Mysteriet Banos

Det svenske gravende journalist‐​programmet Uppdrag Granskning har avdekket at det fins svensker som arbeider med å skrelle bananer her i Norge. Det må man vel kalle en relativt beskjeden avsløring. Det finnes kanskje alternative teorier om hvordan Banos blir til, men de fleste har vel forstått at det innbefatter bananer. Bananer uten skall.

Både Fredrik Skavlan og et utvalg norske ungdommer virker himmelfalne over at det går an. Svenskene kommer hit – for å skrelle bananer, liksom. Utropstegn spørsmålstegn utropstegn.

Hvorfor er dette så utrolig? Bananer som skal i Banos må jo bli skrelt. Tilsvarende må fisk som skal i Findus bli sløyd (eller renset, som man sier her på Østlandet). Jeg tror jammen også at nøtter som skal i Nugatti må fjernes fra skallet. Det ville heller ikke overraske meg dersom løk som skal i frossen, ferdig stekt løk (ja, det finnes) må skrelles og stekes. Vi vet jo at folk arbeider med å lage tingene som finnes rundt oss. Så hva er årsaken til all denne himmelfallenheten?

Det som foregår her, tror jeg, at det er svensker som gjør det. Hadde Banos‐​fabrikken importert ferdigskrellede bananer (la oss, for argumentets skyld, late som om det går an) fra Guatemala, hadde ingen leet på et øyelokk. Hadde Banos‐​fabrikken importert ansatte fra Guatemala for å skrelle bananer, hadde heller ingen latt sin himmel falle.

Men ryggmarksrefleksen sier oss at det er noe feil ved at vi – dette utvidede «vi», som mest av alt betyr «vi hvite nordeuropeere» – skal drive med dette. Når svensker kan ta til takke med å skrelle bananer, så blir det truende nært oss selv. Selv om vi ikke sier det høyt, har vi bygd opp et bilde av at vi er spesielle – spesielt produktive, spesielt godt utdanna, spesielt godt utrusta og spesielt evnerike.

I virkeligheten er vi ingen av disse. Svenskene som skreller bananer har akkurat like bra utdanning som oss. De jobber mye hardere. Og både genetisk og samfunnsmessig er vi som to dråper vann. Forskjellen mellom oss er rene tilfeldigheter. Det eneste som er spesielt med oss, er at vi er spesielt heldige.

Vår ekstreme levestandard avhenger av svenske bananskrellere, skofabrikkarbeidere i Kina, møbelfabrikkarbeidere i Pakistan, kaffebønder i Kenya, datamaskinmontører i India og arbeidskraften til jordløse i Brasil. Det er ikke bare slik at vi har høyere levestandard enn dem, vi har høyere levestandard fordi de har den levestandarden de har. Hvis de – svenskene, pakistanerne og brasilianerne – hadde himlet med øynene over jobber som ikke bidro til personlig utvikling og karrieremuligheter, hadde vi alle vært langt fattigere.

Den norske gjennomsnittsmannen i gata er rikere enn 98 % av verdens befolkning. Det lar seg åpenbart ikke gjøre å forklare dette ved at vi er bedre mennesker eller på noe vis har gjort oss mer fortjent til rikdommen enn andre, og dermed avhenger vårt selvbilde heller av en fornektelse av at drittjobbene fins, eventuelt en fornektelse av at de har noe med oss å gjøre.

Vi ville ikke kunne bytte jobb med dem, for de er noe radikalt annet, noe langt borte i minst tre dimensjoner – sted, utviklingsnivå og sosialt sjikt. Mer enn noe annet har dette vært genistreken ved internasjonal kapitalisme og multinasjonale selskaper: båndene mellom produsent og konsument ble skjært over – bokstavelig talt flyttet forbi horisonten.

Frem til denne revolusjonen var i det minste produsentenes eventuelle fattigdom tydelig i det samme bybildet som konsumentene bodde i, noe som satte skranker for hvor stor forskjellene fikk lov å vokse. Men når skoene kommer fra en sweatshop i en frihandelssone på andre siden av kloden, ser vi ikke hvor moralsk forkastelig det er å gi faen i skomakerens lønn. Vi ville aldri kunne gjort det samme dersom det var skomakeren nederst i gaten der vi bodde vi skulle betale.

Drittjobbene er i virkeligheten mer avgjørende for vår velstand enn i gårsdagens fabrikksamfunn. Jo rikere vi er, jo større forbrukere er vi av andre menneskers arbeidskraft. Det er det rikdom er, å ha kjøpekraft til å disponere andre menneskers tid og kjøpe deres ressurser. Men for oss skjules disse jobbene, slik at vi kan snekre videre på vår illusjon om at vi ikke er skyldige i noen umoral her vi trør rundt i vår rikdom. Vi har da aldri krevd at arbeideren som laget skoen vår skulle jobbe femten timer hver dag…

Svensker i bananhaugen minner oss på alt dette. Ubehaget det skaper, er verd å drøye ved. Det kan kanskje fungere som et bolverk mot egoismen, eksepsjonalismen og nasjonalismen som historien har kritisert alle tidligere søkkrike samfunn for.

Beklagelser ventes

Irland er i en forferdelig økonomisk situasjon. Gjennom nitti‐ og totusentallet satset den irske regjeringen på lave skatter og ga villig vekk skatteletter til ulike gode formål.

Irlands statsbudsjett ble derfor et slags pyramidespill: utgiftene vokste jevnt og skatteprosenten sank i rykk og napp – men så lenge veksten i skattbare inntekter holdt seg høyere enn veksten i kostnader gikk det hele fint.

Og så gikk det ikke så fint lenger.

Nå må den irske staten redde seg ut av massive budsjettunderskudd. Det eneste som monner er å øke skattene eller kutte overføringer, men på kort og mellom‐​kort sikt ville en slik politikk forverre den økonomiske krisen.

Men ikke bare irsk gjeld blir innkrevd i skrivende stund. Alle som trakk frem Irland som det store Eksemplet kan herved levere inn synser‐​beviset sitt ved døren.

Vi kan begynne med synse‐​kongen Thomas L. Friedman i New York Times, som i 2005 skrev følgende bevingede ord:

It is obvious to me that the Irish‐​British model is the way of the future, and the only question is when Germany and France will face reality: either they become Ireland or they become museums.

Ah. Den klarsyntes tale.

Av mer generell betydning: Noen av de som skriver historien vil forsøke å fremstille hele finanskrisen som om den plutselig skylte over hele verden og ingen hadde forespeilet disse konsekvensene. Men det var en langvarig og solid kritikk av den «irsk‐​britiske» modellen gjennom hele 2000‐​tallet. Oppmerksomhet fikk den lite av, men den fantes. Det er ikke uten betydning at dette anerkjennes.

Det var bortimot ingen som forutså selve krisetidspunktet og hvordan det skulle skje, men det var mange som argumenterte med at det måtte skje før eller senere: minskyister, marxister, og den delen av den østerriske skolen som har beholdt en viss kontakt med virkeligheten.

[Via Crooked Timber.]

Bødlenes fødestue

Timothy Snyders «Bloodlands» tar for seg historien til det ufattelige antallet millioner døde mennesker i aksen mellom Hitler og Stalin i perioden fra 1933 til 1946. Det er en bloddryppende, men absolutt anbefalt, bok.

Den representerer en trend i historieskrivingen der ideologienes betydning legges bort til fordel for mer åpne, komparative studier av de ulike nasjonenes utvikling.

Effekten er en mer nyansert forståelse av Nazi‐​Tyskland, der den vanlige forklaringsmodellen om ondskap og annerledeshet veksles inn i en mye mer troverdig fortelling om politisk krysspress og muligheter som vokser ut av tidligere historiske veivalg. Kort fortalt, en historie basert på historien, i stedet for en biografi om Hitler. I tillegg er effekten for Sovjetunionen et klart og tydelig fokus på hvor blodig og maktsykt dette regimet også ble, og hvor mange like og overlappende historiske trekk som bragte Hitler og Stalin til makten i sine respektive forbryterstater.

På en måte gjør det forbrytelsene deres verre: i dette lyset fremstår de som mye mer preget av rasjonell tanke enn spontane følelsesutbrudd. På den andre siden gjør det forbrytelsene nærmere oss selv: det kan langt på vei virke som om historiske tilfeldigheter gjorde akkurat tyskerne, og ikke oss selv, til nazister.

Men uansett, det var en altfor lang innledning til et sitat med dagsaktuell betydning. Temaet som behandles, er hvorfor regjeringene i mange eruopeiske land inngikk fatale samarbeid med partier som NSDAP, og hvorfor Stalin fikk konsolidere sitt enevelde på begynnelsen av tredvetallet. Husk på at verdensøkonomien på dette tidspunktet er i krise etter krakket i 1929.

The predominant view [among European governments] was that budgets should be balanced and money supplies tightened. This, as we know today, only made matters worse. The Great Depression seemed to discredit the political response to the end of the First World War: free markets, parliaments, nation‐​states. The market had brought disaster, no parliament had an answer, and nation‐​states seemingly lacked instruments to protect their citizens from immiseration.

The Nazis and Soviets both had a powerful story about who was to blame for the Great Depression (Jewish capitalists or just capitalists) and authentically radical approaches to political economy.

Vi lever altså i dag i bødlers fødestue, på et kontinent styrt av en sentralbank som insisterer på å gjenta fortidens feilgrep. La oss bare håpe det går bedre denne gang.



Anøkonomisk

De som ikke kan lese, er analfabeter. Vi burde kanskje også innføre et tilsvarende begrep for de som ikke skjønner økonomi, selv om de er i posisjoner der de burde være det.

Ullensaker kommune skal selge eiendom for 1,5 milliarder kroner for å redusere sin egen gjeld. For en hver bedriftsøkonom må dette skjære i øynene. Årsaken er dette: mens kommunen mottar normal avkastning av eiendom (f.eks. ved langtidsutleie eller substituert, ved at man slipper å leie tomter til egen drift), så har ikke kommunen normale lånekostnader.

La oss si at en privat aktør skal låne penger for å kjøpe Ullensaker. Da betaler han 4 % rente.1 Verdien av eiendommen er inntektene minus denne renta per år. La oss si at inntektene er på seks prosent av eiendomsverdien. Da vil han få igjen 2 % hvert år – hvis renta holder seg lav. Han verdsetter derfor eiendommen ut fra dette.2

Kommunen betaler imidlertid bare 2,3 % rente gjennom statsobligasjoner. Dermed er kommunens verdi på eiendommen den diskonterte verdien gitt med en inntekt på 3,7 %.

Vi kan også se dette fra et annet perspektiv: For de midlene kommunen kunne tjene på å beholde eiendommen og leie den ut, ville man kunne betjene et større «lån» (obligasjon). Ved å selge, eller realisere, eiendommene, ender man dermed opp med mindre evne til å betjene gjeld – eller oversatt til norsk – mindre pæng enn man hadde før.

Summa summarum: Hvis kommunen virkelig har ubrukte eiendommer for 1,5 milliarder kroner, er det totalt uproblematisk at de har en gjeld på 2 milliarder kroner.

  1. Og selv om han har pengene i banken, virker dette argumentet, fordi han i stedet for å kjøpe eiendommen da kunne låne pengene ut til noen som betaler 4 % rente. []
  2. Med diskontering av fremtidige år per standard prosedyre. []

Velferdsstatens vekst og fall

Det finnes et solid, politisk‐​økonomisk grunnlag for å hevde at velferdsstatens oppslutning avhenger av at standarden på tjenestene følger standarden i privat sektor. For å klare dette må offentlig sektor vokse like mye som privat sektor.

For å skjønne dette poenget kan vi tenke oss en verden der antallet arbeidsfolk per innbygger er konstant. Fordelingen i forbruk mellom offentlige og husholdninger vil da fordele den samlede arbeidsressursen mellom offentlige tjenester og privat forbruk. Dersom de offentlige tjenestene skal være like gode som i fjor, holder det altså ikke at pengesummen som brukes på dem er like stor som i fjor. De må ha en like stor andel av hele kaka. Vokser kaka, må offentlig sektor vokse like mye som privat.

I grafen under kan du se hvordan Norge bygget opp velferdsstaten i perioden 1960–1980, ved at en større del av befolkningen ble viet tilbud av offentlige tjenester. Men så skjer det en utflating på begynnelsen av åttitallet – drevet av denne periodens høyrebølge – før vi får et nytt, høyere nivå på velferden rundt 1992.

Dette høyere nivået vedvarer gjennom nittitallet. Men så kommer totusentallet. Først får vi effekten av den moderniseringen og privatiseringen som den gamle Jens Stoltenberg drev frem, og senere fikk vi effekten av skattelettene og nedbyggingen i Bondevik II. Resultatet var et markant fall i offentlig andel av kaka:

Når grafen så flater ut i slutten av 2007 og snur i 2008 og 2009, så skyldes det at det private konsumet stupte – finanskrisa slo inn. Det skapte et pusterom som gjorde det enklere for det offentlige å få tak i arbeidskraft og tilby tjenester. Men den underliggende trenden, uten finanskrise, er skremmende tydelig.

Selv om dette er  umerkelige størrelser i den politiske debatten, er det disse store utviklingstrekkene som har konsekvenser for folks livskvalitet og mulighetene for et nogenlunde egalitært samfunn. Men politisk debatt handler heller om burkaforbud og smykkegaver.

Disse abstrakte, økonomiske figurene viser hvorfor økende offentlig fattigdom gikk hånd i hånd med enorm privat velstandsvekst utover 2000‐​tallet. Dette er en del av den kjøttgryta som burde utgjøre de store, strukturelle ulikhetene mellom fløyene i politikken, men som ikke gjør det, takket være Arbeiderpartiets New Labour‐​strategi. Velferdsstaten kan kun forsvares ved å oppheve velferdsstaten, er tanken.

Det må være forbitrende for regjeringspolitikerne at Soria Moria‐​erklæringene har låst fast skattenivået, og dermed langt på vei statens inntekter, på et nivå fastslått av den nedbyggingskåte regjeringen Bondevik II. Tenk for en takknemlig oppgave det ville være å drive en regjering som skulle ta andelen opp 3–4 prosentpoeng, i stedet for å forvalte en stadig strammere livrem.

En «heldig finanskrise» reddet gjenvalget i 2009, men med mindre skattetrykket heves vil grafen fortsette sin planlagte nedtur fra det øyeblikk veksten tar seg opp igjen – kanskje allerede fra første kvartal 2011. Det betyr økt ulikhet, dårligere sosiale tjenester, og enda flere velgere som skuffet slår fast at det hjelper ikke hvem de enn velger, høyresidas politikk vinner uansett.

Grafene viser samlet sluttkonsum av offentlige tjenester delt på samlet sluttkonsum totalt, målt i faste volumer, kilde: OECD. Tallene fra 1960–1978 er estimerte.

Et Laffer‐​kurvet fikenblad

Vi burde ha sett det komme. Frp skulle ha seminar om «dynamisk skattepoltikk». I lørdagens Dagens Næringsliv (ikke på nett) forsøker Siv Jensen å late som om Frp vet noe som SSB forsøker å holde skjult; nemlig at dynamisk skattepolitikk virker. Problemet er bare at Siv Jensen villeder om hva dynamisk skattepolitikk er. Hun har gått fra voodoo economics til voodoo politics.

Siv Jensen later som om begrepet betyr at skatteletter er billigere for staten enn en ren utgiftspost, fordi skatteletter fører til mer arbeidsvilje og større etterspørsel, noe som igjen demper statens tap. Så later hun som om alle andre politikere ikke har oppdaget at det er slik det henger sammen.

Men det er ikke det tilhengerene av dynamisk skattepolitikk hevder. Den radikale påstanden som den dynamiske skatteletteideen handler om, er at skattelettene betaler for seg selv, altså at staten får inn like mye eller mer ved å kutte skattesatsen.

Siv Jensen påpeker helt riktig at den dynamiske skattepolitikken stammer fra Laffer‐​kurven, som visstnok ble til offisiell Reagan‐​politikk etter at Laffer tegnet den  på en serviett og viste den til Dick Cheney. Laffer kurven viser statens skatteinntekter etter skattenivå, og tanken er at a) dersom skatten er 0 %, blir inntektene 0, b) dersom skatten er 100 %, vil ingen jobbe, og inntektene blir 0, og c) mellom der går Laffer‐​kurven i en bue.

Laffer-kurve med toppunkt på 0.64

Dette er, i motsetning til det inntrykket Siv Jensen gir i artikkelen, helt ukontroversielt i økonomifaget. Men det som er kontroversielt, er at skatteletter kan betale for seg selv. Da må vi i dag ha høyere skattesats enn toppunktet i kurven. Det er gjort gode, empiriske undersøkelser av hvor dette toppunktet befinner seg, og alle økonomer som ble spurt var enige: vi er langt fra dette toppunktet.  Han som har forsket mest på dette, Emmanuel Saez, ga det høyeste anslaget for hvor toppunktet befinner seg: 69 %. Og i motsetning til Siv Jensen, kommer Saez med et regnestykke som viser hvorfor det er slik. (Tilfeldigvis viste det seg at alle høyrepolitikere som ble spurt mente at vi var langt forbi toppunktet.)

Siv Jensens gjenopplivelse av voodoo‐​zombien er pakket inn i uforpliktende retorikk, men poenget består: skatteletter betaler ikke seg selv. Det er ikke en gang sikkert at de koster mindre enn krone‐​for‐​krone. Hvis vi tenker oss en verden der staten svir av masse penger (f.eks. i et land som trenger stimuli etter en finanskrise), mens befolkningen – spesielt den rikeste delen – ønsker å spare masse heller enn å forbruke. I så fall kan en offentlig brukt krone gi langt mere skatteinntekter enn det den tilsvarende krona gitt til en privatperson vil gi av økt forbruk + økt arbeidsinnsats.

Det finnes ikke noe fasitsvar på dette, men en kronglete, empirisk verden. Siv Jensens amerikanske høyreinspirasjon bidrar ikke akkurat til noen gode avklaringer. Når Siv Jensen nå har kommet til den samme konklusjon som hele resten av det politiske og økonomiske Norge, får vi vel kanskje være glade for det. Så får vi heller bære over med at hun, for å skjule sitt eget partis gamle synder, fremstiller alle andre som komplette idioter. I lengden lønner neppe det seg.

(Les også gjerne om Wall Street Journal’s majestetiske Fail da de bestemte seg for å estimere Laffer‐​kurven ved å tegne en ganske kurvet linje gjennom et diagram som viser noen tilfeldige utvalgte lands skatteinntekter mot skattesats for bedrifter. Kurven viser tydelig at alle bedrifter forsvinner når skattesatsen blir 33 %.)

Billig bensin? Bo i Norge!

OK, så var visst ikke Norge det dyreste landet i verden. Snarere er vi det billigste, målt i kjøpekraft. Men bensinen – den er vel fortsatt grisedyr i dette landet?

Dessverre. Riktignok kan vi ikke måle oss med Venezuela, som selger bensin til folket for $0,02. Men målt i forhold til inntekten kommer Norge veldig godt ut av en sammenligning med andre europeiske land. Vi kommer faktisk tredje best ut, bare slått av Island og Luxembourg. Men dette var målt ved hjelp av BNP‐​tall fra 2007, så vi har nok passert Island nå.

Noen mener at PPP‐​justerte priser er «juks». Det blir selvsagt billigere, målt i kroner, å fylle tanken i Oman enn i Norge. Bensinprisen i Oman er $0,31, mens den er $1,63 i Norge. Men enhver økonom vil være enig i at det er direkte usaklig å sammenligne priser på denne måten. Det er nemlig ikke mulig å ha et samfunn som har et norsk velstandsnivå og et omansk prisnivå. Vi må derfor utjevne en av de to før vi sammenligner, og vi velger å utjevne velstandsnivået. Dermed kan vi sammenligne prisnivået – og altså regne ut hvor mye en liter bensin koster, i en tenkt valuta der én enhet er det samme i alle land. Dette gir en presis beskrivelse av hvor mye en innbygger i Oman må gi avkall på for å få tak i en liter bensin, i forhold til hva en gjennomsnittlig nordmann må. Det viser seg å være omtrent like mye, ettersom Oman er et land som subsidierer bensin til folk.

Bensin og diesel er viktige drivstoff for jordbruk, transport og industri, og det er derfor veldig viktig for fattige land å ha tilgang på billig bensin og diesel. Men kjøpekraftkorrigerte bensinpriser er lavest i Amerika og Europa:

Altså, bare for å banke det inn én gang til: Bensin er billig i Norge. Vi er blant de nasjonene i verden som må bruke minst andel av lønna vår for å få kjøpt en liter bensin. Her kan du se alle nasjonene i verden og deres kjøpekraftkorrigerte bensinpris. Øvelsern er å finne Norge (NOR) på lista. Et tips er å begynne letingen nedenfra.

Metode: PPP‐​data fra Pew World Tables (PWT) for 2007. En nasjon er tatt ut pga. manglende PPP‐​data (Serbia). Bensinprisene er fra gtz. Fra dette datasettet ble noen «land» uten matchende PWT‐​oppføring strøket. Den kjøpekraftkorrigerte prisen i dollar kommer frem ved å dividere bensinprisen (i cent) med variabelen «y» – reelt (kjøpekraftkorrigert) brutto nasjonalprodukt per capita sammenlignet med USA – fra PWT. To land ble utelukket fra grafene på grunn av ekstremt høye priser; det gjelder Eritrea (som har bensinrasjonering) og Kongo (dem.rep.).

PIIGS, euroen og en huskelapp for fremtida

Nå «skrives» den felles historien om PIIGS‐​landenes problemer. Dessverre ser det ut til at den jevne journalist blander kortene ved å anta at de litt sære utvekstene for Hellas er PIIGS‐​landenes generelle problemer. Som en huskelapp til meg selv er det derfor på sin plass å nevne at:

  • Spanias problemer skyldes ikke underskudd på statsbudsjettet og manglene budsjettdisiplin. Mens Tyskland kjørte budsjettunderskudd i perioden frem til 2007, kjørte Spania overskudd.
  • Spanias problemer skyldes for billig kapitalflyt inn i landet, som skapte en kapitalboble. Effekten ble en overprising av spansk arbeidskraft sammenlignet med produktiviteten.1
  • Fordi valutaregimet euro tvinger Tyskland og Spania til å ha samme valuta, kunne ikke spanske lønningers kjøpekraft korrigeres ved at valutakursen falt.
  • Resultatet blir at en de facto devaluering tvinger seg frem, og den eneste måten å gjøre det på uten en egen valuta er kutt i netto kjøpekraft, altså enten en reduksjon i (real-)lønningene eller ved å øke arbeidsledigheten.
  • Fotnote: Hvorfor tvinger devalueringen seg frem? Delvis på grunn av at den spanske staten må lånefinansiere investeringene og forbruket, og dette blir dyrere jo mindre lønnsomme prosjektene kan antas å være, og delvis på grunn av direkte prispress på spanske bedrifter som bruker utenlandske innsatsfaktorer.
  • Det er mye som tyder på at den spanske historien er mer dekkende for problemene i de andre landene i PIIGS også, inkludert Hellas.
  • Moralen er: monetær integrasjon uten full politisk integrasjon er et dødsdømt prosjekt.
  • Moralen for Norge er: Vi har stikk motsatt monetære interesser i en knipe enn resten av Europa. Monetær integrasjon med Europa er en helt absurd dårlig idé, i hvert fall inntil vi a) er fri for olje og b) er totalt politisk integrert i Europa.
  • En fotnote til: Finanskrise og gjeldskrise er veldig dårlige navn på denne krisa. Eurokrise er mer passende.

Det var det.

  1. Men merk at produktiviteten her ikke refererer bare til spanjolenes spesifikke arbeidskapasitet, men først og fremst lønnsomheten i å bygge enda et hotell, enda en oppussing osv. []

Perspektiv

Euro per USD 1999-2010

Joda, euroens fall har vært dramatisk. Men likevel, fallet er ikke verre enn i 2008. Og nivået er ikke verre enn i 2006, og 2006 var et historisk toppnivå for euroen. Jeg er ikke sikker på at det er nødvendig å slakte euroen ennå. Dersom euroen likevel slaktes, kan det være fordi noen ser seg tjent med en omkamp. Det laster nemlig noe av kostnadene for Hellas› misère vekk fra de store, nordvestlige nasjonenes skuldre.

Euro per USD 1999-2010

Zorba, ozo og produktivitetsvekst

Smartere mennesker enn meg har gått på en smell når de skal forklare den greske økonomiske kollapsen.Vi forklarer det med gresk kultur, latskap, mangel på disiplin og «det latinske temperament». Men er nå det så sikkert? Det høres ut som veldig convenient excuses for de øvrige landene i Europa, som for å passe sin egen rumpe gjerne vil gi et inntrykk av at den greske situasjonen er helt unik, og aldri kan komme til Italia, Tyskland eller Storbritannia.

Som Ali Esbati skriver i dagens klampekasse, er det ikke sant at grekerne er late. Dersom lathet skulle forklare økonomiske kollapser, hadde snarere Norge og Nederland vært royally fucked:

Greia er altså ikke at grekerne jobber så lite, eller at de pensjonerer seg så veldig tidlig:

Flere smarte mennesker har også gjengitt påstanden om at folk i offentlig sektor i Hellas har hatt to måneder ekstra lønn, og ment at det kan være med å forklare problemene. Men at arbeiderne har delt inn lønnsåret i fjorten i stedet for tolv er bare en teknikalitet; det påvirker selvsagt hvor stor månedslønnen blir.

Forklaringene på Hellas› problemer er enklest å finne hvis man leter to steder: i) i den store grå og svarte sektoren av økonomien, en sektor som har vokst frem som en følge av for dårlige offentlige ansatte (noe som ikke akkurat forbedres av å kutte lønna deres, mens privates lønninger står stille) og ii) i de massive ulikhetene i det greske samfunnet, der noen få har beriket seg på bekostning av de mange.

Dette siste poenget er viktig, fordi det har skapt en situasjon der den politiske og økonomiske eliten har en sterk egeninteresse i status quo, og blant vanlige folk legitimeres skattesnusk og korrupsjon av de «lovlige» tyveriene elitene har bedrevet. Hellas har dermed havnet inn i et spillteoretisk koordinasjonsproblem: Før ulikhetene rettes opp vil ikke de ulike klassene ha noen interesse i å rette opp økonomien, men hvis ikke økonomien stables på bena har man ingen virkemidler til å rette opp ulikhetene. Effekten blir en mørk spiral inn i resesjoner som forsterkes av lønnskutt som forsterkes av valutatap som forsterkes av boligkrise…