Kongen og Keshvari

Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann Mazyar Keshvari tok kjapt ordet for å styre forståelsen av hvem som vant asylbarnforhandlingene:

Sett i ettertid var [det at en håndfull familier får komme tilbake] en svært lav pris å betale for de betydelige endringene vi har fått i denne avtalen.

Og videre:

For resultatene av Frps politikk er at Norge hadde en nedgang på antall asylsøkere i 2014, mens resten av Europa hadde en betydelig økning.

Dette er Frp på sitt beste, målt i effektiv kommunikasjon. Tonen er direkte uanstendig sett fra de fleste partier, og velgeres, ståsted. Han kaller en eventuell hjemkomst for Shaimaa fra Jemen for en «pris å betale», og skryter av at Norge tar imot færre asylsøkere enn før midt i Syria‐​krig og store flyktningbølger.

Men politisk er ikke innholdet så kontroversielt. Arbeiderpartiet var lenge mot en ny sjanse for de utsendte asylbarna (men har blitt for, nå som den uansett er her og gjelder så få). Også den forrige regjeringen tok mål av seg å redusere asyltilstrømningen. Det som er nytt med Frp bak spakene, er at de sier direkte det som tidligere har blitt pakket inn i rødgrønn vatt.

Keshvaris innlegg, og utviklingen på feltet generelt, er forøvrig et veldig godt argument for at det faktisk har noe å si hvem som sitter i regjering. Analytisk har vi en tendens til å overdrive betydningen av samarbeidsavtaler, plattformer, stortingsvedtak og lovverk. Men det er til syvende og sist ministeren som tar beslutninger og tolker avtaler.

Men jeg er ikke sikker på at Erna Solberg gjør lurt i å la Frp fortsette å tolke avtalene med KrF og Venstre så fritt som de har gjort. Så langt har Anundsen bare såvidt brutt avtalens tekst. Når Knut Arild Hareide snakket om at han hadde fått til mer på noen dager enn det SV klarte på åtte år i regjering, vitnet det imidlertid om at KrF faktisk trodde de hadde lært en gammel Frp‐​hund nye triks. Men nå må det  herske en uggen følelse i KrF og Venstre om at avtalens ånd har blitt forlagt i Nydalen.

Et hullete amnesti

pk stortinget

Ifølge rapportene inneholder samarbeidsavtalen mellom Høye, Frp, KrF og Venstre et «amnesti for asylbarna». Men det er en sannhet med store modifikasjoner.

Formuleringen i avtalen er at det lages en løsning for barn, og deres familier, dersom de tilfredsstiller følgende krav:

  • Det er tre år siden de søkte asyl
  • Foreldrene har bidratt til avklaring av ID
  • De må komme fra et land med returavtale
  • Returavtalen må ha trådt i kraft etter at familien søkte asyl

asylbarn

De siste to punktene utelukker svært mange asylsøkere. Jeg sitter ikke på en oversikt over asylbarna, men hvis vi kan anta at de stort sett kommer fra de samme landene som andre asylsøkere, er det først og fremst barn fra Irak, Etiopia og Eritrea og Afghanistan som vil nyte godt av denne ordningen. Men igjen: det forutsetter altså at de har kommet hit før returavtalen trådte i kraft, som er 2005 for Afghanistans vedkommend, og 2009 i Irak.

Igjen: det er vanskelig for meg å si nøyaktig hvor mange barn som vil omfattes av ordningen. Men det ser ut for meg som om det vil være et mindretall. Spørsmålet er om sentrumspartiene har latt seg lure, eller om de har forsøkt å lure oss andre. Det er for positivt å kalle dette et amnesti for asylbarna.

Uansett er det stadig, som Knut Arild Hareide sa, mer enn man har oppnådd på åtte år med en rødgrønn regjering.

Videre lesing:

Posisjonering

Cog's a'turnin' av James Clayton. Creative Commons BY-NC-SA
Cog’s a’turnin› av James Clayton. Creative Commons BY‐​NC‐​SA

La oss si at jeg jobber for Systemet. Ikke det svenske vinmonopolet, men noe Stort og Statsbærende. Og la oss videre si at jeg er veldig uenig med noe Systemet driver med, for eksempel deportering av barn med lommelykter og ruteknusing i nattens mulm og mørke. Hvor går grensa for når jeg er moralsk ansvarlig selv om jeg jobber mot deporteringen internt i Systemet?

Spørsmålet har vakt en litt opphetet debatt på Twitter, som du kan se et eksempel på under. Det finnes naturligvis ikke noe fasitsvar, og jeg mener ikke dette er enkelt. I begge ender av skalaen har vi greie, moralske intuisjoner. I det ene hjørnet: Nürnbergforsvaret, altså at jeg ikke er ansvarlig for, la oss si, utryddelse av jøder fordi jeg bare fulgte ordre (og privat var mot), holder ikke. I det andre hjørnet: trikkesjåføren som en dag hadde Kongen som passasjer kan ikke holdes ansvarlig for Regjeringens politikk på dette grunnlaget, selv om han i og for seg la til rette for at Kongen kom seg i Statsråd.

Når jeg skriver at jeg blir sint, er det bare en gjengivelse av en følelse. For meg er det provoserende når folk som jobbet for å få stemmer til Arbeiderpartiet i 2009 opplever seg selv som de «fremste forkjemperne» for en rausere asylpolitikk. Det er en dissonans mellom disse to standpunktene som må avklares.

For å sitere Grete Faremo, av alle mennesker: «[Innvandringspolitikk] er et område av politikken hvor vi må måle innholdet opp mot vårt moralske verdikompass.»

Vi tar for gitt at Ap har en meget streng asylpolitikk, og at denne var programfestet i 2009 slik den var i 2005 og er i 2013. Videre tar vi forkjemperne på ordet: de ønsker ikke at asylbarna blir sendt ut. Videre er realitetene slik at balansen mellom partiene i regjering i praksis vil avgjøre saken: i den nåværende regjeringen i praksis SVs størrelse relativt til de andre partiene; i andre konstellasjoner KrF og Venstres størrelse.

Hva er da rasjonalet bak å drive valgkamp for Ap?

Det eneste mulige er at de mener andre saker er viktigere og at Ap er bedre på disse sakene. Og det er jo, naturligvis, lov å mene. Men det er her dissonansen dukker opp. Er plutselig ikke denne saken så viktig? Men dette er jo folkene som definerer seg som selve asylopposisjonen, de som står i front?

Og hadde det enda vært slik at det er snakk om bare denne saken. Men er det ikke snarer slik at disse menneskene en generell venstreopposisjon i Arbeiderpartiet: på klima, på Lofoten/​Vesterålen, på asyl, på fredspolitikk?

Er det da slik at alle sakene de brenner for er mindre viktig enn Systemet? Eller kan det være at de rett og slett har latt seg fange inn i den behagelige rollen som intern kritiker: inne i varmen, men med carte blanche til å unndra seg ansvar for de negative følgene av sitt engasjement?

Den samme rausheten til å tilgi slik dissonans vises ikke Ketil Solvik‐​Olsen, som ufortrødent frontet Fremskrittspartiet som et klimaparti mot bedre vitende. Det bør heller ikke hylles som et modig forsøk på å omvende Frp fra fornektelse til progressivt miljøparti. Det bør snarere forstås som en utidig, snedig dobbeltkommunikasjon, der formålet er å vekselvis kunne vise til Solvik‐​Olsens anstendighet som alibi for at Frp tar klima på alvor, og deretter kunne benekte at det er nødvendig å gjøre noe for å lokke til seg nye velgere.

Det ville jo vært uheldig, både moralsk og pragmatisk, for de ekte asyl‐, klima‐, miljø‐, Lofoten‐ og fredsforkjemperne i Arbeiderpartiet om de i virkeligheten tjente denne hensikten.

I pose og sekk

Mens to tredeler ønsker seg en fortsatt streng asylpolitikk, ønsker også to tredeler at asylbarna skal få bli. Dette kan vel grunne i en viss forvirring hos folk flest. Snakker man om asylsøkere, er det gjerne den kriminelle dopselgeren som ligger fremst i pannelappen. Snakker vi derimot om asylbarn, er det helt andre bilder som kommer frem.

Og for å ha det sagt: det er nok det siste bildet som er mest representativt.

I disse dager bedriver statsministerens kontor en massiv tåkeleggingsoperasjon. Her er noen av påstandene som har kommet bare denne uka, lett parafrasert:

  • Dersom man mener at barn skal få forbli i det samfunnet de er vokst opp er man «ikke rasjonell», men «drevet av følelser».
  • Lar vi barn få bli i landet, vil det føre til en massiv vekst i asylsøkere.
  • Stortinget har aldri ment at hensynet til barns beste, slik det fremgår i både utlendingsloven og barnekonvensjonen, faktisk skulle innebære at barn fikk bli.
  • Erfaringene med å la barn født i landet bli er dårlige.
  • Norge har en liberal politikk på dette området.

Alt dette er upresist, sveipende, og i hovedsak galt. En rasjonalitet som setter hensynet til vår egen rikdom foran hensynet til at uskyldige, velintegrerte barn få beholde venner, nettverk og muligheter i livet, er ikke en rasjonalitet jeg vil beholde eller hevde er særlig rasjonell for menneskheten. Sverige og USA er eksempler på land som har regler for naturalisering av barn; 3 år i Sverige, fra fødselsøyeblikket i USA. Ingen av disse har kollapset under presset av asylsøkere. Stortinget mente faktisk noe med å sette barnekonvensjonen øverst, og reglene har blitt praktisert mer i tråd med dette frem til regjeringen selv strammet inn i 2006.

Men det er  i seg selv bare detaljer. Jeg savner den positive argumentasjonen for hvorfor dette er riktig praksis. Stort sett hører vi bare Stoltenberg og Lønseth begrunne hvorfor det kan finnes en juridisk åpning for å gjøre det de gjør. Men det er mye som er lovlig vi likevel ikke gjør. Hvor er den moralske begrunnelsen? Hvor er etikken? Hva er det som gjør dette til riktig avgjørelse, ikke bare en lovlig?

Det kan være grunn til å spørre seg om når den etnosentriske nasjonalismen ble så prinsipielt og filosofisk udiskutabel  i norsk politikk. Hvis det er slik at barn født og oppvokst i Norge ikke har noen rett til å bli her, hvordan begrunner vi det? Hva er forskjellen på deres rett og vår rett? De to alternativene vi har ser ut til å være arvesynd (at foreldrenes feil smitter på barna) og etnonasjonalisme, altså at Norge i utgangspunktet er forbeholdt folk med en bestemt stamtavle.

Bare religiøse ekstremister og noen få cranks fra den raseteoretiske pseudovitenskapen forsvarer disse prinsippene i dag. Likevel har vi en politikk som følger disse blindt.

Den logiske konsekvensen av prinsippene vi i hovedsak deler om menneskets likeverd, det moralsk irrelevante ved etnisk bakgrunn, barns uskyld, og det at Norge ikke er en etnisk konfigurert stat, men en territorialnasjon, peker mot en åpenbar konklusjon: er du født i Norge, bør du ha rett til norsk statsborgerskap. Slik er det i USA. Det er på tide å slå fra oss restene av nasjonalsjåvinismen.