Slik lykkes du som blogger

Dagen i dag har bragt en debatt om unge jenter som blogger, og den sårbare situasjonen de raskt kan havne opp i. Jeg registrerer at enkelte har begynt å stille spørsmål ved de etablerte sannhetene om blogging. Derfor skal jeg gå helt ut av mitt vanlige format, og gi dere noen gode råd om hvordan man lykkes som blogger. Målestokken er meg selv. For alle vil jo være som meg, antar jeg.

Utlevere

Ikke utlever deg selv. Det er mange som mener at utlevering er snarveien til suksess i bloggosfæren. Ved å bevisst røpe ting om deg selv kan du tiltrekke deg to stabile lesere som kommenterer og bidrar, og samtidig to tusen kikkere som veksler mellom nettleserfanen med bloggen din og fanen der de søker etter ligningstallene dine, bilder av deg naken og lager falske videoer der du er kledd ut som Hitler. Enkelte mener dette er «suksess». Jeg mener det er en misforståelse. Folk i gapestokk ble også studert, mange kom og så på, og mange kommenterte. De hadde langt bedre besøkstall enn folk som holdt foredrag eller bare proklamerte dikt. Men de hadde ikke «lyktes».

OK, den regelen var litt for streng. Vi endrer den. Ny utgave: Ikke utlever deg selv hvis du ikke har lyst. Det er klart, hvis du faktisk har tenkt å bruke utleveringen til noe strategisk i ditt eget liv, á la Esquils forsøk på å håndtere og forstå ME eller Virrvarrs rasjonalisering og sortering av erfaringene fra psykisk helsevern, så kjør på. Poenget er at du aldri, aldri skal tenke dette: «Nå må jeg finne på noe nytt å utlevere, slik at bloggen skal få flere besøkere». Derimot er det lov å tenke dettte: «Å, dette problemet jeg har, det kunne jeg kanskje løse ved å kommunisere med folk gjennom bloggen.

Lær deg noe.

Internett er offentlig. Offentlig er pinlig, når you’re doing it wrong. Og her mener jeg ikke at det er greit eller kult å være slem med tiåringer – det er bare ikke mulig å ta opp kampen mot alle mobbere på nettet. Derfor: bruk bloggen til å skrive om noe du kan noe om. Finn din nisje. Lær deg noe. Les en bok om det. Se hva andre skriver om det. Når alt kommer til alt, er det dette folk faktisk vil ha: bloggere og kommentatorer som skriver om deres interesser, på en måte som er smartere enn det folk har tenkt på selv.

Det betyr ikke at alle blogger trenger å bli som min egen eller andre politikknerdblogger, der researchen på en bloggpost kan utgjøre fire hundre sider sakprosa fordelt på tjue forskningsrapporter. Du kan godt skrive om den nyeste Twilightboka eller kvaliteten på de nye melkekartongene. Bare sørg for at du kan litt om det først.

Det er viktig å nevne at jeg ikke heller mener at bare professorer skal ha talerett. Du trenger ikke kunne alt om en sak, bare noe om den. Det vrir fokus vekk fra deg og over på saken. Hvis noen er uenig med deg, er det egentlig bare bra for bloggen. Du får lenker og mulighet til å lære noe nytt.

Selg innhold, ikke deg selv.

Ikke videoblogg, med mindre det er en veldig god grunn til at det du skal si egner seg bedre muntlig enn skriftlig. Når du likevel videoblogger, husk på at du da selger 90 % ditt eget utseende, kroppsspråk, rommet du sitter i, klærne du har på deg og sminken, og bare 10 % budskap. Det nevnte utseende, kroppsspråk etc. blir deretter vurdert av den aller kjipeste gjengen uangripelige, anonyme kritikere du kan tenke deg.

Som en ekstra bonus er det mye mer innhold å ta av enn det er av deg selv. Deg selv har du bare én av. Det kan selvsagt hende du er veldig spennende, veldig pen eller veldig et‐​eller‐​annet, men mest sannsynlig (og her har jeg statistikk i ryggen) er du det ikke. Det er derfor langt mer sannsynlig å lykkes med godt nisjeinnhold enn å lykkes med å være et eksepsjonelt nisjemenneske.

Ha tålmodighet eller ha det gøy.

Å få en blogg som leses krever mye arbeid. Dette arbeidet kan du enten gjøre fordi du har sinnsykt lyst å ha en blogg som leses. Da krever det mye tålmodighet. Alternativt kan du bare ha det gøy mens du skriver. Da blir lykkes‐​biten en bonus.

Sånn. Da er det bare å sette i gang, barn.

Hvorfor ikke sosialisme?

G. A. Cohens siste utgivelse ble et lite, pent særtrykk av et essay: Why not socialism? Cohen døde 5. august i år. Jeg har lest boka.

Cohen bedyrer at spørsmålet i tittelen ikke er retorisk. Utgangspunktet for resonnementet er campingtursosialismen. På campingtur er vi nemlig alle kommunister: Vi deler på det vi har, vi bidrar med det vi kan, og ingen ville finne på å innføre markedsmekanismer for å fordele fisken og oppvasken på en felles campingtur.

Deretter gjenstår det sto vesentlige spørsmål. For det første; hvorfor er det ønskelig å overføre denne modellen til samfunnet som helhet? Og; er det mulig å overføre denne modellen til samfunnet? Det er tydelig Cohen har latt seg irritere kraftig av motdebattanter som ikke skiller disse spørsmålene fra hverandre.

På det første spørsmålet svarer Cohen at det definitivt er mange som ønsker seg en fordeling av goder og byrder som er mer i tråd med sosialistiske prinsipper; og dessuten at det ikke er mulig å moralsk forsvare utfallene som den globale kapitalismen gir oss. Han drøfter på elegant vis forskjellen på å forstå kapitalismen og å forsvare den: Mens vi kan lære av Adam Smith at privat grådighet kan lede til gode løsninger for menneskeheten samla, er ikke dette i seg selv et forsvar av markedsmekanismen. Et eventuelt forsvar vil måtte basere seg på at kapitalismen gir bedre resultater enn konkurrerende systemer. Og her gjør han også en viktig påpekning (i forbindelse med spørsmål nummer to): Det at et sosialistisk system er mindre effektivt enn kapitalismen er ikke et avgjørende argument for kapitalismen.

Så til spørsmål nummer to. Det lar seg delvis svare på. Cohen trekker frem to svært viktige poenger for sosialismen som sådan. For det første trekker han frem at en egalitær fordeling av muligheter er målet, en såkalt equality of opportunity. Deretter trekker han veksler på John Roemers viktige arbeider om sosialismens muligheter innenfor markeder. Det har jeg selv også skrevet om tidligere. Cohens hovedpoeng er at mens leninist‐​stalinistisk kommunisme skrev ut sentralstyring som mekanisme for å jevne ut forskjellene, er det ikke umulig å tenke seg sosialisme basert på distribuerte fordelingsmekanismer (á la markeder).

Kortversjonen er at mens kapitalismen har privat eierskap og privatiserte lønns‐ og prismarkeder, sovjetkommunismen hadde statlig eierskap og sentraliserte lønns‐ og prismarkeder, har sosialdemokratiet langt på vei gått i retning av den ene blandingsmekanismen ved å beholde privat eierskap, men sentralisere lønns‐ og prissystemet (i praksis ved å utjevne inntektssystemet gjennom skatteseddelen). Markedssosialismen hevder at vi trenger informasjonen som lønns‐ og prismarkedet gir for å fungere effektivt nok, og at vi derfor må beholde det. Det private eierskapet, derimot, trenger vi ikke. Roemer hevder at dette er veien til et mer rettferdig system går gjennom dette eierskapet. Det er først og fremst gjennom eierskap til arvbare verdier at folk får radikalt ulike muligheter i livet. Det er derfor riktig å kalle markedssosialismen for en fjerde vei.

Jeg syns dette er spennende ideer, men essayet som helhet gir få eller ingen svar på hvordan man skal gå videre for å oppnå dette. Det er litt skuffende, men som helhet gir likevel essayet motivasjon til å arbeide videre med problemstillingene. Det er fortsatt en trykkende enighet om at det er helt greit at verdens økonomiske system levner en milliard i fattigdom som kunne vært løst av omfordeling fra de ti prosent rikeste. Det eksisterer en konsensus rundt at det er utenkelig å begrense den økonomiske veksten for å redde klimaet. Disse enighetene må utfordres, og de må utfordres av et menneskelig system. Sosialismens nisje og motivasjon ligger her.

Når blogg blir mobb

Jeg er ikke motstander av endringene i straffeloven om hatefulle ytringer. «Hva? En blogger som er for?» Nei. Jeg er ikke for heller. Det foreligger ikke noe forslag å være for eller mot.

Jeg har ingen problemer med å stille meg bak formuleringer som at «det bør ikke være forbudt å kritisere religioner». Selvsagt bør det være lov. Det bør faktisk oppfordres til kritikk av religioner. Men det er ikke direkte overførbart til de endringene regjeringen signaliserer.

Regjeringen foreslår altså å fjerne blasfemiparagrafen, som de jure forbyr kritikk – harselas – med religioner. Deretter signaliserer de at de ønsker å fremme et forslag en annen gang om skjerpelse av straffelovens § 135a (§ 185 i den nye loven). Denne paragrafen handler om forbud mot hatefulle ytringer. Jeg siterer:

Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf. § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn, eller
c) homofile legning, leveform eller orientering.

Regjeringens forslag i Ot.prp.en kan tolkes på flere måter – jeg er helt med på det problemet. Hva er et kvalifisert angrep på «trossetninger og livssyn»? Men regjeringen har klargjort flere ganger muntlig hvordan forslaget skal tolkes. Lovforslaget skal ikke medføre noe forbud mot satire á la Life of Brian eller Muhammed‐​karikaturene. Da får vi faktisk tro regjeringen på dette, all den tid det ikke faktisk foreligger noe forslag.

Jeg syns § 135a er en bra paragraf. Dersom noen tagger «Hei, alle» på en synagoge medfører det to timers vasking som straff. Dersom noen tagger «alle jøder er undermennesker og bør dø», syns jeg det er rimelig å straffe folk hardere. Den endelige formuleringen av § 185 blir interessant å følge med på, fordi det må være svært vanskelig å etablere noen klar forståelse av hva som er forskjellen på å bli utsatt for hatefulle ytringer på grunn av ens religion og hva som er å bli utsatt for hatefulle ytringer på grunn av ens læresetninger. Kanskje dreier forskjellen seg om noe så enkelt som at noen læresetninger ikke anerkjennes som religion?

Poenget mitt er: vent og se. Regjeringen har ikke gjort noe galt – ennå. Jeg er veldig skeptisk til hva de kommer til å komme med, men vi får ta diskusjonen om forslaget når forslaget foreligger.

Jeg er veldig kritisk til rollen bloggosfæren har spilt i dette spørsmålet. Å nøre opp en ild under noe som nok en gang vinkles i retning av at «majoritetsbefolkningens rettigheter er i ferd med å bli knust av minoritetene!» er et stort ansvar, og i dette tilfellet er det på et særdeles tynt grunnlag.Vi snakker tross alt om én setning i en lang proposisjon, og setningen inngår i en kontekst jeg knapt har sett referert på en eneste blogg.

Gjennom elendig kildebruk ender mange bloggere opp med å hevde at dette er et angrep på ytringsfriheten1 , å antyde at Life of Brian blir forbudt igjen, å støtte opp under document.nos argumentasjon om at dette er knefall for islamister (i Senterpartiet?) og å generelt tilsløre sakens fakta. Det er ikke en kritisk offentlighet. Det er en paranoid mentalitet som gir fundamentalister fritt spillerom. Bare les massemedienes nettdebatt rundt temaet, og bli redd. Bli veldig redd.

  1. Noen som har lest avsnittet etter det som hylekoret refererer? []

Sten i bloggeglasshuset?

Hjorthen skriver et forsvar for objektive eller intersubjektive kvalitetsskiller innenfor kunst, vitenskap og politikk. Som mange andre kommentatorer innenfor feltet tar han utgangspunkt i at forakten for det velutdannede, velansette og opphøyde er særnorsk. Jeg tror dessverre at han tar feil i akkurat den delen av resonnementet. Folkets forakt for åndseliten har til nesten enhver tid overgått forakten for den økonomiske eliten.

Men på et tidspunkt blir Hjorthen interessant i et metabloggperspektiv; han parodierer her vanlige lekmenns tiltro til fagkompetanse:

Kom ikke trekkende her med professorer, doktorgrader, avhandlinger og lange kronikker. Du har sittet for mye med nesa nedi en bok. Alle vet jo at det blir du smågæren av. Bare drit i den intellektualiseringa der, her i landet snakker vi rett fra levra, tar ikke noe dritt, og driter i hva disse brillejesusene prøver å si. Det er jo ingen som skjønner hva de sier uansett slik som de smykker seg med fine ord og silketruser.

Min mening er like mye verdt som din, selv om du har studert emnet inngående, mens jeg bare skummet gjennom en artikkel i VG i går.

Hjorthens argumentasjon er her svært lik en del av kritikken som har rammet Wikipedia, borgerjournalistikken og bloggere selv: at selve formen bidrar til å forherlige det ufaglærte og har et slags dypere gravitasjonspunkt i retning av forenkling. I tilfellet Wikipedia og borgerjournalistikk har svaret i stor grad vært at det ikke er sant (Wikipedia) eller at faglærte er like dårlige (borgerjournalister). Men blogger – forstått som en slags forherligede samlinger leserinnlegg – er sånn sett ingen videreutvikling på dette punktet.

Jeg har merket selv at min tiltrekning blogg‐​messig har gått fra generelle politiske blogger til blogger på særområder (bistand, økonomi, statistikk) fra folk som sitter med etablerte posisjoner innenfor disse områdene. Men denne bloggingen utgjør en marginal gruppe lesermessig, og er i tillegg til tider vanskelig å skille fra mer ordinær spaltejournalistikk i New York Times eller The Economist.

Spørsmålet jeg stiller er kanskje skummelt, men likefullt av stor betydning: Er bloggmediet best egnet til formidling av ytterst subjektive og ugeneraliserbare fenomener som mote, film, humor og fotokunst? I fortsettelsen av dette kan jeg jo nevne at jeg vil hevde at politiske skriverier faller inn under enten objektive (faktaundersøkelser om konsekvenser) eller subjektive, generaliserbare (altså skrift som er ment å få folk til å dele din oppfatning om temaet).

Creepy registrering av blogger

Big Brother
Creative Commons License photo credit: drp

DN.se: (min utheving)

Ett initiativbetänkande för att registrera och kontrollera bloggare har röstats igenom av Europaparlamentets utskott för kultur och utbildning. […] Media är viktigt för att skydda demokratin, och bloggar är ett betydelsefullt bidrag till mångfalden, konstaterar kulturutskottet. Men de tillägger att det finns ett behov av att kontrollera att inte felaktig information sprids.

Denne begrunnelsen for sensur blir også gitt, hvis jeg ikke tar mye feil, av Sannhetsdepartementet i George Orwells 1984.

Initiativtageren er estisk, og heter Marianne Mikko. Helst vil hun ha et kvalitetsstempel for bloggere, med registrering av navn og krav om bilde av forfatteren på alle blogger. Hun uttaler:

[Bloggarna] är i en position där de väsentligt kan förorena cyberrymden. Vi har redan alldeles för mycket spam, felinformation och ont uppsåt i cyberrymden.

Det ville være temmelig paradoksalt dersom et slikt system ble innført, tatt i betraktning at noe liknende slett ikke finnes for trykte medier. Det verste med denne Marianne Mikko er at hun tilsynelatende ikke ønsker noe stort europeisk sensurregime. Hun ønsker å bli kvitt sladder og usannheter. Men tiltakene hun foreslår kommer ikke til å klare dette, men kommer i stedet til å legge et gigantisk undertrykkingsverktøy i hendene på EUs toppledere. På toppen av det hele er disse underlagt enda dårligere demokratiske kontrollmekanismer enn vanlige statsledere.

Dette minner meg om en viktig bok; Erik Ringmars «A blogger’s maniphesto».((Du kan faktisk lese hele boken online.)) Der trekker han et skille mellom ytringsfrihet med republikansk, liberal og radikal twist. Den republikanske ytringsfriheten argumenterer for at den frie diskusjonen er nødvendig for republikkens overlevelse, og er tydeligst synlig i grunnlovene til henholdsvis Frankrike og USA. Her er ytringsfriheten helt og holdent et utilitaristisk verktøy: gjennom fri meningsbryting blir beslutningene i samfunnet bedre. Begrensningene følger av det samme resonnementet – meninger som ikke angår samfunnet trenger ingen beskyttelse.

Den liberale ytringsfriheten tar utgangspunkt i at ytringsfriheten er en rettighet som tilligger hvert enkelt menneske, uavhengig av om det er formålstjenlig for samfunnet. En slik holdning kommer til syne i menneskerettighetene.

Dette er kanskje ikke nytt for noen. Men Ringmar trekker deretter inn «det radikale løftet» om ytringsfrihet, der republikk‐​utilitarismen settes på hodet: den radikale ytringsfriheten handler ikke så mye om retten til å si noe, men retten til å få vite hva makta gjør. Og ytringsfriheten har kraft til å bidra til dette, fordi den fratar makta deres enkleste middel til å undertrykke informasjon (men ikke deres eneste: økonomiske insentivstrukturer og informasjonskontroll gjennom medieeierskap kan langt på vei kompensere for denne maktfravristelsen).

Poenget med denne lange avstikkeren er at Mikkos syn på ytringsfriheten er primært forankret i den republikanske tradisjonen, mens bloggere og bloggingen som idé ligger klart forankret i det radikale løftet. Ved å frata folk muligheten til anonym blogging gjeninnføres maktas kontrollmidler over informasjonen, fordi avsløringer (igjen) vil kunne slå tilbake på forfatteren. Den republikanske ytringsfriheten ville neppe ført til at mange individer valgte å stå opp mot kommunistpartiet i Russland, for å bruke et eksempel. Men den radikale ytringsfriheten kombinert med anonymitet ville kunne gjøre det.

Som et siste poeng: Den liberale ytringsfriheten er den vanligste fremstillingen, og en man skulle tro var veletablert i EU gjennom den europeiske deklarasjonen om menneskerettighetene. Likevel er det altså EU som nå tar utgangspunkt i en annen definisjon. Kan det tenkes at den liberale ytringsfriheten er i ferd med å spille seg ut på sidelinja? Når hardt settes mot hardt, kommer kanskje de virkelige konfliktlinjene til syne, og da blir insisteringen på ytringsfrihet som menneskerett et ferniss, som bare brukes i festtaler av de som egentlig har et republikansk forhold til den?

Også om denne saken: Ung Vänster, Ekonomikommentarer.

Og så et PS: For oss som har blogget om Dag Solstads essay om ytringsfrihet, er jo denne saken ekstra morsom. Solstad har jo famøst ytret at han ikke syns blogger har livets rett, og han har i tillegg sagt at ytringsfriheten ikke er noen sak å kjempe for i Norge i dag. Med andre ord bør han være svært lite opptatt av denne saken… Paradoksalt, fordi jeg i stor grad er enig med Solstads essay (men ikke med hans uttalelse om blogging).

En bloggers forholdsregler: Induksjon for idioter

Som blogger må man forholde seg til ganske mange mennesker som forsøker å forstå det du skriver. Da tolker de det inn i sin ramme, og der kan det være ganske trangt. Dette gjøres også vanskeligere av at det dagligdagse, menneskelige språket er fullt av underkommuniserte andrenivåsbetydninger: Når noen sier «kan jeg få en billett?», mener de faktisk «jeg ønsker å kjøpe en billett», ikke «hvis jeg teoretisk sett spurte deg om jeg kunne få (kjøpe) en billett, ville jeg da fått det?» – selv om sistnevnte setning er den mest presise beskrivelsen av ordenes betydning.

Robert Hanson i Overcoming Bias har derfor skrevet noen regler for induksjoner som gjøres av folk:

  • Hvis du sier at noe korrelerer med etnisitet, hater du den nevnte etniske gruppa.
  • Hvis du sier noe om gener som korrelerer med suksess, er du en sosialdarwinist.
  • Alle generelle proposisjoner om menneskelig adferd er en absolutt lov uten unntak med mindre den inneholder ord som «bruker å» eller «er ofte».
  • Hvis du siterer noen, er du enig i alt vedkommende sa.
  • Hvis du sier at du foretrekker A foran B, sier du samtidig at du foretrekker A foran alle andre alternativer.
  • Hvis du sier noe pent (eller kritisk) om noe som kan tilskrives en person eller gruppe, støtter (eller motarbeider) du nevnte person eller gruppe i alle spørsmål.
  • Hvis du sier noe pent (eller kritisk) om noe som kan tilskrives en idé eller mening, støtter (eller motarbeider) du nevnte idé i alle generelt.
  • Hvis du er bekymret for at A vil koste for mye av B, bryr du deg ikke om A.
  • Hvis du misliker en foreslått løsning på et problem, bryr du deg ikke om problemet.
  • Hvis du er motstander av en ende av et spektrum, støtter du den andre enden.
  • Hvis du støtter en avgjørelse, støtter du utfallet av avgjørelsen, og vice versa.
  • Hvis du tror at A forårsaker B, tror du at A er en nødvendig betingelse for B.
  • Alt du uttrykker er en mening du tror på sterkt og trygt.
  • Hvis du kritiserer noen for noe, sier du samtidig at du er immun mot slik kritikk.

Jeg vet at jeg har gjort meg skyldig i noen av disse feilslutningene. Har du?

Ditt personlige ikon

Du har kanskje lagt merke til at noen kommentarer på indregard.no har et fint bilde ved siden av seg? Mange andre sider har også begynt å få slike bilder. De er gravatarer, og virker ganske enkelt ved hjelp av e‐​postadressen. Du kan registrere din e‐​postadresse, og dermed få din Gravatar, på gravatar.com.

Men nå får også dere andre fine bilder på indregard.no, takket være såkalte identikoner. Disse tar e‐​postadressen din (eller IP‐​adressen, i noen tilfeller) og lager et fint mønster av den. Det er vakkert og fint, og det gir en unik visuell gjenkjennbarhet for hver «debattant» i kommentarfeltet.

Hvordan blir ditt identikon? Prøv å kommentere, så får du se!

Underlige slutninger

Det er en merkelig farsott som går over debatter for tiden. Sekundærargumenter om rettigheter og prosedyre ser ut til å foretrekkes foran primære saksargumenter om rett og galt. Hva mener jeg så med det?

I en debatt argumenterte FrPs stortingspolitiker Christian Tybring‐​Gjedde for å lage mindre segregerte bomønstre i Oslo. Eller mente han nå det? Det eneste som kom frem ordentlig frem i debatten var hans rettighetsbaserte sekundærargument: «Det er ingen menneskerett å bo i Oslo». Sånn rent bortsett fra at det faktisk er en menneskerett  å velge hvor man vil slå seg ned, er det også en pussig måte å argumentere på. At det ikke er en menneskerett å lage pakistanske, somaliske eller nordnorske kvartaler, betyr jo ikke at det er noe i veien for å gjøre det. Tybring‐​Gjedde burde argumentert ut fra sine primære argumenter: Hva er det som er formålet med å ikke opprette gettoer?

Tor‐​Erling Staffs uttalelser har vakt generell avsky. På internett finner man likevel en lang rekke mennesker som ønsker å forsvare ham.1 De forsvarer (normalt sett) ikke hans primære argumentasjon, men forsvarer hans rett til å ytre seg. Når HvaHunSa ytrer seg om at hun er uenig med Staff, er det en helt normal primærargumentasjon på hva som bør være lov og ikke i Norge av seksuelle overgrep. Da må det føles absurd for henne å bli anklaget for å begrense Staffs ytringsfrihet. Hva skulle være hensikten med ytringsfriheten, om det ikke var å skape diskusjon rundt de ytringer som ytres?

Det samme fenomenet fant sted i den evinnelige debatten om Muhammed‐​karikaturene. Primært en debatt om innhold, form og budskap i karikaturtegningene, sekundært en debatt om ytringsfrihet. Men ingen kommentatorer i Norge var noen gang i tvil om at avisene hadde rett til å trykke dem, eller at voldelige angrep på bakgrunn av dem var avskyelig. Likevel mente svært mange at statsministeren ikke skulle få lov til å mene noe om den primære debatten (karikaturenes innhold og budskap). Han skulle ikke si at Norge ikke var enig i innholdet i tegningene. Han skulle visst si «ingen kommentar» – for å forsvare ytringsfriheten.

Den samme tendensen forekommer i Afghanistan‐​debatten. Hver eneste gang spørsmålet om norsk tilbaketrekking blir diskutert i mediene, trekker en debattant (som oftest fra Høyre) inn en sekundær debatt om når man bør debattere dette spørsmålet. Ikke kan man gjøre det rett før NATO‐​toppmøtet. Ikke kan man gjøre det når norske soldater dør. Ikke engang når Carsten Thomassen – selv motstander av norske styrker i Afghanistan – dør, kan man diskutere det. Men ingen har foreslått å ikke respektere disse.

Å skyve ytringsfrihet, menneskerettene, lovverk eller presedens foran seg er ikke et argument i seg selv. Det eneste man oppnår, er å hvile seg på argumentene bak disse prinsippene. Med mindre noen argumenterer for å bryte dem, utgjør de med andre ord innholdsløse argumenter.

  1. Se for eksempel Fredrik Mellems kommentarer hos HvaHunSa. []

Om å omtale Lommemannen

Det har falt enkelte tungt for brystet at Lommemannens navn i en tid var mulig å lese som kommentar til denne bloggen. Jeg trenger tydeligvis å redegjøre for hva som skjer og hvorfor jeg ikke anser dette som alvorlig.

Dette har skjedd: Den 11. januar publiserte nyhetsmediene opplysninger som gjorde det fullt mulig å identifisere Lommemannens navn og adresse. Jeg skriver samme dag et innlegg som kritiserer dette faktum, fordi jeg mener media må vokte seg vel for å knytte uskyldige mennesker til kriminalitet – og alle er uskyldig til de er dømt. Politiet ber samme dag media om å ikke publisere navnet til mannen de har siktet, men dette skyldes ikke personvernhensyn. Politiet ønsker ikke bildet hans slått opp i media, fordi de skal bruke foto i vitnekonfrontasjoner i tiden fremover.

På innlegget som kritiserer medias håndtering av saken, kommenterer flere ulike mennesker på en slik måte at mannens navn offentliggjøres. I og med at søkemotorer opererer med mellomlagrede sider, er denne informasjonen oppsøkbar i en periode etter at kommentarene blir lagt ut. Så snart jeg oppdager kommentarene, fjerner jeg navnene, ettersom jeg frykter at loven pålegger meg det.

Hvorfor er ikke dette så farlig, da? Har jeg bidratt til identifiseringen? Mitt svar er nei.

De som søker etter lommemannens navn, er fullt i stand til å finne det uten hjelp fra min blogg. Det er også poenget i det opprinnelige blogginnlegget mitt. I den grad jeg å syntetiserte (sette sammen) informasjonsbiter, dreier det seg om å sette sammen faktaopplysninger som finnes i en og samme avisartikkel. Det kan umulig regnes som å bidra.

Imidlertid bidro kommentatorene litt, ved at det blir (marginalt) enklere å finne navnet direkte på bloggen i stedet for å søke i skattelistene. En temmelig marginal forskjell, og vi må huske på at de som finner navnet på denne måten i utgangspunktet søkte etter det. I og med at all nødvendig informasjon for å finne navnet allerede var offentliggjort, utgjør denne forenklingen en temmelig marginal problemstilling. Når jeg sletter navnet fra kommentarene er det fordi a) ikke alle stod frem med identifiserende informasjon (e‐​postadresse) og b) jeg fryktet at loven påla meg det. Dette er etter mitt syn ikke dobbeltmoral (slik HvaHunSa mener), men prinsippfasthet.

Jeg mener at blogger ikke bør pålegges kontroll med kommentarer, men at de heller kan pålegges å bidra til å spore opp avsenderen for ulovlige kommentarer. Internett er åpent og fritt tilgjengelig som kommunikasjonsmedium for alle som ønsker å rope ut navn, og selv om jeg sperrer kommentarfeltet er det ingenting som hindrer folk i å lage egne blogger (og til HvaHunSas kommentarer om dette: Det var dette poenget jeg anførte i kommentaren du fremstiller som om jeg «foreslå at de lager en egen blogg for å kunne publisere navnet»).

For det amndre er det åpenbart at jeg ikke har publisert bilde eller vanskeliggjort politiets arbeid. Jeg har ikke publisert noen bilder av mannen, og de som absolutt var interessert i navnet kunne finne det uten min hjelp. De som aktivt finner og publiserer bilde av ham, må stå for det selv. Jeg har poengtert hvor enkelt det er å finne ham (og krenke hans personvern).

Vi oppsummerer: Jeg kunne ha gjort noe galt hvis min drift av bloggen førte til at a) folk som ellers ikke ville fått tak i navnet på Lommemannen, fikk tak i det; eller b) politiets arbeid med vitnene ble vanskeliggjort av blogginnlegget mitt. Jeg erklærer meg frifunnet på begge punkter.

Trafikk

Esquils forsøkte å oppnå mer trafikk gjennom et prosjekt med 100‐​poster‐​på‐​en‐​måned. Jeg kan nå avsløre at det er betydelig mer effektivt å skrive om Lommemannen. I perioden 11.–12. januar hadde jeg 1 118 % flere besøkende enn 09.–10. januar. Ja, det er ett tusen ett hundre og atten.

Mer overraskende er det at transittstoppfrekvensen gikk ned – dvs. at folk som søkte etter lommemannen og fant min artikkel fra fredag var mer tilbøyelige til å lese en til artikkel enn vanlig. I tillegg ble folk over fire ganger så lenge på bloggen enn vanlig.

Spennende.

For å sette det enda mer i perspektiv: I dag har bloggen hatt 2162 unike besøkende – på en søndag! Det er en økning på over 100 % fra den allerede sinnsyke lørdagen. Bloggen min har på en vanlig dag under 100 besøkende, og langt fra så mange i en vanlig helg. Dette er helt sprøtt.