Brekk et F‐​16

Breaking Bad av Flood. CC-BY-NC-ND
Breaking Bad av Flood. CC‐​BY‐​NC‐​ND

Jeg mener du bør være pasifist. La meg forklare.

Vi må rydde litt begreper først. Gjennom årenes løp har følelsesladde, nasjonalistiske ideer farget vår forståelse av begrepet. Pasifisme er blitt skjøvet inn i et hjørne der det blir forstått som en overbevisning, nærmest på linje med en religion – en total avvisning av vold som virkemiddel. Det er ikke en slik pasifisme jeg snakker om. Jeg er totalt uinteressert i hva du ville finne på dersom barnet ditt ble forsøkt bortført eller du ble truet med kniv.

I denne artikkelen skal vi forholde oss til pasifisme på det politisk interessante planet: er det fornuftig å gå til krig, eller ei. Og da er det allerede nødvendig å ta for oss neste teoretiskeanekdotiske innvending: mener jeg at vi ikke burde forsvart oss mot den tyske invasjonen i 1940?

Jeg mener at heller ikke dette er relevant for dagens politiske bilde. Det foregår stadig invasjoner i verden, men det er bortimot utenkelig at et moderne demokrati skulle bli invadert. Og skulle så skje, er så mange ting annerledes ved et invadert demokrati kontra et angrepet eller invadert diktatur, at pasifismespørsmålet blir latterlig. For å vri på spørsmålet: som tysk statsborger i 1944, har du en moralsk plikt til å øve motstand mot invasjonen av Tyskland? Svaret er åpenbart «nei». Dagens syriske innbyggere er langt nærmere denne posisjonen enn den norske anno 1940.1

Vi skal altså snakke om pasifisme slik det er aktuelt for oss i dag: er det riktig av oss, Nato, å bruke vår militære styrke til å drive krig i andre land – i all hovedsak diktaturer eller anarkier?

Slutt på selvforsvar

Krig er ikke selvforsvar. Alternativet til krig er (nesten) aldri at enda flere vil dø dersom vi ikke kriger. I Irak er rundt 120 000 sivile døde som en følge av krigføringen. Det er ikke utenkelig at noe tilsvarende ville blitt resultatet dersom invasjonen aldri fant sted, men det er svært usannsynlig.

Irak er et ekstremt eksempel. Kan ikke militær intervensjon også være kortsiktig, effektiv støtte for å oppnå et politisk mål? Kanskje det. I Libya, som hylles som det fremste eksemplet på denne «nye bølgen» av miniinvasjoner, døde et sted mellom 10  000 og 20 000 sivile. Det er en hel norsk småby. Det er tre ganger flere sivile tap enn Norge led under hele andre verdenskrig.

De sivile døde var stort sett ikke medskyldige, selv om de var irakere, afghanere, talibanere eller baathister.

Støtte til dagens krigføring krever et heftig moralsk fundament, som forsvarer slike sivile tap. Jeg mener ikke at et slikt fundament er umulig å finne. Mitt poeng er kun at et slikt fundament er påkrevd. Det er ikke selvsagt

Spørsmålene

Personlig ville jeg neppe akseptert at noen andre enn jeg selv byttet mitt liv inn i politisk regimeendring som gevinst. Igjen: å gjøre et slikt valg på andres vegne krever helt ualminnelig sterke, moralske argumenter. I disse argumentenes sted står ofte tradisjon: vi er vant til at stater har denne retten. Men det er ikke et moralsk argument.

Jeg kan ikke forstå at det finnes noe tenkbart moralsk argument (utenom nasjonalsjåvinisme eller untermensch‐​rasisme, som begge er av moten) som kan komme frem til at dette er greit utenom utilitarisme: ideen om at nytten i dette tilfellet veier opp for kostnaden. Dermed koker spørsmålene ned til dette: vi må vise at vi rasjonelt kunne forvente, ved krigens start, at gevinsten ved invasjonen er klart større enn kostnaden.

Libya er et flott eksempel. Ingen forsvarer Gadaffi. Men det er ikke spørsmålet her. Spørsmålene er tre: for det første, var det verd 20 000 sivile liv å bytte ham ut? For det andre: med hvilken sikkerhet kunne vi vite (og kan vi vite) før vi gikk til krig at han ville bli erstattet med noe bedre på lang sikt? For det tredje: hva ville utfallet blitt, og med hvilke sannsynligheter, dersom vi valgte andre virkemidler?2

Slik virkelighetens er i dag, blir kriger nesten alltid mer blodige, mer langvarige, mer ødeleggende for sivilsamfunn og mindre etterfulgt av demokrati enn det krigenes strateger og propagandister forutsetter. Det virker svært lite sannsynlig at kostnaden ved å fortsette å forhandle frem en løsning i Irak ville blitt mer kostbar enn krigen ble.

Tilsvarende fremstår det vanskelig å tro på at en humanitær innsats som bare nærmer seg de ufattelige, astronomiske summene som har gått til militær innsats i Afghanistan, ikke ville kunnet vinne the hearts and minds vekk fra Talibans middelalderske reaksjonisme. Og selv om man ikke hadde klart det, skal vi altså fortsatt argumentere for at reduksjonen av Talibans innflytelse var verd titusener av menneskers liv.

Naiv sjåvinisme

Hvis vi faktisk var interesserte i å komme opp med et moralsk argument som legitimerte disse sivile dødsfallene, ville vi veid dette opp med de alternative måtene å oppnå forbedringer for sivilbefolkningene. Det mest åpenbare er å fjerne restriksjonene på immigrasjon. Det koster, ingen tvil om det, men det ville kostet langt mindre enn krigføringen. Ikke minst fordi det ikke ville kostet liv.

Men det blir ikke engang vurdert. Det forteller oss at det ikke ligger et utilitaristisk moralsk resonnement bak beslutningene om krigføring. Det som faktisk ligger bak er en «naiv sjåvinsime», der vi er villig til å betale med våre egne penger og andres liv for å redusere trusselen mot oss selv. Denne sjåvinismen er, i tillegg til å være sjåvinistisk, altså naiv. For den samme impulsen som reagerer på fenomener som Saddam og Taliban med et ønske om å bombe dem tilbake til steinalderen, er også en kjerneårsak til at vestlige interesser er truet over hele verden.

For Saddam, Taliban, Gaddafi og Assad – for ikke å snakke om en lang rekke av de som fortsatt er our bastards, som saudiene – er nettopp produktet av forrige bølge sjåvinisme. Denne kaldkrigssjåvinismen var ikke fullt så naiv, men vel så sjåvinistisk, og den ga bortimot ingen av de resultatene den lovet. De færreste vil vel hevde i dag at den kalde krigens logikk bidro til å stabilisere verden, etter for eksempel cubakrise, vietnamkrig og Iran‐​contras.

Disse eksemplene understreker også hva som står på spill. Cubakrisen kunne endt med sivile tap i millionklassen. Det viste seg at både amerikanerne og sovjeterne da hadde vilje til å pragmatisk velge unilateral pasifisme i disse dagene. Det kan ha vært avgjørende for at det endte godt. Men andre eksempler viser oss at en tilsvarende impuls ikke fantes når det gjaldt land langt borte. Hadde cubakrisen skjedd et annet sted en ved USAs kyst, ville den kalde krigen fått en rask oppheting.Oppsummering

Krig i dag er blodig, uforutsigbart og dreper mange sivile. Utfallsrommet for krigføring er sprikende, og erfaringen viser at man må regne med varig destabilisering av regioner der krigføring har pågått. Samtidig er ikke alternativet til krig å gjøre ingenting. Vil vi hjelpe sivilbefolkningen, er ofte det enkleste å sørge for at de kan flytte seg til et annet sted. Uansett er det også sannsynlig at diplomati og politisk press vil kunne skape virkelige endringer for folk på bakken, slik vi for eksempel ser i Myanmar. Summa summarum er det svært sjelden at moderne krig vil være verd innsatsen – med mindre du diskonterer de sivile livene i Land Langt Borte som mindre verd enn ditt eget.

Det virker også åpenbart at den moralske og pragmatiske bevisbyrden ligger hos den som vil bruke våpnene, men det er helt gjennomgående i forarbeidene til de senere årenes militæroperasjoner at konsekvenser underdrives, at sivile tap ikke blir med i regnestykkene, og at egeninteresse regnes i noe annet enn menneskeverd. En slik moralsk avveiing gjøres altså av og til på papiret, men ved nærmere ettersyn holder ikke avveiingene mål.

Krig er ikke per definisjon galt. Det bare virker ikke. Derfor bør du være metodisk pasifist: aldri tro på krigens apostler, verken før, under eller etter bombene faller. Still heller spørsmålene: hva kommer ut av dette, og hva annet kan vi gjøre?

  1. Når alt det er sagt, er det slett ikke åpenbart at det var riktig å drive motstandskrig i Norge. De sivile livene som gikk tapt (inkludert sabotørene selv) kan ha vært verd kostnaden, men det er etter mitt syn et empirisk spørsmål. Det jeg mener er åpenbart, er at totaliteten av væpnet motstand mot nazi‐​Tyskland var verd kostnaden. []
  2. I tillegg understreker Libya hvor hyklersk den vestlige holdningen er. Den samme destabiliseringen som vi bidro til i februar og mars, kostet noen få vestlige diplomater livet i november. Når disse (semi-)sivile livene gikk tapt, gikk det et ramaskrik gjennom vesten. Dette var plutselig helt uakseptabelt. Jeg er helt enig i at dette var uakseptabelt. Jeg forstår bare ikke hvordan man kan akseptere drapene i februar var nødvendige kostnader, men likevel fremholde at drapene i november var uakseptable. []

Død og krig

Bjørnar Moxnes trekker frem de kanskje viktigste sidene ved krigføringen i Afghanistan: konsekvensen for de uskyldige, sivile. Jeg er i stor grad enig. Det er likevel en liten fakta‐​høne som må plukkes.

Moxnes skriver at «ett av fire afghanske barn fyller aldri fem år». Barnedødelighet på 25 % ville plassert Afghanistan i verdenstoppen, over dagens «leder», Chad, som har 20 %. I virkeligheten er barnedødeligheten i Afghanistan lavere: per 2011 var den på 101.1 døde barn per tusen levendefødte, altså 10.1 %.1

Misforstå meg rett: dette er stadig skyhøyt. I i‐​land ligger barnedødeligheten i gjennomsnitt på 7, altså 0.7 %. I Norge var den på 0.3 %. I utviklingsland er barnedødeligheten i gjennomsnitt 5.7 %.23

Vi har altså ikke klart å redde Afghanistan fra fattigdom og nød. Men Moxnes ser ut til å antyde at vi har gjort barnedødeligheten verre. Det er et litt lengre lerret å bleke. Hvis vi ser på utviklingen av barnedødelighet i Afghanistan fra 1990–2011, ser det ikke ut til at krigen i 2001 har påvirket statistikken nevneverdig. Den skarpe forbedringen i barnedødelighet avtok litt, men dette begynte lenge før 2001.

Legger vi inn en kurve for gjennomsnittlig barnedødelighet i verden, ser vi at Afghanistans forbedring er som forventet for verden. Verdens land har i gjennomsnitt redusert sin barnedødelighet i disse 21 årene med 45 %; Afghanistan 47 %:

Men dette er egentlig feil spørsmål å stille. Burde ikke land som har så stor barnedødelighet som Afghanistan ta igjen de andre landene raskere? Tross alt er jo barnedødelighet noe som i stor grad forebygges gjennom teknologi, medisiner og kunnskap som afghanerne ikke trenger å finne opp på nytt for å dra nytte av. Har landet forbedret seg mer eller mindre enn andre liknende land?

For å besvare dette spørsmålet kan vi se på andre land som var i samme situasjon som Afghanistan før krigen brøt ut. Vi ser konkret på land som ligger mellom 12 % og 15 % – Afghanistan selv lå på 13.2 %. Det gir oss et utsnitt på ti land. Hvis vi ser på deres utvikling side‐​ved‐​side, får vi dette bildet (som du kan klikke på for å se detaljene bedre):

Benin, Gambia og Togo har opplevd forbedringer omtrent som Afghanistan. Tanzania, Senegal, Etiopia og Uganda har opplevd markert større forbedringer. Senegal viser hvilke muligheter som fantes i denne tidsepoken, med en halvering på bare elleve år. Elfenbenskysten og Kamerun klokker inn med enda svakere utvikling enn Afghanistan.

Det er et interessant funn. Elfenbenskysten har vært gjennom krigføring og uro. Kamerun, derimot, har ikke noen slik historie å vise til. Årsakene til barnedødelighet i Kamerun ser ut til å være en lang rekke tropiske sykdommer. Men der andre land i området har greid å redusere barnedødeligheten til tross for disse utfordringene, har ikke Kamerun greid å bygge ut et helsevesen og forebygge disse sykdommene.

At politikk betyr noe, fremgår i det minste tydelig av denne grafiske fremstillingen. Disse landene var i lignende situasjoner da perioden begynte. De var ikke nøyaktig like fattige, men spredningen er ikke veldig stor. Mange av dem er geografisk sett i lignende klimatiske og sykdomsmessige situasjoner. Likevel skårer de så ulikt på noe så fundamentalt som døde småbarn.

Da invasjonen var et faktum, ga vestlige land klare lovnader om å gjøre svært mye for Afghanistan. Det er helt åpenbart at man kunne oppnådd mer, når flere land sør for Sahara har klart å redusere barnedødeligheten mer enn Afghanistan.

Det er nok likevel lite trolig at Taliban, som styrte Afghanistan før 2001, ville klart å gjøre mer. Det gir meg liten grunn til å tro at barnedødeligheten ville vært lavere uten invasjonen. På den andre siden er det heller ingenting som tyder på at den ville vært høyere. Den ser for meg ut som den bare har fulgt trenden.

For de døde barna spiller det hele liten rolle. Enda en visjon om å invadere for å trygge liv har spilt fallitt. Det er ikke særlig overraskende, men elleve års krig har ikke klart å endre på at Afghanistan beholder sin posisjon som et særdeles utrygt og særdeles håpløst land å bo i.

  1. Kilden for alle tall på barnedødelighet er den felles FN‐​informasjonstjenesten childmortality.org. []
  2. Kilde er UNDP. []
  3. I tillegg er det greit å peke på at de høyeste barnedødelighetene ellers befinner seg i Afrika sør for Sahara, som er betydelig mer plaget av sykdommer enn det mer tempererte Afghanistan. []

Skyting med skylapp i eksotiske land

Da bin Laden ble drept, var det psykologiske landskapet klargjort for amerikansk tilbaketrekking. Det er et utbombet og utpint land amerikanerne nå gradvis overlater til seg selv. Den siste rapporten fra International Crisis Group om Afghanistan kom i går, og trekker frem følgende høydepunkter:

  • Opprøret har spredd seg langt ut over sin opprinnelige base i sørøst.
  • Taliban rekrutterer ut over sin tradisjonelle tilhørighet hos pasjtunere, og rykker frem som makt gjennom å dekke over for de åpenbare manglene i det afghansk samfunnet ute i provinsene.
  • Korrupte representanter for myndighetene samarbeider med opprørerne og sørger for at sikkerhetssituasjonen også i Kabul og omkringliggende områder eroderer.

Og videre konkluderer ICG med at det er ingenting som i dag tyder på at Karzai‐​regjeringen vil være i stand til å holde på makta etter at amerikanernes uttrekking fullføres i 2014.

Samtidig har Karzai lagt seg på en meget lite forsonlig linje overfor politiske motstandere. Han har avsatt en rekke parlamentsmedlemmer fra opposisjonens rekker, og det er lite som ligner den landsfaderskikkelsen vesten håpet på.

Status etter ti år krig er altså at en talibansk maktovertagelse er det mest sannsynlige utfallet når krigen ender. Så, burde vi ikke stå i Afghanistan? Doble våre bidrag – dekke opp for amerikanerne? Vel, det spørs om det er sivile liv eller abstrakte ideer vi ønsker å beskytte.

I løpet av disse ti årene har den nette sum av 2500 vestlige og 9000 afghanske soldater dødd, noe som likevel forblir en parantes sammenligna med de 20–30 000 opprørerne og 14–34 000 sivile som har måttet bøte med sine liv. Og da har vi bare regna de som har dødd i stridshandlinger. Mange fler har dødd og fått kortere liv på grunn av den humanitære situasjonen. Til sammen snakker vi trolig godt over 100 000 mennesker.1 For å mest sannsynlig returnere til status quo.

Vel var det gamle talibanstyret i Afghanistan ille, men selv under borgerkrigen i 1996–2001 var de ikke i nærheten av å drepe 10 000 mennesker i året. Men de prøvde. De massakrerte landsbybeboere og kom sannsynligvis opp i noen få tusen i 2001. I 2014 får vi kanskje muligheten til å se om de gjenopptar den aktiviteten, eller om det var noe som var forbeholdt krigen mot nordalliansen.

Jeg tror ikke vestlige ledere som valgte å gå inn i Afghanistan gjorde det av ond vilje. Det er liten tvil om at Afghanistan var et land på randen av sammenbrudd i 2001. Men atter en gang viser det seg at krig er ikke bare et dårlig alternativ; det er det dårligste alternativet. Det er ikke hippieaktige peace & love‐​tanker som er min begrunnelse for å være dypt skeptisk til intervensjon som virkemiddel, det er harde realiteter. Det funker ikke. Det er de «realistiske» krigspolitikerne som har skylappene på.

  1. Og det er et ekstremt konservativt anslag, i mangel på et ordentlig et. []

Connecting people

– Store tanks vil sjokkere og skape frykt hos talibanerne, forteller amerikanske militære offiserer til Washington Posts utsendte. Ja, de gammeldagse afghanerne. Store tanks har de nok aldri sett før.

Artikkelen har en lang rekke uttalelser som langt på vei forklarer hvordan amerikanerne har gått seg fast i den hengemyra de befinner seg i. Det beste kommer til slutt. «Hvorfor må dere ødelegge så mange av husene og gårdene våre?», spør lokalbefolkningen. Det som omtales som en «senior official», altså en høytranket offiser, unnskylder seg overfor afghanerne, men på tomannshånd med journalisten legger h*n til:

– Ved å kreve at de drar til et offentlig kontor for å kreve erstatning, skaper vi bånd mellom myndighetene og lokalbefolkningen.

Denne logiske og strategiske fribilletten – hvis vi unngår å bombe sivilbefolkningen vinner vi, mens hvis vi bomber sivilbefolkningen så vinner vi – får meg til å tenke på den gamle søndagsskoleklassikeren: «Det er lett, lett, lett /​ når man har fribillett /​/​ Og det er Gud som kjør /​ og Jesus konduktør». Men amerikanske soldater bør nok komme seg ut av den fiktive trikken til himmelen, og heller se realiteten i øynene. Ellers kan det bli mange flere himmelturer enn nødvendig i Afghanistan.

Afghanistan fra vondt til verre

Jeg har akkurat fått lastet ned og såvidt begynt å se på datamaterialet fra Wikileaks› War Diary. 76 000 hendelser er rapportert inn i dette systemet. Her er det aller første jeg gjorde: plottet antall hendelser mot måneden det skjedde.

Og om et år skal amerikanerne trekke seg ut…

Oppdatering:

Og så virket dette som en logisk ting å gjøre. Hvis rapporteringene er riktige opererer ISAF dypt inn i Pakistan.

No comment I

Høyre har hele tida vært helt klar på hva som er vårt oppdrag i Afghanistan og hvorfor vi gikk inn sammen med våre allierte, det var for å skape trygghet for oss selv og våre allierte; for å sikre at Afghanistan igjen ikke skulle bli en frihavn for internasjonal terrorisme.

Vi har vårt åpen på det hele veien, og det har vært viktig, fordi begrunnelsen for vårt engasjement i Afghanistan, den har syns jeg de siste åra begynt å variere veldig, etterhvert som, hva skal man si, man har sett en humanisering av konflikten, der man snakker om bygging av jenteskoler, man snakker om demokratiutvikling, brønnboring, utvikling, som er veldig viktige forutsetninger for forbedringer i sikkerhetssituasjonen, men som ikke er begrunnelsen for at vi gikk inn, og jeg mener det er viktig å være klar på det, for hvis begrunnelsen er at vi skal bygge jenteskoler og demokrati, så kan man altså ikke sende norske soldater som da, tragisk nok, nå på søndag ofrer livet for det. Men hvis vi er der for å sikre vår egen og våre alliertes trygghet, å sikre at Afghanistan ikke blir frihavn for terrorisme, så er det et helt annet oppdrag.

– Komiteleder i utenriks‐ og forsvarskomiteen Ine Eriksen Søreide (H), Politisk Kvarter, 29. juni 2010, min utheving

I en slik situasjon må vi aldri glemme hvorfor vi er i Afghanistan og hvorfor det er så viktig at vi står løpet ut… Hva sier du når du står overfor en 9 år gammel jente som ble solgt og giftet bort for penger av sin mor da hun var 6 år gammel? Eller når du møter tenåringsjenter som rettsvesenet har beordret hjem til svigerfamilien, og «alle» vet at de blir drept når de kommer frem? Slik at det ikke skal bli familiefeider fordi de har rømt fra tvangsekteskap. Eller kvinnelige journalister som tørr å eksponere seg i mediene, selv om flere av kollegaene er drept til tross for at politi og myndigheter var varslet om dødstrusselene?

Vi må tale med klar stemme, legge filttøflene til side og stå oppreist i møte med alle land og regimer som setter statens makt foran enkeltmenneskers rettigheter – også Russland.

– Partileder Erna Solberg (H), innledning til sentralstyret i Høyre, 25. november 2007

I dag går det over 6 millioner barn i skole, av dem 2,5 millioner jenter. Under Taliban var det rundt 1 million og ingen jenter. Skoledeltagelsen bremses nå av mangel på lærere, særlig kvinnelige. Kvinnelige lærere har også i mange områder vært målskiver for Taliban. Jenteskoler brennes og lærerinner skytes… Suksesshistoriene finnes, den langsomme oppbyggingen skjer, men utfordringene er mange. Mange kvinner opplever at friheten uteblir, men utdanning er en vei til mer frihet.

– Partileder Erna Solberg (H), Nyhetsbrev fra Kabul, 7. juni 2007

For hvordan skal egentlig den sivile gjenoppbygningen kunne lykkes dersom Taliban brenner ned en pikeskole dagen etter at den er bygget? Mitt poeng er at militær tilstedeværelse er helt nødvendig for å sikre sivilgjenoppbygning. Og det er nettopp derfor norske soldater står sammen med NATO‐​soldater for å sørge for å gi det afghanske folk en fremtid uten trusselen fra taliban.

– Partileder Erna Solberg (H), Erna Solbergs blogg, 12. mai 2009

Hvor stort og forpliktende vil vårt engasjement være i forhold til Afghanistan? Tør vi satse på at dere har «stomach» til å være her så lenge som det kreves for å bygge demokratiet? I det lyset blir mitt spørsmål til utenriksministeren: Synes han det er heldig at vi da driver med egne øvelser om egne nasjonale exit‐​strategier og ikke står fast på det statsministeren har sagt, at vi skal gå inn med NATO og ut med NATO?

– Partileder Erna Solberg (H), replikk i spørretimen i Stortinget, 6. januar 2010

Det er ikke tvil om at de som bidrar i Afghanistan, gjør det ut fra et ønske om å bedre levesettet der, både nasjonalt og internasjonalt.

– Jan Arild Ellingsen (Frp), oppfølgingsspørsmål til Erna Solbergs spørsmål i spørretimen i Stortinget, 6. januar 2010

Realpolitikk uten hensikt

Jeg blir lettere kvalm av hyllestene til Obamas tale. De deler seg røft inn i to: De som hyller talen fordi den retorisk var en effektiv tale, og de som hyller talen fordi de mener Obama har forsvart på en god måte at politikk er å forene realpolitikk og idealpolitikk: altså at fred krever krig.

Det er ikke vanskelig å være enig i begge deler. Men det er samtidig viktig å påpeke at det realpolitisk ofte er både viktig og riktig å opptre idealpolitisk i opposisjon. Alle oppegående mennesker skjønner at Obama ikke kan avslutte krigene i Afghanistan og Irak over natten, og ende Midt‐​Østenkonflikten uten å tape for mye politisk kapital i USA. Men når han forsvarer disse realpolitiske slutningene, er det eksepsjonelt utaktisk av alle som ønsker disse utfallene å ikke kreve mer av ham enn det han kan få til i dagens situasjon!

Foreningen av det realpolitiske og idealpolitiske, som Obama snakker om, har forøvrig et annet navn. Det heter realpolitikk.

Det idealpolitiske, det utopiske, det overordna: i små glimt av det eksepsjonelle er det disse som drar verden videre. Det kan dreie seg om Berlinmurens fall, om Tiananmen, om den franske revolusjon, om valget av Obama. Realpolitikk sans disse øyeblikkene er verden under første verdenskrig, verden under kolonialismen, slaveriet. Vi som ikke er Obama er individuelt realpolitisk maktesløse; vårt eneste håp er å endre spillereglene for det realpolitiske gjennom det idealpolitiske. Obama, på sin side, er idealpolitisk maktesløs: uten de idealpolitiske skiftene står han uten noen andre alternativer enn å gjennomføre det realpolitisk nødvendige.

Det er on balance sikkert mange grunner til å hevde at Obama har gjort mer enn de fleste andre for fred det siste året, men det er på ingen måte strategisk å hylle ham for det, dersom fred faktisk er målet. For verdensfred er en utopi, en fantastisk idé, en idiotisk (i betydning u‐​realpolitisk) tanke som alle verdens mennesker stiller seg bak.

Fredssaken trenger de store skiftene, de fascinerende revolusjonene, de små øyeblikkene av ren menneskelighet – ikke et Nobelforedrag som i tydelige ord staver frem nødvendigheten av evig krig.

Dette handlet altså bare om prinsippene i selve talen. Verre for Nobelprisens del, og definitivt verre for tolkningen av talen, er at Obama ikke er i nærheten av å følge disse prinsippene selv. Proporsjonalitet og ideelle målsettinger er kriteriene Obama setter opp for en «god krig». Joda, lykke til med å forsvare det i de to krigene Obama fører for øyeblikket.

Sant å si er Obamas ord under pressekonferansen de mest ærlige og relevante han har sagt i dag: USAs interesser er Obamas anliggende, sa han. Fred er Obamas anliggende all den tid fred fører til USAs interesser. I tråd med dette overordnede prinsippet, milevis fra idealisme (dog kanskje i tråd med en nasjonalistisk idealisme?), har administrasjon vært mer ettergivende overfor Israel enn noen annen. Fred og rettferdighet er for Obama underordnede verdier. At et samstemt norsk establishment ikke reagerer i det hele tatt når den kapitalistiske verdens leder forer dem budskapet med teskje tyder på at de tilhører en tredje kategori av Obama‐​tale‐​hyllere: de som hadde bestemt seg på forhånd om at Obama er verdens beste taler og statsleder.

Gode spørsmål

Grafikk: indregard.no
Grafikk: indregard.no

Etter utvidelsen av USAs «nærvær» i Afghanistan vil kostnadene til krigen, etter et konservativt anslag, beløpe seg til 75 milliarder dollar per år.1 Til sammenligning er Afghanistans samlede nasjonalprodukt 22 milliarder.

Hvordan er det mulig? For prisen bare USA betaler for invasjonen kunne man altså kjøpt hele økonomien tre ganger (selv om det selvsagt er mer bokført kapital enn BNP). Kan det virkelig være slik at man kommer lenger ved å bruke disse 75 milliardene på kuler, krutt og krigere?

Svaret er: Vi aner ikke. Det er ingen som noen gang har prøvd å bruke noe i nærheten av slike beløp til utvikling.

Og nå kan vi gjerne ta en til runde på hvorvidt det er sannsynlig at det eneste målet med NATO‐​operasjonen er å hjelpe unge kvinner til skolebenken…

Matt Yglesias satte meg på sporet av dette veldig gode spørsmålet.

  1. CNN sier at før oppgraderingen var budsjettet på 65 milliarder, og troppemengden skal nesten fordobles. []

Lydige disipler

Savner Jesus, i følge Joshua project
Savner Jesus, i følge Joshua project

Joshua Project er et misjonærprosjekt, hvis oppgave er å kartlegge hvilke folkegrupper i verden som er minst kristne. Eller stammer, da, som Joshua‐​prosjektet kaller dem.

Formålet er å målrette misjonærinnsatsen bedre. Det følger med bilder og informasjon om hver stamme, og du kan få fremskrittsgrafer for hvert folk og hvert land. For eksempel kan man finne ut at blant Afghanistans ekstremt få kristne er 22.5 % romersk‐​katolske.

Graden av evangelisering oversettes – veldig praktisk – til en fremskrittsskala i rødt, gult og grønt, til (intensjonell) forveksling lik FNs utviklingsmål. Bare at, altså, den eneste måten å få grønt på er å ha mer enn 10 % evangeliserte.

P.t. er 40 % av verdens befolkning underutviklede, dvs. at de lever i en folkegruppe med mindre enn fem prosent kristne.

Når vi så har identifisert hvem vi skal fremskritte, kan vi lese mer om ofrene… jeg mener de heldige mottakerne av guds ord. Da kan vi lese, f.eks., om kvinnene i et afghansk folkeslag:

Women enhance drab lives by wearing brightly colored clothes sewn with glittering sequins over white or colored tumbons (pants). [Min oversettelse: Kvinnene forbedrer sine kjedelige/​monotone liv ved å bære fargesterke klær med påsydde glitrende paljetter over hvite eller fargede (harems-)bukser.]

For en koselig gjeng. Implikasjonen er at lav grad av økonomisk utvikling (kjedelig og monotone arbeidsoppgaver) henger sammen med juggelet de ikler seg (OK så langt), og at det vi i vesten bør gjøre er å evangelisere disse stakkars, fattige menneskene. Som om enda en form for virkelighetsflukt på siden av radikal islam og røkt opium er løsningen på afghanernes problemer.

Og noen lurer fortsatt på hvorfor Resten har problemer med Vesten…