Prinsipper i fri flyt

Spørsmål 1: Bør briter kunne bosette seg og arbeide hvor som helst i EU?

Spørsmål 2: Bør EU‐​borgere få bosette seg og arbeide hvor som helst i Storbritannia?

Kilde: ComRes /​ Independent on Sunday

Losing a rook, winning a war

Dette trekket av Mikhail Tal viser hva folk mener når de sier sjakk er vakkert. Se på brettet. Svart har blitt utfordret av hvits litt uvanlige åpning med 1. e4 c6 2. c4. Svart satser på å blokkere de to sentrale bøndene til hvitt med løperen, tilsynelatende trygt plassert på e6. Så, hva spiller Tal?

Tårn slår e6! Og vips, er svarts forsvar i ruiner: En bonde forsvinner fra forsvarsrekka rundt kongen, og den hvite diagonalen inn til g8 er vidåpen. Resten av kampen mangler slett ikke finesser og taktisk briljanse, men kronjuvelen er definitivt 13. Rxe6. Det ser så galt ut, og er likevel så logisk. Tal så nok neppe det nøyaktige spillet 17 trekk forover, men det er ikke poenget her: Han skjønte at den posisjonelle fordelen og den utsatte kongen kommer til å gi ham nok å spille på.

Kortreist bacon til alle! | Morgenbladet

Skal vi virkelig endre matvanene våre, må vi gjøre mer enn å forsøke å gjøre gode valg i butikken. Vår tids matpolitiske prosjekt må løftes ut av middelklassens identitetsorienterte forbruksstrategi og inn i politikken. Vi må reversere mange av vedtakene som har ført til individualiseringen av ansvaret for mat og folkehelse. Vi må bygge matpolitiske fellesskapsprosjekter som peker fremover, og som er koblet til konkrete politiske tiltak som tør å forandre på de strukturelle forholdene i matproduksjonen.

Kortreist bacon til alle! krever Andreas Liebe Delsett i dette essayet, på trykk i  Morgenbladet denne uken.

Så lenge forbrukermakt er strategien for endring av matpolitikken, er saken dømt å bli et klassespørsmål, og sunn, kortreist og miljøvennlig mat bare enda en måte å skille subben fra klubben. Det politiske må løses med politikk, ikke moral.

Gjeld, igjen

Maren Næss Olsen skriver den store saken om boliggjeldsangsten i ukens Morgenbladet. Den anbefales varmt.

Det er en god anledning til å oppdatere plottet av boliggjeld per inntekt, som jeg har fulgt i tidligere bloggposter. Her ser vi altså hvor mye innenlandsk gjeld du og jeg og bedriftene har, relativt til to forskjellige mål på hvor mye vi tjener. Det ene er målt mot fastlands‐​bnp, brun linje. Den andre, blå linje, inkluderer inntektene fra oljesektoren. Grunnen til at det er vanlig å skille på disse, er at inntektene fra oljesektoren er midlertidige. Når oljen er tatt opp, er imidlertid gjelda like stor. Dataene slutter etter første kvartal 2014.

debt_ratios-2014-08-08

Vår samlede gjeld er altså 187 % av vår årlige fastlands‐​inntekt, og 143 % av inntektene om vi regner med oljen.

Ingen overraskende endringer: Vi følger kurven videre mot rekordnivåene, både sammenlignet med Norge i tidligere år og for verden. Boligkrakket og bankkrisen i 1990 fremstår som bagateller sammenlignet med dagens gjeldsgrad. Tendensen til et lite fall i gjeldsgraden, om vi ikke inkluderte oljeinntektene (den blå linjen), viste seg å være et blaff.

Tallene er fra SSB, og er henholdsvis tall for brutto nasjonalprodukt i løpende priser, uten sesongjustering, og tall for kredittindikatoren K2, publikums innenlandske gjeld. Disse siste tallene kommer per måned, og kvartalstallet er derfor et gjennomsnitt. BNP angis per kvartal. Det er vanligere å sammenligne med årsinntekter enn med kvartalsinntekter, så jeg slår sammen nasjonalproduktet for de siste fire måneder til en års‐​bnp, slik at bnp‐​tallet vi sammenligner gjelda med i første kvartal 2014 er summen av kvartalene 2–4 i 2013 pluss kvartal 1 i 2014.

Bryr seg mindre, skårer bedre?

Classroom. Creative Commons, William Cresswell.

I Sverige har Pisa‐​debatten blomstret de siste dagene, grunnet en «avsløring» i Dagens nyheter: Svenske elever bryr seg minst om å prestere på testen.

Denne forklaringen har med jevnlige mellomrom dukket opp i landene som gjør det dårligere enn selvbildet tilsier. Ifølge noen rapporter er det hornmusikk og flaggheising når koreanske barn patriotisk kaster seg over testen for å ære landet og forfedrene, mens vi her i Norden utenom Finland knapt orker å krysse av. Sannnheten er nok litt mindre spennende.

Elevenes innsats på testen kan definitivt påvirke resultatene, så dersom det finnes systematiske, kulturelle forskjeller vil det gi seg utslag. På den andre siden: Om norske og svenske elever ikke gidder å prestere og jobbe, kan det nok tenkes å ha effekter på ferdighetene, også.

Dagens Nyheter har laget en smart indeks på den egen‐​oppgitte underprestasjonen. De sammenligner elevenes selvrapporterte innsats på prøven, som i utgangspunktet er litt for kulturelt sensitiv til å brukes direkte, med et annet spørsmål, nemlig hvor mye innsats eleven ville lagt inn dersom prøven påvirket karakteren. Sverige har det største gapet her, med Norge på fjerdeplass.

Men DN ser ikke på spørsmålet om det faktisk er noen sammenheng. Det kan kanskje skyldes at DNs hypotese fort blir veldig hårete i møte med data. Vi setter opp denne prestasjonsindeksen mot gjennomsnittlig resultat på de tre områdene i PISA. Hypotesen er at dette skal gi en synkende tendens: Jo mer man rapporterer underprestasjon, jo dårligere skal prestasjonen bli.

Men nei. Det viser det seg at underpresterer‐​landene skårer bedre enn de andre. Faktisk forklarer underprestasjonsvariabelen en firedel av variasjonen i resultatet. Om man ga et hakk mer blaffen, på en skala fra 1–10, økte resultatene med 48 poeng:

Underprestasjonsskår og resultat i Pisa, alle PISA-land
Underprestasjonsskår og resultat i Pisa, alle PISA‐​land

Dette resultatet er selvsagt drevet av en annen, underliggende årsak. De mest autoritære regimene har både dårlige resultater og mye innsats. De «minst underpresterende» landene er Vietnam, Indonesia og Kazakhstan, der elevene har høy innsats, men rammebetingelsene er veldig mye dårligere enn våre. Det er farlig å synse for mye om årsakssammenhenger her, men jeg våger meg til å antyde såpass som at en liberal skole som bygger selvstendig ungdom, så selvstendig at de tør å gi blaffen i prøver,  har vært en lønnsom strategi for både demokrati, økonomi og vitenskap. Samtidig er det mye lettere å være liberal i et land «der ingen trenger å være fattige», som det heter nå om dagen.

Utvalget av land er altså for ulikt til at en slik enkel korrelasjon kan fungere. Men hva om vi bare tar med de ordentlige medlemmene av OECD, altså rike, avanserte økonomier? Da skulle vel slikt forsvinne. Så autoritære er vel ikke Spania, USA og Finland, at ungene der ikke tør annet enn å krysse av for «maks innsats». Da bør jo effekten av at svensker og nordmenn bare ikke gidder Pisa slå inn:

Oppgitt underprestasjon og Pisa-skår, kun Oecd-land
Oppgitt underprestasjon og Pisa‐​skår, kun Oecd‐​land

Nei, fortsatt ser det poeng å hente på å gi blaffen. Men nå er korrelasjonen klart drevet av de tre punktene nederst til høyre, som også er de fattigste medlemmene av OECD; Chile, Mexico og Tyrkia. Om vi bare tar de bort…1

Underprestasjon og Pisa-resultat. Kun OECD-land med Pisa-skår over 465.
Underprestasjon og Pisa‐​resultat. Kun OECD‐​land med Pisa‐​skår over 465.

Presto! Den positive effekten av å underprestere borte. Men hypotesen var altså det motsatte: At det skulle finnes en negativ sammenheng. Den er ingen steder å se.

Altså: Når vi sammenligner oss med landene som ligner oss mest, er det ingen dekning i Pisa‐​resultatene for at elevenes oppgitte underprestasjon påvirker resultatet på prøvene.

Pisa‐​kritikerne gjør klokt i å stoppe forsøkene på å underminere selve prøven, og heller konsentrere seg om den substansielle debatten: Hva er det den måler? Er det viktig å være over snittet på disse tingene?

Fotokreditt: William Creswell, under en Creative Commons BY-2.0-lisens.

  1. Denne statistiske metoden er selvsagt helt forkastelig og tilfeldig. Jeg gjør det bare for å illustrere at selv om man tar alle tenkelige snarveier, holder ikke DNs hypotese. []

Disse fire enkle stegene beskytter deg mot snoking

20130704-P7040111

Du trenger å kryptere e‐​postene dine.

Dokumentene fra Edward Snowden viser dette tydelig. Programmet X‐​KEYSCORE betyr at enhver etteretningsoffiser kan lese innholdet i og metadata om e‐​postene dine. Ingen betviler at det er sant.

Du vet at argumentet om at du ikke har noe å skjule, er utilstrekkelig. Ja, dine e‐​poster er kjedelige og du gjør ikke noe ulovlig. Men likevel trenger du beskyttelse mot denne overvåkingsstaten, av tre grunner.

For det første er det ettertrykkelig bevist, gang på gang på gang, at om informasjonen finnes, vil den misbrukes. Om du tror at du noen gang i løpet av livet kan få en misfornøyd ansatt du er sjef for, eller elev du er lærer for. Eller en ekskjæreste. Eller en kredittkorthacker i Mumbai. De trenger bare å kjenne, eller betale, én person med tilgang, enten i etteretningen eller hos noen som bryter seg inn hos etteretningen, og dermed sitter de med livet ditt i sine hender.

For det andre er «lovlydig» et flytende begrep. Vårt eget politi definerte AKP (m‐​l) som ulovlig nok til å invadere livene deres. Å være aktivist for samers rettigheter var også suspekt. Dette var politiske avgjørelser, bestemt av den rådende stemningen. Informasjon om hvem som var med ble spredt vidt og bredt fra disse sentrale overvåkingsregistrene. Det formet mange liv. I USA ble de som kjempet for borgerrettigheter for svarte utsatt for den samme statusen. I den senere tid har miljøorganisasjoner og innsamlingsaksjoner til Syria blitt stemplet som terrororganisasjoner.

Hvilken side av statens forgodtbefinnende du vil befinne deg på i fremtiden, har du ingen kontroll over. Når vi i tillegg vet, helt uten forbehold, at data deles med hele Nato (og Kina, som selv samler data, deler sikkert med sine allierte), utvides dette til et spørsmål om du noen gang kommer til å være uenig med noen stat. Du er kanskje kjedelig, men det får da være grenser.

For det tredje er det usolidarisk å la være. Når ingen bruker digital beskyttelse, blir det suspekt å gjøre det. Når ingen kan det, blir det svært krevende for de som faktisk har behov for beskyttelse å kommunisere. For sikkerhet er ikke først og fremst teknisk. Det er først og fremst en sosial aktivitet.

*

Men hvordan kan man stoppe NSA? Det korte svaret er: Det kan du ikke. Ikke om de aktivt forsøker å se livet ditt. Det har de lov til og rett til, ifølge deres egne regler. Det vi kan gjøre, er å gjøre det vanskeligere for dem.

Det meste av innsamlingen sluker metadata: Data om dataene, når, hvor, fra hvem, til hvem. Jeg skal vise deg et første skritt som ikke beskytter deg fra innsamling av metadata. Det beskytter innholdet: Filene, tekstene, bildene. At jeg begynner her, betyr ikke at det er viktigere enn metadata. Det skyldes noe mer prosaisk: Å beskytte seg mot innsamling av metadata krever endring i handlemønster. Å beskytte innholdet ditt er teknisk.

Det finnes grovt sett to klasser av kryptering. Det ene er sertifikater, der en instans man har tillit til utsteder en signatur på at en krypteringsnøkkel er ekte og tilhører en virkelig person. Problemet med denne modellen, når vi skal bruke det som enkeltpersoner, er to: Hvorfor skal vi stole på en sånn instans, som naturlig nok tiltrekker seg etteretningstjenester som fluepapir? Og i den grad vi stoler på dem, må det være på grunn av at de behandler data personlig – og derfor koster penger.

Den andre klassen kalles PGP, og er metoden Edward Snowden anbefalte. I og med at han kjenner detaljene i hvordan NSAs kodeknekkere arbeider, er det gode odds for at PGP er trygt.

*

Med PGP lager du din egen nøkkel, eller strengt tatt et nøkkelpar: En offentlig del, og en privat del. Den offentlige delen er som en åpen safe: Den er tydelig merket med ditt navn. Alle kan legge dokumenter inn i den, lukke døra og snurre kombinasjonslåsen. Deretter kan ingen andre enn du – som har den private nøkkelen – åpne safen.

Du vil altså lage en offentlig nøkkel som så mange som mulig kjenner til og har lastet ned på sitt system. Her kan vi se hvorfor kryptering og tillit til kryptering først og fremst er sosialt. Skal dette systemet fungere, må mange ha offentlige nøkler.

Det fine er at det hele er gratis og enkelt å lage.

Det som er litt verre, er at du må endre noen vaner.

*

Du kan ikke få noen sikkerhet om du leser e‐​post i nettleseren din. Du kan heller ikke bruke Outlook, eller noe annet Microsoft har laget. Det er mulig du kan bruke Apples Mail, om du har mac. Men ellers er åpen kildekode helt nødvendig. Snowden‐​dokumentene viser at NSAs samarbeid med aktørene i nettskyen og på programvaresiden er dypt.

Heldigvis finnes Mozillas Thunderbird1, tilgjengelig for Mac, Windows og Linux. Det er også gratis. Krypteringen er et tillegg til Thunderbird, og heter Enigmail.

Det krever, helt alvorlig, bare fire, enkle steg:

  1. Last ned og kjør Thunderbird‐​installasjonen.
  2. Legg til din e‐​postkonto.
  3. Last ned og installer Enigmail, inni Thunderbird.
  4. Kjør Enigmails oppsettsveiviser.

Noen skjermbilder av hvordan dette ser ut:

This slideshow requires JavaScript.

Når du lager nøkkelen din, husk på at krypteringen ikke er noe verdt dersom den private nøkkelen blir knekket. Du må ha et godt passord, men enda viktigere: Pass på dataene dine. Dette oppsettet, der vi lagrer en GPG‐​nøkkel på en Windows‐​maskin tilkoblet internett, er helt åpenbart ikke tilstrekkelig om du skal snakke med den neste Edward Snowden. NSA kan ganske sikkert laste ut data fra alle Windows‐​datamaskiner, om de skulle ønske det. Men det er tilstrekkelig for våre formål: Å gjøre det dyrt, vanskelig og meningsløst å snoke på våre data, og å hindre at det kan skje automatisk.

*

De neste stegene? Last ned min PGP‐​nøkkel (5A6A8587) og importer den i din nøkkelring. Send meg din nøkkel. Vis prosessen til en kamerat. Spør it‐​ansvarlig på jobben hvorfor dere ikke krypterer forretningshemmeligheter. Finn ut hvordan du kan kryptere chatting med PGP‐​nøkler.

Om du har lest deg helt hit, tror jeg også du vil ha stor glede av å lese the GNU Privacy Handbook. Den er en godt skrevet og relativt kortfattet innføring. Blant mange ting du får lyst å utforske, er nøkkelsignering og tillitsnettverk. Men det viktigste av alt: Du er i gang. Du er mulig å snakke med uten at verden ser på. Velkommen.

  1. Og mange andre alternativer: Mutt og Claws, for eksempel. []

Råd fra retretten

Anmeldelse

Marius Doksheim: «De rike og resten»

Episodeoppsummering: Civita og Marius Doksheim har kjempet en innbitt kamp mot Problembeskrivelsen og benektet at Ulikhetsskrømtet har våknet, men da de innser at Thomas Pikettys bok har erobret Virkelighetsbeskrivelsens tind, står bare en mulighet igjen: Benekt at det finnes noen løsning. Det tragikomiske høydepunktet kommer når fyrsten vender seg mot kamera og sier: «Skatt på de rike? Jeg ler!»

Se også: Min egen Piketty‐​oppsummering, eller Marte Gerhardsens.

Siste nytt fra mjøsfronten

Foto: Harlan Harris. Lisens: Creative Commons NC 2.0
Foto: Harlan Harris. Lisens: Creative Commons NC 2.0

Sammenlignet med den tunge motstanden de russiske styrkene møtte under invasjonen i Ukraina, har de siste ukenes maktovertakelse i Norge fortont seg som en lek for Vladimir Putin.

Det var lenge forventet at en invasjon inn i et av Natos mest betrodde og trofaste partnere ville utløse et motangrep fra USA. Retorikken eskalerte også gjennom hele den innledende fasen av invasjonen.

– Vest‐​Finnmark er en rød strek i sanden. Krysser russerne den, blir det baluba, bare vent, sa pressetalsmannen under den daglige pressebriefen.

Senere samme uke lot Obama seg filme på talerstolen utenfor Det hvite hus.

– Hvis vi ser så mye som en russisk tå sør for polarsirkelen, Putin, kommer vi aldri på statsbesøk igjen, erklærte Obama.

Men verdenssamfunnet forstod at det var alvor da Obama, på invasjonens tiende dag, lot kamera filme talen han holdt fra det ovale kontor. Den ble til og med introdusert med «my fellow Americans».

– Russland har de facto kontroll med Trondheim. Situasjonen er dypt alvorlig. Vi ber myndighetene i Kreml om å besinne seg. Det internasjonale samfunn vil reagere skarpt og alvorlig overfor Russland. Det vil ikke komme på tale å ha Russland med i G8. Vi stopper all import av russisk kaviar. Og vi har bestemt oss for at white russian fra nå av heter white freedom.

Bak nyhetsfasaden kan imidlertid avsløre at det foregår et spill bak galleriet i det internasjonale diplomatiet. Barack Obama var allerede før invasjonen i telefonisk kontakt med Erna Solberg, der han gjorde det klart at Norge måtte stole på sitt eget, stolte invasjonsforsvar. En sentralt plassert kilde i utenriksdepartementet fikk overhøre samtalen.

– Han var på fornavn med meg… jeg mener Erna! utbryter kilden, gledesstrålende.

– Men hva sa han?

– At det ville ta seg dårlig ut om en mottaker av Nobels fredspris skulle sende soldater til verdens fremste fredsnasjon.

De russiske styrkene har imidlertid stoppet fremrykkingen nord for Mjøsa. I en pressemelding fra den russiske nordkommandoen heter det at Russland det siste året har fått sterk respekt for den olympiske ånd, og følgelig aldri kunne finne på å risikere ødeleggelse av kulissene for the best winter olympics ever.