Kongen og Keshvari

Fremskrittspartiets inn­vand­rings­po­li­tis­ke tals­mann Mazyar Keshvari tok kjapt or­det for å styre for­stå­el­sen av hvem som vant asyl­barn­for­hand­lin­ge­ne:

Sett i etter­tid var [det at en hånd­full fa­mi­lier får kom­me til­bake] en svært lav pris å be­ta­le for de be­ty­de­li­ge end­rin­ge­ne vi har fått i den­ne av­ta­len.

Og vi­dere:

For re­sul­ta­te­ne av Frps po­li­tikk er at Norge had­de en ned­gang på an­tall asyl­sø­ke­re i 2014, mens res­ten av Europa had­de en be­ty­de­lig øk­ning.

Dette er Frp på sitt be­ste, målt i ef­fek­tiv kom­mu­ni­ka­sjon. Tonen er di­rek­te uan­sten­dig sett fra de fles­te par­ti­er, og vel­ge­res, stå­sted. Han kal­ler en even­tu­ell hjem­komst for Shaimaa fra Jemen for en «pris å be­ta­le», og skry­ter av at Norge tar imot fær­re asyl­sø­ke­re enn før midt i Syria-krig og sto­re flykt­ning­bøl­ger.

Men po­li­tisk er ikke inn­hol­det så kon­tro­ver­si­elt. Arbeiderpartiet var len­ge mot en ny sjan­se for de ut­send­te asyl­bar­na (men har blitt for, nå som den uan­sett er her og gjel­der så få). Også den for­ri­ge re­gje­rin­gen tok mål av seg å re­du­se­re asyl­til­strøm­nin­gen. Det som er nytt med Frp bak spa­ke­ne, er at de sier di­rek­te det som tid­li­ge­re har blitt pak­ket inn i rødgrønn vatt.

Keshvaris inn­legg, og ut­vik­lin­gen på fel­tet ge­ne­relt, er for­øv­rig et vel­dig godt ar­gu­ment for at det fak­tisk har noe å si hvem som sit­ter i re­gje­ring. Analytisk har vi en tendens til å over­dri­ve be­tyd­nin­gen av sam­ar­beids­av­ta­ler, platt­for­mer, stor­tings­ved­tak og lov­verk. Men det er til syv­en­de og sist mi­nis­te­ren som tar be­slut­nin­ger og tol­ker av­ta­ler.

Men jeg er ikke sik­ker på at Erna Solberg gjør lurt i å la Frp fort­set­te å tol­ke av­ta­le­ne med KrF og Venstre så fritt som de har gjort. Så langt har Anundsen ba­re så­vidt brutt av­ta­lens tekst. Når Knut Arild Hareide snak­ket om at han had­de fått til mer på noen da­ger enn det SV klar­te på åt­te år i re­gje­ring, vit­net det imid­ler­tid om at KrF fak­tisk trod­de de had­de lært en gam­mel Frp-hund nye triks. Men nå må det  hers­ke en ug­gen fø­lel­se i KrF og Venstre om at av­ta­lens ånd har blitt for­lagt i Nydalen.

Freias svarteliste som låt

Freias #detnære-kampanje gikk åt skogen, men noe av det beste som kom ut av det hele var svartelisten, en åpen liste med ord som er for stygge eller Freia-kritiske til å godkjennes. Det er rett og slett en guide til norske tabuer.

Det måtte jo spilles inn.

Så, uten noe mer visvas, I present to you: DJ Tor Rettz nye låt Olofpalmeolje, hentet fra det nye albumet Ny Norsk Ordbok. Dette er hele svartelista, mer enn tusen ord, så låten tar tjue minutter å spille av.

Last ned som mp3: Olofpalmeolje

Å, ja, det er noen stygge ord der.

Hver mann, 0.7 stemmer ± 0.7

Figuren un­der vi­ser opp­slut­nin­gen om de ni største par­ti­ene i Norge per 2. mars, slik den ble målt av Ipsos MMI for Dagbladet i for­ri­ge uke. Strekene rundt hvert punkt vi­ser den så­kal­te feil­mar­gi­nen. Vi kan si med gans­ke stor sik­ker­het at den vir­ke­li­ge opp­slut­nin­gen lig­ger in­nen­for dis­se stre­ke­ne.

sperregrenseSeks av par­ti­ene va­ker rundt sperre­gren­sen. Til sam­men re­pre­sen­te­rer dis­se seks mer enn hver fjer­de vel­ger.

Sperregrensen må gå. Slik det fun­ge­rer i dag, må mer enn hver fjer­de vel­ger ta hen­syn til et tak­tisk mo­ment som er ir­re­le­vant for po­li­tik­ken de støt­ter. Er ditt els­ke­de Venstre for langt bak til å nå sperre­gren­sen, kan det løn­ne seg å stem­me Høyre i ste­det for å få «rik­tig» re­gje­ring. Om De Grønne ser ut til å fal­le bak kan det væ­re KrF er be­ste kort for å hindre olje­ut­vin­ning i Lofoten. For ikke å snak­ke om den venstre­vrid­de so­sial­de­mo­kra­tens di­lem­ma: SV, Rødt, Ap?

Det skal mye til at al­le seks hav­ner over el­ler un­der sperre­gren­sen. Mest sann­syn­lig er det at to-tre hav­ner over, og tre-fire un­der. Da har vi ef­fek­tivt re­du­sert be­tyd­nin­gen av stem­men til ti-femten pro­sent av folket.

Og hva opp­når vi med det? Vi opp­når, med da­gens me­nings­må­ling som fa­sit, at Rødt får én i ste­det for fire re­pre­sen­tan­ter, De Grønne får én i ste­det for seks, SV får to i ste­det for seks, og til­sva­ren­de mot­satt vei: V får åt­te i ste­det for seks, Sp får ti i ste­det for ni, og KrF får, vel, ni uan­sett. De res­te­ren­de man­da­te­ne som trengs for å få det he­le til å gå opp tas, litt på måfå, fra de tre sto­re par­ti­ene.

Akkurat den­ne må­lin­gen slår vel­dig uhel­dig ut for de rø­de og grøn­ne, som får åt­te re­pre­sen­tan­ter fær­re enn en pro­por­sjo­nal for­de­ling skul­le til­si. Det kun­ne na­tur­lig­vis like gjer­ne vært de bor­ger­li­ge re­gje­rings­ka­me­ra­te­ne som bik­ket un­der. Det er like urett­fer­dig uan­sett.

Og det er en urett­fer­dig­het som vir­ker helt me­nings­løs. Redselen for at et par­ti med en pro­sents opp­slut­ning skal få en re­pre­sen­tant på tin­get, er ab­surd. Det er ak­ku­rat like sann­syn­lig at det bi­drar til sta­bi­li­tet som at det sa­bo­te­rer for den, slik da­gens ek­sem­pel ty­de­lig il­lust­re­rer. Å hev­de at det­te hen­sy­net til en po­ten­si­elt økt sta­bi­li­tet i vis­se hy­po­te­tis­ke si­tua­sjo­ner vei­er tyngre enn stem­me­ne til ti pro­sent av vel­ger­ne, er ure­de­lig.

Det er nes­ten så man kun­ne mis­ten­ke de sto­re par­ti­ene for å ha en egen­in­ter­es­se i å be­hol­de litt eks­tra stem­me­vekt til de sto­re par­ti­ene.

Krf ønsker massakrerte barn?

Per Sandberg. Foto: Frp. Creative Commons.

Direkte av­skrift av Nyhetsmorgen på NRK P2, fra ca. 8.30, 19. fe­bruar 2015. Intervjuer er Øystein Heggen.

– Du me­ner at det trengs en de­batt om hva slags sam­funn inn­vand­rin­gen til Norge har skapt, og at de andre par­ti­ene på Stortinget har luk­ket øyne­ne for den vol­de­li­ge, islams­ke ideo­lo­gi­en. Dette sier du alt­så til Klassekampen. Hva me­ner du med det?

–Ja, jeg… Det jeg pe­ker på, det er re­sul­ta­tet vi har fått av de andre par­ti­enes sin frem­el­s­king av det multi­kul­tu­rel­le fel­les­ska­pet, det kul­tu­rel­le fel­les­ska­pet, det farge­ri­ke fel­les­ska­pet, som har vært et mot­to for al­le de andre par­ti­ene gjen­nom femten-tjue år. I dag ser vi re­sul­ta­tet.

Og jeg re­gist­re­rer at det enes­te til­sva­ret jeg får fra Kristelig folke­par­ti og Venstre, det er det at det­te er et solo­ut­spill ifra Per Sandberg. …

[Klipp med Krfs nest­le­der Dagrun Eriksen fra Politisk kvar­ter. Hun me­ner Frps re­to­rikk ska­per frem­med­gjø­ring og at Frp drar inn­vand­rings­kor­tet for­di det går dår­lig på må­lin­ger.]

– Er det det­te kor­tet du drar når det går dår­lig på må­lin­ge­ne?

– Nei, men det er det­te kor­tet Kristelig folke­par­ti og Venstre og al­le de andre par­ti­ene trek­ker opp når man kom­mer inn på de­bat­ten om inn­vand­ring og in­te­gre­ring. Da er det al­le dem som reiser den­ne de­bat­ten. Fremskrittspartiet har den­ne de­bat­ten kon­ti­nu­er­lig, vi, vi drar ikke noe kort i det he­le tatt.

Nå har den­ne de­bat­ten gått i en uke–fjorten da­ger, og det er den sam­me, uan­svar­li­ge re­to­rik­ken som kom­mer fra Kristelig Folkeparti, som har et me­get stort an­svar for at tu­sen­vis av un­ge men­nesker, født og opp­vokst i Norge, le­ver i frykt for tvangs­ek­te­skap, le­ver i frykt for kjønns­lem­les­tel­se.

Kristelig folke­par­ti har et enormt an­svar for at vi re­krut­te­rer ti­talls men­nesker, un­ge men­nesker, født og opp­vokst i Norge, som reiser ut og slut­ter seg til ter­ror­or­ga­ni­sa­sjo­ner, dri­ver med krigs­hand­lin­ger, mas­sa­kre­rer barn og kvin­ner der ute. Dette er det Kristelig folke­par­ti som har øns­ket, og re­sul­ta­tet ser vi i dag.

Jeg har in­gen in­ten­sjo­ner om å kri­ti­se­re un­ge men­nesker som øns­ker å bli in­klu­dert i Norge, men man har ikke lagt opp til det.

– Ja, jeg har vel in­gen tro på at Krf har øns­ket seg frem­med­kri­ge­re, og det er vel sånn at det­te tross alt ut­gjør en mye mindre an­del av det som to­talt sett kan­skje er en be­ri­kel­se for sam­fun­net, at det multi­kul­tu­rel­le sam­fun­net slett ikke har slått feil. Det er jo man­ge ek­semp­ler på at inn­vand­re­re har lyk­kes, og at det er sam­kvem mel­lom inn­vand­re­re og nord­menn.

– Uten tvil! Det er mas­se, mas­se, ma­jo­ri­te­ten av inn­vand­re­re til Norge, de in­klu­de­rer seg, gjør en fan­tas­tisk jobb for det nors­ke sam­fun­net, men det kan ikke re­sul­te­re i at Kristelig folke­par­ti og Venstre, og Fremskrittspartiet for den del, luk­ker øyne­ne for det som lig­ger i da­gen i dag: Det er at vi har stor man­gel på in­te­gre­ring, sta­ti­stik­ken for­tel­ler det; stor man­gel på in­klu­de­ring i for­hold til ar­beids­li­vet og or­ga­ni­sa­sjons­li­vet. Dette er noe vi må ta tak i umid­del­bart, for i fram­ti­da vil ikke det­te bli løst hvis ikke vi tar tak i det nå.

– Du sier til Klassekampen at det er fri inn­vand­ring i Norge. Det er det jo, med skam å mel­de, slett ikke. Hvilket land er det i det he­le tatt du har som for­bil­de når vi ikke skal ha det slik som det er i Norge; det er tross alt sto­re be­grens­nin­ger på inn­vand­ring?

– Det som skjer, hva som skjer i dag, det er at i Europa, så er det et lett (?) å kom­me til. Man har mil­lio­ner av men­nesker som le­ver il­le­galt i Europa, og i Norge så kan man an­ke opp og ned i sys­te­met selv om man ikke har ret­tig­he­ter for ver­ken asyl el­ler andre grun­ner for opp­hold.

– Men det er vel ikke rik­tig å si fri inn­vand­ring, Per Sandberg?

– Det er nær­mest fri inn­vand­ring til Norge, også når det gjel­der fa­mi­lie­gjen­for­ening. Det er ikke slik at man får nei til asyl, så er man i en si­tua­sjon der at man skal sen­des ut, nei, da kan man an­ke opp og ned i sys­te­met. Nå har vi kom­met i en si­tua­sjon der at en­kelte par­ti­er fak­tisk øns­ker å re­tur­ne­re men­nesker som har fått en­de­lig av­slag på asyl også. Det vil jo gjø­re si­tua­sjo­nen en­da vans­ke­li­ge­re for å ha et sys­tem i Norge som ska­per in­klu­de­ring. Vi dri­ver he­le ti­den og tar inn men­nesker der at det kre­ves in­te­gre­rings­pro­ses­ser. Vi be­gyn­ner på nytt og vi be­gyn­ner på nytt, he­le ti­den.

– Ja, men, de har alt­så den­ne anke­mu­lig­he­ten, men det er vel li­ke­vel ikke rik­tig å si at det er fri inn­vand­ring, selv om noen av de som er i Norge har en anke­mu­lig­het. Men en an­nen ting er jo at Carl I. Hagen har jo truk­ket et kort ut av er­met som ikke har vært vist på en stund, nem­lig det­te med å bru­ke be­gre­pet sni­kis­la­mi­se­ring. Støtter du at det igjen er kom­met inn i de­bat­ten?

– Jeg re­gist­re­rer at NRK også er vel­dig opp­tatt av at Fremskrittspartiet drar kort. Nå må NRK og andre pres­se, media, se at den­ne de­bat­ten går kon­ti­nu­er­lig. Det er ikke en­keltepi­so­der som gjør at Fremskrittspartiet del­tar i de­bat­ten. Dette er pro­gram­fes­tet. Og når Kristelig folke­par­ti og andre sier at det­te er et solo­ut­spill fra Fremskrittspartiet og fra meg, så er det alt­så slik at 70-80 pro­sent av det nors­ke folk de­ler mi­ne be­kym­rin­ger, og da må man gjer­ne kal­le det et solo­ut­spill. Dette er ikke å dra noe kort, det­te er å ta opp en al­vor­lig de­batt, som man har for­søkt på gjen­nom fle­re år, men som man leg­ger lokk på gjen­nom at man karak­ti­se­re si­ne kri­ti­ke­re, og de som tar opp de­bat­ten.

– Ja, men du svar­te ikke på spørs­må­let om du er enig i bru­ken av «sni­kis­la­mi­se­ring»?

– Nei, jeg me­ner at det fin­nes ikke noen sni­kis­la­mi­se­ring i den for­stand, for at det er åpent i da­gen. Vi ser at man end­re, og det er stort press på norsk kul­tur, det er et stort press på våre ver­di­er, og det er den­ne kam­pen vi må reise oss og ta.

Se også en tid­li­ge­re hit fra den­ne sjan­ge­ren: Siv Jensen for­kla­rer hva norsk kul­tur er.

Fotoet øverst er av Fremskrittspartiet, og li­sen­siert un­der Creative Commons BY-ND 2.0.

Unnskyld, regjeringen

All kri­tikk av re­gje­rin­gen trek­kes umid­del­bart. De ble tvun­get til å ut­fø­re tigge­for­buds­hø­rin­gen av et skum­melt par­ti fra op­po­si­sjo­nen:

Unnskyldningen had­de kan­skje stått ster­ke­re om Høyre ikke had­de ar­gu­men­tert for at det­te var de­res pri­mær­stand­punkt, se­nest i fjor.

Alle villspor leder til regjeringskvartalet

Noe har gått al­vor­lig galt for Regjeringens tigge­for­bud.

Dette har skjedd: Regjeringen, ved jus­tis­de­par­te­men­tet, har sendt ut en hø­ring om tigge­for­bud. Forbudet er en be­stil­ling fra Stortinget, som kon­klu­der­te med at det­te treng­tes i be­hand­lin­gen av to tid­li­ge­re sa­ker om tig­ging.

Høringen drøf­ter seg frem til to al­ter­na­ti­ver: Enten å for­by så­kalt or­ga­ni­sert tig­ging, el­ler å for­by all tig­ging. Høringsutkastet le­ner seg kraf­tig i ret­ning av sist­nevn­te, for­di det er vans­ke­lig å av­gren­se or­ga­ni­sert tig­ging på en treff­sik­ker må­te:

Under ut­ar­bei­del­sen har de­par­te­men­tet imid­ler­tid mer­ket seg at et slikt be­gren­set for­bud vil væ­re me­get kre­ven­de for po­li­ti­et å hånd­he­ve og lov­gi­vers mål og in­ten­sjon med lov­end­rin­gen vil væ­re vans­ke­lig å opp­nå.

I til­legg øns­ker de­par­te­men­tet å straf­fe med­virk­ning til tig­ging, uav­hen­gig av al­ter­na­tiv.

Onsdag slår sa­ken ut i full blomst i medie­ne. Skal Inger på Bøler, som lar tig­ge­re kom­me inn og vas­ke klær, spi­se litt mat og få litt ka­kao i krop­pen, straffes? Skal Shirley Bottolfsen i Bodø, som har dre­vet sys­te­ma­tis­ke hjelpe­til­tak for gate­fug­ler, bøte­leg­ges? Blir det for­budt å hjel­pe folk i nød?

Høyres kom­mu­ni­ka­sjons­av­de­ling våk­ner. Onsdag klok­ken 14.35 pub­li­se­res en ny­hets­sak på hoyre.no. Tittelen er­klæ­rer at de­bat­ten om tigge­for­bud «er på vill­spor». Peter Frølich, stor­tings­re­pre­sen­tant for Høyre og, iføl­ge ham selv, saks­ord­fø­rer på sa­ken når den når Stortinget, ut­ta­ler:

– Intensjonen med et tigge­for­bud har he­le ti­den vært å ram­me den sys­te­ma­tis­ke tig­gin­gen, og fol­ke­ne bak den­ne.

I in­gres­sen på­pekes det at «det ald­ri fra Stortingets side har vært in­ten­sjo­nen å straf­fe om­sorg og vel­de­dig­het over­for tig­ger­ne».

Men alt­så: I hø­rings­ut­kas­tet er ett av al­ter­na­ti­ve­ne å straf­fe all tig­ging, ikke ba­re den or­ga­ni­ser­te og sys­te­ma­tis­ke. Og det er i sam­me for­slag fore­slått å straf­fe med­virk­ning – til all tig­ging. «Villsporet» Frølich me­ner de­bat­ten har tatt, er å dis­ku­te­re ett av to for­slag fra re­gje­rin­gen – att­på­til al­ter­na­ti­vet hø­rings­no­ta­tet ser ut til å an­be­fa­le. I prak­sis sier Frølich at de­par­te­men­tet har ut­re­det noe helt an­net enn det som var Stortingets in­ten­sjon.

Her har Høyre, det største re­gje­rings­par­ti­et, i prak­sis av­lyst å ved­ta det ene ho­ved­al­ter­na­ti­vet i re­gje­rin­gens hø­ring, to da­ger etter at det ble of­fent­lig. Det er høy­st opp­sikts­vek­ken­de. Selv om det for­melt sett er de­par­te­men­tet som sen­der sa­ker på hø­ring, og der­et­ter selv­sten­dig ut­for­mer for­slag som så over­sen­des Stortinget, er det i prak­sis selv­sagt at Høyre har vært med i dis­ku­sjo­nen om hø­rings­no­ta­tet både i Regjeringen og på Stortinget, før det hav­ner i medie­ne.

Dermed står vi igjen med to mu­lig­he­ter: Enten har Høyre fått kal­de føt­ter etter å ha sett mot­ta­gel­sen av for­sla­get, el­ler så har Frp-erne i Justisdepartementet kjørt et solo­løp med den­ne hø­rin­gen. Det er uklart hvil­ken av dis­se mu­lig­he­te­ne som er ver­st for sam­ar­beids­kli­ma­et i re­gje­rin­gen Solberg.

 

PS:

Kilde på at Frølich er saks­ord­fø­rer

Og på at det er rik­tig å tol­ke Høyres ny­hets­sak som av­stands­ta­gen fra Regjeringens ene for­slag:

Flokkimmunitet og hverdagsvern

Study Participant Receives NIAID/GSK Candidate Ebola Vaccine

I går ar­ran­ger­te Norsk re­dak­tør­for­ening og Norsk presse­for­bund et de­batt­mø­te om di­gi­talt kilde­vern. Runa A. Sandvik (@runasand) inn­le­det. Et over­ord­net po­eng i hen­nes inn­led­ning var det­te:

Altså: jus­tis­de­par­te­men­tet (og andre myn­dig­he­ter) er nå svært be­kym­ret for at Google, Apple og andre inn­fø­rer sterk kryp­te­ring som en stan­dard på te­le­fo­ner og data­ma­ski­ner, for­di det gjør av­lyt­ting og ran­sa­king vans­ke­li­ge­re. Samtidig me­ner de at vi må bli mer be­vis­st di­gi­tal sik­ker­het.

Dette set­ter på spis­sen skil­let mel­lom sik­ker­het via myn­dig­he­te­nes be­skyt­tel­se og sik­ker­het via å fak­tisk sik­re in­for­ma­sjo­nen. Mange har vært for­nøy­de med å outsource sik­ker­he­ten til det of­fent­li­ge. Det står en hær mel­lom deg og the bad guys. I den kal­de kri­gen be­tød det­te gjer­ne at man of­ret litt fri­het for å få litt mer sik­ker­het: Kommunister ble kan­skje for­fulgt og fengs­let, men alt i alt fun­ger­te det.

I den di­gi­ta­le æra­en er det­te tanke­set­tet livs­far­lig. Myndighetene er for det første full­sten­dig ute av stand til å be­skyt­te oss. For det andre er det å opp­gi litt fri­het – å la po­li­ti­et ha an­led­ning til å av­lyt­te oss al­le – nett­opp det som gir the bad guys mu­lig­he­ter. For myn­dig­he­te­ne er ald­ri spyd­spis­se­ne. Dersom po­li­ti­et med sin di­gi­ta­le kom­pe­tan­se skal ha tek­nisk mu­lig­het til å le­se epos­ten til al­le i til­fel­le de tren­ger å etter­fors­ke en ter­ro­rist, vil al­le som er mer tek­nisk avan­ser­te enn dem (les: fan­den og hans olde­mor) også ha den­ne mu­lig­he­ten. Og de lar seg ikke be­gren­se av be­ho­vet for en norsk retts­hjem­mel.

 

I de­bat­ten etter­på ble det gjen­tatt fle­re gan­ger, fra Aftenpostens ny­hets­re­dak­tør Håkon Borud, at det­te med kryp­te­ring og lig­nen­de i hver­da­gen var alt for tung­vint, og det måt­te for­be­hol­des noen sa­ker der det var nød­ven­dig.

Det er bedre enn in­gen­ting. Kanskje. Men hold­nin­gen er dypt pro­ble­ma­tisk for pres­sen. For der­som kryp­te­ring og di­gi­tal sik­ker­het er noe vi bru­ker ba­re når vi syns det trengs, er det i prak­sis som å hei­se et rødt flagg hver gang noe hem­me­lig er på gang. Og der­som sik­ker kom­mu­ni­ka­sjon er noe man får opp­læ­ring i ad hoc, vil in­gen kil­der kun­ne ha til­lit til at opp­lys­nin­ger blir hånd­tert sik­kert.

I de­bat­ten ble sta­dig små­avi­se­ne truk­ket frem som ste­der som ikke bør tren­ge å bry seg med slikt. Men om du skal vars­le om sje­fen, rek­to­ren, el­ler na­bo­en i for ek­sem­pel Narvik, er du vir­ke­lig av­hen­gig av kilde­ver­net. Mer enn i en stor by.

Og hva er nå den­ne jour­na­lis­tik­ken som ikke tren­ger kilde­vern? For å si­te­re Orwell: «Journalistikk er å set­te på trykk det som noen øns­ker skal for­bli skjult. Alt an­net er PR.» Behovet for sik­ker­het mel­der seg ikke idet du skri­ver om ter­ror og NSA. Sjefer i skole­ver­ket, i Statoil og i of­fent­li­ge eta­ter er li­te in­ter­es­ser­te i kri­tikk. Om du skri­ver om den lo­ka­le mos­ke­en kan det væ­re du får andre kil­der der­som man vet man kan sto­le på ano­ny­mi­te­ten. Min på­stand er at all jour­na­lis­tikk som for­tje­ner nav­net had­de blitt styr­ket av at al­le even­tu­el­le kil­der som øns­ker å væ­re sik­re tør å ta kon­takt – selv om det drei­er seg om pro­ble­mer med katte­hold i en li­ten by.

 

Kryptering er en tek­nisk mu­lig­het, men kilde­ver­net kan ba­re sik­res gjen­nom en end­ring av sik­ker­hets­kul­tu­ren. Sikringstiltakene må væ­re på plass før en opp­lys­ning vi­ser seg å væ­re sen­si­tiv. Kildene er ikke pro­fe­sjo­nel­le vars­le­re med svart bel­te i sik­ker­het og over­våk­ning.

Det må ek­sis­te­re en va­ne for sik­ring og kryp­te­ring som gjør at det ikke er mis­ten­ke­lig å mot­ta en kryp­tert fil. Det kan sam­men­lig­nes med et sam­funn der al­le er vant til å sen­de post­kort. Om noen be­gyn­te å sen­de brev hver gang de skul­le vars­le om noe, vil­le det nep­pe væ­re en god idé.

Vi har alt­så ikke noe valg: De sen­si­ti­ve kil­de­ne kan ikke sik­res uten å sik­re hver­da­gen. Det lig­ner på prin­sip­pet for im­mu­ni­tet via vak­si­ne­ring, som jeg skrev i Morgenbladet for noen uker si­den:

For de fles­te in­di­vi­de­ne er det ikke strengt tatt nød­ven­dig å vak­si­ne­re seg for å over­le­ve: Bare en ti­del vil­le dødd av syk­dom­me­ne vi vak­si­ne­rer mot. Men jo fær­re som er vak­si­ner­te, jo stør­re blir ri­si­ko­en for at et ut­satt in­di­vid blir smit­tet.

En kul­tur for sik­ker kom­mu­ni­ka­sjon er en slik flok­kim­mu­ni­tet. Jo mindre sen­si­tiv in­for­ma­sjon som fin­nes ukryp­tert, jo mindre sann­syn­lig er det at en ond­sin­net tyv­lyt­ter kan ut­nyt­te det.

De ut­sat­te in­di­vi­de­ne kan væ­re men­nesker som skjuler seg for volds­menn, frem­me­de mak­ter el­ler for­småd­de ek­te­fel­ler. Men de kan også væ­re for­eld­re­ne til ten­årin­ger som plut­se­lig blir Idol-stjerner, jour­na­lis­ter som vil skri­ve kri­tis­ke sa­ker om nett­kul­tur, in­ge­ni­ø­rer som fin­ner opp et smart pa­tent el­ler Nav-ansatte som har mis­for­nøy­de bru­ke­re, i til­legg til de selv­sag­te: po­li­ti­ke­re og næ­rings­livs­folk.

 

Heldigvis for Aftenpostens ny­hets­re­dak­tør kan jeg av­slø­re at kryp­te­ring av te­le­fon­sam­ta­ler, chat­ter, tekst­mel­din­ger, epos­ter og nett­si­der slett ikke eks­tremt tid­kre­ven­de. Det går like raskt som an­nen kom­mu­ni­ka­sjon. Ja, det in­ne­bæ­rer å lag­re pri­va­te nøk­ler på data­ma­ski­ner vi vet sik­ker­hets­tje­nes­te­ne kan bry­te seg inn i. Men i det dag­li­ge er dis­se enk­le til­ta­ke­ne go­de nok til å sen­de den dag­li­ge kom­mu­ni­ka­sjo­nen un­der ra­da­ren og vif­te vekk de al­ler, al­ler fles­te som kan ha in­ter­es­se av inn­hol­det.

I de­bat­ten ble det også hev­det at «in­gen­ting hjel­per om du glem­mer te­le­fo­nen på t-banen». Denne på­stan­den il­lust­re­rer at man ikke har for­stått hva kryp­te­ring hand­ler om.  En kryp­tert mo­bil­te­le­fon som kan fjern-stenges (beg­ge de­ler løs­nin­ger som en­kelt kan set­tes i drift på al­le smart­te­le­fo­ner i dag) vil væ­re uhyre vans­ke­lig å hen­te ut in­for­ma­sjon fra. Og om du først skul­le kla­re å de­kryp­te­re da­ta­ene fra hard­dis­ken på te­le­fo­nen, er det vel­dig, vel­dig mye bedre om de ned­las­te­de e-postene også er lag­ret i et kryp­tert for­mat.

Sikkerhet er ikke et enten-eller. Tiltak som styr­ker sik­ker­he­ten, som å kryp­te­re mo­bil­te­le­fo­nens hard­disk, kan selv­sagt, i noen til­fel­ler, væ­re util­strek­ke­lig. Men ide­en om at vi der­for ba­re bør gi opp, er ab­surd. Med den sam­me lo­gik­ken vil­le det væ­re null hjelp i en kom­bi­na­sjons­sa­fe, for før du vet or­det av det for­tel­ler du ko­den til en inn­brudds­tyv som hol­der en pis­tol mot tin­nin­gen din.

Så fin­nes det høy­ri­siko­vars­le­re, som Edward Snowden, der yt­ter­li­ge­re til­tak er nød­ven­di­ge. Da må det fin­nes et sik­ker­hets­nivå til, der nøk­ler ald­ri har blitt ut­satt for in­ter­nett, der mo­bil­te­le­fo­ner ald­ri føl­ger med til møter med kil­den, og der do­ku­men­te­ne må sen­des over for­bin­del­ser in­gen kan spo­re. Det er tung­vint, og ikke hverdags-praktisk. Men som bran­sje er det ikke dis­se vi tren­ger å be­kym­re oss mest for. Det er kilde­tør­ken som føl­ger i kjøl­van­net av viss­he­ten om at alt du sier kan bli hørt av sje­fen, po­li­ti­et el­ler ek­sen.

Fornekter seg ikke

Fra av­de­lin­gen for «for­nek­ter seg ikke»:

Etter ryk­ter om penge­spill i for­bin­del­se med valg på ge­ne­ral­for­sam­ling til stu­dent­for­enin­gen ved Handelshøyskolen BI i Oslo (SBIO), har sty­ret i SBIO be­slut­tet å ut­set­te da­gens ge­ne­ral­for­sam­ling.

Utsatt ge­ne­ral­for­sam­ling | SBIO.

Verdens verdigste

Jeg bruk­te plas­sen i Morgenbladet til å få ut litt frust­ra­sjon over det kvasi­re­li­giø­se, pom­pø­se språ­ket Dignity Day bru­ker om seg selv. Det var dei­lig.

Vår ver­dig­het styr­kes når vi er­fa­rer at si­tua­sjo­nen vi le­ver i mu­lig­gjør valg som byg­ger på våre umis­te­li­ge ret­tig­he­ter til å re­spek­te­re vår selv­re­spek­te­ren­de in­tegri­tets selv­føl­te mu­lig­hets­rom.

via Verdens ver­digste | Morgenbladet.

Prinsipper i fri flyt

Spørsmål 1: Bør briter kunne bosette seg og arbeide hvor som helst i EU?

Spørsmål 2: Bør EU-borgere få bosette seg og arbeide hvor som helst i Storbritannia?

Kilde: ComRes / Independent on Sunday