Pining for the fjords

Foto: Noli's. Creative Commons BY-SA.
Foto: Noli’s. Creative Commons BY‐​SA.

Simen Sætre, Fjordman. Portrett av en antiislamist, Oslo: Cappelen Damm, 2013.
Arnold Kling, The Three Languages of Politics, Amazon Digital, 2013.

Simen Sætres Fjordman er en helt ålreit bok. Den uautoriserte biografien har mange svakheter som sjanger. Det blir ikke bedre av at objektet for biografien så til de grader ikke ønsker å beskrives.

Dramaturgien i boka, en reise i Fjordmans fotspor, er en smule påtatt, særlig ettersom klimakset er såpass underwhelming. Sætres møte med Jensen gir ingenting ut over en bekreftelse på at Jensen har øvd inn mantraer og mangler vilje til å reflektere om den politiske betydningen av virkelighetsbeskrivelsen hans.

Men boka har en viktig styrke: den avmystifiserer Fjordmannen, og påpeker det som snart bør være åpenbart for alle: det fascistiske, det rasistiske, frykten og hatet skyldes ikke noe radikalt annerledes ved ham enn ved oss andre mennesker. Fascismen snakker ikke alltid i store, tyske ord under en smal bart.1

For den brede offentligheten vil Fjordman alltid være koblet til spørsmålet om Behring Breiviks motivasjon for terrorhandlingene sine. Det er på mange måter synd. I en akademisk og filosofisk forstand er det i og for seg spennende å tenke gjennom grensene for ansvar på denne måten. I en rettslig forstand er det helt uinteressant. Men jeg syns det er synd at såpass mye tid brukes på akkurat 22. juli: en ekstremt usannsynlig terrorhandling, uansett hvordan Fjordman hadde formulert seg i sine essays.

Det er naturligvis viktig for både samfunnet og mange enkeltmennesker å forstå hvordan Breivik kunne bli en drapsmaskin. Men når søkelyset settes på Peder Are Nøstvold Jensen, er det mye viktigere for meg at Fjordmans essays og tanker utgjør en trussel helt uavhengig av terror, bomber, Utøya og Behring Breivik. Fjordmans tanker er, gitt at de blir tatt på alvor, en katastrofe for sivilisasjonen. Ikke fordi de oppfordrer til terror – det gjør de ikke. Men fordi de bygger på radikal mistro, oppfordrer til en retur til nasjonalistisk sjåvinisme, forsvarer en rasebasert isolasjonsidé, og bærer med seg alle de viktigste byggestenene for konklusjoner som suspenderer demokratiet og rettsstaten for å løse Den Store Saken.

De historiske erfaringene med denne cocktailen av ideer er entydig negative, i et spekter fra «litt skadelig» til Pol Pot. Men er dette egentlig en misforståelse? Jensen snakker stadig om at han aldri oppfordrer til vold. Han mener Sætre misforstår hva han skriver. Han forutser apokalypsen, ja, men oppfordrer ikke noen til å gjøre noe udemokratisk med den.

For Jensen poengterer at det ikke er en lek med ord han bedriver. Han mener, fullt ut, at det er sivilisasjonen vår som står på spill. Samtidig ser han på seg selv som en objektiv analytiker, ikke en revolusjonær lederskikkelse. Han kommer seg aldri helt ut av denne logiske hengemyren. Dersom det faktisk er sivilisasjonen som står på spill, og elitene våre med vilje leder oss inn i apokalypsen, og demokratiet er ute av stand til å gjøre noe med det, virker det jo rimelig å oppfordre til vold for å forsvare den. Jeg ville glatt oppfordret til attentater og væpna revolusjon dersom jeg trodde på Jensens virkelighetsbeskrivelse.

Kan det likevel være at vi misforstår hverandre? Arnold Kling vil hevde det. I hans korte boksingel The Three Languages of Politics hevder han at de fleste av oss tilhører en av tre politiske «stammer» – progressive, liberalere eller konservative. Disse har hvert sitt stammespråk, med en medfølgende foretrukket akse å beskrive samtiden over. Progressive foretrekker å beskrive samtiden og politiske utfordringer gjennom aksen undertrykket‐​undertrykker. Liberalere beskriver det meste over aksen frihet‐​tvang. Konservative ser samtiden som en kamp mellom sivilisasjon og barbari, der sivilisasjon er forstått som tradisjon.

Det er ingen tvil om at Fjordman befinner seg i sistnevnte kategori, og om Kling har rett, er det lett å demonisere dem som tilhører en annen stamme enn deg selv. Andre stammer velger en «fremmed» akse for å forstå verden, og det er lett å konkludere med at din motstander derfor gir blaffen i din. Når Fjordman skriver om bevaring av sivilisasjonen og forsøket på å unngå barbari, er det en hoderystende opplevelse for en norsk progressiv, som meg, blant annet fordi han setter undertrykket‐​undertrykker‐​aksen på hodet: plutselig er det hvite, norske menn som er de aller mest utsatte, sarte sjelene i denne verden, i akutt fare.

Men Kling fanger, etter mitt syn, ikke hele effekten av denne stammetilhørigheten. Ja, det former språket, men det former også løsningene. Det følger med en theory of society, eller i hvert fall en theory of politics, som har betydning for konklusjonene ut over hvilken språklig akse man beskriver den. Aksene peker, så å si, mot ulike konglomerater av foretrukken politikk.

Den konservative aksen har en medfølgende pessimisme med tanke på menneskets evne til tilpassing og forandring. Den konservative anskuelsen vurderer truslene ved fremtidens endringer i teknologi og kultur som større enn de sannsynlige fordelene, som når norske stortingsrepresentanter så for seg at fargefjernsyn ville ødelegge sosialt samkvem i landet. Dette gir konservative et blindfelt i fremtidsanalyser.2

Det er en av mekanismene som fanger Fjordman i hans dystopier. Han ekstrapolerer dagens problemer hundre år fremover, velger å holde alt annet likt, og ser Vestens undergang. Ettersom alle med øyne å se må se det samme som han, er det bare en forklaring på at de andre ikke reagerer: de er medløpere. Problemet er bare at alt annet holdt likt-delen er ravende urealistisk. Verden utvikler seg. Mennesker forandrer seg. Kulturer tilpasser seg.

Fjordmans andre store problem er confirmation bias. Den selektive bruken av anekdoter som grunnlag for å si noe om samfunnets tilstand på den ene siden, og muslimers kollektive tankeliv på den andre, gjør analysene hans vektet kraftig i retning hans egne hypoteser. Sætres bok får frem mye av dette hos Jensen.

Man må likevel ha forståelse for Jensen på dette punktet. Samfunnsdebatten, og særlig politisk debatt, følger akkurat det samme mønsteret. Anekdotene og de personlige opplevelsene er mediedramaturgi som fungerer. Man må ha case for å få troverdighet, heter det. Politikk skal ikke være bare tall og fakta, det må være virkelige mennesker. Virkelige mennesker som tilfeldigvis er enig med deg og som eksemplifiserer akkurat din vedtatte politikk, riktignok.

Jensens syn på at islam ikke kan sameksistere med «vestlig kultur» står seg ikke i møte med realitetene. Men det møtes som oftest ikke med realiteter. I stedet møtes det som oftest med anekdoter. Det er ikke merkelig at Fjordmannens disipler kan ha opplevd seg selv som særlig opplyste. De holdt i det minste standarden til de med makt.

  1. For en grundig redegjørelse for hvorfor jeg bruker ordet «fascist» om Fjordman her, se kapittel 1 i Motgift, som jeg skrev sammen med Øyvind Strømmen. []
  2. Og her kan man vel legge til at en av miljøbevegelsens store fristelser er å følge konservativisme‐​aksen og argumentere for netttopp bevaring - konservering - av naturen, og dermed trekke opp sivilisasjonssammenbrudd som konsekvensen av klimaendringer. Den progressive miljøbevegelsen kræsjer med den konservativistiske på akkurat dette punktet. []

Ansvar for egen undergang

Er det ikke på tide å reise debatten om Lederens rolle? Når farer truer, settes Lederen på prøve. Det er i slike situasjoner vi skiller klinten fra hveten, gutter fra menn, bart fra snørr og Nansen fra Ibsen.

Vi må tørre å ta debatten om kong Haakon. Natt til 9. april 1940 stevnet Blücher inn Oslofjorden, og tyske tropper var i ferd med å innta store deler av landet. Som landets konge, kunne man ikke avkreve ham enn viss ledelse? I stedet rømte kongen, ut av landet, under påskudd av at han ønsket å drive motstanden fra England.

Som alltid har vi meget å lære av historien. Også i en slik situasjon kunne mye vært reddet dersom Haakon hadde latt seg belære av tidligere tiders konger. Da Persia ble truet av de ublu hvitehunnerne i 484, gikk kong Peroz selv i front for å bekjempe fienden. I slaget ved Herat var han blant de første som døde da hæren hans bokstavelig talt falt ned i en felle de feige hunnerne hadde satt opp. Det er ærefull ledelse! Her snakker vi om en mann som tok ansvar. Og jeg bare spør: hvem er klar til å ta ansvar i det femi homo‐​riket Norge har blitt i dag?

Da får vi heller tilgi Peroz for å gå med smykker.

Vi må tørre å ta debatten om de som bare rømte da flyene traff tvillingtårnene i New York i 2001. Mens tusener døde, var det noen som flyktet. Blant dem var det flere sjefer for ulike firmaer.

Som sjøfartsnasjon vet vi inderlig godt at den som skal sist av båten, er kapteinen. Likefullt var det altså sjefer – kapteiner – som valgte å ta rømningsveien fatt i stedet for å gjøre sitt ytterste for å slukke brannen og hindre katastrofen. Hvis lovreguleringen av borgerplikten til å yte hjelp i nødsituasjoner skal ha noen mening, må det ikke være for å straffe slik grotesk oppførsel? Jeg bare spør.

Men det har vel blitt alt for mange skjørt og duvende, formfulle bryster i landets rettssaler til at slike eldgamle verdier skal holdes i hevd.

Vi må tørre å ta debatten om eventyrene våre. Når den såkalte helten, homoen Espen Askeladd, møter de fryktinngytende trollene, velger han den enkle veien ut og lurer trollene til å begå selvmord. Er det liksom modig? Er det liksom en rollemodell? Jeg foreslår heller å gjøre mannen med øksa, fra et av de andre eventyrene, til helt. Han hører ikke på alle mulige femi‐​råd, bare svarer «økseskaft» og gjør som han selv vil. Er det ikke det vi kaller ledelse?

Hva skal vi med ledere, om de ikke går foran i døden? Jeg bare spør.

Kringsatt av synsere

Kringsatt av synsere som ber deg tre av!
Bønnen fra blodtørst penn: meld deg på Nav!
Kanskje du spør i angst, just som de fleste:
Hvem skal så ordne alt, hvem er min neste?

Her er vårt vern mot vold, her er vår pakt:
Troen på nestemann, ny‐​kostens makt
For all vår fremtids skyld: her er vi knallhard
Kast alle håndklær inn. Noen, ta ansvar!

Hold stilt nå, om granskernes faglige krav
Vi krever ledere med rent rulleblad
Fred er for puslinger, frem med din tromme:
De som ei satte stab, er selvsagt stokk dumme

Elsk og berik med drøm alt stort som blir
Gå mot det ukjente med selvsikkert flir
Ubygde sperringer og heli‐​eliten
Skap dem med skånet livs etterpåviten

Edle er planene, staten er rik
Svikter et nødnett oss, skyldes det svik
Knus det! For fråden vår skal alle falle
Beredskap og nød og sånt skjønner jo alle

Da synker truslene maktløse ned
Skaper vi syndebukk, skaper vi fred
Den som blir jaktet på, plagd som ei mare
Dag ut og uke inn, kan ikke vare

Dette er løftet vårt, hver kommentator
Vi vil stå samlede som søster og bror
Vi vil ta vare på svartsinnet, harmen
Som om vi dyppet penn i blekkhus fra tarmen

Med unnskyldning til Nordahl Grieg. Opprinnelig publisert i Morgenbladet, 31. august 2012.

Tilfeldig? Neppe!

image

I dag skriver Klassekampen om en undersøkelse som viser at mens 31 % av SV‐​velgere deltok i sorgmarkeringer etter 22. juli, var det bare 12 % av Frp‐​velgerne som gjorde det samme.

Det er et interessant funn, men ikke som en kritikk av Frp eller velgerne deres. Det viser to forhold: for det første at markeringene også fikk form av en støttemarkering for flerkultur (noe også informanter oppgir som årsak i undersøkelsens kvalitative del), og for det andre tror jeg beredskapen til offentlige markeringer av alle slag er større på venstresida og større for folk med høyere utdanning (men det har jeg ikke tall på).

Det var dog bare en lang innledning for å le litt av Per Sandberg, som uttaler følgende:

Frps nestleder Per Sandberg tror imidlertid ikke at det var spesielle verdispørsmål som gjorde at hans velgere holdt seg hjemme.

– Dette har jeg ingen formening om, men det kan jo like gjerne være tilfeldigheter som står bak disse tallene, sier han.

Undersøkelsen hadde et representativt utvalg på 1011 personer.

Europeisk krise‐​epikrise

Etter å ha studert et omfattende kildemateriale er konklusjonen vår entydig: observanden er psykotisk.

Observanden har altomfattende og bisarre vrangforestillinger. Dette gir seg blant annet utslag i at observanden, konfrontert med omfattende problemer med ungdomsledighet i hjemlandene sine, gjentar til det kjedsommelige at kraftige kutt i utdanning og arbeidsmarkedstiltak vil påhjelpe situasjonen.

Observanden har grandiose tanker om seg selv. De dyptgripende strukturelle problemene betyr ingenting for observanden, som i stedet gir uttrykk for at problemene vil løse seg bare «markedene» har tillit til pasienten.

Disse «markedene» inngår i et hallusinatorisk system hos observanden. I dette systemet inngår en lang rekke fiktive konstruksjoner, bakt inn i et overordnet ideologisk system observanden kaller «finansøkonomien». Observanden er manisk opptatt av å tilpasse seg dette systemets bisarre regler. Observanden vil perfeksjonere sitt forhold til «finansøkononomien», fordi det ifølge observanden besørger en perfekt distribusjon av ressurser i samfunnet. Denne streben etter uoppnåelig perfeksjon er et klassisk symptom i en obsessiv‐​kompulsiv lidelse, populært kalt tvangstanker.

Observanden ser ut til å ha problemer med å virkelighetsorientere seg. Etter å ha gjennomført omfattende dereguleringer av finansindustrien har resultatet blitt kraftige bobler av ekstremt høy aktivitet, der mye av aktiviteten ble kastet bort i meningsløse IT‐​prosjekter og enorme luksusleiligheter. Deretter følges disse boblene av lange perioder med depresjon. Dette er klassiske symptomer på bipolar lidelse.

Observanden viser videre symptomer på å ha blitt avhengig av de «maniske» periodene. Dermed reagerer observanden på den destruktive syklusen ved å gi finansindustrien enda bedre vilkår, og velger å betale ned gjelda deres for å få blåst opp nye bobler så raskt som mulig, som en alkoholiker som reparerer med mer alkohol. Denne oppførselen er velkjent i bipolar lidelse.

I vanlig samtale benytter observanden en mengde neologismer – nyord – av en bisarr karakter. Blant disse finner vi «euroobligasjon», «stabilitetsfond», «paneuropeisk enighet om traktatendringer», «tysk‐​fransk samarbeid» og «ansvarlige politikere».

Konklusjon: Observanden er psykotisk og utilregnelig.

Bak nyhetsfasaden, Morgenbladet, 9. desember 2011.

Årsakskjeder

Jeg betviler ikke at Behring Breivik er og var psykotisk. Først i en smal forstand: I den juridiske forstanden vi her snakker om, er det nærmest utenkelig å begå politisk motiverte aksjoner med døden til følge uten å oppfylle diagnosekriteriene til psykose og schizofreni.

I en bredere og mer substansiell forstand stoler jeg på erfarne psykiatere: de beskriver en mann som er langt inne i diverse vrangforestillinger om verden, selv om de nok kunne gjort et bedre arbeid med å kartlegge sjargongen i de cybersosiale miljøene han var en del av.

Men altså: han har paranoid schizofreni, og er i en psykose. Samtidig har han en politisk ideologi, som deles av mange. Som Hans Rustad på document.no litt uelegant klarer å formulere det selv i dag: «Document.no hadde 52.000 unike lesere sist måned. Det er en ganske stor sekt.» Nå er det ganske mange steinkast fra antijihadismen i Breiviks manifest og det daglige virket på document.no, men likevel: poenget står seg ganske greit. Det er mange der ute som mener oppriktig, upsykotisk og ikke‐​schizofrent at Europa står i akutt fare for å bli underlagt islams velde, og at våre vestlige politikere er svikere i det de oppfatter som en avgjørende og akutt konflikt.

Vi står, rent analytisk, med fire mulige kausalsammenhenger. 1) Ideologien har intet å gjøre med sykdommen. 2) En tredje faktor har fremkalt både ideologien og sykdommen. 3) Ideologien er et resultat av sykdommen. 4) Sykdommen er et resultat av ideologien.

Enhver som vil forsikre seg om å gjette riktig, velger 2). Det er, hvis man skal være streng, det eneste mulige. Det er selvsagt en kombinasjon av hjerne‐​hardware og sanseinntrykk som fremkaller enhver hjernetilstand, og følgelig kan man  alltid postulere disse som en slik «tredje faktor». Ingenting skjer ut av ingenting. Men en slik forklaring er forenklet. For hva er vel ikke «hjerne‐​hardware», om det ikke inkluderer spørsmålet syk/​ikke syk? Og hva er vel «summen av sanseinntrykk», om ikke nettopp holdninger og ideologi?

Jeg er overrasket over at så få har grepet tak i mulighet 4. Jeg mener ikke at islamofobi per definisjon er en psykose eller er sinnsykt. Islamofobiske teorier er i all hovedsak logisk falsifiserbare teorier om historie og samfunn.1 Men spørsmålet er om ideologien kan inneha et potensiale til å konstruere vrangforestillinger.

I den islamofobe kanon er alt falskt. Politikere som snakker om toleranse og fred, er egentlig agenter for en plan om å skape slaver av europas folk. Muslimer lyver om alt og allting, og bøkene muslimene holder hellige kan bare forstås gjennom et vrengespeil. All forskning og all historieskriving er propaganda, og sannheten blir holdt skjult. Budskapet går igjen, og igjen: stol ikke på noen andre enn oss.

Jeg er ikke psykiater, men jeg kan ikke forstå noe annet enn at en slik hamring på dette budskapet om mistro, forfalskning og skjulte fødselsratebombere i svært sterk grad er en del av sykdomsoppbygningen. Kanskje trengs det «hardware»-komponenter også – «feil» i hjernen – for å faktisk tro på alt og gjøre det om til vrangforestillinger, og kanskje ville ABB dannet noen andre vrangforestillinger dersom han ikke ble inspirert av disse. Men det virker utenkelig at dybden i, og alvorligheten av, vrangforestillingene ikke er påvirket av selve formatet på de ideologiske konstruksjonene her.

Videre er det ingen som kan hevde at konsekvensene av nettopp disse vrangforestillingene ikke er påvirket av vrangforestillingenes innhold. Det finnes mange med paranoid schizofreni der ute, men de er ikke mer eller mindre voldelige enn andre mennesker. Ideologien Behring Breivik har internalisert i sin schizofreni og sine vrangforestillinger oppfordrer til denne volden. Igjen og igjen poengterer ideologene – som Fjordman – nødvendigheten av at vi – underforstått vi som er enige om dette – «reiser oss» til «kamp» for «våre verdier». Ikke minst gjøres dette gjennom den meget selektive historieskrivingen, der nettopp enkeltpersoners ekstreme handlinger trekkes frem som idealer. Vlad Tepes er et eksempel på en slik.

I tiden etter andre verdenskrig ble det gjort mange forsøk på å forklare hvordan vanlige tyskere kunne ende opp som rasistiske bødler. Når Jung før krigen advarte mot naziregimet, var det basert på at hans psykoanalyse frembragte flere og flere pasienter gjennom 30‐​årene som i drømme kjempet med arketypen om et stort, blondt beist. Det interessante er her hvordan en politisk ideologi trenger dypt inn i pasientenes psyke, og ikke bare er et symptom, men også fremstår som en betydelig komponent i sykdomsbildet. Jung beskrev da også tyskernes tilstand som kollektiv psykose, en term som bør vekke en viss interesse i disse dager.

Nå er ikke Carl‐​Gustav Jung noe sannhetsvitne, og det er selvsagte, dype problemer med hans metoder. For eksempel er metoden psykoanalyse plaget av å måtte bruke deltakende observasjon, å fortolke pasientens tanker gjennom pasientens utsagn og at den ikke kan frigjøres fra analytikerenes forestillingsverden. Jung ville aldri kunne psykoanalysere en person som lever i vår tid, fordi referanserammen er forandret. Det viser at referanserammen influerer analysen. Akkurat de samme problemene sliter dagens psykiatri med i større eller mindre grad.

Like fullt; det virker intuitivt sannsynlig at sykdommens innhold og alvorlighetsgrad påvirkes av verden utenfor. Både i en smal forstand, ved at også psykotiske mennesker påvirkes av verden utenfor dem selv. Men også i en bredere og viktigere forstand: visse tankemønstre, ideologier og zeitgeists er mer fruktbar jord for visse sykdomstilbøyeligheter. Og til sist i en særlig avgjørende forstand, for ofrene 22. juli: noen psykotiske tankestrukturer har voldspotensial, og det er ikke tilfeldig hvilke som får det.

I dagens debattklima må man kanskje skrive så langt som dette for å si et veldig enkelt poeng: Behring Breivik ble ikke født massemorder, og kastet seg deretter på en vilkårlig idéretning for å få gjennomført sin skjebne. Slik er ikke mennesker. Behring Breivik ble til i en verden, kanskje med visse predisposisjoner som økte sannsynligheten for psykose, schizofreni og vrangforestillinger, men der hans sanseinntrykk ble bestemmende for hvilken retning det hele tok.

Uten det voldsforherligende, «paranoide» og skjebnetunge islamofobe fellesskapet på nett, ingen massakre. Kanskje psykoseutbrudd, kanskje til og med voldelige sådanne, men ikke noe Utøya.

Jeg gir i grunn blaffen i om Breivik blir dømt til fengsel eller helsevern. Den jurdiske definisjonen av psykose og tilregnelighet er som den er, og i den aktuelle saken kan det ikke påvirkes. Det filosofisk interessante ved disse tankene, er at dersom jeg har rett i at det å gå inn i en ideologi kan bidra til å utvikle psykoser, og i tillegg påvirker voldspotensialet i disse psykosene, er det ikke lenger slik at viljen til mennesker med bestemte, voldelige vrangforestillinger er uten kausal forbindelse til handlingene. På et tidspunkt har de da valgt dem selv, og dette «da» kan ha vært før de var i psykosens vold. Ble det da gjort med fri vilje?

Det blir temaet for en oppfølgingsartikkel til denne, om straff, skyld og fri vilje.

Til slutt, siden folk er veldig opptatt av at ingen må «leke psykiater»: Jeg har ikke psykiatrisk kompetanse, eller er i nærheten av det. Jeg har 20 studiepoeng psykologi fra universitetet, og kjenner til diagnosekriterier og grunntrekkene i psykiatriske metoder. Jeg har fordypet meg i handlingsfilosofi og har studiepoeng i vitenskapsteori og bevissthetsfilosofi. Nå mener jeg selv at alt mine kredentialer er ganske irrelevante – meningene står for seg selv – men jeg er altså ikke helt ubesudlet av de vitenskapelige måtene å vurdere disse tingene.

  1. Noen viktige unntak fra denne regelen finnes. Eksempelvis lar en del teorier seg ikke teste, som at muslimer flest vil skjule sine egne holdninger helt til de faktisk tar over helt. Da skifter de side. Ettersom det i prinsippet alltid kan skje om en uke, kan man ikke tilbakevise slike «teorier». []

Samfunnsoppdraget

Bak nyhetsfasaden, Morgenbladet, 18. november 2011.

Mange av de pårørende og overlevende var på forhånd bekymret for at fengslingsmøtet mandag kunne utarte seg til et sirkus og en talerstol for terroristen. Bak nyhetsfasaden er kjent med at dette dilemmaet ble tatt svært alvorlig, også av de tabloide nyhetsredaksjonene.

For å virkelig vise hvor hensynsfull en tabloidavis kan være, sendte Verdens Gang fire reportere for å skrive en artikkel om hvordan de øvrige åtte reporterne og kommentatorene opplevde dette dilemmaet i rettssalen. Takket være denne årvåkne journalistiske metoden fikk de pårørende og overlevende ikke bare anledning til å studere hvordan Breivik dro opp jakkeermene for å vise frem mansjettene, men kunne også lese ytterligere en artikkel om hva reporterne følte mens Breivik dro opp jakkeermene for å vise frem mansjettene.

Om det skulle oppstå tvil om denne dekningen var av avgjørende betydning for rettsstaten, lot avisene artiklene bli rammet inn av sine egne kommentatorer. Disse kunne fortelle hvor klokt det var at rettssalen var åpen, slik at mediene kunne gjøre sine meget viktige oppgaver overfor Samfunnsoppdraget. Det er slik en moderne rettsstat skaper de verdige rammene som gjør at det hele ikke utarter til et sirkus.

Samfunnet, på sin side, ser derimot ut til å være noe overrasket over at det har gitt et oppdrag om å rapportere om reportere som rapporterer om mansjetter. En talsperson for Samfunnet hevdet at fengslingsmøtet «ikke hadde særlig stor nyhetsverdi, i og med at den rettslige vurderingen om behovet for videre varetektsfengsling var mindre omstridt enn en gjennomsnittlig værmelding. For Sahara‐​området.»

Dagsnytt Atten‐​redaksjonen hadde egentlig planlagt å gi Harald Stanghelle fri denne kvelden, for første gang på mange måneder, men med denne uttalelsen fra Samfunnet ble det atter en gang nødvendig å invitere Stanghelle for å resitere sine egne høytidelige formuleringer av den nære sammenhengen mellom et anstendig, sivilt samfunn og en uanstendig, grafsende, sensasjonalistisk journalistikk.

Og dermed kunne nasjonen atter igjen samles bak de kloke ordene som ble sagt, eller i det minste kommunisert mellom linjene, under rosemarsjen 24. juli:

Vi må aldri slutte å løse etiske og moralske dilemmaer ved å henvise til abstrakte prinsipper som i praksis impliserer at vi alltid reduserer viktige spørsmål til kommers og/​eller underholdning. Da vinner terroristen.

Enten psyke eller psyke?

Erik Mosveen i VG, og sikkert mange andre, går i spissen for en ny trend i Behring Breivik‐​analysen. (Ikke på nett.) Han skisserer først opp det dominerende narrativet om den politiske posisjonen Behring Breivik står for. Deretter sier han at han «ikke tror på det», og vil heller forklare Breiviks handlinger med bakgrunn i noen psykologiske faktorer: narsissisme, mislykkethet, drapstørst, hat, et‐​eller‐​annet.

I Mosveens verden ser det ut til at det finnes to typer begrunnelser, skarpt skilt som en dikotomi: enten en virkelig, politisk motivasjon som deretter goes bad når visse livsrealiteter møter visse psykologiske predisposisjoner hos drapsmannen eller at det først går galt med psyken, og deretter leter drapsmannen etter en eller annen begrunnelse for å gjennomføre ekstreme handlinger.

Problemet med denne begrunnelsens dikotomi er at jeg ikke tror noe på den. I virkeligheten er alle handlinger (både talehandlinger og f.eks. drapshandlinger) alltid begrunnet av en helhetsvurdering i aktørens hjerne. Det er helt uproblematisk å forklare alle Stalins og Hitlers handlinger ut fra et rent psykologisk sykdomsbilde, men det er helt absurd å hevde at de derfor ikke er politiske.

Tilsvarende er det enkelt å forklare statsminister Stoltenbergs handlinger ut fra et perspektiv som et medlem av noe som nærmer seg et Arbeiderparti‐​dynasti i Norge, og peke på hans oppvekst som bakgrunnen for hans tiltro til sentrumsorienterte, sosialdemokratiske løsninger. Men ingen ville finne på å hevde at han derfor egentlig er motivert av sin oppvekst, og bare sekundært gjennomfører politikken.

Magnus Marsdal gjør en veldig artig psykologisering av Carl I. Hagens anti‐​establishment‐​fanatisme i «Frp‐​koden». Hagen var alltid den litt mindre fine, riktignok ganske rik, men ble sett ned på grunn av mangelfull sosial kapital i et høystatusområde på Oslo Vest. Mens hans overmenn ble Høyre‐​folk, ble Hagen en outsider som gjorde seg til stor mann for «folk flest» – en underlig posisjon for en rik brat. Men selv om mannen kan forklares politisk, er det bare en politisk idiot som vil mene at det han mener ikke er politikk, av den grunn.

Det er godt mulig Behring Breivik klinisk sett var narsissist, for eksempel. Narsissister er trolig kraftig overrepresentert i politikken (og blant bloggere?). Men selv psykiske lidelser medfører ikke av seg selv at du konstruerer et koherent univers av politikk, ideologi, venner og fiender og deretter kaldblodig gjennomfører handlinger med utgangspunkt i dette universets logikk. De aller fleste psykisk syke gjør det, for eksempel, ikke. Og narsissisme er ikke engang definert som en psykisk sykdom; det er bare et karaktertrekk.

Det er helt åpenbart, og selvsagt, at Behring Breiviks psykiske liv står bak både hans ideologi og hans handlinger. Noe annet ville snudd opp‐​ned på alt vi vet om menneskets psyke. Men menneskets psykiske liv, selv for folk med psykiske lidelser og personlighetsforstyrrelser, utvikler seg aldri alene og i isolasjon. Det er derfor akkurat like mye grunn til å tilskrive de forferdelige handlingene politisk motivasjon som alle andre politiske handlinger vi ser.

Med Mosveens tro på at det er psykiske lidelser som ligger bak politisk motiverte opprør med destabiliseringsformål, skulle vi tro at det var like mange terrorhandlinger under alle former for statsstyre. I virkeligheten er demokratiet alle andre statsformer overlegne, også på dette punktet. Demokratiet, og i særdeleshet sosialdemokratiet, har bygget stabilitet ved å åpne opp beslutningsprosessene og samtidig sørge for at alle grupper i samfunnet får nok fordeler fra det bestående til at det gir liten mening å rive det ned. Når man går over til winner‐​takes‐​all‐​demokratier faller også stabiliteten sammen, slik som blant annet er problemet i en del afrikanske land som består av flere, nesten helt separerte folkegrupper.

Poenget står seg derfor godt: det kollektive ansvaret for hva som foregår i den politiske debatten, og ikke minst i den faktiske politikken, er det som først og fremst påvirker menneskene i samfunnet.

Mot steilere fronter i innvandringsdebatten?

22. juli har gitt oss politikere som lover en mer dannet debatt. Effekten av det kan bli det motsatte.

La oss se for oss en modell av det politiske liv der hver person har hver sin oppfatning av optimal politikk på en lang rekke saker. Hver person har også en tilsvarende oppfatning av hvor på skalaen hvert parti er. Basert på disse oppfatningene, og en vekting av sakenes viktighet, beregner så hver person en avstand til partiene og stemmer på det nærmeste.

Dette er altså en modell for begrensa rasjonalitet innenfor politikk. Den er selvsagt humbug i bokstavelig forstand – det er ikke sånn at folk sitter og beregner kartesiske avstander til partiene i syv‐​dimensjonale rom før de går til valgurnene. Men den fungerer som en tilnærming til hvordan folk kanskje tenker når de skal bestemme seg for parti.

I tillegg kan vi foreløpig anta at retorikk brukes for å justere folks oppfatning av hvor et parti står på de ulike skalaene. Altså: folks oppfatning av et partis politikk er formet både av den faktiske politikken og av retorikken. I tillegg justerer retorikken vektingen. Retoriske grep kan brukes for at folk skal oppfatte en sak som viktigere enn andre.

En ganske standard analyse av Fremskrittspartiets fremvekst er at de tradisjonelle partiene hadde en helt annen fordeling av politikk på «innvandring» enn det folk hadde. Dette rommet utnyttet Frp, og vokste frem gjennom retoriske grep: de mobiliserte folk til å vekte innvandring som en viktigere sak, og de endret imaget for sin egen politikk på området fra «svært langt ut på skalaen» til «ansvarlig».

Dermed kunne de høste stemmer fra et velgermarked som dels oppstod (fordi folk plutselig syns innvandring var et viktigere spørsmål) og dels var der fra før.

Det er viktig å poengtere at dette er en politisk vekselvirkning: det er ikke slik en stor masse var «mot neger«1 og ikke hadde noe parti å stemme på, men så fikk de Frp. De visste ikke nødvendigvis at de var så mye «mot neger». Men de fikk forklart hvorfor alt de gikk og følte på, uten å være politisk interesserte, kunne forklares inn i et skjema der innvandring hadde skylda. Da blir du mobilisert. Men i tillegg er det nok sant at de som stemte i «gamle dager» i snitt var mer «mot neger» enn det de etablerte partiene ga muligheter til å vise ved valg.

På grunn av denne tunge høyrekraften i «velgermarkedet» har Frp hatt et fortsatt rekrutteringspotensiale på å flagge innvandringssaken høyere og høyere. De tildels desperate forsøkene på å få folk til å «tenke på neger» igjen har kommet hver gang meningsmålene duppet. Men de andre partiene har også reagert. Samtlige har bevegd seg til høyre. Det hele vitner om at det fantes et likevektspunkt til høyre for dagens situasjon, som alle partiene gradvis har dratt hverandre i retning av.

De to til tre stortingspartiene som har holdt igjen er Venstre, delvis SV, og delvis KrF. De har måttet finne seg i å kjempe om stemmene til en liten, innvandringsliberal minoritet. I praksis har det beste for disse vært å holde innvandringsspørsmål så langt borte fra debatten som mulig. Den innvandringsliberale eliten er en liten minoritet, og stort sett er den fullmobilisert – den har allerede bestemt seg. Hver gang innvandringsdebatten kom til overflaten, kunne Frp lede an i stadig mer rabiate angrep på muslimer, innvandrere osv., som igjen radikaliserte og mobiliserte nye grupper rundt denne saken. Det tilsvarende skjedde ikke i motsatt leir. Derfor var det rasjonelle å gjøre, for venstresiden, å holde saken så kald som mulig.

I de siste årene har Frp så passert likevektspunktet og bevegd seg til høyre for det, og dermed faktisk skallet av en del moderat innvandringskritiske til Arbeiderpartiet og Høyre, som har halset etter Frps retorikk hele veien. Slik plasserte 70–80 % av de stemmeberettigede seg rundt likevektspunktet, med Ap ørlite til venstre for det og Frp vibrerende frem og tilbake til høyre for det, og Høyre ganske etablert til venstre for Arbeiderpartiet. Saken var i ferd med å bli mobilisert ferdig.

Samtidig som politikken var i ferd med å etablere seg rundt det nye punktet, endret saken karakter. Det viktigste temaet gikk fra å være innvandring til å bli kultur. De økonomiske sidene ved innvandringen ble spilt stadig sjeldnere; nå var det de kulturelle sidene som var problemet. Kvinners frihet, halalgodteri i barnehagen og mulla Krekar stod i sentrum. Innvandringssaken ble til norske verdier‐​saken.

Og så kom 22. juli.

11. september 2001 førte til at «det amerikanske» ble definert som det «ikke‐​islamistiske». Terrorangrep og araberfrykt i Israel har tilsvarende gjort det israelske flagget til et symbol på «ikke‐​arabisk», mer enn på noe særskilt israelsk. Og effekten av 22. juli ser ut til å være, foreløpig, at vi definerer «norske verdier» som «ikke‐​Breivikske».

Det kaster hele saken om «norske verdier» omkull. Det åpner seg plutselig et rom på venstresiden for å høste stemmer på å distansere seg fra kritikere av det flerkulturelle samfunn. Samtidig er det tydelig at på ytre høyre i norsk politikk er det viktigste retoriske grepet å få frem dette: «Breiviks handlinger forandrer ikke på alle problemene vi har».

Isolert sett er det selvsagt sant, og det vil trolig være ganske mange som er «mot neger» også etter 22. juli. Dette velgermarkedet vil fortsatt finnes. Men det vil kanskje oppstå et skisma: en uoverstigelig barriere for å hente velgere. Mens Frp har fått et «nær-Breivik»-stempel som gjør dem uten troverdighet i innvandringsdebatten hos noen, har Arbeiderpartiet i praksis gjort det umulig for seg selv å være «tøff på innvandring». Folk har plutselig skiftet vekting av hva slags retorikk de ønsker å assosieres med rundt disse spørsmålene.

Hvis dette skismaet oppstår, vil vi få en ny situasjon med to likevektspunkter. Arbeiderpartiet, KrF, Venstre, SV og trolig Høyre vil bevege seg mot en posisjon langt til venstre for dagens situasjon – i hvert fall retorisk, og kanskje i faktisk politikk. Frp vil ikke kunne høste noen stemmer der, og vil derfor maksimere sin oppslutning ved å tre enda mer til høyre. Det skyldes først og fremst at de trenger å sentrere seg i «den nye massen» av folk som i teorien vil ha interesse av å stemme Frp. Men det skyldes også at denne nye situasjonen vil skape en tilspisset debatt som vil mobilisere flere til å prioritere innvandringsspørsmålet når de skal velge parti.

Foreløpig tolker jeg Siv Jensen dithen at hun ikke vil være villig til å faktisk gjøre dette. I så fall tror jeg det er et spørsmål om tid før hun faller som partileder. Oppslutningen vil falle, stortingsvalget vil gjøre partiet til en skygge av seg selv. Da kan det være duket for en Per Willy Amundsen eller Christian Tybring‐​Gjedde.

22. juli kan altså ende opp med å gi oss et mer isolert høyrepopulistisk parti, og en Geert Wilders i Norge, som en bittersøt bieffekt av oppfordringene til mer anstendig debatt. Debatten vil ikke bli mer anstendig, men makta vil være lengre unna de uanstendige enn noen gang før.

  1. Jeg beklager på forhånd de som måtte føle seg støtt av denne betegnelsen. Den er ment å skildre en holdning som ikke er «mot innvandring» (vi har jo innvandringsstopp, så alle partiene er jo stort sett mot innvandring), men mer en guttural holdning om å være mot at «alle disse svartingene skal bo her». Og tro meg, det er en vanligere motivasjon for holdningene til innvandrere enn å være bekymret for undergraving av asylinstituttet. []

Logisk konsistens

And the whole setup is just a trap to capture escaping logicians. None of the doors actually lead out.
Labyrinth puzzle.

Det er nå ettertrykkelig dokumentert at det eksisterer en lang rekke mennesker i Norge som for øyeblikket holder følgende tre proposisjoner:

  1. Europa er i ferd med å bli invadert, og vår kultur undertrykt, fortrengt e.l.
  2. Med henblikk på situasjonen nevnt i P1, er Arbeiderpartiet quislinger, forrædere, «kulturquislinger» (Tybring‐​Gjedde) e.l.
  3. Terroraksjonen 22. juli var moralsk forkastelig

Først av alt: Legg merke til at proposisjon 3 er begrunnet moralsk, ikke bare ved at aksjonen var taktisk meningsløs eller ugunstig for saken, men skikkelig, moralsk forkastelig.

Dette er ingen logisk umulighet å kombinere disse tre. Det kan gjøres ved å hevde pasifisme som prinsipp, eller ved å hevde en selektiv rasistisk pasifisme (ikke lov å drepe nordmenn).1 Problemet mitt med dette er at jeg tror de aller, aller fleste av dem som hevder trioen nevnt over på ingen måte er pasifister eller rasist‐​pasifister.

Og vi har en test på nettopp dette: Blant de personene som hevder trioen over, hvordan stiller de seg til motstandsaksjonene i andre verdenskrig, rettet mot NS‐​folk og NS‐​insitusjoner? Mener de for eksempel at Osvald‐​gruppas likvideringsforsøk på Henry Rinnan var moralsk forkastelig? Sprengingen av Arbeidskontoret? Oslogjengens aksjon mot Monte Rosa, der det var sivile om bord – blant annet kjærestene til tyske soldater? Er de mot dødsstraffene i landssvikoppgjøret?

I og med at de norske sabotasjeaksjonene jevnt over var ganske mislykkede, kan vi også konstruere en passende, hypotetisk aksjon. La oss for eksempel si «bombing av landsmøtet til Nasjonal Samling».2

Og før noen rekker å innvende at situasjonen er helt annerledes: det er jeg selvsagt enig i. Det er de som setter likhetstegn ved å bruke ord som landsforræderi og quisling, så de kan ikke akkurat hevde at sammenligningen utgjør noen hitling av debatten. Hva de svarer vil selvsagt være et empirisk spørsmål, men mitt inntrykk er at de aller fleste av dem vil mene at vold mot forrædere i krig er moralsk forsvarlig.3 Ergo henger ikke proposisjonstrioen deres sammen.

Slik jeg ser det kan de logisk bare reddes av å enten legge til pasifisme, legge til rasisme og pasifisme eller ved å fratre en av sine proposisjoner. Jeg vil anbefale å fratre proposisjon 1, men også å fratre proposisjon 2 vil være en forbedring.

  1. I teorien også selvsagt mer eksotiske pasifistiske prinsipper: ikke lov å drepe byråkrater, ungdommer, blåøyde osv., men det farer for langt å skulle liste opp en uttømmende liste over alle ko‐​ko‐​preferanser folk skulle kunne ha for drapsplanene sine. []
  2. Gitt at Nasjonal Samling hadde landsmøter under krigen, noe jeg vel betviler, men vi er jo allerede i fantasiland. []
  3. Personlig er jeg forøvrig ikke av den oppfatningen. []