Vi er de 99 %

Occupy Wall Street er den amerikanske avleggeren av den antiautoritære «våren», nå også kanskje en høst, hvis avleggere er så forskjellige som Tahrirplassen, greske massedemonstrasjoner, teltdemonstrasjonene i Tel Aviv og plyndringene i London.

Nå er det ingen direkte overgang mellom disse fire. Occupy Wall Street vil gjerne være en arabisk vår, men mens den arabiske våren hadde massiv folkelig oppslutning og ville velte regjeringen, ser det ut til at mer eksotiske og eklektiske mål preger demonstrantene i USA. Mens den arabiske våren fant næring i generell misnøye til å reise spesfikke krav, har de amerikanske demonstrantene brukt en spesifikk fiende til å løfte generell frustrasjon.

Likevel: noe er nytt. Demonstrasjoner, og i særdeleshet venstreorienterte demonstrasjoner mot Systemet, har tidligere har blitt møtt med medierapportering som minner om krigsreportasjoner. I Genoa, Seattle og Göteborg er det kanskje ikke så vanskelig å forstå den prioriteringen, heller. Men likevel: i stedet for å bli latterliggjort og forklart som sære avvikere, tas Occupy Wall Street inn i nyhetsstudioene under vignetten: «er dette som Tahrir?»

Strategien er radikalt forandret. Målet i Genoa, Seattle og Göteborg var å vise hvor mange man var og derved presumptivt gjøre det umulig å overse «folkets krav»; en spektakulært mislykket strategi da volden gjorde det helt nødvendig for statslederne å nettopp ta avstand fra eventuelle legitime krav demonstrantene skulle komme med.

Nå kunne taktikken i teorien fungert bedre, spesielt dersom man klarte å unngå å knuse McDonalds‐​butikker. Likevel ville det ikke fungert i praksis. Det har alltid vært overtydelig at dette ikke er Folket: folket går ikke i naglebukser, kler seg ut i WTO‐​trolldrakter, eller går i demonstrasjonstog, for den del. Dette var den desillusjonerte venstresiden: the usual suspects. Strategien, sett med ledernes øyne, kunne derfor forbli den samme: overser man disse folkene, koster det nøyaktig ingenting. De representerer ikke noen majoritet, noen bevegelse eller trend. På høyden gjorde antiglobaliseringsbølgen at oppslutningen vokste fra en halv til en hel prosent.

Så Occupy Wall Street gjør det motsatte. På nettstedet «We Are The 99 Percent» sender vanlige folk inn hvordan de rammes. Budskapet er elegant: det er «the 1 percent» som har skylda, og det er de som kommer unna krisen med pengene sine i behold. Vi, the 99 percent, er de legitime og uskyldige. Er det objektivt riktig? Nei.  Er det kommunikasjonsstrategisk genialt? Ja.

Jeg har trua på dette. Det blir veldig avgjørende å få med seg studenter i tiden fremover. Det kan komme til å skje i dag.

Forholde seg til spillet

United Nations Climate Change Conference - COP15 - Copenhagen, Denmark
Creative Commons License photo credit: kk+

Vi kan ofte høre ansvarlige politikere si at nøkkelen til innflytelse er å forholde seg til spillereglene. Dette betyr i klartekst at bare de som forholder seg til den parlamentariske modellen, går i de fredelige togene, aksepterer et nederlag og lar de etablerte institusjonene forbli ubetvilte er modelldemokratene: borgerne som påvirker de politiske beslutningene innenfor de fastsatte rammene.

For 100.000 mennesker i København var dette det naturlige alternativet. De har reist langt, de overnatter ukomfortabelt, og de er brennende opptatt av at vi må redde kloden. Finnes det et politisk tema det åpenbart er rimelig å engasjere seg i, er det å redde planeten. For å si det som demonstrantene; «vi har ingen planet B».

Men hvor mye bestemmes gjennom disse såkalte ordinære kanalene? Ingenting. Politikerne fra alle land er samlet for å vise sine evner i følgende øvelse: inngå så få forpliktelser som mulig for mitt land, samtidig som de andres forpliktelser er store nok til at resultatet blir godt nok til at jeg blir gjenvalgt. I demokratier er det folkets dom som betyr noe, og det betyr i neste omgang at mediefiltreringen av begivenheten er alt annet enn nøytral: måten forhandlingene i København dekkes på i hjemlandene er direkte avgjørende for hva resultatet blir.1

Da er det fortvilende på grensen til raseri når VG og Dagbladet, TV2 og NRK velger å unngå å dekke den gigantiske demonstrasjonen i Københavns gater. I stedet dekker VG og Dagbladet hendelsene omtrent som om det skulle være krig i Københavns gater. Denne «krigen» har ingen andre i København lagt merke til: Samla sett ble en håndfull opprørere siktet etterå ha blitt avvæpnet og avmaskert før de fikk gjort noe galt. Det er helt ufattelig at dette kan ha større nyhetsverdi enn at alle andre har samlet seg til en så stor markering av vilje, ønske og tro på en avtale.

Samtidig som det er ufattelig, er det virkelig. Derfor er politikernes fromme ønsker om at alle skal «følge spillereglene» totalt tømt for innhold; tomme, uvirksomme ord som tjener til lite annet enn å bekrefte mistanken om at maktunderstøttende handlinger er de eneste tillatte i dette spillet. Den eneste måten å oppnå noe, er å bryte reglene. Hadde 100.000 demonstranter bevæpnet seg og marsjert mot COP15, hadde det hjulpet på for en klimaavtale. Det er dessverre realiteten. At vi ikke gjør det, skyldes at vi innerst inne vet at dette vil ende med døden for mange demonstranter og politifolk.

Som gode demokrater forkaster vi derfor ideen om å faktisk ha noen innflytelse fordi vi vet at ordensmakten vil drepe oss for det. Hvor langt har vi egentlig kommet siden Middelalderen?

PS: Og akkurat nå tikker det inn meldinger om at de fattige landene bryter ut av forhandlingene. Hvis ikke denne farsen av en forhandling fører til en tillitskrise for våre nasjonale og globale styringssystemer, vil ingenting gjøre det. Kan COP15 utvikle seg til et «politisk øyeblikk» som de Žižek snakker om? En åpning for en faktisk politikk, det som han kaller kommunisme? Kanskje. Hvis ikke folk var så jævlig apatiske.

  1. Schrödingers katt lurer i kulissene. []