Atter flaut å være rød

Den sto­re for­skjel­len på sytti- og åtti­tal­let var at det var kult å væ­re ra­di­kal før 1980. De rø­de idea­le­ne var på fremad­stor­men­de mar­sj på man­ge for­skjel­li­ge om­rå­der. Det he­tes­te in­nen­for ung­doms­kul­tur, etikk, es­te­tikk og aka­de­mia var kla­re «rø­de» ide­er. Så kom åtti­tal­let, og kul­he­ten for­svant. Det ble gam­mel­dags å væ­re blod­rød, og in å væ­re børs­spe­ku­lant. Og or­det «in» kom inn i det nors­ke språk.
Men fra slut­ten av nitti­tal­let snud­de det igjen. Jeg mer­ket det på at folk rundt meg plut­se­lig be­gyn­te å væ­re eni­ge med meg. Det snud­de med «No lo­go», Praha, etter­hvert kri­gen i Afghanistan. Vi var fem styk­ker som de­mon­strer­te mot bom­bin­gen av Serbia i 98. Vi var fem tu­sen i 2001, da Afghanistan ble bombet. Vi var 80.000 mot krig i Irak. Selv om sa­ke­ne er for­skjel­li­ge, var det en klar trend. Det var hipt og kult å væ­re venstre­ori­en­tert, og FrP fikk et til­ta­ken­de har­rystem­pel. Norge gikk, med andre ord, i rik­tig ret­ning.

Så kom re­gje­rings­skif­tet. Siden da har det ba­re gått en vei – til høyre.

Nå har SV gravd seg at­ter en grav. Kristin Halvorsens utro­lig dår­li­ge medie­hånd­te­ring i for­bin­del­se med boi­kott­ak­sjo­nen mot Israel har ført til man­ge pro­ble­mer. Politikere fra Ap til Frp sit­ter sam­men og for­døm­mer ut­ta­lel­sen, og al­le par­ti­er kan til­syne­la­ten­de fyl­le på kon­to­en for an­svar­lig­het ved å kal­le SV for uklo­ke. Kun et enes­te støt­ten­de ord kom­mer fra the es­tab­lish­ment: Kåre Willoch sier til Dagbladet at han syns det er på ti­de med en klar for­døm­mel­se av Israel.

Kristin Halvorsen har gått til det skritt å be­kla­ge he­le ut­ta­lel­sen. Dermed blir kløf­ta mel­lom SVs små- og stor­barns­av­de­lin­ger en­da stør­re. SV dri­ver en boi­kott­ak­sjon, men le­de­ren be­kla­ger at hun kom i ska­de for å nev­ne det. Jeg sit­ter igjen med fø­lel­sen av at Kristin Halvorsen er flau over si­ne eg­ne me­nin­ger. En litt stot­ren­de Kristin ser ned i bor­det på re­gje­rings­kon­fe­ran­sen og mum­ler at «asså vi i SV er litt for sånn boi­kott el­ler no». «Hva er det du sier, Kristin?», spør Jens. «Ikkeno».

Denne, og SVs tid­li­ge­re ele­fant­lufte­tu­rer i re­gje­rin­gens glass­ut­salg, får de ra­di­ka­le til å frem­stå som in­kom­pe­ten­te, over­iv­ri­ge og litt dum­me. Unnskyldning på unn­skyld­ning og Arbeiderpartiets ned­ri­ge, sak­li­ge lek­se om at det­te ikke er re­gje­rin­gens po­li­tikk gir et inn­trykk av at SV er et leke­par­ti, og ra­di­ka­le me­nin­ger er leke­me­nin­ger. Det er en slags voksen-til-voksen-variant av å si til din 15 år gam­le sønn at «du vokser nok av deg den ra­di­ka­lis­men med åre­ne».

Det er stemp­let «ukult» over sa­ke­ne gra­tis skole­mat, nei til bord­bønn på sko­len, nei til Norge i krig, seks­ti­mers­dag og boi­kott av Israel. Nå er vi ikke kule len­ger, vi som er mot krig og mot Israel. Nå er vi vir­ke­lig­hets­fjer­ne SV-sympatisører. Vi kan be­gyn­ne å skam­me oss igjen.