamp, ikke nødvendigvis mellom kjønnene, men om hvorvidt menneskene skal være noe mer enn sine kjønn i en gjennomkommersialisert og –seksualisert hverdag. Her griper feminismen over i en generell kritikk av samfunnet, og igjen peker den tilbake på grunnleggende strukturer. Dette er den historiske årsaken til at feminismen springer ut av sosialismen: Frigjøring av mennesket fra kjønnsrollenes åk har både strategiske fellesarenaer med og lignende metoder som frigjøring av arbeideren fra kapitalistens. Nå har sosialismens menneskesyn blitt såpass innarbeidet i andre ideologier at feminismens ideer også kan bygge videre på andre plattformer enn den sosialistiske, men kjernen forblir: Det er en kontinuerlig interessekamp mellom de som ønsker frigjøring og de som ønsker slaveri.

Av disse to forskjellige analytiske ståstedene blir det klart at stadige påminninger og bevissthet om kjønnsrollenes begrensninger er sentralt, og mye mer sentralt for jenter og gutters muligheter i fremtiden enn å bekjempe de feministiske spøkelsene som hjemsøker Minneapolises sminkesamvittighet.

Noen disclaimere er sikkert på sin plass før det kommer flames: Jeg syns også at alle som har lyst til å sminke seg, skal få lov til det. Jeg ser ikke ned på mennesker som er pene. Jeg mener ikke at folk som ikke kaller seg feminister nødvendigvis må være dumme, stygge, pene eller sminkede, men jeg aksepterer det dersom de er det. OK? Nok nå?

Creative Commons License photo credit: factoryjoe

Fotnoter

  1. Det var selvsagt ikke akkurat det han sa, så her blir nok Hjorthen tolket i konteksten av en lite ærbar tradisjon i forholdet mellom menn og feminister. []
  2. Sånn. Der har jeg spart noen fra å bruke tjue minutter på å forstå hva disse egentlig er uenig om. Håper det er sånn nogenlunde presist. Fr. Martinsen er nok noe overfortolket, i og med at innlegget hennes er såpass kort. Jeg oppfordrer alle som føler seg urettferdig gjengitt til å kommentere det. []