Nobelkomiteen bør se på tv

Bak nyhetsfasaden‐​spalten i Morgenbladet, 29. oktober 2011.

Mange viktige personer i utlandet har de siste årene kritisert Nobelkomiteen for å være partisk og politisk. Det er selvsagt utenkelig at en nordmann skulle misbruke sitt embete, men vi må ta på alvor at det ser slik ut. Det er på tide å få objektive kriterier på bordet.

Nobelprisen var kanskje en gang en pris som skulle brukes til å bekjempe armeer og skape nedrusting, men etter Brundtlands revolusjonerende «alt henger sammen med alt»-doktrine har det vært nødvendig å omtolke «nedrusting». Til for eksempel «ikke‐​opprusting, og treplanting». Hva er så Nobelprisen verd, om den ikke hensyntar omdømmet til verdens viktigste fredsnasjon og dens fredsmeglere? Som vi alle vet, er jo norske fredsmeglere verdens viktigste kilde til varig fred, blant annet i Sri Lanka og Israel.

Konklusjonen har Nobelkomiteen for lengst tatt inn over seg. Prisen må gå til et formål som er ukontroversielt og populært blant folk med innflytelse. I denne ånden har komiteen følt seg frem: Trær (2004), klima (2007), doktorer (1999) og krig (2009) er blant de utvalgte. Men kriteriene virker direkte uvitenskapelige.

Hvordan skal vi få kunnskap om hvilke trengende som skaper entusiasme der ute? Tilfeldighetene skal ha det til at Norge også her viser seg å ha løsningen: TV‐​aksjonen. Ved å analysere innsamlingstallene kan vi raskt finne ut hvem som er de populære trengende, og hvem som bare syter.

I år har jo Nobelkomiteen satset på kvinner, for få år siden var det miljø. I 1973 fikk også de psykisk ustabile sitt gjennom prisen til Henry Kissinger og Le Duc Tho. Men kvinner, miljø og psykiske lidelser er de aller minst populære trengende.

Med denne evidensbaserte tilnærmingen får Jagland et klart råd med hensyn til neste års fredspris: la oss løfte frem et funksjonshemmet, afrikansk flyktningbarn med kreft. For fredens skyld.

Blame by association

For en som har mange venner og familiemedlemmer fra ytre venstre, er  det å bli utsatt for blame by association en vane. «Du kan jo ikke stemme på Rødt, de er jo en sammenslåing av AKP (m‐​l) og RV, og AKP (m‐​l) hadde jo en leder som forsvarte Pol Pot på syttitallet!»

Denne måten å fordele skam på er en logisk tankefeil, og kan i prinsippet inkriminere hvem som helst. Så: nå skal jeg ta litt igjen. Er du en sånn høyreorientert spirrevipp som mener at u‐ og nødhjelp er ineffektivt og skadelig, og at landene heller bør få handle seg ut av fattigdommen? Hils på din nye meningsfelle:

Selveste bin Laden er sitert på følgende i New York Times:

«What governments spend on relief work is secondary to what it spends on its armies,» bin Laden says on the 11‐​minute tape called, Reflections on the Method of Relief Work… «Merchants are the knights who will save this region from famine and must avoid investing in worthless projects,» he said.

Nåh? Nå må du ta avstand, altså. Ta avstand! Hører du? Jeg vil ikke møte deg i debatt før du har bevist at du ikke er radikal islamist ved å gå ti ganger mellom Slottet og Stortinget med et stort kors på ryggen. Eller noe tilsvarende.

Finanskrisens virkelige tapere

Norske medier rapporterer villig vekk om hvor grusomt det er for norske arbeidstakere at de må vente to – kanskje tre – måneder på penger fra Nav. Vel, noe sier meg at spaltemetrene som spanderes på dette har konkurrert med historier om finanskrisens virkelige tapere: verdens fattigste.

Verdensbanken har laget en rapport om krisen, og resultatene gjør selv Gaza‐ og Sri Lanka‐​krigene til småproblemer. Vi vet ikke hvor lenge denne krisen vil vare, men vi vet at den akkurat nå medfører reduserte bistandsoverføringer og (ikke minst) redusert kapitalflyt fra nord til sør. Resultatet blir at mellom 200 000 og 400 000 flere barn vil dø hvert år så lenge krisen varer.

Kommer ikke bistanden og kapitalen tilbake innen 2015, noe som er Verdensbankens anslag, vil altså krisen ha kostet et sted mellom 1,2 og 2,4 millioner barn livet. Det plasserer krisen langt foran nazismen i antall drepte barn.

Som om ikke det var nok, kan det være enda verre stilt. Verdensbankens sjefsøkonom for Afrika velger en annen strategi for å beregne de samme tallene, og kommer til at økningen i døde barn under ett år i Afrika på grunn av bistandstørken vil bli 700.000 per år. Dette er basert på empiriske data, noe som naturligvis er problematisk all den tid vi aldri har hatt en krise helt som dette før.

Vil noen på Wall Street fortsatt hevde at de «avanserte finansielle instrumentene» var verd kostnadene?

Finnes her nød og sult, skyldes det svik

aid-real-v-promised

Grafen over (klikk for større versjon) viser faktisk bistand fra G8‐​landene sammenlignet med det projiserte målet for økning i bistand som ble avtalt i Gleneagles, Skottland i 2005. Du husker kanskje ikke møtet, men jeg tror du husker konsertene.

Landene skjønte at her måtte folkets forventninger innfris, og resultatet ble et løfte om å øke bistanden til 0,36 % av brutto nasjonalinntekt (GNI) innen 2010. Så langt er resultatene forferdelige. Bistanden som andel av GNI har gått tilbake siden Gleneagles. I følge Development Initiatives utgjør forskjellen mellom lovet bistand og faktisk bistand at 15 millioner mennesker aldri ble løftet ut av fattigdom – bare på disse tre årene. Tre ganger Norges befolkning.

Dette viser hvordan mediesamfunnets øyeblikksaktivisme ikke er riktig medisin for å skape varige endringer. Prosjekter som Live 8 og fokuset på det mediale stimulerer til kortsiktige symbolske handlinger, og hvis det er noe bistandspolitikken har vært plaget av i alle tider er det kortsiktighet og symbolpolitikk.

Dessverre ser fremtiden enda mørkere ut. Finanskrisen kommer til å gjøre det enda vanskeligere å prioritere verdens urettferdighet foran skatteletter til middelklassen i verdens aller rikeste land. Krisen endrer konkurransesituasjonen blant partiene såpass at for lite nasjonalisme kan bety slutten på regjeringsperioden din. I tillegg til dette problemet blir 0,25 prosent av BNI et mindre beløp i kroner og øre etterhvert som resesjoner setter inn, og private utenlandsinvesteringer i u‐​land vil bli kraftig redusert. Likevel er det knapt et oppslag eller notis om konsekvensene av finanskrisen for de som kan tape alt.

Så mye bedre det hadde vært hvis avtaler som Gleneagles kunne ha inngått i et skikkelig, globalt system for opprettholdelse av kontrakter. En forening av nasjoner, for eksempel, med mekanismer som tvang selv de største og rikeste til å følge sine vedtak. Har vi noe sånt?

Bilaterale og mellomnasjonale systemer som G8 er en del av problemet, fordi de får så mye oppmerksomhet at de fungerer som fluepapir på symbolpolitikk. Nei, vil man inngå forpliktende avtaler, så det skje gjennom FNs organer, og FN må styrkes til de er i stand til å opprettholde avtalenes innhold.

Via From poverty to power.

Statsbudsjettet: Bli kjent med partiet ditt

I disse dager kommer opposisjonens alternative statsbudsjett. Jeg bruker å lese kuttforslagene, fordi de er temmelig avslørende for partiet. Hvilke områder er det greit å ofre for å få til fanesakene? I dag skal vi ta for oss Høyres alternative statsbudsjett.

Økt moms på mat med 2 %
Dette forslaget er et resultat av Høyres workshop «Dooh Nibor: Hvordan ta fra de fattige og gi til de rike». Jo – man øker avgiftene på varer som fattig og rik bruker omtrent like mange kroner på! Det var lurt!1

Nå. Jeg kunne forstått dette tiltaket hvis poenget var å redusere antallet momssatser for å gjøre det enklere for bedrifter. Men det er ikke tilfelle. Her snakker vi om et rent inndekningsforslag, med en sosial profil som bare er et konservativt parti verdig.2

12 mrd. mindre til bistand3
Høyre har viktige ting å finansiere. Alvorlige og kritiske problemer som må løses. For eksempel trengs det et kapitaltilskudd til friskoler. 200 millioner til skattelette for aksjeverdsettelse i bedrifter. 600 millioner for å fjerne utslippsavgiften for cruise‐ og fiskebåter. Da må noe ofres. Høyre foreslår: sultende barn i sør.

660 mill. mindre til barnehager
Ved å gjøre barnehagen 2 200 kr dyrere per år, blir etterspørselen etter barnehageplasser mindre. Dermed slipper man å bygge like mange barnehager. Dobbel bonus for Høyre! Ikke nok med at Kvinden kan komme seg tilbake til Køkenbænken, men man får penger til Skattelætter på toppen!

100 mill. fra flyktninger
Når man har etablert et image som omvendt Robin Hood, er det viktig å følge opp. Disse 100 millionene skal hentes inn ved at familiemedlemmet i Norge skal betale mer for familiegjenforening. Slik at vi sørger for at bare rike familier kommer til Norge. De trenger det kanskje ikke, men de er penere i tøyet.

Mindre frukt og grønt til barna
Den som spiser pølsemat og kjøttmat hele dagen
Han blir så kulerund og søt og stemmer kun med magen

Barn må slutte med grønnsaker snarest – ellers blir de nok tre‐​klemmende hippie‐​kommunister hele gjengen!

  1. Hvis dette ble vanskelig for deg, skal jeg prøve å forklare. De fleste bruker omtrent like mange kroner på mat. Selv om det er klare forskjeller på rikfolk og fattigfolk også her, er ikke forskjellen like stor. Folk som tjener 600.000 bruker ikke tre ganger så mye på mat som de som tjener 200.000. Det betyr at fattige bruker en prosentvis mye større andel av inntekten sin på mat. Når man øker skatten på mat, betyr det (prosentvis) en mye større skatteøkning for fattige enn for rike. []
  2. Og så skal det nevnes at de rød‐​grønne økte matmomsen i fjorårets statsbudsjett, noe som selvsagt er usosialt det også. Men når Høyre argumenterer for forslaget sitt med at «regjeringen gjorde det i fjor», blir det for dumt. Det hjelper vel knapt de som blir utsatt for begge disse skatteøkningene. []
  3. Eller som Høyre sier det: Mer til bistand, bare at det er en milliard mindre enn det regjeringen foreslår. Det er merkelig at alle de andre tallene i det alternative statsbudsjettet tar utgangspunkt i regjeringens forslag til statbudsjett, mens man akkurat på dette punktet velger å ta utgangspunkt i fjorårets budsjett. []

Vinden snur?

Det har blitt populært å kritisere bistand de siste årene. Folk som William Easterly har skrevet bøker om hvor mislykket bistand har vært, og argumentert for at det som trengs er marketifisering. I stedet for å gi folk mat, medisiner og malarianett, bør man gjøre folk i stand til å kjøpe det – om så ved å gi dem pengene å kjøpe det for. Social marketing går ut på å la lokale entreprenører selge subsidierte malarianett og kondomer i stedet for å dele dem ut.

Nå viser det seg at det ikke virker.

Det er jo litt overraskende at økonomer seriøst har argumentert for at malarianett skulle bli mer utbredt hvis prisen ble høyere. Dette strider så åpenbart mot vanlig tilbud‐​etterspørseltankegang at man i ettertid kan lure på hva de tenkte med. Lommeboka, kanskje?

Mimirs feilslutninger

Mimir Kristjansson, leder av RU, er glad i å komme på P3. Derfor skrev han at OD er teit, på OD‐​dagen.

Innlegget hans er gjennomsyra av feilslutninger. Her er de viktigste:

  • Mimir skiller ikke mellom å skildre lidelser og å velge side i en konflikt. Han mener ODs materiell tar stilling til konflikten fordi det beskrives overgrep fra maoistgeriljaens side. Men det er ingen logisk nødvendighet å støtte regjeringshæren, selv om maoistgeriljaen begår overgrep. Hele poenget er nettopp at OD ikke velger side i konflikten.

    Dette skillet er vanskelig for mange, for eksempel de som mener at terrorisme aldri må forstås. Det skyldes en tro på at dersom man forstår noens lidelse og årsaker, vil man automatisk være enig med dem. Det grunnleggende problemet for slike mennesker er at de er så usikre på sine egne standpunkter at de må forenkle verden. Jeg støtter maoistene – derfor har maoistene aldri gjort noe galt. Jeg støtter kampen mot terrorisme, derfor er terroristene drevet av ondskap.

  • Mimir beskriver «Helselag til Nepal» sin vinkling som «mer nøytral» enn Operasjon Dagsverks. Ettersom Operasjon Dagsverk bestemt ikke velger side i konflikten, er det umulig å være mer nøytral. Det er godt mulig Helselag til Nepal er nøytrale de også, men det har jeg på langt nær så god dokumentasjon for som jeg har i et prosjekt som har gått gjennom Operasjon Dagsverks søknadsmølle. Som VamPus påpeker er Helselagets tillitsvalgte RUere og RVere, og flere AKPere støtter opp rundt prosjektet. Noe sier meg at de foretrekker maoistene, og følgelig ikke er like nøytrale. Jeg er likevel åpen for at denne slutningen er gal – problemet er jo nettopp at jeg ikke vet noe som helst om dem.
  • Mimir skiller ikke mellom å beskrive en parts overgrep og å støtte den andre parten. Jeg er ikke nazist selv om jeg beskriver bombingen av Hamburg under andre verdenskrig som et forferdelig brudd på god krigsetikk. Jeg er ikke sionist selv om jeg mener at folk (flest) i nord‐​Israel ikke fortjente å dø av Katusja‐​raketter.
  • Mimir skiller ikke mellom kampanjens politikk og individuelle bidrag. Bidragene i ODs materiell er ment å skape ettertanke og provosere frem diskusjon. Hvorfor skal man ikke beskrive overgrep i materiellet? Poenget med materiellet er å få elever til å ta stilling til om de ønsker å jobbe på OD‐​dagen for dette formålet.
  • Mimir blander bistand med nødhjelp. Det er kanskje riktig at først og fremst maoistkontrollerte deler av Nepal trenger nødhjelp (jf. Helselag til Nepal). De opprørskontrollerte områdene har naturligvis dårligere tilgang til de regjeringskontrollerte sykehusene. Men OD driver ikke med nødhjelp. OD driver med langsiktig bistand til Nepalesisk ungdom – både maoister, regjeringsvennlige og den store majoriteten: de nøytrale. Å gi OD‐​pengene til nødhjelp er derfor å lure arbeidsgiverne, og klart i strid med ODs idé og grunnsyn. Hvis du vil gi nødhjelp, får du gjøre det utenom OD‐​dagen.

Alt i alt mener jeg at Mimir bør unnskylde seg overfor Operasjon Dagsverk. OD er vant til kritikk fra FpU og Unge Høyre, og har stort sett gitt opp å få disse til å oppføre seg som folk. Men fra Rød Ungdom skulle man kunne forvente mer redelighet. Langsiktig bistand og fredsskapning gjennom utdanning er en grunnleggende solidarisk idé som venstresida burde forfekte. Men selv AKPs ungdom ser ut til å ofre solidariteten til fordel for revolusjonsromantikken.

[En parentes til slutt: Jeg er på alle måter enige med RU i at det nepalesiske kongedømmet er et ubrukelig styre som har undertrykt sitt folk. Jeg vet også at den maoistiske geriljaen er illiberale og militaristiske, men har i alle fall et uttalt ønske om demokratisering. Jeg tror den beste strategien for en demokratisering av Nepal er å støtte motstandskampen som en legitim motstandskamp, men være ekstremt kritiske overfor geriljaens fremferd og stille klare krav til at demokratiseringen gjennomføres og videreføres etter at maoistene vinner det første valget. Hvis ikke blir Nepal et nytt Kambodsja.]

Oppdatering: Her er noen sitater fra temaheftet som anklages for å være dårlig balansert:

Bildet til høyre viser døde maoistsoldater etter et angrep på basen ved Khara, Rukum. Offisielle tall sier at 30 maoistsoldater og flere fra regjeringshæren ble drept. Blant de drepte var de fleste mellom 9 og 16 år. Etter at kong Gyanendra oppløste nasjonalforsamlingen, økte angrepene fra begge sider kraftig, med sivilbefolkningen midt i skuddlinjen.

Det er mange grunner til maoistopprøret, men noe av forklaringen finnes i landets store fattigdom og de store ulikhetene mellom folk.

Barnedrap, proudly presented by the U.S.

Jeg hadde ikke tenkt å blogge mer i dag, men blir man provosert… Israel er lei av sine altfor ineffektive bomber (de har bare drept 10 ganger så mange libanesere som omkomne israelere), og ber derfor sin sugar daddy om noen klasebomber. (Original kilde er NY Times).

Jeg skal ikke gå inn på klasebombediskusjonen, men vil gjerne oppsummere kort: Klasebomber er effektive fordi du ikke trenger å treffe så bra: de ødelegger i mils omkrets. I tillegg har klasebomber en viss mengde blindgjengere – småbomber som ikke eksploderer. Disse ligner på leker, og fungerer omtrent som miner. En klasebombe dreper i mange år fremover, rammer spesielt barn, og gjør jordlapper livsfarlige og ubrukelige til matdyrking. Med andre ord et strålende redskap for statsterrorisme. (Kilde på alt dette er enkel å finne. Prøv Wikipedia.)

Israel mottar hvert år 3 milliarder dollar i direkte overføringer per år fra USA, noe som utgjør 20 % av USAs bistandsbudsjett. Totalt har de mottatt 140 milliarder dollar (2003‐​dollar). Støtten er altså på over 500 dollar per capita per år, noe som ville vært mye selv for et fattig land (Mearsheimer/​Walt 2006:2). Israel er ikke et fattig land. BNP per capita er 4 ganger større enn Libanon (UNDP). Israel er faktisk det 23. mest utviklede landet i verden, i følge FNs utviklingsindex HDI (UNDP). Til sammenligning ligger Libanon på 89. og de palestinske selvstyreområdene på 103. plass. Landene som ligger rundt Israel på HDI‐​rankingen er Tyskland (20.), Spania (21.), Hong Kong (22.) og Hellas (24.). I BNP per innbygger er Israels nærmeste naboer Bahamas og Brunei. Ikke overraskende mottar disse andre landene lite bistand.

I tillegg får Israel tilgang på etterretning og teknologi ingen andre allierte får se. De har også mottatt over 3 milliarder dollar fra USA i forskningsmidler for å utvikle våpensystemer (Mearsheimer/​Walt 2006:3).

I artikkelen av Mearsheimer og Walt som jeg her siterer, tar de for seg spørsmålet hvorfor USA gjør dette. Det ser ikke ut til å være i amerikansk interesse å gjøre dette. Det skaper stor motstand mot USA blant arabiske land, og terroren Israel bekjemper (Hamas, Hezbollah) truer ikke USA nevneverdig.

Nuvel. Hvis du var i tvil om USA egentlig kunne påvirke konflikten, bør den nå være blåst bort.

Kilder:

  • Mearsheimer/​Walt: «The Israel Lobby and US Foreign Policy». London Review of Books, mars 2006. Også tilgjengelig fra Harvards nettsider.
  • UNDP: UN Human Development Reports. http://hdr.undp.org