Om profeter i bur: Sannhet, kildekritikk og demokrati i internettalderen

Dette er manuset til et foredrag jeg holdt på Litteraturhuset i Oslo lørdag 18. mars.

 

Dette skal handle om «fake news». Men først skal vi reise.

 

I.

Georg Braun & Franz Hogenberg: Münster. Malt mellom 1572 og 1618

På en slette, ved en elv, i det nordvestre hjørnet av det som i dag er Tyskland, litt øst for Nederland, mellom Dortmund og Bremen, ligger Münster. Vi skal til denne lille byen fordi den opplevde å bli snudd på hodet av en plutselig forandring i kommunikasjonsteknologien. For å være mer nøyaktig: Trykkpressen.

I år er det fem hundre år siden Martin Luthers angrep på den katolske kirken satte i gang reformasjonen og protestantismen. Det var selvsagt ikke bare trykkpressen som gjorde Luthers prosjekt mulig. Men det ville ikke vært mulig uten. Ideen om at hver og en burde få lese Bibelen selv og gjøre seg opp sin egen mening, kan kanskje ha kommet før teknologien som gjorde det mulig å få til i praksis. Men ideer som virker helt umulige, helt håpløst science fiction‐​aktige, har en tendens til å dø raskt. Ideer som ligger akkurat utenfor det vi får til i dag, derimot, de mobiliserer. Og ideen om å begynne å trykke bibler på tysk – den fikk ben å gå på.

Den katolske kirken hadde sentralisert makten ved å kontrollere kriteriene for sannhet. Guds ord var sannheten, men de måtte tolkes. I tillegg til å være forbeholdt de som kunne latin, var tilgangen på selve boka begrenset til de som kunne produsere et eksemplar. Før trykkpressen var det et årsverk.
I dag er det lett å se hvordan kontrollen med Guds ord var et politisk maktinstrument. Men legg merke til dette poenget – det blir viktig senere: Selv om deler av den katolske kirken var mest opptatt av å holde på makten, var både prester og vanlige katolikker også oppriktig bekymret for hva som ville skje, dersom Guds ord skulle bli lest og fortolket av legmenn. For det er kjernen i Luthers prosjekt: Folk flest må lese Bibelen, og det er bare Gud som kan dømme.

En av de tingene som kunne skje om folk fikk tolke selv, skjedde altså i Münster. I tillegg til lutheranere og katolikker, fantes det andre, mer radikale grupper. Anabaptistene er en av dem. De spredde falske sannheter, feillesninger av Guds ord, ville nok en katolikk på 1500‐​tallet sagt. De mente slike grusomme, teologiske makkverk som at nattverden ikke faktisk var Jesu legeme, og at folk ikke kunne bli kristne bare fordi foreldrene tok dem til dåpen, altså at en kristen er en som aktivt har latt seg døpe i voksen alder. Derav anabaptist – døpt på nytt.

Anabaptistene var ledet av en profet, Jan Mattias, en ekstremt høy, bredskuldret bakersønn fra Amsterdam som knapt kunne formulere forståelige setninger (om man skal tro katolikkene), men som preket et radikalt, teologisk‐​politisk program, et program så radikalt at det tre hundre år senere skulle hylles av kommunister: Eiendom var synd, byer skulle styres av fellesskapet, sannheten måtte folk finne selv i Bibelen, presteskapet og kirken var korrupt. Og etter en serie konfrontasjoner med biskop‐​prinsen, som styrte Münster etter føydale ordninger, tok anabaptistiske elementer kontroll over byen, og inviterte inn Jan. De knuste kirker, endevendte gravene til gamle prester. Og, interessant for vårt tema: De brente alle andre bøker enn Bibelen på tysk. Andre kommentarer og analyser var fordreid og forkludret av elitene som skrev dem. Ekte analyse måtte rett til kilden.

 

Fra 1534 til 1535 styrte de byen, og det endte i tragedie: Jan Mattias døde etter å ha fått en åpenbaring om at han skulle møte hæren alene. En ny Jan tok over, og revolusjonen åt sine barn: Den radikale teologien ble til polygami og dødsstraff for alle mulige synder, inkludert å snakke stygt om ledelsen i byen. Drap og lidelser fulgte. Den vedvarende beleiringen til sult. Og til slutt hang de der, de gjenværende lederne for opprøret, til skrekk og advarsel, dinglende i bur over markedsplassen i Münster. Burene henger der ennå. Fortsatt til skrekk og advarsel.

Burene i Münster. Foto: Rüdiger Wölk, Münster. Lisens: CC‐​BY‐​SA 2.5

 

II.

Lederklikker som har vent seg til å ha en slags kulturell definisjonsmakt, og folkelige, radikale grupper som vil bryte med det de ser på som elitenes monopol på å bestemme hva som er sant, og hva som blir spredt fra «prekestolene»: Vi har altså sett det før. Men det er også flere paralleller: En ny teknologi som plutselig gjør det mulig å koble folk rett på brannslangen, som engelskmennene sier det. Militante profeter som gjør våpen av disse faktaene, ved å sitere det som passer med prosjektet.

Men en annen parallell er vanskeligere for oss å se i dag. Vi, også de av oss som er kristne, er postmoderne nok til å se at de ulike lesningene av Bibelen som historisk situerte, subjektive lesninger av komplekse fenomener i virkeligheten. Men en observatør i 1535 ville også ment at dette handlet om fake news: Det er ikke uten grunn at det nye testamentet selges under tittelen Gode Nyheter. Bibelens status som sannheten var ikke bestridt av noen aktører. Anabaptistene argumenterte med at katolikkene bokstavelig talt var styrt av Satan for å fordreie Guds egentlige mening. At katolikkene mente anabaptistene var lurt av Satan, sier seg selv.

Radikal betyr bokstavelig talt å gå til roten, radix. Ved roten er strukturen ganske enkel, mens treet over bakken deretter kan ta mange fasonger. Det er en typisk feilslutning, relevant for dagens tema, at det som er nærmere roten, nærmere kilden, må være mer sant. Det er mer enkelt. Men det er ikke mer sant.

Sannhet og fakta er ord vi later som vi forstår, uten videre definisjon. Ingenting kan være mer usant. En enkel forståelse av disse ordene, litt fritt etter Aristoteles, går slik: Sanne påstander er satt sammen ved å logisk kombinere andre sanne påstander. Når du kommer til en påstand som ikke er en kombinasjon av andre påstander, er du ved et faktum. Men det kan ikke være slik vi bruker ordene til daglig. Komplekse ting sies å være fakta, og helt radikale, altså u‐​komplekse, ideer erklæres som sannheter. I praksis kan bare banale og helt uinteressante ting faktisk sjekkes til bunn, til roten.
De samme faktaene kobles sammen på ulike måter. Ta for eksempel alle intervjuer og reportasjer om Brexit fra bakken i England. Alle elementene i dem kan være faktiske og sanne, men ingen kombinasjon av disse gir oss en entydig sannhet om Brexit.

Når folk i dag snakker om «postfaktasamfunnet», mener de ikke et samfunn der det er færre fakta. Vi har aldri vært så nær brannslangen av faktaopplysninger. De mener et samfunn der det ikke er enighet om at en del grunnleggende påstander er sanne. Men problemet er at vi aldri gikk via et faktasamfunn, definert sånn. Alle samfunn har uenigheter om hva som er sant. Bare samfunn som har gitt en enkelt autoriteten til å beslutte hva som er sant, kan få enighet om noe så komplekst.

Det er forskjell på debatten om Jan Mattias’ bibelforståelse og diskusjonen om klimaendringene er menneskeskapte, for å bringe oss inn i nåtiden. Men det er likheter, også. Klimasaken har sine kirker, profeter, opprørsbevegelser, idoler, sannheter og trosbekjennelser. På begge sider. Når vi skal snakke om kildekritikk i internettets tidsalder, er det derfor dit vi må. Ikke til «hva er sannhet», men til «hva er det vi tror er sannhet, og hvorfor».

 

III.

Så, kan vi ikke bare Google det?

En google‐​tilkoblet boks du kan snakke til, besvarer deg med alle fakta du har lyst på. Er det republikanske partiet fascistisk, spør brukeren. Google googler, og finner svar – fra et debattforum. «Yes, the Republican party openly suggests a one‐​party rule over xenophobic masses and a charismatic dictator similar to Hitler. The Republican Party would have to completely scrap the Constitution for that, which is extremely likely, as they clearly hate the Constitution.» Svaret er til og med ment som en sarkastisk kommentar til den helt vanvittige «debatten» som foregår der inne.

Eller som han lille gutten som nettopp leverte inn hjemmeleksen, der oppgaven var å finne navnet på USAs første president. Svaret? Getty Images, som ganske riktig var bildeteksten under bildet av USAs første president.

Å systematisere all verdens kunnskap – det er det som er målet til Google. Og så klarer de ikke bedre enn dette? Hva har gått galt? Vel, algoritmen deres blir trolig lurt av et klassisk problem: Generell versus spesiell kunnskap. Google kunne, burde, resonnert via et stort tilfang av komplekse kilder til kunnskap. Hvordan ordlegger de seg, hvilken ideologi erklærer de seg selv som på hjemmesiden, hvilke andre partier er de koblet til, og så videre. Men hvem av dere vil forsøke dere på å lage en sånn algoritme – hvilke kritere er riktige? Og så gjøre det for alle tenkelige spørsmål? I stedet har vi da søketreffet på debate.org, der hadde noen stilt akkurat riktig spørsmål: Er de fascister? Og dermed skårer det svaret bedre. Det er en god algoritme hvis du lurer på om du kan bruke maismel i stedet for hvetemel i en oppskrift. Noen har lurt før, og noen som vet har svart. Det er ikke en fullt så god idé i statsvitenskapen.
Men googlealgoritmen slår ikke feil fordi den er lite menneskelig her. Det er nettopp dette dilemmaet som fører oss mennesker villspor, stadig vekk. Vi vet noe spesifikt, og bruker det som brekkstang til å forstå noe generelt. Det er vanskelig å resonnere fra noe smått du vet til noe stort du ikke vet, men det er umulig å resonnere fra noe du ikke vet til noe annet du ikke vet. Vi har ikke noe bedre alternativ. Problemet er at vi faller for spesifisitetsfella.

 

IV.

«Hva er en fascist» er et spørsmål jeg måtte ta stilling til da jeg redigerte antologien Motgift, som altså skulle være et svar på de mest utbredte påstandene i kontrajihadismen, som blant annet finnes i Anders Behring Breiviks kompendium. Ideen om at vi må tilbake til fakta møter kraftig motbør i kompendiet. Jeg begynte faktisk med en idé om å ettergå og finne kilder på påstandene i artiklene. Og for all del, det kryr av faktafeil. De gale tallene er helt avgjørende i påstandene om demografisk utvikling, for eksempel. Men jeg tror de fleste kan være enig i at uansett fakta, ville artiklene i kompendiet kommet til samme konklusjoner. Og viktigere: De fleste artiklene hviler på ingen måte på fakta, men på det som holdes som sannheter. Jeg tror også det er verdt å innse at det gjelder de aller fleste intellektuelle prosjekter. Vi vet dette inderlig godt fra psykologien: En reelt åpen og ærlig søken etter sannhet kan bare forekomme i et sinn som fundamentalt er frakoblet enhver interesse i saken. Men da blir spørsmålet: Hvorfor skulle de gidde?

Når en venstrevridd blogger skriver artikler om hvordan USAtan og kapitalistene står bak forjævligfiseringen, er det ikke så interessant om det er galt, som sådan. Om kapitalismen har skylden er avhengig av hvordan du definerer forjævligfiseringen, for å begynne ett sted, og kapitalismen, og skyld, og så videre. Men også når vi i mainstreammediene, som vi tydeligvis heter nå for tiden, er det vi skriver sant eller usant innenfor tolkningsfellesskap. Kanskje enklest er det å se dette når vi snakker om klimaendringer. Påstandene om klimaendringene som vi – eller, i hvert fall, jeg og min boble – anser som sanne ville vært ansett som radikale, ekstreme, latterlige i en parallell verden, for eksempel Norge anno 1997. De grunnleggende, fysiske lovene har i samme periode forblitt uendret, så vidt meg bekjent.Ideen om at det har fantes et faktabasert tolkningsfellesskap som akkurat nå blir utfordret av et ikke faktabasert står ikke til troende.

Ingenting av dette betyr at fakta er uvesentlig, for all del. Løgn er løgn. Men poenget er at de interessante debattene dreier veldig sjelden om hva som faktisk har skjedd, men hvorfor. Nyansene i fortolkningen: To biler kolliderte, et rent faktum, sant? Men også: En bil kjørte inn i en bil. En sjåfør sovnet ved rattet og drepte en annen sjåfør. En farlig sving kostet enda et liv. Og så videre.

 

V.

Nok kritikk av kritikken. Vi er også ved et livsfarlig sted for demokratiet. Det skyldes delvis at vi alltid befinner oss ved et livsfarlig sted for demokratiet. Men det betyr jo ikke at det er uinteressant å finne ut hvorfor vi er der akkurat nå.

Jeg snakket om at ideer gjerne følger teknologier som gjør dem mulige. Det samme gjelder styresett. Det moderne, liberale demokratiet henger nøye sammen med et helt spesifikt sett av historiske betingelser, der massemedier, masseutdanning og en grønn revolusjon som knuste den tradisjonelle befolknings‐​bremseklossen «matmangel» i hvert fall virker helt nødvendige.
En kjapp avstikker til føydalsamfunnet: Kommunikasjonsteknologisk henger føydalsamfunnet sammen med skriftlighet, men med en‐​til‐​få‐​kommunikasjon. En konge måtte styre ved å kommunisere til en liten gruppe, ikke ved twittermeldinger for å oppildne folket. Det liberale demokratiet på den ene side, men også den totalitære, detaljstyrende staten, kan oppstå først da vi fikk tilstrekkelig effektiv en‐​til‐​mange‐​kommunikasjon. Med it‐​revolusjonen står vi overfor en ny kommunikasjonsrevolusjon, litt skjematisk beskrevet som mange‐​til‐​mange. Den gjør nye styringsformer mulige. Det betyr ikke ønskelige. Eller nødvendige. Men mulige.

Jonathan Albright: The Combined Post-#Election2016 News “Ecosystem”

Dette er hentet fra Jonathan Albright, en forsker og journalist. Det viser lenkestrukturene rundt en haug med nyhetssider i den amerikanske presidentvalgkampen. Disse sidene har kanskje ikke plaget oss i Norge allverden ennå, men de ble et kjempefenomen i USA, og adskillige artikler er skrevet om dem. Noen ble drevet av noen makedonske ungdommer, kun for å tjene penger på annonser. Noen er koblet til russiske myndigheter. De mest avslørende eksemplene er en del tvillingsider som refererte til akkurat de samme nyhetene, men én overskrift og tekst som var enig med høyresiden og en versjon som var enig med venstresiden. Det er stordriftsfordeler å hente, også i løgnproduksjonen.

Her snakker vi om disse falske nyhetssidene som sprer propaganda på Facebook. Men de samme mekanismene gjelder all propagering av villedende og feilinformasjon på nettet, så jeg tror mine poenger her treffer mer generelt.
Hovedtyngden av sider er ikke disse pengemaskinene, men sider som definitivt har interesse i utfallet. Det er kampanjesider. De er på en skala fra noe som egentlig mest ligner partipressen fra den norske etterkrigstiden, til mer rabiat og ensidig propaganda.

Disse lenker tungt til de etablerte mediene, som vi ser. Mediene fungerer som nav og kilder til opplysninger, som deretter paketteres om og forklares slik at de skal bli spredt vidt og bredt på Facebook. Lenkingen mellom og rundt bidrar til å løfte sakenes kredibilitet, slik de forstås av Google, Facebook og andre. Nettverket i bildet vi ser på skjermen er «gravitasjonskalibrert», slik at en side som lenkes kun fra venstre blir liggende helt ute i blå fløy, mens sider som lenkes kun fra høyre blir liggende kun på rød fløy.

Denne lenkingen gjør også, forøvrig, at det er verdifullt for RT og Fox å lage saker og videosnutter som kan brukes på denne måte.

Et fascinerende funn i Albrights forskning er at det er kraftig forskjell på sidene. Mens høyresiden har trukket noen sider – både nyhetssider som rt.com og Breitbart, men også Google og YouTube – helt inn i nettet sitt, ser det ut til at venstresidens fakenewsforsøk har manglet koordinering. Og venstresiden er, med Albrights ord, isolert fra kjernen i dette nyhetsnettverket. Om det finnes en boble, i dette systemet, er det altså en venstresideboble, der bare en liten blåfarvet klikk forholder seg til New York Times og Washington Post.

Det er ikke forsvarlig å trekke sterke konklusjoner om et slikt datasett, og i et foredrag om kildekritikk er det jo grunn til å peke på at hvilke sider du inkluderer i denne øvelsen vil være nokså kritisk avgjørende for utfallet. Tesen om en fake news-eksplosjon tas for gitt uten kritisk distanse.

Men la oss anta noen premisser her: La oss si at det eksisterte en gruppe etablerte medier som stod for en temmelig stor andel av informasjonsformidlingen i, la oss si, 1990. Og la oss si at en majoritet nå får nyhetene sine via internett. Og la oss si at Googles og Facebooks algoritmer fungerer slik at de belønner lenking og innsalg som skaper følelsesmessige reaksjoner. Om du da ville angripe de etablerte mediene, ville det være en vellykket strategi å bygge en haug med tett forbundne medier som forholdt seg til hverandre.

I økonomien snakker man om arbitrasje. Som så mange andre konsepter i økonomien, kan de ikke finnes i de perfekte markedene man modellerer. Arbitrasje oppstår for eksempel hvis en kjøpmann selger en liter melk for 10 kroner i én bod og en kjøper for 15 kroner i boden ved siden av. Da ville noen kjøpt all melka fra bod nummer én og solgt dem til bod nummer to, og stått igjen med en arbitrasje. Dette forklarer at prisforskjeller ikke kan oppstå, men blir solgt for markedspris. Noen burde egentlig fortelle dette til butikkene.
Men altså, poenget her var at det samme konseptet også fungerer i markedet for måter å oppnå makt og penger på. Nå er det åpenbart ikke så enkelt i praksis, at alle ideer som kan oppstå vil oppstå, og de beste vil overleve av seg selv. Men det har likevel noe for seg. En politisk strateg på høyresiden som bare sier nei til å kaste seg på den nyeste propagandabølgen kan selvsagt velge å gjøre det, av en eller annen grunn. Men han blir etter hvert ikke valgt. Bare spør Jeb Bush.

«Ingenting ved måten et fritt marked fungerer på favoriserer sannhet», skrev Kjetil Jakobsen i Morgenbladet forleden, a propos Mediemangfoldutvalget. Det er for strengt. Troverdig rapportering om faktiske forhold er ikke en helt håpløs forretningsidé. Men Jakobsen berører et helt sentralt poeng: Fra markedets ståsted er ikke sannhet en verdi i seg selv, mens det å fremstå troverdig er det. Å snakke sant bør jo, forhåpentligvis, føre til troverdighet (men doktor Stockmann vil nok påpeke her at det i så fall er i gjennomsnitt og over tid).

Å fremstå troverdig er blitt vesentlig billigere med internett. Slik det å fremstå som en bibellærd ble billigere av trykkpressen.

Det er også et annet problem ved markedet for nyheter. Det belønner, vel, nyheter, og det eksklusive. Men vi vet at mye rapporteres feil i første omgang. Når vi snakker om feik njus versus de ekte mediene, må vi ikke glemme alle feilene i ekte rapportering. Det er også slik det skal være! Budskapet har aldri vært «det finnes mange løgnere der ute, så sensurer alle andre enn oss i Morgenbladet og VG og NRK». Budskapet er «det finnes mange løgnere der ute, så stol ikke på noen. I stedet er vi åpne om metodene vi har brukt slik at alle kan ettergå det vi skriver». Men for både enkeltjournalister og mediehus lønner det seg mest å gå videre til nye nyheter, ikke å ettergå de andre medienes rapportering. Det er liten verdi at metoden vår er etterprøvbar så lenge ingen etterprøver!

Det samme fenomenet gjør seg også gjeldende i den form at de fleste saker har ekstremt kort levetid. Oppmerksomheten om en hendelse, selv en viktig en, er kort og intens, før vi går videre til neste sak. Det gjør løgnerens jobb mye enklere.

 

VI.

Jeg begynte dette foredraget med en anekdote fra Münster. Det er ikke tilfeldig at jeg gjorde det. Vi mennesker lar oss berøre av fortellinger, bare spør Anders Magnus. Det gjelder selvsagt i like stor grad de som forteller en annen historie enn Anders Magnus, også. Det gjelder meg. I jobben som journalist er det her tyngden av opplæring og oppmerksomhet legges inn: I å fortelle historiene våre. Det betyr ikke at vi forsøker å villede eller forlede. Vi prøver bare å lede leserne våre inn i teksten. Vi prøver å gjøre et publikum som ikke visste at de var interesserte, interesserte i et tema. Vi snakker om BBIboring but important – og hvordan vi får disse avsnittene med tall, fakta, bakgrunn, kunnskap bakt inn slik at leseren ikke merker det.

Det er ikke noe galt ved disse teknikkene. Journalistikken må være engasjerende, fordi vi lager fortellinger om viktige ting og konkurrerer med alt det andre folk vil bruke tiden sin på, som candy crush. Men det kreves ekspertkompetanse innenfor et domene, før du kan skille mellom en slik fortelling som er rent jug eller vill villeding, fra en åpen og ærlig utforskning. Og premisset her er selvsagt at leseren ikke er ekspert fra før av, da ville det neppe vært noen vits.

Det kan være så små fortellinger som det Kaiser Fung, mannen bak Numbers rule your world, kaller story time, når tallene er lagt frem og en fortellerstemme skal forklare hva disse tallene betyr.

For eksempel skriver oslopolitiet i en analyse av anmeldelsene for første halvår 2016 at antallet voldsanmeldelser er opp 9,6 prosent. Neste setning forklarer at politiet har hatt en økt oppmerksomhet om å avdekke vold i nære relasjoner, og det er en 21 prosent økning i slike anmeldelser.

Å lese bare tallet, eller å lese den med story time, er vilt forskjellig. Så, bør vi slutte å forklare tall og fakta? Nei, for alternativet for hjernen er ikke å ikke fortelle historiene og gi de sammenheng. Alternativet er å sette de inn i kunnskapsnettverk som eksisterer fra før. Innlagringen i hukommelsen, enda et tema jeg har høyst overfladisk kunnskap om og som dere naturligvis må ta med en klype salt, foregår i et nettverk av sammenflettede nevroner som ligner litt på lenkenettverket vi nettopp så på. Forbindelser som fyres, la oss si forbindelsen mellom ullete dyr og sau, forsterkes når den brukes, for eksempel når vi tenker på sau, eller når vi tenker på lama, eller synger bæ, bæ, lille lam. Nye opplysninger trenger altså å aktiveres jevnlig for å inkorporeres i det eksisterende nettverket av påstander og kunnskap. Opplysninger som strider mot de mest etablerte fortellingene i hjernen vil ha det veldig vanskelig der. En mulighet er å lagre dem som et unntak, slik vi må lære unntak fra at fugler flyr når vi lærer om pingviner. En annen mulighet er å putte dem inn i et forklaringsnettverk om løgn. Om en person jeg ikke stoler på, la oss si Putin eller Trump, forteller meg noe jeg virkelig ikke tror er sant, skal det mye til at jeg velger å ettergå alt jeg tror er sant på nytt. Jeg velger å heller lagre det under sannsynlige løgner.

En overbevisende historie har derimot langt bedre sjanser enn en løsrevet faktaopplysning. Om vi journalister faktisk mener at vi møter, opplever og rapporterer vesentlige forhold, må vi altså pakke dem inn slik at de kan gi mening for folk.

 

VII.

Men det er også her viruset kommer inn. First Draft News, et stort partnernettverk som forsøker å bidra til mer kompetent håndtering av nyheter online, peker på sju typer av falske nyheter:

First Draft News: Syv typer falske nyheter

 

Verifikasjonsnettverk, som det franske Décodex, som ved hjelp av åpne kriterier skal bidra ved å ettergå saker og gi dem godkjentstempel, kan være en idé. Men det er også å lefle med noe livsfarlig. Er det «feik njus» å benekte menneskeskapte klimaendringer, for eksempel, på redaksjonell plass? Kanskje vil mange mene det bør være det. Men ta et annet eksempel med stor, vitenskapelig konsensus, som at frihandel gir økonomisk vekst. Skal vi ha overdommere der? Intuitivt tenker vi oss at de skal ettergå konkrete fakta, men hvor trekker vi linjen?

Er vi komfortable med at den linjen fra nå skal trekkes av Facebook? Facebook, som senest i forigårs nektet Morgenbladet å annonsere for et intervju om Elizabeth Warren? Riktignok ikke fordi det var feik, men fordi språkbruken var for sterk. Annonsen gikk gjennom da jeg endret ingressen fra «– Jeg banner på at jeg skal holde Donald Trump ansvarlig» til «– Jeg skal holde Donald Trump ansvarlig». Skal vi ber disse om å innføre et system for å stemple innhold som sant eller usant? Vi, som for eksempel publiserte en hel satirisk reportasje om hvordan Strömstad var et IS‐​bol? Feik? Jepp. Ble noen lurt? Nei.

Jeg tror prosjekt kildekritikk er avhengig av å spille mer på lag med den teknologiske utviklingen. Å gjøre Mark Zuckerberg til paven som får definere sant og usant er ikke bare fåfengt, det blir vår undergang. Systemer for å ettergå opplysninger må ta inn over seg at det er masse‐​til‐​masse‐​kommunikasjon vi er inne i. Det må logisk nok involvere massene. Og det må sørge for at flere har et rykte og en troverdighet å forsvare.
I it‐​sikkerhetsbransjen står man overfor noen lignende problemer. Svindler og passordinnbrudd florerer. Ingen er til å stole på. Å stoppe alle lekkasjer og innbrudd i passorddatabaser er utopisk. Løsningen har vært å gjøre det mer kostbart for angriperen. Algoritmene som må til for å teste passord mot passorddatabasene er såpass kompliserte at en angriper må bruke masse tid og datakraft på å avsløre et passord. Så mye tid og penger at det sannsynligvis ikke lønner seg.

Det er akkurat det mediene har vært: En maskin som gjør det kostbart å drive med løgn og umoral. Fordi folk vil lese avsløringer, er det også en selvgående maskin.

Men jeg tror vi er for opptatt av informasjonsstrømmene nå. Det er påfallende hvor lite vi til sammenligning bryr oss om beslutningsprosessene. Den overfladiske involveringen i politikk som folk inviteres til av våre demokratiske systemer, stem og glem hvert fjerde år, virker utdaterte – og helt åpenbart tilpasset en en‐​til‐​mange‐​kommunikasjonsteknologi.

Hva skal disse masse‐​til‐​masse‐​systemene være, da? Jeg vet ikke. Men jeg tror vi må tørre å prøve ut mange ideer, slik århundrene etter trykkpressen så en oppblomstring av ulike styresett. Muligheter som ikke var tenkelige da alle de liberale grunnlovene ble skrevet, altså på slutten av 1700‐​tallet og begynnelsen av 1800‐​tallet, er mulige i dag. Men de er stort sett uforandret! Kan vi virkelig fortsette å hvile på at «demokrati» ikke er perfekt, men det beste vi har, som om «demokrati» var et entydig begrep som pekte på et entydig system?

I møte med løgnene og den rasende digitale mobben, er det naturlig å reagere ved å klamre seg til de etablerte, kjente strukturene. Til paven og kirken. Men anabaptistenes visjon om et postføydalt samfunn vant tross alt frem, til slutt. Og Luthers ideer om hvem mennesket skulle svare for, er ikke lenger opposisjonelle i en statsvitenskapelig forstand, selv i katolske land.
Så det får være utfordringen. Den teknologiske revolusjonen har på ny gjort massen til en uregjerlig kraft, med den tradisjonelle maktteknologien. Den frigjorte kraften kommer til å få utløp. Om ikke politiske tenkere, minst like modige som de demokratiske grunnlovsfedrene ved slutten av 1700‐​tallet, utnytter dem for det progressive, vil de bli brukt for andre formål.

 

 

For mer om Münster anbefales The Tailor‐​King: The Rise and Fall of the Anabaptist Kingdom of Muenster av Anthony Arthur.

17. mai‐​tale 2013

«Demokrati er den beste styreformen vi har», sier vi stadig vekk. Og 17. mai avkreves det trosbekjennelser til «demokratiet». Jeg er opptatt av at vi blir bedre på å gjenkjenne nyansene i disse påstandene og definisjonene. «Demokrati» kan ta mange former, fra Aten til Nazi‐​Tyskland. Det ville være en stor fordel dersom vi ble tydeligere på å begrunne eller kritisere de konkrete elementene i styringssystemet vårt, heller enn å hylle «demokratiet».

Noe som bør gi enhver demokratitilhenger en tankerynke i pannen, er at våre grunnlovsfedre ikke brukte ordet demokrati – ikke i grunnloven (som er «innskrenket monarkisk») eller i forhandlingene på Eidsvoll.

Mitt bidrag til å ruske litt opp i den falske konsensusen om «demokratiet» ble trykket på nrk.no på 17. mai. For de av dere som hadde annet å ta dere til enn å lese kronikker: dere har muligheten ennå.

[button link=«http://www.nrk.no/ytring/17.-mai_-apent-brev-til-jubilanten-1.11030348» style=«info» color=«silver»]Les kronikken: «Åpent brev til jubilanten»[/button]

Homo democraticus

Et svart hull
Et svart hull
Et svart hull. Uten sammenligning forøvrig. Creative Commons av NASA (CC‐​BY‐​NC)

Lengst nord i verden, på små klipper ved havet, finner vi den sjeldne arten homo democraticus. Og når vi i dag besøker deres biotop, er det på en ekstra spennende tid i samfunnets fireårssyklus.

Landsmøtesesongen går mot slutten, og det er tid for den årlige lesepausen. Det avanserte, lille samfunnet har faktisk satt av flere fridager enn arbeidsdager i mai, slik at denne biannale lesepausen kan fasiliteres. Homodemocraticusene setter seg nå ned med partienes programmer for en komparativ, immersiv og hermeneutisk lesing av fremtidsvisjonene som kommer frem i dem.

La oss nå spørre fire homodemocrati hva ved partienes vedtatte programmer som avgjør deres stemmegivning til høsten.

Demokrat 1: «For meg er det utrolig viktig at stemmen min får mest mulig innflytelse i flest mulig voteringer. Jeg velger derfor et parti som er nær sentrum av politikken. Jeg sier som lederen i Sentrumsnært folkeparti, som nok får min stemme i år: ‘politikken går tydelig mot sentrum, og det er veldig viktig at Sentrumsnært folkeparti plasserer seg mellom blokkene slik at SrF får mest mulig innflytelse’.»

Demokrat 2: «Jeg er en sentrum‐​høyre‐​velger. De beste politiske løsningene i dagens samfunn finner vi nok i sentrum, særlig i Oslo sentrum. Jeg er meget betrygget av at De Sentrumkonservative så tydelig vedtok sentrumhøyrepolitikk på sitt landsmøte. Jeg er naturligvis ikke enig i alt – selv ønsker jeg mindre skatt på rike fruer, men det er så godt å vite at det politiske landskapet ikke strekker seg ut over for store kartesiske avstander i en teoretisk illustrasjon av politikken over to dimesjoner.»

Demokrat 3: «Alle de gode løsningene på landets problemer siden 1905 har blitt funnet i politikkens sentrum‐​venstre, gitt en tilstrekkelig vid definisjon av ‘sentrum’. Derfor er det naturlig for meg å søke mot et parti som i størst mulig grad mener det samme som alle tidligere valgvinnere har gjort.»

Demokrat 4: «Jeg får slik en varm følelse av å lese partiprogrammene. Endelig har det altså blitt slik, at politiske motsetninger ikke lenger handler om ulike interesser og maktkamp. Nå handler det bare om å finne de beste tekniske løsningene på vår tids utfordringer. Det er derfor jeg vil stemme på Sentrumspartiet de grønnlige, som ser ut til å ha korrekt fasit hva angår miljøutfordringene.»

Vi forlater nå homo democraticus. Neste uke skal vi kontrastere våre funn her i nord med et besøk til homo hystericus, som med sitt middelhavstemperament ikke har klart å kvitte seg med de gamle ordningene med motsetninger i det politiske liv.

Toblokksdystopi

Graf over meningsmålingstall for SV, Sp, KrF og Venstre, 2009-dd.

Graf over meningsmålingstall for SV, Sp, KrF og Venstre, 2009-dd.Det siste stortingsåret startet i dag, og de fire minste partiene på tinget stevner alle i retning sperregrensa. Vi står i reell fare for at alle fire faller under sperregrensa, og at opp mot 160 av stortingsmandatene vil deles mellom de tre store partiene.

OK; dette scenariet er ikke sannsynlig. Det er faktisk veldig usannsynlig. Men hva vil skje, hvis det skjer?

Norges pluralistiske parlamentariske demokrati har alltid vært et unntak. Politikkens tyngdelover presser hele tiden på for å redusere demokratiet til en kamp om å tekkes medianvelgeren. Finner vi medianvelgeren, gir det best oppslutning å mene det samme som han. Dette har alltid vært stor‐​partienes hemmelighet.

I Norge har likevel enkelte andre konfliktlinjer og kulturforskjeller bestått, og dermed tvunget frem andre vektorer inn i maktens sentrum. De pietistiske, de langt fra hovedstaden, de radikale, de kulturelt velbemidlede: en rekke grupper som har klart å beholde betydelig makt i partipolitikken tross sine begrensede antall. De står på små isberg i et smeltende polhav.

I 2013 bukker de under sperregrensa, alle som én. De gamle skillelinjene har vist seg for lite viktige, og folk flest har vist seg å være for like hverandre. Alle partiene har forsøkt å bli generelle partier, i stedet for særinteressepartier. Samtidig forvitret særinteressegruppene.

De tre gjenværende partiene er enige i alle de spørsmålene småpartiene har stått for. Krigsmotstanden, oljeboringsmotstanden og Nato‐​kritikken i SV blir ledd av. Den kulturelt konservative motstanden mot materialisme, som KrF stod for, må ofres for å besørge stadig vekst slik at middelklassen holdes fornøyd. Senterpartiets forsvar for norsk landbruk kan endelig ofres, til fordel for kraftig integrasjon med EØS‐​området. Og Venstres idealistiske holdninger til personvern, mot inngrep og politistattendenser var det aller deiligste å bli kvitt.

De sentrale kampsakene i norsk politikk de siste årene har vært forholdet til EU og EØS, datalagringsdirektiver og personvern, asylpolitikk og menneskerettigheter, den norske krigsinnsatsen i Afghanistan og Irak, spørsmål om multikultur, den overhengende klimakatastrofen og, i den senere tid, New Public Management. I alle disse spørsmålene er aksen Ap‐​H‐​Frp enige i alt unntatt detaljer.

Duellene mellom S*berg og S*berg blir dag for dag mindre substansielle, og mer retoriske. Forskjellen står om vi skal være et «fellesskapssamfunn» eller et «mulighetssamfunn». Forskjellene består i innslagspunket for toppskatt og avskrivningsordninger for fagforeningskontingent.

Unge, lovende politikertalenter ser, bedre enn noen andre, det fåfengte i å legge sine ressurser inn i et parti under sperregrensa. Én ting var å stå på for et lite parti i en situasjon med sju partier på tinget. Med bare tre igjen er det ikke gjennom småpartipolitikk de kan påvirke. De må ta valget: kritisere utenfra, eller melde seg inn i en av monolittene og forsøke å påvirke innenfra.

Tidligere har det vært eksotisk og sjeldent at folk fra venstresida har erklært at de heller jobber internt for å endre Arbeiderpartiet enn å bidra i «eget» parti, hva nå enn det var. Noe av årsaken er at dette var reelt: å få innflytelse i Arbeiderpartiet, særlig for en med utspring til venstre for maktsjiktet i partiet, har vært en langt mer utopisk oppgave enn å hjelpe et mindre parti til innflytelse.

Arbeiderpartiet er et ugjennomtrengelig og uforståelig fort, og irrgangene er det få som kan manøvrere. Tunge, kvernende demokratiske prosesser løper på siden av et betydelig innslag effektiv, demokratisk sentralisme. Den gamle sentralstyringen har også slått seg sammen med en kommunikasjons‐ og mediedrevet personfokusering, med de medfølgende krav til «modernisering» av partiapparatet, les: mer sirkus, mindre brød.

Noen få våger seg inn. Martin Henriksen blir deres skytshelgen: mannen som ofret sine viktigste kampsaker for å få en statssekretærpost og stortingsnominasjon. Men spørsmålet gnager: er det vi som endrer Ap innenfra, eller er det Ap som endrer oss?

Ap, Høyre og Frp konsoliderer posisjonene sine. Mange saker avgjøres gjennom avtaler mellom partiene, der ulike posisjoner hestehandles «for å sikre stabilitet», gjennom at politikken tas av bordet. Den potensielle gevinsten ved å eventuelt gjenerobre plassene på tinget desimeres.

Politiske talenter er ikke lenger tenkere eller visjonære idealister, i deres sted dyrkes kommunikasjonstalentene; offentlighetens støvsugerselgere; de som kan manipulere ethvert regjeringsdekret slik at det selger, uten at det forplikter regjeringen til noe som helst.

De egentlige idealismen forsvinner inn i stadig mer syrlige og ondsinnede spark på Twitter, selvbekreftende ekkokamre i Facebook‐​grupper, introspekt og vanskelig tilgjengelig kunst. Noen få, heltene, fortsetter i frivillige organisasjoner, organisasjoner hvis innflytelse synker for hver dag uten mindretallsregjeringer og regjeringsforhandlinger.

Lederens tale utgjør en stadig større del av landsmøtet. Tidsbruken øker bare mer for en annen post på programmet: applausen for lederens tale.

Wake me up when september ends.

Demokrati er en fin bil

15 March 2007
Creative Commons License photo credit: habeebee

Demokratiet har de siste dagene vært i medienes søkelys. I Norge trues våre demokratiske spilleregler av statsråder som har meninger etter arbeidstid. I Ungarn trues det av en grunnlov som innfører politisk styring av pengepolitikken.

La det være sagt med en gang: jeg er ingen fan av Trond Giske, og i enda mindre grad noen fan av det ungarske partiet Fidesz. Utenom det jeg nevner over, har begge gjort feil og Fidesz har gjort en rekke urovekkende veivalg de siste årene.

Men det er likevel interessant at det første man griper til for å kritisere Giske og Fidesz er at dette viser manglende demokratisk sinnelag. Det viser nemlig hvor snevert vårt demokratibegrep har blitt. Kanskje er det noe i den gamle, kommunistiske vitsen om at vestlig demokrati betyr at folket fritt får velge hvilke kapitalist som skal utbytte dem. Eller, oversatt til et moderne språk, at liberalt demokrati betyr at vi fritt får velge hvilken leder som skal implementere markedsliberalismen.

Det er ikke mer enn ti år siden vi hadde politisk styrt sentralbank i Norge. Først i 2001, i Stoltenbergs første regjeringstid, omdefineres sentralbankens mål til fritt og uavhengig ettrerstrebe stabil inflasjon. Før det tok man andre hensyn, som boligpriser, arbeidsplasser og kronekurs. Når finanskrisa inntraff begynte riktignok sentralbanken vår igjen å ta hensyn til de samme indikatorene. Men det var på fritt, ikke politisk, grunnlag. Da er det selvsagt noe helt annet. Og veldig demokratisk.

At mindre makt til politikere kan være bra, er selvsagt riktig. De ungarske politikerne som sitter nå skal ikke kunne bestemme hvem som skal vinne neste valg. Mer makt til politisk folkevalgte er altså ikke det samme som demokrati. Reformene ungarerne har gjort av rettssystemet, mediekontroll og valgsystemet går i feil retning. Årsaken er at disse reformene fratar folk rettigheter og muligheter til å påvirke, og flytter makta opp til en liten gruppe makthavere.

Men det er altså ikke alle disse reformene EU velger å reagere på og trekker inn for EU‐​domstolen. Det er endringene som tilsier at sentralbanksjefen skal suppleres av andre, politisk utnevnte sjefer, og i krisetider kunne instrueres, som får EU til å se rødt. Denne reformen tar altså makt fra uavhengige, ukontrollerte og uvalgte teknokrater og gir den til folkevalgte. Det er en demokratisering.

I Norge er det manglende respekt for demokratiet, må vite, når Trond Giske mener at staten bør kunne påvirke hva Telenor gjør med eiendelene sine. Staten er altså Telenors eier. At folkets interesser skulle være et moment når statens eiendom fatter beslutninger, er dypt problematisk. Det er vanskelig å unngå begrepet nytale. Demokrati er når beslutninger fattes i lukkede rom bestående av bedriftsledere og teknokrater. Fascisme oppstår når folkets interesser er representerte i prosessen.

Det er en viktig erkjennelse: Liberalt demokrati er et merkenavn, ikke en ærlig beskrivelse. Det kan godt være at vi bør ha et samfunn styrt av mekaniske rettsregler og uforanderlige, internasjonale, hellige regler om fri flyt av varer, tjenester og valutakurser. Det er ikke veldig demokratisk, men det er lov å ville ha det. At dette har fått navnet «liberalt demokrati», er derimot helt uforståelig. Det virker snarere som et «fundamentalistisk markedsstyring med enkelte demokratiske konsesjoner».

Dermed er det grunn til å spørre seg hva Stoltenberg faktisk mener med «mer åpenhet, mer demokrati». Sannheten er at mange teknokrater, professorer og næringslivsfolk ikke faktisk ønsker mer demokrati. Men når demokrati i dagligtalen får bety «det til enhver tid rådende økonomisk‐​institusjonelle paradigmet», unngår vi at de som ønsker begrensninger på folkets makt må si nettopp det. Vi får dermed, med et begrep fra Arne Næss, en skinnenighet, der alle er enige om at alle er tilhengere av «demokratiet».

Det hele minner om diskusjonen om identitet. «Alle» er enige om å støtte opp under klassiske, norske og europeiske verdier, men unnlater å presisere hvilke. Er det f.eks. forfølgelsene av homofile, sigøynere og frykten for muslimer vi mener? Er det hekseprosessene? Det despotiske føydalmonarkiet? Den kvelende prestestyret og forfølgelsene av kjettere? Den koloniale imperialismen? Når slikt brukes ukritisk, ender vi opp med å anta enighet der dype kløfter består. Eksempelvis anfører KrF i et grunnlovsendringsforslag våre «vestlige verdier» som begrunnelse for å totalforby abort.

Vi bør være varsomme når folk appellerer til hvordan ditt og datt er i strid med eller til for å sikre «vårt felles tankegods», «våre felles ideer» eller «vårt samfunns grunnpilarer». Som oftest er dette retoriske forsøk på å engasjere den delen av din hjerne som ennå lever i et primitivt stammesamfunn. Vi har mye til felles med andre mennesker. Men det er ikke gitt at de som er geografisk nærmest er de du har mest til felles med. Og det er ikke sikkert at demokrati betyr å gjøre våre foretrukne ideer i øyeblikket til evige, universelle og hellige.

Har vi demokrati?

Samfunnsfagenes første teoretikere var preget av motsetningsparet opprør–stabilitet. Fra Platon og Aristoteles til Machiavelli var skriftene lærebøker i å unngå opprør. Aristoteles identifiserte tre arketypiske styringsformer, og delte deretter disse tre inn i to former: én stabil og én pervertert, som ender i kollaps og opprør. Monarkiet ender i tyranni. Aristokratiet ender i oligarki. Republikken ender i – Gud forby – demokrati. Aristoteles hevder at monarkiet, aristokratiet og republikken søker hele byens beste, men det hele korrumperer i tyranni, oligarki og demokrati, som bare søker å forbedre verden for en liten del av byen.

Til dette la Machiavelli til at de tre gjerne etterfølger hverandre: monarki medfører tyranni, som medfører en aristokratisk revolusjon og deretter oligarki, før en demokratisk revolusjon gir folk en viss innflytelse og derfor republikk, som de uten unntak misbruker og danner demokratier, og det varer bare til folket velger seg en monark og underkaster seg hans vilje.

Det er heller ingen tvil i disse teoretikernes sjel om hva som er aller verst: demokratiet er den store stygge ulven. Å styre etter folkets innfall og utfall er en forferdelig idé; «flertallstyranni».

Kanskje lar også noen av historiens skrekkeksempler seg forklare av Machiavellis syklus: Det monarkiske Tyskland ender opp i et tyranni som drar landet inn i første verdenskrig. Resultatet blir opprettelsen av Weimarrepublikken – som har såpass begrensa demokratisk snitt at det ligner mye på et aristokrati. Ut over tjuetallet sentraliseres makta stadig mer, helt til et lite sjikt av oligarker ser seg nødt til å dele styringa med Hitler og hans brede folkebevegelse – en overgang til en balanse mellom oligarki og demokrati – en republikk. Men under Hitlers bevisste styre kollapser republikken inn i rent flertallstyranni – Aristoteles skrekk‐​demokrati. Og hva er vel Hitlers periode som Fører, om ikke et folkets valg av monark? Sirkelbevegelsen er komplett.

I en slik begrepsbruk, har ikke Vesten demokrati i den greske forstanden. Vi har republikker: balanserte blandinger av oligarki og demokrati. Vi har en rekke elitistiske foranstaltninger for å forhindre folket i å gjøre som folket vil: Vi har konstitusjonelle demokratier med klare begrensninger på hva det faktisk er lov å vedta. Vi har menneskeretter og grunnlovsbeskytta rettigheter. Vi har militære styrker som i praksis begrenser parlamentarikernes handlingsrom. Og vi har internasjonal lov og internasjonale virkemidler som praktisk disiplinerer land fra å vedta noe som strider mot visse prinsipper.

Dette gir oss også en mulighet til å forstå hvorfor verdenssamfunnet helhjertet støtter opp under enkelte opprør, mens man fordømmer andre. Opprøret i Egypt er et forsøk på å gå fra oligarki til republikk. Det liker verdens moralske voktere. Opptøyene i England ligner på en overgang fra republikk til demokrati, og støttes ikke. Vestens demokratiske sinnelag er i virkeligheten prisgitt at folket tøyles. Samtidig er dette systemets akilleshæl: på den ene siden må man, for å bli valgt, hylle folket, demokratiet og klokskapen i massene. På den andre siden kan man ikke faktisk overlate beslutninger til massene. Sivilisasjons‐​sammenbrudd á la Tyskland ’32 oppstår når demagoger ser bort fra denne siste foranstaltningen, og utilslørt gir folket det de vil ha.

Men hvorfor er sirkelen brutt i stabile, vestlige republikker?

Derom strides de lærde, og Aristoteles og Machiavelli har lite å bidra med. Kanskje er det økonomien, og spesielt kontinuerlige økonomiske fremskritt, som sikrer stabiliteten i systemet. En evig kamp om makta i samfunnet erstattes av en kamp om å få like fine ting som klassen over deg. Urettferdigheten knytta til at du ikke får bestemme kanaliseres over i misunnelse over at du ikke har like fin bil som naboen. Hvis det er sant, er det veldig talende at det i London‐​opptøyene er dyre butikker og luksusgjenstander som henholdsvis får gjennomgå og blir omfordelt. Den eldste av de sosiale opprørerene: Hvorfor får du ha en slik, når ikke jeg får?

Hvis det er slik, avhenger altså regimestabilitet i disse aristoteliske republikkene av en balanse, der det eksisterer sosiale forskjeller, men også sosial mobilitet. Det må finnes en troverdig tanke om at du også kan få den fine bilen. De som ikke har denne muligheten og gjennomskuer det, kan klistre seg på de fine ordene om folkestyre og lage opprør. Er de mange nok, tar de makta.

I så fall er altså republikansk stabilitet noe som opptrer først med stabil økonomisk vekst. Men hva med de før‐​industrielle republikkene, som Romerriket? Vel, romerriket er en kombinasjon av republikk for folk innenfor Roma og tyranni/​monarki for resten. Det foregikk mangt et opprør i rikets provinser. Men hele tiden sørget Romerriket for å holde på en voksende rikdom i Roma selv. Men selv det holdt ikke: når utvidelsene og berikelsene mer eller mindre var på sitt toppunkt, kom kuppet og den monarkiske overtakelsen av republikken. Senere tyranniet, og forfallet.

Spørsmålet blir dermed om republikansk stabilitet vil være mulig når vi kombinerer det hele med en økologisk utvikling der vi har to «valg»: enten redusere veksten i energiforbruk og dermed også veksten i levestandard, eller gi faen i klimaet og dermed ende opp med å likevel redusere veksten i levestandard, når mat blir dyrere og klimaflyktninger må flyttes på. Kanskje er det mulig. Kanskje ikke. Vi står foran store prøvelser.

Det er slik jeg forstår de moderne kommunistiske teoretikerne: de ønsker seg reelt folkestyre basert på noe annet enn flertallstyranniets og fascismens massepsykologi. Det kan være den riktige strategien: i stedet for å tviholde på «fernisset av sivilisasjon» –  det liberale demokratiets rettsregler som binder folkets gutturale vilje til masta – bør man gå inn for et virkelig folkestyre vunnet som en felleskapsrevolusjon. Det er et leap of faith, som Zizek sier, men det kan være vårt eneste håp. Problemet er like enkelt som det er fortvilende: hvordan?

Elitenes lemenmarsj

Advarsel! Dette innlegget vil nok ikke glede motstandere av fremmedord. Jeg får bare beklage; som det meste annet jeg skriver her på bloggen er siktemålet indremedisinsk og ikke folkeopplysning.

Gjennom BM‐​bloggen ønsker Burson‐​Marsteller Oslo, det «globale, analytisk baserte rådgivningsmiljøet innen kommunikasjon og samfunnskontakt», å kommunisere også med oss ikke‐​betalende kunder. «Det handler om å vinne frem med ideer, standpunkt, produkter og tjenester enten målgruppene er kunder, investorer, ansatte, myndigheter eller opinionen», for å sitere BM selv.

Sjefen sjøl i BM, Sigurd Grytten, skrev jomfruinnlegget mandag. Temaet er hvordan opinionen skal påvirkes til å forstå klimaproblemene. Tonen slås an «fra kundene og ned»; problemet er den zombieaktige opinionen som ikke har latt seg overbevise av klimaendringenes alvorlighetsgrad.

Vi skylder ofte på dårlige politikere når vi skal forklare unnlatenhet i klimapolitikken, men faktum er nok at det politiske miljø både forstår alvoret og er mer opptatt av klima enn folk flest.

Ettersom klimasaken er teknisk vanskelig, fungerer ikke demokratiet:

Det grunnleggende problemet er at klimasaken bryter med de prinsippene som vårt demokratiske system er bygget på. Velgerne må selv kunne ta stilling til de politiske sakene, men såfremt de ikke er naturvitere, så har ikke velgerne forutsetninger for å ta stilling til om klimaforandringene er reelle eller ikke. (…) Klimasaken blir i prinsippet et religiøst spørsmål; noe du kan velge å tro på eller ikke.

Her begynner jeg, som ellers kan bli beskyldt for å være for positivt innstilt til drakoniske inngrep på rettferdighetens vegne, å stusse. Legg bare først merke til at avgrensningen er arbitrær; hvilke politiske saker er ikke så komplekse at noen velgere ikke er i stand til å subjektivt vurdere sakens evidens før de går til stemmeurnene?

Utsagnet er fra ett perspektiv absurd; det er selvsagt en fundamental forskjell på å stole på opplysninger gitt gjennom en gjennomsiktig, organisert og gjensidig kvalitetssikret prosess som forskning, og å tro – kjennetegnet ved tro er nettopp at den er inkompatibel med bevis. Hadde kristendommen kunne bevises hadde selve fundamentet for kristendommen falt bort; å underlegge seg Guds straffedom er en handling uten noe element av tillit eller tro dersom du på forhånd er kjent med premissene for guds eksistens.

Så, hvordan kan man da havne i Gryttens gryte – feilslutningen om at tro og politikk–vitenskap er to sider av samme sak? Forklaringen kommer i Gryttens eget innlegg:

Vi som arbeider med kommunikasjon vet at oppfatninger er ekte. Vår oppfatning av virkeligheten, er det som er virkeligheten for oss.

Legg merke til formen på dette utsagnet. Først er det et ontologisk utsagn: oppfatninger finnes. Men så anvendes denne, som kanskje kan bortforklares som semantisk formalisme, til å begrunne et epistemologisk syn på hva sannhet og viten er. For hva skulle vel «det som er virkeligheten» være, enn et annet ord for «sannhet»?

Denne metafysikken og medfølgende erkjennelsesteori må kunne omtales som PR‐​bransjens religiøse overbevisning. Det er et credo som ikke lar seg bevise eller motbevise, det er i selve formen et leap of faith om at oppfatninger faktisk eksisterer. Poenget mitt er ikke at dette credoet gir visse handicap for å forstå og påvirke den virkeligheten som faktisk eksisterer, men at den politiske og klimatiske krisa vi har havna inn dels er forårsaket av og dels forsterkes av denne metafysikken om oppfatninger.

PR‐​bransjens credo resulterer i oppfatningen om at spin ikke rokker fundamentalt ved sannhetsgehalten i et utsagn; det politiske er fundert utenom virkeligheten, i metanivået der det politiske spillet avgjør ikke bare hvem som vinner valget, men hvordan virkeligheten ser ut.

I kommentarfeltet drev jeg litt gjøn med dette, og (forståelig nok) tok Grytten tak i en stråmannsversjon av dette argumentet i sitt forsvar: det er urimelig å hevde at Gryttens credo impliserer at han mener den «virkelige virkeligheten» ikke eksisterer, bare at det også finnes en virkelighet av oppfatninger om virkeligheten. Og selvsagt er Grytten klar for å få gjort noe med den virkelige virkeligheten også, det er jo nettopp derfor han i neste avsnitt foreslår slike tiltak som å la Høyesterett overprøve politikk som saboterer fremtidige generasjoners rettigheter.

Så jeg skal legge den metafysiske dualismen til side her1, og ta Gryttens ord for god fisk. Han er opptatt av å løse klimaproblemene, ikke bare av å løse de PR‐​messige utfordringene for partier som befinner seg i strid med folkeopinonen når det gjelder vurderingen av tiltakene. I så fall, vil jeg tilføye, kreves det en revolusjon – og den vil kreve en litt bredere forankring enn at høyesterett skal kunne intervenere.

Grytten has the nerve til å anklage meg for naivitet i dette. Hvordan kan jeg være så naiv, sier han i kommentarfeltet, at jeg tror vi kommer noen vei ved å mene at de liberale dogmene om individets frihet til å forurense, hindre vindmøller på sin jord, osv.  Naiv? I møte med en krise som Grytten innrømmer er en kombinasjon av apokalyptisk og demokratisk passiviserende mener han at statlige holdningskampanjer og et  utvidet, intergenerasjonelt mandat for Høyesterett er veien å gå. Og så beskylder han meg for naivitet? Er ikke det virkelige naive her å tro at selv om folket ikke egentlig ønsker seg klimatiltak, så vil det være mulig å vedta en grunnlovsendring som effektuerer den samme politikken som folket i utgangspunktet sier nei til?

Det ser ut til at vår uenighet springer ut av følgende rot: Vi er enige om at institusjonelt demokrati ikke kommer til å vedta de nødvendige tiltak for å redde oss. Grytten sier derfor fuck demokratiet, sats på Høyesterett. Bevegelsen er det vi kanskje kan kalle den fundamentalt stalinistiske: i skuffelsen over folkets manglende evne til å bli et Nytt Kommunistisk Folk, er den stalinistiske reaksjonen å insistere på sin egen historiske rolle som agent for de egentlige – objektive – interessene til folket.

Men mitt svar er fuck institusjonalisert demokrati, og revolusjon! Lærdommen fra kommunismen er, fritt etter Zizek, ikke at den gikk for langt i å bryte med våre etablerte oppfatninger om kultur, stat, makt – men at den ikke gikk langt nok. Ikke eksklusivt i den forstand at den i det store og hele bare beholdt perversjoner av de maktstrukturene den var fundert på en motstand mot, men på det mer grunnleggende sättet ved at den antok at den kommunistiske eliten kunne være i stand til å avdekke folkets reelle, objektive interesser. Selvsagt er det bare tull; også eliten er subjektivt situert. Når Marx fremhever klassekampen som det sentrale, er det ikke fordi denne kampen skal avdekke hvem som «egentlig» bør styre – det er fordi kampen i seg selv er nødvendig for å avdekke interessene.

Det liberale demokratiet er fundert på ideen om å konvertere reelle antagonismer inn i en institusjonell ramme, slik at f.eks. klassekampen eller miljøkampen går over fra å være en kamp på liv og død til å bli en prosedyrisk kamp rundt valgurnene. Den grunnleggende populistiske bevegelsen er motsatt: man lover et prosedyrisk, ordnet samfunn som konsekvensene av en liv‐​og‐​død‐​kamp mot «den onde» (innvandreren, Jøden etc.).

I mitt og Gryttens problem er verken av disse mulige løsninger. Det liberale demokratiets ritualisering av antagonismene gjør at distansen mellom alvorlighetsgraden og det som faktisk presenteres blir for stor («verden går under, vi må gå i fakkeltog!»). I tillegg er det liberale demokrati så grunnleggende knyttet til vekst (for å sikre stabilitet ved å dekke over fordelingspolitiske antagonismer gjennom at kaken stadig vokser) at det er gode grunner til å tro at selve virkemiddelet i liberalt demokrati – ritualisering av antagonisme som valg – vil falle dersom de nødvendige klimatiltakene iverksettes. Det populistiske alternativet kollapser fordi den henger på en grunnleggende idé om «den onde», og den onde er i klimasaken folket selv.2

Vi har to veier ut. Grytten velger elitenes lemenmarsj, en tro på at antipopulistisk nookrati. Alternativ nummer to er å oppgi både demokratiets prosedyriske, rituelle antagonisme og populismens mål om absolutt orden. For det er bare innenfor den institusjonelle rammen at folk ikke har «egeninteresse» av å ha vindmøller i nærheten. I virkelighetens virkelighet er alle  i samme båt, og det er bare den liberaldemokratiske bobleplasten som vedlikeholder avstanden mellom folk og deres objektive interesser.

Sånn. Da har jeg vel en gang for alle sabotert mine sjanser for en jobb i PR‐​bransjen – en fin måte å binde meg til masta.

  1. Men hvordan kan egentlig både min oppfatning av virkeligheten være sann samtidig som det eksisterer en sannhet i den virkelige virkeligheten? []
  2. Merk at motsatt fungerer populismen fint: «den onde» er eliten som ønsker å pålegge «vanlige folk» begrensninger i sin frihet… Noe som langt på vei er sant, qed Grytten. []

Forholde seg til spillet

United Nations Climate Change Conference - COP15 - Copenhagen, Denmark
Creative Commons License photo credit: kk+

Vi kan ofte høre ansvarlige politikere si at nøkkelen til innflytelse er å forholde seg til spillereglene. Dette betyr i klartekst at bare de som forholder seg til den parlamentariske modellen, går i de fredelige togene, aksepterer et nederlag og lar de etablerte institusjonene forbli ubetvilte er modelldemokratene: borgerne som påvirker de politiske beslutningene innenfor de fastsatte rammene.

For 100.000 mennesker i København var dette det naturlige alternativet. De har reist langt, de overnatter ukomfortabelt, og de er brennende opptatt av at vi må redde kloden. Finnes det et politisk tema det åpenbart er rimelig å engasjere seg i, er det å redde planeten. For å si det som demonstrantene; «vi har ingen planet B».

Men hvor mye bestemmes gjennom disse såkalte ordinære kanalene? Ingenting. Politikerne fra alle land er samlet for å vise sine evner i følgende øvelse: inngå så få forpliktelser som mulig for mitt land, samtidig som de andres forpliktelser er store nok til at resultatet blir godt nok til at jeg blir gjenvalgt. I demokratier er det folkets dom som betyr noe, og det betyr i neste omgang at mediefiltreringen av begivenheten er alt annet enn nøytral: måten forhandlingene i København dekkes på i hjemlandene er direkte avgjørende for hva resultatet blir.1

Da er det fortvilende på grensen til raseri når VG og Dagbladet, TV2 og NRK velger å unngå å dekke den gigantiske demonstrasjonen i Københavns gater. I stedet dekker VG og Dagbladet hendelsene omtrent som om det skulle være krig i Københavns gater. Denne «krigen» har ingen andre i København lagt merke til: Samla sett ble en håndfull opprørere siktet etterå ha blitt avvæpnet og avmaskert før de fikk gjort noe galt. Det er helt ufattelig at dette kan ha større nyhetsverdi enn at alle andre har samlet seg til en så stor markering av vilje, ønske og tro på en avtale.

Samtidig som det er ufattelig, er det virkelig. Derfor er politikernes fromme ønsker om at alle skal «følge spillereglene» totalt tømt for innhold; tomme, uvirksomme ord som tjener til lite annet enn å bekrefte mistanken om at maktunderstøttende handlinger er de eneste tillatte i dette spillet. Den eneste måten å oppnå noe, er å bryte reglene. Hadde 100.000 demonstranter bevæpnet seg og marsjert mot COP15, hadde det hjulpet på for en klimaavtale. Det er dessverre realiteten. At vi ikke gjør det, skyldes at vi innerst inne vet at dette vil ende med døden for mange demonstranter og politifolk.

Som gode demokrater forkaster vi derfor ideen om å faktisk ha noen innflytelse fordi vi vet at ordensmakten vil drepe oss for det. Hvor langt har vi egentlig kommet siden Middelalderen?

PS: Og akkurat nå tikker det inn meldinger om at de fattige landene bryter ut av forhandlingene. Hvis ikke denne farsen av en forhandling fører til en tillitskrise for våre nasjonale og globale styringssystemer, vil ingenting gjøre det. Kan COP15 utvikle seg til et «politisk øyeblikk» som de Žižek snakker om? En åpning for en faktisk politikk, det som han kaller kommunisme? Kanskje. Hvis ikke folk var så jævlig apatiske.

  1. Schrödingers katt lurer i kulissene. []

Pølser og politikk

Det å lage gode lover er en alvorstung og viktig affære, og vi forventer at våre folkevalgte utviser sitt beste skjønn og diskresjon når de går til dette verket. Senator Hatch, en republikaner fra Utah, har i denne sammenhengen vist viktigheten av tverrpartisamarbeid og godt lovhåndverk. Til helsereformloven har han kommet med følgende endringsforslag:

Innfør overgangsstøtte for nivåskatten på høykost‐​forsikringer for alle stater med et navn som begynner på bokstaven «U»

Ja. Dette er virkelig.

Demokratisk fundamentalisme

Beklager bloggpausen. Den skyldes reising og fiksing i leiligheta, slik at det har vært vanskelig å få skrevet de nødvendige ordene på kveldene. Men her er jeg igjen, denne gang med en mening om noe som strengt tatt ligger utenfor mitt domene: kirkevalget.

NRK Hordaland rapporterer at konservative kirkekrefter frykter høy valgdeltakelse, og dette tolkes naturligvis som en oppfordring om at moderate elementer med stemmerett (les: folk som ikke går i kirka, men likevel er medlemmer) stemmer, slik at de konservative skal miste makt.

En leserkommentar under setter presist ord på hvordan borgerplikten oppfattes:

Problemet er at vi vet ikke hvem som er liberale, og hvem som er «ortodokse» blant kandidatene. Noen har sagt at de ønsker en inkluderende kirke – men det er alt som står i informasjonen. Skal stemme likevel, og så håper jeg informasjonen blir bedre neste gang.

Slik tror jeg mange tenker. Det har en egenverdi å stemme, selv om valget a) ikke er viktig og b) du har akkurat like stor sannsynlighet for å gi din støtte til krefter som ikke tjener dine interesser som motsatt.

Den samme mekanismen er tydelig til stede i ordentlige valg også. Ungdom som helt korrekt påstår at de ikke vet så mye om partiene og ikke syns det er så viktig, blir rutinemessig møtt med påstanden om at det er «viktig at alle stemmer». Årsaken er at oppslutningen om valget viser oppslutningen om demokratiet.

I beg to differ. Hvis det politiske samfunnet (enten vi snakker om det store samfunnet eller kirkesamfunnet) ikke er viktig for menneskene det omfatter, har det ikke legitimitet i et moderne (dvs. post‐​opplysningstiden) forstand. Hvis du lever i et slikt samfunn, der du ikke er nok del av myndighetsutøvelsen til å klare å skjelne kandidatene fra hverandre, gir du en falsk legitimitet til systemet ved å stemme på det. Et system med 75 % valgoppslutning har på en helt annen måte legitimitet til å utøve makt enn et system med 40 % oppslutning.

Derfor er det åpenbart i partienes interesse å fremstille det som viktig at folk stemmer. For partiene og politikerne de består av å ha så høy som mulig valgoppslutning med så lavt som mulig reelt engasjement og påvirkning. Det gjør at politikerne oppnår maksimal makt med minimal motstand og minst mulig innflytelse fra andre enn deres egne. Det er et slags svanemerka oligarki.

Derfor er det feil å si at du gir din støtte til Demokratiet generelt ved å stemme. Ved å gi din stemme låner du din legitimitet til det særskilte norske parlamentariske systemet, ikke til Demokratiet. Det finnes fullstendig rimelige og rasjonelle argumenter for at det å ikke stemme ville gjøre mer for å fremme demokrati enn å stemme.

Så hvorfor stemmer jeg? Fordi jeg mener at det parlamentariske systemet, trass sine svakheter, er bedre enn de alternativene som ville oppstå i den aktuelle situasjonen vi er inne i. Men det parlamentariske systemet burde vært mer ærlig. Det burde si at valgdeltakelse ikke er så avgjørende, og at det tross alt driver en maktdeling der privat initiativ og eiendomsrett er vel så viktig som lovgivende og utøvende politisk myndighet. Det er derfor ikke noen nødvendighet for dette systemet at andre enn de som er interesserte stemmer. De maktesløse forblir maktesløse i dette systemet, selv om de velger å stemme på et tilfeldig parti uten å kjenne konsekvensene.

Det går an å forsvare et slikt system, for eksempel ved å si at folk bør ha peiling før de får innflytelse. Jeg mener ikke det er riktig. Men de som forsvarer dagens system forsvarer indirekte denne holdningen, samtidig som de med janusansiktets andre side later som det er i de maktesløses interesse å støtte systemet. Det er bare uærlig.