Kongen og Keshvari

Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann Mazyar Keshvari tok kjapt ordet for å styre forståelsen av hvem som vant asylbarnforhandlingene:

Sett i ettertid var [det at en håndfull familier får komme tilbake] en svært lav pris å betale for de betydelige endringene vi har fått i denne avtalen.

Og videre:

For resultatene av Frps politikk er at Norge hadde en nedgang på antall asylsøkere i 2014, mens resten av Europa hadde en betydelig økning.

Dette er Frp på sitt beste, målt i effektiv kommunikasjon. Tonen er direkte uanstendig sett fra de fleste partier, og velgeres, ståsted. Han kaller en eventuell hjemkomst for Shaimaa fra Jemen for en «pris å betale», og skryter av at Norge tar imot færre asylsøkere enn før midt i Syria‐​krig og store flyktningbølger.

Men politisk er ikke innholdet så kontroversielt. Arbeiderpartiet var lenge mot en ny sjanse for de utsendte asylbarna (men har blitt for, nå som den uansett er her og gjelder så få). Også den forrige regjeringen tok mål av seg å redusere asyltilstrømningen. Det som er nytt med Frp bak spakene, er at de sier direkte det som tidligere har blitt pakket inn i rødgrønn vatt.

Keshvaris innlegg, og utviklingen på feltet generelt, er forøvrig et veldig godt argument for at det faktisk har noe å si hvem som sitter i regjering. Analytisk har vi en tendens til å overdrive betydningen av samarbeidsavtaler, plattformer, stortingsvedtak og lovverk. Men det er til syvende og sist ministeren som tar beslutninger og tolker avtaler.

Men jeg er ikke sikker på at Erna Solberg gjør lurt i å la Frp fortsette å tolke avtalene med KrF og Venstre så fritt som de har gjort. Så langt har Anundsen bare såvidt brutt avtalens tekst. Når Knut Arild Hareide snakket om at han hadde fått til mer på noen dager enn det SV klarte på åtte år i regjering, vitnet det imidlertid om at KrF faktisk trodde de hadde lært en gammel Frp‐​hund nye triks. Men nå må det  herske en uggen følelse i KrF og Venstre om at avtalens ånd har blitt forlagt i Nydalen.

Den frimodige Edward S. fra Fort Meade

Creative Commons av UMTAD
Creative Commons av UMTAD

Edward S. dro til Asylinstituttet tidlig denne julimorgenen. Han hadde antatt at han ville kjenne igjen bygningen på lang avstand. S. hadde blitt fortalt at instituttet var holdt i hevd gjennom en særlig streng praksis overfor lykkejegere. Han var blitt fortalt at instituttet holdt til i Nansens gate, men da han kom dit fant han at gaten bestod av lite annet enn monotone, grå flater; høye blokker av leiligheter bebodd av fattige.

S. beveget seg hurtig gjennom gaten, før han til sist kom frem til Instituttet. Uten å vite hvor han skulle gå inn, ble han stående i forgården. Til sist bestemte han seg for å lete i den første trappeoppgangen. Han gikk fra rom til rom i alle etasjene, uten å finne hvor han kunne gå for å få avgjort sin sak. Brått kom han inn i riktig rom.

Det middelstore rommet var fylt med en blandet folkemengde – ingen merket seg ved personen som akkurat entret. Hadde det ikke vært for at de fleste av mennene som stod omkring på gulvet var kledd i gamle, formelle, sorte kapper, ville S. antatt at det hele dreide seg om et politisk folkemøte.

På et podium satt atter en mann i kappe, og da han så S. trakk han frem et lommeur. «Du skulle vært her for en time og fem minutter siden.» Det var tydelig at de øvrige sortkledte tok dette faktum meget alvorlig: det summet og tsk‐​et i salen da mannen gjentok sin konstatering, særlig på rommets høyre side.

«Vel, kanskje har jeg kommet sent, men jeg er her nå», sa S, og den venstre siden av rommet brøt ut i stormende applaus.

«Ja», sa mannen på podiet, «men nå er det ikke lenger krevet av meg at jeg skal høre din sak. Nuvel. Du er altså en spion?»

«Nei, jeg er en ytringsfrihetsforkjemper», svarte S., og en høylytt latter brøt ut på venstre side. S. var oppløftet, selv om den høyre siden stod i absolutt taushet. «Det som har skjedd med meg», fortsatte S., «er ikke et isolert tilfelle, men et symptom på en prosess som hender mange. Og det er på deres vegne jeg stiller opp her i dag.»

Plutselig oppdaget S. at de to halvdelene av forsamlingen alle sammen bar den samme kraven. De var deler av den samme institusjonen; deres inndeling i fraksjoner var kun for å lokke ham til en overærlighet. S. beveget seg mot døra.

Mens S. løp ut fra salen kunne han høre forsamlingen igjen summe og surre, mens delegatene trolig begynte å diskutere hendelsene i møtet med tanke på å gjøre en akademisk studie av dem.

Denne artikkelen ble trykket i Morgenbladet 5. juli 2013.

Forbanna omtanke

sirga tridimensional - marzo 2006
Creative Commons License photo credit: pedrobea

Kristin Halvorsen markerte en ny æra for SVs asylpolitikk i gårdagens åpningstale. Hun ville at partiet skulle slutte å fremstå som naivt, og heller «vise frem helheten» i integreringspolitikken. Å «vise frem helheten» er kodespråk; det betyr at hun skal markere tydeligere at ikke alle kan få bli. Hun argumenterte for at dette ville gjøre det lettere for de tillitsvalgte der ute i landet, som nå skulle slippe å bli stemplet som naive.

Dette talepunktet stod ikke i manus, og landsmøtet møtte det med rungende taushet. Halvorsen har teft for slike signaler, og lagde en tolkning selv: «Ja, den trenger dere litt tid å tygge på, skjønner jeg.» Spørsmålet er om de spytter ut eller svelger etter endt tygging.

Vi fikk en indikasjon senere samme kveld. SVs ordførerkandidat i Oslo, Marianne Borgen, banker løs på den elendige og stemoderlige behandlingen av asylbarn i Norge. Applausen etterpå er rungende. Kontrasten er slående, for å si det mildt.

Marianne Borgen er en personifisering av SVs sjel. Hun viser hensyn og omtanke for utsatte grupper, og kombinerer denne omtanken med å bli forbanna. I SVs form har sosialisme blitt til nettopp dette: forbanna omtanke.

Kristin Halvorsen har naturligvis rett i at SV, når de med sine forbannede omtanke feller tårer over asylbarn, blir oppfattet som naive og grenseløse. Det er naturligvis ergerlig at ikke mer enn 8–9 % av Norges befolkning mener at behandlingen av de svakeste blant oss er viktig nok til å stemme på SV (eller Venstre eller Rødt). Men det er veldig vanskelig å se at SV skulle ha mer å tjene på å gå bort fra denne politikken.

Erfaringene fra den svenske rødgrønne koalisjonen, eller skal vi si kollisjonen, var at partiene tapte både individuelt og samlet på den. De lagde felles valgkamp ut fra et veldig lite felles multiplum. Dermed oppstod det, som Vänsterns Lars Ohly fortalte SVs landsmøte i går, en situasjon der til og med Vänstern konkurrerte om skattekutt. Men venstresida kan ikke vinne et race om skattekutt. Man kan bare vinne et race om velferd.

Skal en rødgrønn koalisjon lykkes videre, må de samle stemmene fra alle de som kunne tenke seg å stemme på venstresida. Men i tillegg til dette må de mobilisere nye velgere til å stemme og nye tillitsvalgte til å gjøre en innsats. Da må de rødgrønne vise frem alle mulige fasetter av venstresida. Nærsynt, selvopptatt arbeids‐ og inntektssosialisme tar sosialdemokratene seg av. SVs nisje er vidsynt, omtenksom og forbanna sosialisme. Da må ikke Kristin Halvorsens linje få gjennomslag.

Justisdepartement på dypt vann

Dette er saken: Statsministeren opplyser Stortinget om at utlendingsloven er utformet slik at sterk tilknytning til riket oppnådd gjennom ulovlig opphold ikke skal telle. Jurister fjern og nær reagerer; dette er jo rett og slett ikke riktig. Til slutt svarer det kongelige justisdepartement, representert ved den allestedsnærværende Pål Lønseth:

«Ved utlendingsmyndighetenes vurdering av «særlig tilknytning til riket», er … utgangspunktet at tilknytning basert på ulovlig opphold ikke kan begrunne at det gis tillatelse, jf. utlendingsloven § 38 fjerde ledd bokstav d om at det ved vurderingen skal legges vekt på hensynet til respekten for lovens øvrige regler. Det kan også nevnes at det i vurderingen av «utlendingens tilknytning til riket» i forbindelse med utvisning, skal utlendingens ulovlige opphold tillegges liten eller ingen vekt ved spørsmål om utvisningen er forholdsmessig, jf. rundskriv RS 2010‐​024.»

Det som skal bevises er altså at ulovlig oppholdstid ikke skal telle. Lønseth viser først til en paragraf i loven som sier at det også skal legges vekt på noe annet, før han går hen til å søke støtte i et rundskriv sendt fra UDI‐​ledelsen til UDIs byråkrater.

Et internt rundskriv i et direktorat. Det er tynn is, det. Prøv å ta med det som rettskilde i masteroppgaven din, og se karakterene dale ned i skjul.

I virkeligheten er det aldri lagt inn noen begrensning av den typen Stoltenberg lot som. Loven tar utgangspunkt i at sterke menneskelige hensyn trumfer formelle regler, nettopp fordi det er snakk om sterke menneskelige hensyn. Det betyr ikke at alle som har oppholdt seg ulovlig har rett til å bli etter denne loven, men det betyr at man har full anledning til å ta hensyn til oppholdstid også under ulovlig opphold, for eksempel i saker der asylsøkeren har kommet til Norge som ung og vært i en situasjon der det er veldig vanskelig å gå til politiet uten å sette sine foreldre i livsfare.

Og det er nettopp denne anledningen til å bruke regelverket på en annen måte Stoltenberg benekter at finnes. Det skyldes enten uvitenhet eller løgnaktighet.

Disclaimer: IANAL – I am not a lawyer.

Maria Amelie og politisk filosofi

Det er tydeligvis hardt å svelge for enkelte at UDI og UNE ikke er en maskin som gjør korrekte vedtak og som aldri gjør politiske vurderinger. Realiteten er at de gjør det, og erinstruert til å gjøre det. På et fundamentalt nivå kollapser selv jus inn i politikk. Å hevde at rettsstatsprinsippene krever at vi aldri plager statsråder og regjeringer med enkeltsaker, er å sette høyesterett og jusen over Stortinget. Det lukter vokterråd og Iran. Det lager kanskje rot i flytskjemaene for saksbehandling som man lærte på skolen, men jeg vil mye heller leve i et samfunn som kan respondere menneskelig enn ett som sikrer nøyaktig lik behandling av alle saker.

Et underlig, men typisk, eksempel er Vampus› «Hylekoret og lykkejegeren». Mener hun at alle vi som ønsker en mer liberal asylpolitikk, men aldri slipper til i media, skulle holdt kjeft i Maria Amelie‐​saken av respekt for at alle bør få akkurat like lite oppmerksomhet? Ikke det? Nei, hvem er det som gjør noe feil da?

Men det er umulig å få til en seriøs debatt om innvandring, flyktninge‐ og asylpolitikk i Norge. Både de innvandringsfiendtlige og de innvandringsnaive har sett seg tjent med å koke sammen begrepene slik at de enten kan stemple alle som kriminelle voldsmenn på den ene siden eller som uskyldige ofre for et umenneskelig system på den andre siden.

Selvsagt er det norsk asylpolitikk som står på tiltalebenken. Og selvsagt er det sant at folk er for en streng asylpolitikk, fordi de har et bilde av asylsøkere som lystkriminelle lykkejeger‐​voldtektsmenn. Å presentere virkelige asylsaker i media har alltid gitt den samme responsen: folk støtter asylsøkerne i langt større grad når de faktisk kjenner saken deres, barna deres, håpene deres, saken deres.

Dermed blir strategien åpenbar for oss humanister: vi må vise enkeltskjebnene og nekte plent på at politikk skal få lov å utformes på et abstrakt plan uten hensyn til disse skjebnene. Maria Amelie er bare ett av mange eksempler som kunne og burde vært trukket frem, men vi styrer som kjent ikke media. Det er lettere å få oppmerksomhet når overskriften kan være «årets nordmann deporteres». Men på hvilken måte hadde andre asylsøkere tjent på at vi lot være å trekke frem Marias sak? Snarere er det slik at deres eneste håp er at vi klarer å trekke frem noen slike saker for å endre regelverket.

Det ligger et semi‐​interessant dilemma i dette med at asylsøknader strengt tatt er et juridisk spørsmål. Men det er en lov som spesifikt krever at nemnda skal ta hensyn til innvandringspolitikk. Innvandringspolitikk kan ikke annet enn å la seg påvirke av folkemeningen. Ergo skal UDI og UNE faktisk, via indirekte kanaler, ta hensyn til hva politikerne mener om asyl. Det gjør det i hvert fall åpenbart at demokratiske kanaler for å påvirke asylsøknader er helt legitime virkemidler.

På toppen av det hele setter saker som denne presedens for lignende saker. Det beste vi kunne gjøre for de tusener som sluses gjennom Trandum var derfor å demonstrere for Maria Amelie. Derfor er ikke Maria Amelie en enkeltsak. Det å dra hennes og andres skjebner frem i lyset er ikke bare for å eksemplifisere konsekvensene av en hjerterå politikk, men også for å tvinge de ansvarlige for vedtakene – politikerne – til å ta stilling. Det er disse reaksjonene som utgjør signalene byråkratene styrer etter.

Jeg kan ikke forstå noe annet enn at dette ligner idealet for et parlamentarisk demokrati. Folkevalgte har ultimat kontroll over statens maktmidler, men folkevalgte kontrolleres også av folk, selv etter at de er valgt. Media drar frem enkeltskjebner for å sette søkelyset på konsekvensene av statens maktbruk.

Og forøvrig foregår det masse aksjonisme, besøkstjenester og sosial støtte til Trandum og andre asylmottak – uten at jeg skal ta æra for det. Men det gir media faen i, noe som vanskelig kan være aksjonistenes feil.