Ti tips for å komme på trykk

Steg 0: ikke skriv for hånd. Foto: Creative Commons av nrdwfgg.
Steg 0: ikke skriv for hånd. Foto: Creative Commons av nrdwfgg.

Å komme på trykk med et debattinnlegg er en bra mulighet til profilering. Men det er ikke enkelt. De store avisene mottar mange innlegg, fristene er korte, og prioriteringene harde. Dessverre er det slik at de som kan kodene har lettere for å komme til. Men noen av kodene er det mulig å lære bort. Her får du ti tips.

Først må jeg innrømme to forhold. 1) Jeg har bare fire ukers erfaring i debattredigeringsbransjen, selv om jeg har noen år på baken i kronikkskribent‐​bransjen, både for meg selv og som hjelper for andre. 2) Den eneste grunnen til at jeg gir deg disse rådene, er at jeg vil lette mitt eget arbeid. Du må med andre ord ta denne informasjonen, som du fant via Google på en mystisk blogg, med en klype salt. Surprise, surprise.

Nå, til rådene:

1. Hold deg til tegngrensene. I motsetning til hva alle ser ut til å tro, er ikke tegngrensene rådgivende eller omtrentlige. Vi har nøyaktige layoutskisser. Vi foretrekker å ha plass til bilder. Vi syns det er kjedelig å kutte.1 Og du: tegngrensene i Norge angis med mellomrom.

Pro‐​tip: Ikke bare hold deg til tegngrensen, men skriv nøyaktig på den. Det imponerer debattredaktøren, og er det den minste hast i redaksjonen er det enklere å velge et innlegg som er ferdig enn et man må klippe i.

2. Skriv på innlegget til du synes det er perfekt. Deretter kutter du en tredel. Kutt ned på ordbruken. Vi bruker alle unødvendige, overflødige, smør‐​på‐​fleskske fyllord. Noen av dem smitter fra andre sjangre. Noen smitter fra muntlig språk. Således, jo, dermed, for, kanskje, omtrent, «kan man si» er gode eksempler på ord som kan kuttes. Andre har fyllsetninger og fyllavsnitt. Kutt, kutt, kutt.

Pro‐​tip: Debattinnlegg med malerisk, poetisk språk fungerer sjelden. Unntaket er veldig spesielle petit‐​aktige kronikker. Men du bør se på muligheter for å få språket til å flyte greit likevel. Setninger med fakta og meninger etter hverandre har en tendens til å være veldig stakkato. Prøv å forene argumentene i et felles bilde, bruk et oppspark i starten som du tar ned igjen i slutten, eller lignende. Det finnes litterære virkemidler som ikke er poesi.

3. Drep din indre byråkrat. Det er kanskje mer presist å skrive «enkeltindividene», men vi skriver om mennesker, folk, eller enda bedre: vi.

Pro‐​tip: Eksempler på hvordan dette gjøres godt, finner du på ExplainLikeI’mFive.

4. Men noe, og det fort. Du sender et innlegg til debattseksjonen. Ikke redegjør. Eller: Du må mene først. Deretter kan du få lov til å redegjøre for hvorfor du mener det. Alt for mange innlegg begynner med lange redegjørelser for innholdet i debattene de skal skrive seg inn i. Det er vanligvis ikke nødvendig, og i hvert fall ikke først i innlegget.

Ikke slik: «Mange har skrevet om debatten mellom A og B. A er som kjent opptatt av at X. Til det svarer gjerne B Y. Som vi kan se av dette.»

Men slik: «Y! A har hevdet at X, men tar feil. Årsaken er Z»2

Pro‐​tip: Du bør enten reagere mot en navngitt, konkret person, eller ha en person i tankene som du mener bør svare på innlegget ditt. Debattseksjonene er opptatt av debatten, og at selve Debatten om en sak skal foregå i deres medium. Det henter nemlig lesere: alle de som er opptatt av eller jobber med dette temaet  lese debatten her.

5. Dropp underoverskriftene. Du skriver en tekst på tre, fire eller kanskje sju tusen tegn. Om du føler at det trengs underoverskrifter, er ikke teksten din god nok. Strukturen skal være forståelig uten.

Pro‐​tip: Begynn avsnittene dine med interessante, betydningsfulle ord. Alt for mange avsnitt begynner med «det er» eller «vi mener», for ikke å snakke om konjunksjoner (og, eller, men, for). Meningsbærende substantiver fungerer som oppslagsord for leseren og gjør det lettere å komme inn i teksten etter små avbrudd (enn kollega i døra eller et barn som skal ha brødskive til frokosten). Gode inngangsord er bedre enn underoverskrifter. Mange medier uthever også inngangsord i tekstene, men ikke Morgenbladet, der jeg jobber nå.

6. Kutt ut passivform og upersonlig form. Ikke «man kunne se solformørkelsen», men «vi så solformørkelsen». Ikke «det kjøpes en million brukerdoser», men «oslofolk bruker en million doser». Ikke «dersom man nøler, dør man», men «nøler du, dør du». Upersonlige former er naturlige i akademisk språk, men skaper en avstand mellom skribent og leser. Hei, du der! Ikke gjør det.

Pro‐​tip: Dette er bare én form av mange som er «usexy» språkbruk. Sexy setninger er direkte, konfronterende, vågale, konkluderende. Usexy setninger føler seg frem, er usikre på seg selv og fylt av forbehold.

7. Slett deg selv. Med mindre innlegget ditt handler om deg («da jeg ble slått ned på gata»), trenger du ikke skrive deg selv inn. Det er alltid unødvendig å skrive «jeg mener», «så vidt jeg vet», «jeg er av den oppfatning at» og så videre. Vi leser et debattinnlegg du har skrevet. Vi skjønner at det er du som mener dette. Og dersom du får lyst å skrive «jeg tror» eller «jeg føler», er det på tide å bytte sjanger – til novelle.

Pro‐​tip: Husk at punkt 6 fortsatt gjelder. Å redigere bort «jeg» og erstatte det med «man», er meningsløst.

8. Ikke påkall deg autoritet. «Mange har ment at», «det er velkjent at», «som forskning viser»… Vær så snill. Vi lar oss ikke belære av noe abstrakt. For å si det sånn: Forskning viser at folk hater å lese sånne tekster. De vil mye heller vite hva du mener, hvorfor du tror noe er sant, og hvordan du argumenterer for det. Ikke bare at det er sånn. Unntaket er om du bevisst forsøker å lage åte til et troll, eks. «Gud eksisterer, det har jo fagfolk på feltet bevist forlengst».

Pro‐​tip: Det er ofte mulig å vise at du har autoriteter med deg uten å måte hevde det direkte. Tenk korte sitater og anekdoter, henvisninger til enkelt forståelige data og spørreundersøkelser.

9. Formatér teksten. Bruk tid på å finne mange, godt plasserte avsnittsskift. I aviser er det mange flere avsnitt enn i en bok. Hermetegn skrives slik på norsk: «», og bør vanligvis brukes sjeldnere enn du tror. La en du kjenner som mestrer språk godt lese gjennom.

Pro‐​tip: La innlegget ligge over natta, les det igjen på morgenen. Når jeg gjør sånt, syns jeg alltid at noen formuleringer fra i går var pretensiøs bullshit. Så kan jeg erstatte dem med litt mindre pretensiøs bullshit.

10. Aksepter redigeringsforslag. Dersom debattfolkene i en avis bruker tid på å foreslå omformuleringer og omstruktureringer, akseptér dem. Vi vet hva vi gjør, og redigerer vi teksten for deg, er det fordi vi virkelig tror den har potensial. Vi redigerer aldri for å ødelegge budskapet ditt, men alltid for å gjøre det mer tydelig og synlig.3

Pro‐​tip: La tittelen stå åpen, slik at debattredaksjonen kan finne på en tittel. Da blir den bittelitt mer spisset enn du er komfortabel med – nøyaktig det som skal til for at innlegget faktisk blir lest.

11. Bonus‐​tips! Innholdet betyr også noe. Ha gjerne noe interessant å si, og knytt innlegget til noe aktuelt.

  1. Dette er egentlig løgn. Vi liker å kutte. Da kan vi nemlig gjøre innlegget mer slik vi syns det burde være. []
  2. OK, ikke skriv innleggene bokstavelig talt slik. Men det skjønte du. []
  3. Dette gjelder ikke alle medier. []

Underlige avsnitt

Jeg kjenner Sveinung Rotevatn som en oppegående, tenkende mann. Han gjorde et solid inntrykk da jeg ledet en debatt før kommunevalget her i Oslo. Men som så mange i Venstre, har han en hang til å dramatisere forskjellene noe. Denne hangen finner veien inn i dagens kronikk i Aftenposten. Den innledes med følgende avsnitt:

Eskil Pedersen argumenterer i Aftenposten 24. november for at det er «naivt» å tru at rasistiske meiningar vil spreikke om dei får kome fram i lyset. Dersom meir openheit og meir demokrati er målet, kan ein knapt innta eit verre utgangspunkt.

Slike avsnitt dukker av og til opp når jeg skriver selv. Tankene løper av sted, da det innledende premisset følges av et resonnement i hjernen. Man kommer så til en konklusjon. Men når man setter den ned på arket, mangler sammenhengen. Da er det to muligheter. Enten har man begått en feil i resonnementet sitt, eller så hang ikke premisset sammen med resonnementet.

Dette er et slikt tilfelle. Stiller du avsnittet på hodet, og spør «hva er det verste utgangspunktet du kan ha dersom du mener åpenhet og demokrati er målet?», ville ingen svare «å mene det er naivt at rasistiske meninger sprekker i lyset». Jeg vil faktisk gå så langt som å si at man kan mene at det er naivt at rasistiske meninger sprekker i lyset, og derfor bli mer tilhenger av åpenhet og demokrati. Det å ha en oppfatning om virkeligheten er ikke et valgfritt utgangspunkt for en debatt. Det er noe som kan være enten riktig eller galt. Det kan umulig være noe poeng å benekte virkeligheten fordi man da kommer nærmere sitt politiske ideal.

Uansett er ideer som åpenhet, ytringsfrihet og demokrati langt sterkere enn at vi forlater dem på grunn av at de ikke har den ønskede effekten mot rasisme. Det gjelder i hvert fall meg, og trolig også AUF.

Men Rotevatn har kanskje et lengre resonnement, som bare har foregått i hodet hans, der han har tenkt seg at AUF egentlig vil stramme inn på ytringsfriheten, selv om de sier det motsatte? Har han tenkt at de vil at flere ytringer skal bli forbudte, selv om de sier at de vil beholde dagens lovverk? Selvsagt har han lov til å tenke slik. Vi skal vokte oss vel for å ta politikeres ord for god fisk. Men i dette tilfellet bidrar det ikke til en opplysende debatt, fordi bevisene for meningene Pedersen tillegges er uhyre tynne.

Mistenker Rotevatn at Pedersen i det stille ønsker innstramminger i rasismeparagrafen? Færre åpne møter på Stortinget? Er det datalagringsdirektivet han tenker på, som også AUF var mot?

Eller er det den noe vage karakteristikken kronikken inneholder: at Eskil Pedersen har lagt seg til en vane om å angripe meningsmotstanderne i stedet for politikken? Jeg savner en konkretisering av når dette skal ha skjedd. I stedet står det at Pedersen går rundt og forteller folk at «det skulle du ikke ha sagt». Jeg har ikke lagt merke til det, selv om jeg har fulgt denne debatten nokså nøye. Og jeg er vel av den oppfatning at en muntlig irettesettelse fra Pedersen er et nokså mildt refsingstiltak, når man først skal begrense ytringsfriheten.

Kanskje tenker Rotevatn på tilfellene der Eskil Pedersen har sagt at den innvandringsfiendtlige retorikken fra enkelte Frpere har bidratt til et hatsk debattklima om innvandring? Hvis det er alt som skal til for å bedrive denne kritikkverdige «det skulle du ikke sagt»-ingen, blir det sannelig lite debatt igjen. Å debattere effekten av politikk er ikke bare greit. Det er hovedpoenget med politisk debatt. Det kan umulig være greit, fra Rotevatns ytringsfrihetsperspektiv, å mene at det er ugreit å diskutere akkurat dette? Derfor antar jeg at Rotevatn ikke kan ha ment dette.

Inntil Rotevatn presiserer hva det er Pedersen konkret har gjort, syns jeg da Rotevatn står fryktelig nært å rammes av sin egen kritikk; det kan se ut som om han angriper Eskil Pedersen for meninger han selv har tillagt mannen, i stedet for å snakke om politikken.

Det mest konkrete som trekkes frem er AUFs anmeldelse av Christian Tybring‐​Gjedde for rasisme. Det er jeg enig i at var overdrevet og uklokt. Selv om Tybring‐​Gjeddes uttalelser utvilsomt var rasistiske1 er det langt innenfor det som skal være lovlig. Det er jeg ganske sikker på at AUF også mener, og ønsket å bruke anmeldelsen som et virkemiddel for å få oppmerksomhet. Litt som da Unge Venstre i 2004 anmeldte Misjonsforbundet for å ikke akseptere homofile medlemmer.

  1. I den rettslige betydningen, ikke den biologiske. []

Heiagjengslagsmål

Argentina's fourth penalty is stopped by the German goalie
Creative Commons License photo credit: Ali Brohi

Valgkamp gjør noe med oss mennesker. Oss politisk interesserte mennesker, i hvert fall. Det er lett å se det på Twitter. Utenom valg foregår det til tider noe som ligner på en opplysende debatt, der debattantene inntar posisjonene sine basert på en kombinasjon av logikk og kunnskap. Det tas forbehold, og «nyansert» er et adjektiv de fleste gjerne vil assosieres med.

Men så, altså, valgkampen. Plutselig er en stor andel av twitterstrømmen over i en modus som minner om første verdenskrigs centimeterdoktriner: her skal man ikke miste en tomme! Ikke en innrømmelse! Ikke presentere en tvilende tanke!

Denne mentaliteten, har jeg tenkt, er høyst forståelig på tv. Her er det jo mange mennesker som kjenner sakene dårlig, og som dessuten blir tvunget til å høre på deg snakke når du har ordet. Men på Twitter, tenker jeg, hvorfor der? Det er jo så enkelt å gjennomskue sånn «fanboy»-isme der? Du får ikke kred i slike diskusjoner når du trekker frem opportunistiske feiltolkninger av tall, selektivt utvalg av nyhetssaker og tvilsomme tester av kommunekvalitet! Alle som henger på Twitter vet jo at slike ting bare er tøv. Det eneste du oppnår, er at alle anser deg som mindre troverdig resten av året også.

Sånn tenkte jeg, altså. Men etter partilederdebatten satt jeg meg ned for å se på reaksjonene på Twitter. Det var som jeg fryktet. Alle SV‐​folk var litt ekstra tilstede og syns at Kristin Halvorsen var suvrerent best. De samme setningene brukte Høyrefolk, bare med annet objekt. Nå følger jeg nesten ingen KrF‐​ere på Twitter, men jeg er sikker på at de syns Knut Arild var konge.

Det jeg ikke så, var at noen hyllet Siv Jensen. Jeg syns ikke hun gjorde noen god debatt. Hun virket anstrengt, litt småsur for noen av spørsmålene, og resonnementene hennes var åpenbart forsøk på å ro seg vekk. I den første delen av debatten, som handlet om terror og innvandring, tenkte jeg at «nå taper Frp for første gang på at denne debatten kommer opp». Og jeg tenkte at hun hadde tapt debatten, og at dette var analyse. Rå og ubesudlet av partikadrenes føleri.

Helt til jeg leste Svein Tore Marthinsens analyse. Han syns Liv Signe Navarsete og Siv Jensen kom best ut. Navarsete, som jeg hadde glemt var tilstede, og Jensen, som jeg syns gjorde en elendig figur.

Det er kanskje ikke så lett å unngå valgkampdragsuget. Det er visst ikke langt fra analytiker til heiagjeng, selv for meg og Svein Tore?

Guds‐ og populistbevis

165.365 i'm giving it all to You
Jeg står barføtt i sanden og holder armene ut. Ergo finnes Gud. Creative Commons License photo credit: ashley rose,

Fri Tankes referat fra Islam Nets debatt om guds eksistens anbefales på det sterkeste. Lars Gule er virkelig, som Ketil Raknes sier, vår viktigste samfunnsdebattant. Årsaken til det er at han faktisk har kommet i dialog og debatt med mørkemennenes kriker og kroker, både i islamske og kristne leire.

Det er også en viktig innvending mot de slagordspregede islamkritikerne i politikken. Selvsagt er det lov å være islamkritisk, men den måten mange driver «islamkritikk» på er brutalt unyansert og latterlig ineffektiv. Den bidrar ikke til å nå noen muslimer, og det er vanskelig å tro på at ikke disse debattantene er klare over det. Det er derfor nærliggende å tenke seg at denne «islamkritikken» egentlig har et helt annet formål: nemlig å snakke til fanskaren, de allerede overbeviste tilhengerne dine, og bygge populistisk støtte for seg selv.

Tilsvarende: hvis man er ekstremt bekymret for at kvinner kjønnslemlestes, er det veldig lite logisk å samtidig ville begrense familiegjenforening fra land som praktiserer kjønnslemlestelse. Frekvensen av kjønnslemlestelse i Norge er mye, mye lavere for første generasjons innvandrere fra f.eks. Somalia enn den er for jentebarn i Somalia. Og for andre generasjon snakker vi trolig om noe nær en total utryddelse av problemet.

Vi kan kanskje kalle disse argumentene for et populismebevis: slik kan vi se hvordan hykleri kan benyttes som strategi for å ikle seg og tilhørerne en menneskerettsdrakt, uten å egentlig være opptatt av menneskerettene.

Nuvel. Fri Tankes referat inneholder også et veldig morsomt og, selvsagt, utilstrekkelig gudsbevis, signert Gules motdebattant Tzortzis. Utgangspunktet er at Gule har fyrt av ondskapens problem som argument mot Guds eksistens, og påpekt at jo mer intervensjonistisk guden din er, jo mer problematisk blir ondskapens problem. Tzortzis svarer:

– Hvordan kan Gule si at Gud er ond? Hva er egentlig ondskap? Hvordan kan Gule vite at noe er ondt? Jo, fordi han har en moral. Og hvor kommer denne moralen fra? Jo, den kommer fra Gud. Hvis det finnes en absolutt moral, må denne komme fra Gud.

Gud er ond. Ondskap er et moralsk begrep. Moral må komme fra Gud. Følgelig finnes Gud.

Det er selvsagt premiss 3 som er latterlig, men legg merke til at Tzortzis så langt ikke argumenterer mot poenget: nemlig motsetningen mellom religionenes insistering på at «Gud er god» og den umiskjennelige odøren av ondskap som finnes i verden. I stedet svarer han videre:

Dette er feil lesing av koranen. Dette er en stråmann. Dette er ikke den guden vi tror på.

Hvis Fri Tanke har referert denne tankerekken riktig, er det veldig vanskelig å forstå Tzortzis på noen annen måte enn denne: Å lese koranen slik at «Gud er god» er feil lesning av koranen. Det gir jo visse interessante muligheter. Forfekter Tzortzis det temmelig outrerte, satanistiske gudssynet – at det finnes en Gud, men vi vet ikke noe om han er god eller ond? Det vil jo i så fall innebære at han burde være nokså upopulær blant Islam Nets vanlige tilhørere.

Det er overraskende at Tzortzis ikke er kjent med svaret‐​på‐​boks som religiøse tåketalere skal besvare ondskapens problem med: ondskap er et resultat av at folk i for liten grad følger Guds ord, det er et overgangsproblem som vil løse seg når dommedag/​Messias/​den store tekannen fra rommet kommer, og dessuten er Guds veier uransakelige (det siste her er forøvrig et argument som faktisk kan brukes mot enhver kritisk bemerkning). Det er ikke mer overbevisende, men det er i det minste logisk koherent.

Jeg kan forøvrig anbefale denne oversikten over gudsbevis. Tzortzi anvender argument 51 (ARGUMENT FROM INFINITE REGRESS, a.k.a. FIRST CAUSE ARGUMENT (II)) og deretter en slags variant av 596, SINNER MINISTRIESARGUMENT FROM OBJECTIVE LAWS:

(1) There are objective laws of logic, math and science, and moral truths (that are immaterial).
(2) If you disagree, how do you know that? Go to (1).
(3) The laws couldn’t exist if God did not exist.
(4) Therefore, God exists.

Mot steilere fronter i innvandringsdebatten?

22. juli har gitt oss politikere som lover en mer dannet debatt. Effekten av det kan bli det motsatte.

La oss se for oss en modell av det politiske liv der hver person har hver sin oppfatning av optimal politikk på en lang rekke saker. Hver person har også en tilsvarende oppfatning av hvor på skalaen hvert parti er. Basert på disse oppfatningene, og en vekting av sakenes viktighet, beregner så hver person en avstand til partiene og stemmer på det nærmeste.

Dette er altså en modell for begrensa rasjonalitet innenfor politikk. Den er selvsagt humbug i bokstavelig forstand – det er ikke sånn at folk sitter og beregner kartesiske avstander til partiene i syv‐​dimensjonale rom før de går til valgurnene. Men den fungerer som en tilnærming til hvordan folk kanskje tenker når de skal bestemme seg for parti.

I tillegg kan vi foreløpig anta at retorikk brukes for å justere folks oppfatning av hvor et parti står på de ulike skalaene. Altså: folks oppfatning av et partis politikk er formet både av den faktiske politikken og av retorikken. I tillegg justerer retorikken vektingen. Retoriske grep kan brukes for at folk skal oppfatte en sak som viktigere enn andre.

En ganske standard analyse av Fremskrittspartiets fremvekst er at de tradisjonelle partiene hadde en helt annen fordeling av politikk på «innvandring» enn det folk hadde. Dette rommet utnyttet Frp, og vokste frem gjennom retoriske grep: de mobiliserte folk til å vekte innvandring som en viktigere sak, og de endret imaget for sin egen politikk på området fra «svært langt ut på skalaen» til «ansvarlig».

Dermed kunne de høste stemmer fra et velgermarked som dels oppstod (fordi folk plutselig syns innvandring var et viktigere spørsmål) og dels var der fra før.

Det er viktig å poengtere at dette er en politisk vekselvirkning: det er ikke slik en stor masse var «mot neger«1 og ikke hadde noe parti å stemme på, men så fikk de Frp. De visste ikke nødvendigvis at de var så mye «mot neger». Men de fikk forklart hvorfor alt de gikk og følte på, uten å være politisk interesserte, kunne forklares inn i et skjema der innvandring hadde skylda. Da blir du mobilisert. Men i tillegg er det nok sant at de som stemte i «gamle dager» i snitt var mer «mot neger» enn det de etablerte partiene ga muligheter til å vise ved valg.

På grunn av denne tunge høyrekraften i «velgermarkedet» har Frp hatt et fortsatt rekrutteringspotensiale på å flagge innvandringssaken høyere og høyere. De tildels desperate forsøkene på å få folk til å «tenke på neger» igjen har kommet hver gang meningsmålene duppet. Men de andre partiene har også reagert. Samtlige har bevegd seg til høyre. Det hele vitner om at det fantes et likevektspunkt til høyre for dagens situasjon, som alle partiene gradvis har dratt hverandre i retning av.

De to til tre stortingspartiene som har holdt igjen er Venstre, delvis SV, og delvis KrF. De har måttet finne seg i å kjempe om stemmene til en liten, innvandringsliberal minoritet. I praksis har det beste for disse vært å holde innvandringsspørsmål så langt borte fra debatten som mulig. Den innvandringsliberale eliten er en liten minoritet, og stort sett er den fullmobilisert – den har allerede bestemt seg. Hver gang innvandringsdebatten kom til overflaten, kunne Frp lede an i stadig mer rabiate angrep på muslimer, innvandrere osv., som igjen radikaliserte og mobiliserte nye grupper rundt denne saken. Det tilsvarende skjedde ikke i motsatt leir. Derfor var det rasjonelle å gjøre, for venstresiden, å holde saken så kald som mulig.

I de siste årene har Frp så passert likevektspunktet og bevegd seg til høyre for det, og dermed faktisk skallet av en del moderat innvandringskritiske til Arbeiderpartiet og Høyre, som har halset etter Frps retorikk hele veien. Slik plasserte 70–80 % av de stemmeberettigede seg rundt likevektspunktet, med Ap ørlite til venstre for det og Frp vibrerende frem og tilbake til høyre for det, og Høyre ganske etablert til venstre for Arbeiderpartiet. Saken var i ferd med å bli mobilisert ferdig.

Samtidig som politikken var i ferd med å etablere seg rundt det nye punktet, endret saken karakter. Det viktigste temaet gikk fra å være innvandring til å bli kultur. De økonomiske sidene ved innvandringen ble spilt stadig sjeldnere; nå var det de kulturelle sidene som var problemet. Kvinners frihet, halalgodteri i barnehagen og mulla Krekar stod i sentrum. Innvandringssaken ble til norske verdier‐​saken.

Og så kom 22. juli.

11. september 2001 førte til at «det amerikanske» ble definert som det «ikke‐​islamistiske». Terrorangrep og araberfrykt i Israel har tilsvarende gjort det israelske flagget til et symbol på «ikke‐​arabisk», mer enn på noe særskilt israelsk. Og effekten av 22. juli ser ut til å være, foreløpig, at vi definerer «norske verdier» som «ikke‐​Breivikske».

Det kaster hele saken om «norske verdier» omkull. Det åpner seg plutselig et rom på venstresiden for å høste stemmer på å distansere seg fra kritikere av det flerkulturelle samfunn. Samtidig er det tydelig at på ytre høyre i norsk politikk er det viktigste retoriske grepet å få frem dette: «Breiviks handlinger forandrer ikke på alle problemene vi har».

Isolert sett er det selvsagt sant, og det vil trolig være ganske mange som er «mot neger» også etter 22. juli. Dette velgermarkedet vil fortsatt finnes. Men det vil kanskje oppstå et skisma: en uoverstigelig barriere for å hente velgere. Mens Frp har fått et «nær-Breivik»-stempel som gjør dem uten troverdighet i innvandringsdebatten hos noen, har Arbeiderpartiet i praksis gjort det umulig for seg selv å være «tøff på innvandring». Folk har plutselig skiftet vekting av hva slags retorikk de ønsker å assosieres med rundt disse spørsmålene.

Hvis dette skismaet oppstår, vil vi få en ny situasjon med to likevektspunkter. Arbeiderpartiet, KrF, Venstre, SV og trolig Høyre vil bevege seg mot en posisjon langt til venstre for dagens situasjon – i hvert fall retorisk, og kanskje i faktisk politikk. Frp vil ikke kunne høste noen stemmer der, og vil derfor maksimere sin oppslutning ved å tre enda mer til høyre. Det skyldes først og fremst at de trenger å sentrere seg i «den nye massen» av folk som i teorien vil ha interesse av å stemme Frp. Men det skyldes også at denne nye situasjonen vil skape en tilspisset debatt som vil mobilisere flere til å prioritere innvandringsspørsmålet når de skal velge parti.

Foreløpig tolker jeg Siv Jensen dithen at hun ikke vil være villig til å faktisk gjøre dette. I så fall tror jeg det er et spørsmål om tid før hun faller som partileder. Oppslutningen vil falle, stortingsvalget vil gjøre partiet til en skygge av seg selv. Da kan det være duket for en Per Willy Amundsen eller Christian Tybring‐​Gjedde.

22. juli kan altså ende opp med å gi oss et mer isolert høyrepopulistisk parti, og en Geert Wilders i Norge, som en bittersøt bieffekt av oppfordringene til mer anstendig debatt. Debatten vil ikke bli mer anstendig, men makta vil være lengre unna de uanstendige enn noen gang før.

  1. Jeg beklager på forhånd de som måtte føle seg støtt av denne betegnelsen. Den er ment å skildre en holdning som ikke er «mot innvandring» (vi har jo innvandringsstopp, så alle partiene er jo stort sett mot innvandring), men mer en guttural holdning om å være mot at «alle disse svartingene skal bo her». Og tro meg, det er en vanligere motivasjon for holdningene til innvandrere enn å være bekymret for undergraving av asylinstituttet. []

Frykt og forvirring gir seere: NRKs vaksine‐​fail

NRKs Redaksjon En har åpenbart tatt mål av seg å skulle gi en balansert fremstilling av diskusjonen rundt influensa A‐​vaksinen. Derfor har de invitert inn to mennesker som er mot. Til daglig driver de med salg av tvilsomme, alternative produkter (som «sølvvann» – 289 kroner per liter for det som kjemisk sett er: vann) og pusher generelle konspirasjonsteorier på internett.

Jeg forstår NRKs tankegang. For å møte konspiranoiafolkene må de invitere dem selv. De vil aldri akseptere noen andre enn sine egne, ettersom de antar at alle som ikke er med dem er ansatt av CIA. Og hvordan kan man bedre skape meningsbryting om dette viktige samfunnstemaet enn ved å la de ulike grupperingene møtes? Man kan nærmest se Habermas sveve over redaksjonsmøtet.

Men to helt sentrale forutsetninger var ikke tilstede for denne diskusjonen, og det skyldes slett journalistikk fra NRKs side:

  • Helt hårreisende og absurde påstander som ikke lar seg dokumentere har flere ganger blitt fremsatt (og motbevist) av disse folkene. Men det er alltid mulig å komme med en ny hårreisende og absurd påstand, og for myndighetspersonene som var med i debatten er det selvsagt umulig å motbevise dette på stedet. Ansvaret for å unngå at debatten ender opp som promotering av oppvigleri (forøvrig sirlig beregnet på å selge mer homeopati og whatnot) ligger på NRK. De må avklare premissene for debatten på forhånd. Selv om – la oss si – min demografi neppe lar seg overbevise av konspirasjonsteoretikerne, er det nok av folk som tar all forvirring til inntekt for at myndighetene har noe å skjule. Dette er ikke den habermasiske offentlige meningsbrytingen. Forhåndsoppslutning om grunnleggende premisser for en saklig debatt er en nødvendig betingelse for at meningsbrytingen har positivt utfall. TV kan bli både propagandamaskin og opphøyd offentlighet.
  • Programlederens kunnskap på feltet var for svak til å lede en slik debatt. Når alle forsøk på å referere til konkret evidens for påstandene blir avspist med at «vi kan ikke gå inn på det her», er konsekvensen at man får en debatt som foregår på et irrelevant nivå for den avgjørelsen folk faktisk skal ta. Hvorvidt du skal ta influensavaksine avhenger faktisk av risikovurderinger, ikke av hvem som ga best inntrykk i studio. Når konspirasjonsteoretikernes mann får lov til å komme halvveis ut i et resonnement som, såvidt jeg kan forstå, bare kan henge sammen dersom konklusjonen er at myndighetene ønsker å drepe flest mulig friske barn, er det dypt problematisk at programlederen blokkerer det sporet uten å kunne ro i land et tilsvar. Det gir igjen det samme inntrykket – særlig på statskanalen – av at vaksinekritikernes munner forsegles av det offentlige. Det var selvsagt ikke tilfelle. Det var programlederens uvitenhet og/​eller den redaksjonelle vurderingen av debattens «salgbarhet» som forstummet alle data (både virkelige og oppfunnede).

NRKs slette jobb har dessverre forverret det offentlige klimaet for diskusjon om svineinfluensa ytterligere. Det tjener ikke menigmann på, men det tjener homøopater og andre psykopater godt på. Det er et stykke fra NRKs mandat, for å si det slik.

For mer bakgrunn om disse folkene, kan det være verd å besøke Christer Gulbrandsens blogg, her og her.

Snikpartiifisering

OK, mea culpa, jeg skulle ikke skrive blogginnlegg som begynner med snik‐ mer. Men jeg måtte. Det dreier seg nemlig om en trend som må drepes før den dreper oss. Den kommer snikende som en hær av iberiasnegler og truer med å drepe alt levende debattliv i resten av samfunnet. Nå som valget nærmer seg, avkrever nemlig politikerne lojalitet til politikken. Og da er ingen sak for liten, eller for lite politisk.

Bevisgjenstand 1 er Arbeiderpartiets Bjørn Jarle Rødberg‐​Larsen, som har utviklet sitt eget talerør sosialdemokraten.no. Her kan han i dag avsløre at «Frp og Høyre vil lure etnisk norske jenter til å bruke hijab på skolen», til tross for at det a) ikke var noen luring involvert og b) ikke var Frp og Høyre som gjorde det. Hvorvidt de var etnisk norske er også noe uklart, ettersom det dreier seg om noen jenter ved Vahl skoles SFO. De ønsket selv å kle seg i den samme typen gevanter som sine jevnaldrende. SFO spurte deres foreldre om det var greit, og foreldrene takket nei. Såvidt jeg vet skjedde alt dette uten at saken var oppe i sentralstyrene i verken Høyre eller Frp.

I morgen forventes det at Rødberg‐​Larsen kan avsløre at Frp og Høyre strøk en gutt i norsk og at Frp og Høyre ga en uskyldig kvinne parkeringsbot.

Bevisgjenstand nr. 2 er SVs førstekandidat i Sør‐​Trøndelag, Snorre Valen. Han hevder i et innlegg at Ellen Horn fungerer som en løvblåser, og da mer bestemt som en velgerblåser rettet inn mot Frp‐​velgerhaugen. Dette skyldes at Ellen Horn uttalte at oppsetningen av Vildanden var en skandale, og at det var for lite skandaler i norsk teater. Valen gir uttrykk for at han misliker stykket på flere punkter, og det er jo en ærlig sak, men deretter går han altså til det skritt å mene at det er problematisk å sette opp stykket fordi det bidrar til flere Frp‐​velgere. Her tillegges altså kunstneriske vurderinger en posisjon underlagt hensynet til hvor mange velgere som går til Frp ved neste valg.

I en kommentar utdyper Valen at han «avkrever politisk INNSIKT fra kunstere som tar mål av seg å ha en politisk FUNKSJON». Politisk innsikt kan vanskelig tolkes på noen annen måte enn at Valen mener at Vinge/​Müller (som er folkene bak stykket) burde skjønne at de realpolitiske konsekvensene av stykket sitt står i strid med den politiske funksjonen stykket skal ha.

Nok satire. Dette er problematisk på veldig mange nivåer. Så lenge realpolitiske konsekvenser tolkes så snevert som at flere Frp‐​velgere = dårlig blir dette et totalitært credo. Kunsten er politisk – det er vi enige om. Nettopp derfor må vi ha en sidestilling av partipolitikk og kunst. Det kan ikke være slik at kunstens mål skal underordnes de partipolitiske realitetene. Spesielt ikke statsfinansiert kunst. Det er helt sikkert en slip of the tongue som Valen kommer til å angre, men det er talende når han bruker ordet «avkreve». Det å avkreve lojalitet mot «høyere mål» enn kunsten selv fra kunstnere er en tradisjon som kommer fra de mørkeste delene av menneskehetens historie. For ordens skyld er jeg godt innforstått med at Valen ikke egentlig er noen sensurist eller er imot et fritt kunstliv. Jeg tror denne saken er et unntak som kommer nettopp av valgkampens blodtåke.

Det er helt greit å analysere hva de realpolitiske konsekvensene av ulike samfunnsaktiviteter er, og politikernes blogger er sånn sett en interessant måte å få innsikt i hvordan de fortløpende tenker om gevinster og tap i valgkampen. Men alt er heldigvis ikke partipolitikk, heller ikke i en valgkamp. Utspill som Rødberg‐​Larsens og Valens ville, dersom de ble hørt, føre til et trangere debattrom akkurat i den perioden samfunnet bør være på sitt mest åpne for de store spørsmål: rett før et valg.

Det er en reduksjonistisk impuls å tenke alt inn i skjemaet «bra og dårlig for partiet». Jeg kjenner den selv fra mitt arbeid i interesseorganisasjoner: man blir plutselig opptatt av hvordan saken slår ut for oss i stedet for hvordan saken slår ut for dem det faktisk gjelder. God forskning og kunst unngår denne reduksjonismen. Alt annet blir til kjedelig medplapring i det beståendes interesse.

(Oppdatert 13:16. Glemte visst lenker – voops. Sånn går det når man blogger i kort lunsjpause.)

Å diskutere diskusjoner

Den norske kommunismedebatten er en evig metadebatt. Høyresidas forsøk på å dra opp igjen norske AKP‐​eres holdninger til Kambodsja for nte gang møtes uten unntak med en diskusjon om hvorvidt en slik debatt er av interesse. Og alle forsøk på å motargumentere insinuasjonene om at Pål Steigan i grunn er verre enn Adolf Hitler og Stalin til sammen, blir møtt med en debatt om hvilke debattstrategier venstresida velger å bruke for å unngå dette stempelet.

I så måte føyer Pål Veiden seg inn i mønsteret når han kommenterer den Civita‐​konstruerte debatten om norsk ungdoms kjennskap til Pol Pot, Stalin og Det store spranget. I følge Veiden er det for lite snakk om AKP og gamle kommunistregimer.

Hver gang tema er kommunistiske forbrytelser, bør vi heller snakke om Afrika, om Latin‐​Amerika, om bombing av Serbia, Vietnamkrigen, om invasjonen av Grenada, hva som helst, bare ikke om kommunistiske forbrytelser. Det går et spøkelse gjennom skolen i Etterkrigs‐​Norge, og det er ”snakk om noe annet‐​spøkelset”! At halve Europa var okkupert frem til november 1989, blir mindre viktig. Gi heller ut bok nr 43256 om forholdene i Trønderlag under krigen og gutta på skauen og hele pakka, det har den fordelen at absolutt alle er enige, gammel som ung.

Det er et underlig resonnement, fordi det ender opp med å fordømme bøker om gutta på skauen. Det står for meg som noe uklart hvordan dette underbygger påstanden om at venstresida heller vil snakke om Afrika eller Latin‐​Amerika. Det baserer seg også på en ekstremt tvilsom antagelse om at de kommunistiske diktaturene blir mindre diskutert enn de nevnte sakene.

Det klassiske forsvarsargumentet som venstresida bruker i slike debatter, er at kommunistiske regimer langt fra var alene om å gjennomføre slike forbrytelser. Jeg antar at det er dette Veiden refererer til som «snakk‐​om‐​noe‐​annet».

Men dette argumentet er helt åpenbart sentralt hvis debatten handler om hvilke styreformer som medfører forbrytelser mot menneskeheten. Svaret er: alle autoritære. Som en bisetning må det også nevnes: Autoritære styresett kan innføres på demokratisk vis. Dette er ikke «snakk‐​om‐​noe‐​annet» – det er en påvisning av at det er andre parametre som også må være på plass for å unngå slike forbrytelser. Men Veiden mener sannsynligvis at debatten ikke handler om hvordan vi forhindrer forbrytelser mot menneskeheten. Han ønsker en «debatt» om hvilke forbrytelser kommunister har støttet gjennom årene.

Det er en fullstendig uinteressant debatt for meg.

Veiden ønsker å diskutere kommunisme. Men for at vi skal vite hva det betyr, må vi vite hva Veiden legger i «kommunisme». Mener han marxistisk ideologi? Mener han sovjetkommunistisk praksis? Mener han det klasseløse samfunn eller proletariatets diktatur? Mener han planøkonomi eller anarki? Ting kan tyde på at han mener kommunisme er identisk med de landene som har hatt selverklærte kommunistiske styresett. Det er en svært problematisk definisjon rent filosofisk, men det er en temmelig frigjørende definisjon for den norske debatten. Det finnes nemling ingen i norsk politikk som kan beskyldes for å ville innføre noe som ligner på disse regimene.

I et statistisk språk kan vi si at problemet med dette utvalget av land som har innført kommunisme er at det ikke er representativt for kommunismen som ideologi. Det er en seleksjonsvridning i retning av de politiske grupperingene som var i stand til å gripe makta med våpen. Det er gode grunner til å tro at disse kommunistene er langt mer tilbøyelige til å begå overgrep mot menneskerettene enn kommunister generelt – de har jo allerede tatt liv for å få makta.

Derfor har kommunismen idémessig fortsatt en relevans, i motsetning til fascisme og nazisme. De kommunistiske idealene innebærer ikke noe brudd på menneskeverdet eller med nødvendighet noe folkemord. Autoritær, diktatorisk kommunisme, derimot, gjør åpenbart det. Mens folkemord‐​kommunisme er en del av det settet som samlet kalles kommunisme, vil alle typer fascisme og nazisme medføre slike brudd på ukrenkelige rettigheter. Det er forskjellen som gjør at vi enkelt kan fordømme nazisme (og andre diktatoriske regimer) i skolen, mens det ville være et fascistisk (tsk, tsk) trekk ved samfunnet hvis man gjorde det samme med kommunismen som idésystem.

Underlige slutninger

Det er en merkelig farsott som går over debatter for tiden. Sekundærargumenter om rettigheter og prosedyre ser ut til å foretrekkes foran primære saksargumenter om rett og galt. Hva mener jeg så med det?

I en debatt argumenterte FrPs stortingspolitiker Christian Tybring‐​Gjedde for å lage mindre segregerte bomønstre i Oslo. Eller mente han nå det? Det eneste som kom frem ordentlig frem i debatten var hans rettighetsbaserte sekundærargument: «Det er ingen menneskerett å bo i Oslo». Sånn rent bortsett fra at det faktisk er en menneskerett  å velge hvor man vil slå seg ned, er det også en pussig måte å argumentere på. At det ikke er en menneskerett å lage pakistanske, somaliske eller nordnorske kvartaler, betyr jo ikke at det er noe i veien for å gjøre det. Tybring‐​Gjedde burde argumentert ut fra sine primære argumenter: Hva er det som er formålet med å ikke opprette gettoer?

Tor‐​Erling Staffs uttalelser har vakt generell avsky. På internett finner man likevel en lang rekke mennesker som ønsker å forsvare ham.1 De forsvarer (normalt sett) ikke hans primære argumentasjon, men forsvarer hans rett til å ytre seg. Når HvaHunSa ytrer seg om at hun er uenig med Staff, er det en helt normal primærargumentasjon på hva som bør være lov og ikke i Norge av seksuelle overgrep. Da må det føles absurd for henne å bli anklaget for å begrense Staffs ytringsfrihet. Hva skulle være hensikten med ytringsfriheten, om det ikke var å skape diskusjon rundt de ytringer som ytres?

Det samme fenomenet fant sted i den evinnelige debatten om Muhammed‐​karikaturene. Primært en debatt om innhold, form og budskap i karikaturtegningene, sekundært en debatt om ytringsfrihet. Men ingen kommentatorer i Norge var noen gang i tvil om at avisene hadde rett til å trykke dem, eller at voldelige angrep på bakgrunn av dem var avskyelig. Likevel mente svært mange at statsministeren ikke skulle få lov til å mene noe om den primære debatten (karikaturenes innhold og budskap). Han skulle ikke si at Norge ikke var enig i innholdet i tegningene. Han skulle visst si «ingen kommentar» – for å forsvare ytringsfriheten.

Den samme tendensen forekommer i Afghanistan‐​debatten. Hver eneste gang spørsmålet om norsk tilbaketrekking blir diskutert i mediene, trekker en debattant (som oftest fra Høyre) inn en sekundær debatt om når man bør debattere dette spørsmålet. Ikke kan man gjøre det rett før NATO‐​toppmøtet. Ikke kan man gjøre det når norske soldater dør. Ikke engang når Carsten Thomassen – selv motstander av norske styrker i Afghanistan – dør, kan man diskutere det. Men ingen har foreslått å ikke respektere disse.

Å skyve ytringsfrihet, menneskerettene, lovverk eller presedens foran seg er ikke et argument i seg selv. Det eneste man oppnår, er å hvile seg på argumentene bak disse prinsippene. Med mindre noen argumenterer for å bryte dem, utgjør de med andre ord innholdsløse argumenter.

  1. Se for eksempel Fredrik Mellems kommentarer hos HvaHunSa. []

Ingen tjener?

Benjamin Endré Jonsrud, som jeg stemte på ved studentparlamentsvalget ved UiO sist jeg hadde muligheten, skriver en meget god sak i Dagbladet. Hans poeng er at det finnes gode, kunnskapsbaserte årsaker til å være mot norsk krigsdeltakelse i Afghanistan, og at det er fordummende for debatten når folk som Janne Haaland Matlary, Aslak Nore og Aage Borchgrevink1 angriper alle motstandere som sentimentale pasifister uten begreper om verden.

Det er jo helt sant. Men ingressen på artikkelen er som følger:

Ingen tjener på at de som er uenige i kursen i Afghanistan stemples som amatører.

Hadde det vært så vel. Etablert konsensus – sentrum i politikken – har alt å tjene på å stemple nåværende politikk som kunnskapsrik, nyansert og kompetent, mens alle andre løsninger presenteres som naive og utopiske fordi de er uprøvde. Ved å henvise til at det ikke har vært forsøkt, viser man at det ikke kan forsøkes. Et godt eksempel er norsk NATO‐​debatt, eller debatten om hvorvidt vi trenger et militærvesen. Forsøk å starte en rasjonell, avbalansert, kunnskapsbasert og kritisk debatt om disse temaene, og se hvor lang tid det går før du blir kalt kommunist‐​tulling‐​utopist‐​Stalin‐​Hitler‐​folkemorder.

  1. Bare et lite malapropos: Kan man tenke seg noe mer parodisk borgerskapaktig enn å være for krig og hete hhv. «Haaland Matlary», «Nore» og «Borchgrevink»? Det oser liksom ikke helt «soldaten på gølvet». []