En mangel i FN-planen

Sikkerhetsrådet har blitt eni­ge om en plan som in­volve­rer vå­pen­hvi­le, en freds­be­va­ren­de styr­ke på 15.000 blå hjel­mer og as­si­stan­se som skal fø­re til at Libanons væp­ne­de styr­ker tar til­bake kon­trol­len over sør-Libanon.

Min første re­ak­sjon er at pla­nen mang­ler et mo­ment: et go­de el­ler en ær­ver­dig av­slut­ning på fiendt­lig­he­te­ne for Hizbollah. Slik det ser ut nå, står de igjen med svarte­per. De klar­te ba­re å ram­me Israel med ca. 1/10 av det Israel ram­met de­res folk med, og att­på­til mis­ter de om­rå­det de kon­trol­le­rer.

Våpenhvilen er i rea­li­te­ten inn­gått mel­lom en av par­te­ne i kri­gen og en tredje­part, og vil der­for ikke va­re len­ge. Det er far­lig å spå, men jeg tror sann­syn­lig­he­ten er stor for at is­ra­els­ke fly at­ter bom­ber Libanon in­nen to uker. Hizbollah kom­mer til å bry­te vå­pen­hvi­len (som de alt­så ikke har inn­gått) ved å sen­de fle­re ra­ket­ter.

Barnedrap, proudly presented by the U.S.

Jeg had­de ikke tenkt å blog­ge mer i dag, men blir man pro­vo­sert… Israel er lei av si­ne alt­for in­ef­fek­ti­ve bom­ber (de har ba­re drept 10 gan­ger så man­ge li­ba­ne­se­re som om­kom­ne is­rae­le­re), og ber der­for sin su­gar dad­dy om noen kla­se­bom­ber. (Original kil­de er NY Times).

Jeg skal ikke gå inn på kla­se­bom­be­dis­ku­sjo­nen, men vil gjer­ne opp­sum­me­re kort: Klasebomber er ef­fek­ti­ve for­di du ikke tren­ger å tref­fe så bra: de øde­leg­ger i mils om­krets. I til­legg har kla­se­bom­ber en viss meng­de blind­gjen­ge­re – små­bom­ber som ikke eks­plo­de­rer. Disse lig­ner på le­ker, og fun­ge­rer om­trent som mi­ner. En kla­se­bom­be dre­per i man­ge år frem­over, ram­mer spe­si­elt barn, og gjør jord­lap­per livs­far­li­ge og ubru­ke­li­ge til mat­dyr­king. Med andre ord et strå­len­de red­skap for stats­ter­ro­ris­me. (Kilde på alt det­te er en­kel å fin­ne. Prøv Wikipedia.)

Israel mot­tar hvert år 3 mil­li­ar­der dol­lar i di­rek­te over­fø­rin­ger per år fra USA, noe som ut­gjør 20 % av USAs bi­stands­bud­sjett. Totalt har de mot­tatt 140 mil­li­ar­der dol­lar (2003-dollar). Støtten er alt­så på over 500 dol­lar per ca­pi­ta per år, noe som vil­le vært mye selv for et fat­tig land (Mearsheimer/Walt 2006:2). Israel er ikke et fat­tig land. BNP per ca­pi­ta er 4 gan­ger stør­re enn Libanon (UNDP). Israel er fak­tisk det 23. mest ut­vik­le­de lan­det i ver­den, i føl­ge FNs ut­vik­lings­in­dex HDI (UNDP). Til sam­men­lig­ning lig­ger Libanon på 89. og de pa­le­stins­ke selv­styre­om­rå­de­ne på 103. plass. Landene som lig­ger rundt Israel på HDI-rankingen er Tyskland (20.), Spania (21.), Hong Kong (22.) og Hellas (24.). I BNP per inn­byg­ger er Israels nær­mes­te na­bo­er Bahamas og Brunei. Ikke over­ras­ken­de mot­tar dis­se andre lan­de­ne li­te bi­stand.

I til­legg får Israel til­gang på etter­ret­ning og tek­no­lo­gi in­gen andre al­li­er­te får se. De har også mot­tatt over 3 mil­li­ar­der dol­lar fra USA i forsk­nings­mid­ler for å ut­vik­le vå­pen­sys­te­mer (Mearsheimer/Walt 2006:3).

I ar­tik­ke­len av Mearsheimer og Walt som jeg her si­te­rer, tar de for seg spørs­må­let hvor­for USA gjør det­te. Det ser ikke ut til å væ­re i ame­ri­kansk in­ter­es­se å gjø­re det­te. Det ska­per stor mot­stand mot USA blant ara­bis­ke land, og ter­ro­ren Israel be­kjem­per (Hamas, Hezbollah) tru­er ikke USA nevne­ver­dig.

Nuvel. Hvis du var i tvil om USA egent­lig kun­ne på­vir­ke kon­flik­ten, bør den nå væ­re blå­st bort.

Kilder:

  • Mearsheimer/Walt: «The Israel Lobby and US Foreign Policy». London Review of Books, mars 2006. Også til­gjen­ge­lig fra Harvards nett­si­der.
  • UNDP: UN Human Development Reports. http://hdr.undp.org

Hatet lever

Hvis kri­tikk av Israel er jøde­hat, er det san­ne­lig mye hat der ute. Morgenbladet tar det på kor­net i da­gens le­der:

La oss ten­ke oss at den­ne set­nin­gen had­de stått på trykk i en norsk avis: «Vi må snart for­stå at Europa er un­der an­grep av jø­der som står for ren­dyr­ket ond­skap. Hvis vi ikke slår til­bake, be­går vi kol­lek­tivt selv­mord.» Den ty­pe hats­ke ge­ne­ra­li­se­rin­ger vil­le ald­ri blitt to­le­rert av dem som for­sva­rer Jostein Gaarder i den­ne om­gang.

Så er da også oven­nevn­te si­tat litt for­dreid. Originalen ly­der slik: «Vi må snart for­stå at Europa er un­der an­grep av isla­mis­ter som står for ren­dyr­ket ond­skap. Hvis vi ikke slår til­bake, be­går vi kol­lek­tivt selv­mord.» Ulf Erik Knutsen, stor­tings­re­pre­sen­tant for Frp, opp­ford­ret i Aftenposten tirs­dag 8. au­gust til krig mot «isla­mis­te­ne». Gaarder-kronikken ut­løs­te vold­som­me re­ak­sjo­nen [sic], mens Knutsens ut­spill har fått stå uimot­sagt.

Og det sier vel det mes­te om hvor al­vor­lig det så­kal­te jøde­ha­tet til is­ra­elkri­ti­ker­ne er. Dog kun­ne vel «jø­der» i Morgenbladets første «si­tat» godt væ­re byt­tet ut med «sio­nis­ter», for å klar­gjø­re pa­ral­lel­len ty­de­li­ge­re.

Bli ond med Civ IV

Jeg har nett­opp blitt litt hek­ta på å spil­le Civilization IV (som går an å spil­le på Linux tak­ket væ­re Cedega!). Det har vist seg å ta frem man­ge macchia­vel­lis­ke ele­men­ter i min sjel, som jeg sant å si ikke vis­ste om.

For det første liker jeg å dra til meg så man­ge re­li­gio­ner som mu­lig. I mitt for­ri­ge spill (som jeg for­øv­rig tap­te) had­de jeg de hel­li­ge by­ene for al­le re­li­gio­ner unn­tatt en (som var kris­ten­dom­men). Fire av dem grunn­la jeg selv, mens jeg skaf­fet meg de andre med makt. Det vak­re med re­li­gio­ner er at de gir sto­re inn­tek­ter – en tanke­gang Macchiavelli vil­le nik­ket gjen­kjen­nen­de til.

For det andre går jeg for atom­bom­ber. Atombomber er kjekt å ha man­ge av. Deretter kan man byg­ge FN-bygningen og få en in­ter­na­sjo­nal kon­ven­sjon om ikke-spredning av atom­vå­pen. Da har man et mono­pol. Denne stra­te­gi­en vil­le kan­skje Reagan nik­ket mer gjen­kjen­nen­de til enn Nixon, men det er like fullt en ri­me­lig hard tak­tikk.

For det tredje har jeg in­gen skrup­ler med å bru­ke atom­våp­ne­ne. Har man ikke det nød­ven­di­ge fler­tall i FN for­di de andre lan­de­ne har for man­ge folk? Da må vi ut­ryd­de noen folk med noen kjap­pe atom­bom­ber. Jeg lu­rer på om ver­dens stats­le­de­re sit­ter med ver­dens­kar­tet og lig­nen­de tan­ker. Lærdommen fra Civilization IV er ikke re­la­tert til stra­te­gi, di­plo­ma­ti, stats­byg­ning el­ler his­to­rie. Den er en­kelt og greit at makt kor­rum­pe­rer.

Men i går be­stil­te jeg ut­vi­del­sen «Warlords». Der kan man gjø­re sta­ter til vasall-stater i ste­det for å knu­se dem helt. Dette reg­ner jeg som en stor mu­lig­het til å hu­ma­ni­se­re spil­let mitt. Vi må jo al­le væ­re enig om at litt en­kel ko­lo­nia­li­se­ring er mye bedre enn bom­bing.

Kanskje jeg skal stil­le til valg som stats­le­der?

Feige feilslutninger

Det skul­le ikke væ­re nød­ven­dig å skri­ve om Midt-Østen her også. Spaltemetre og blogg­bytes i Norge kom­mer ikke til å ha den største virk­nin­gen på ver­dens­opi­nio­nen li­ke­vel. Likevel syns jeg det er et par mo­men­ter som er un­der­kom­mu­ni­sert i de­bat­ten. Etter mitt syn er de så åpen­ba­re at det nes­ten gjør vondt å måt­te si at jeg ikke har sett dem i de­bat­ten.

  1. Det er åpen­bart at kri­tikk av sta­ten Israel ikke er anti­se­mit­tis­me. Men det må i til­legg væ­re lov å kri­ti­se­re re­li­gio­nen jø­de­dom! Religion er på et per­son­lig plan kan­skje politikk-nøytralt, men det er de­fi­ni­tivt ikke det på et na­sjo­nalt plan. Statsreligion er politikk.Når det er sagt, så me­ner ikke jeg at jø­de­dom­men er år­sa­ken til at Israel an­gri­per Libanon. Like fullt må det væ­re lov å hev­de nett­opp det, og al­le «øyets re­li­gio­ner» (kris­ten­dom, jø­de­dom, islam) stil­ler seg re­la­tivt la­ge­lig til for hugg i sli­ke spørs­mål. Jødedommen, for ek­sem­pel, er­klæ­rer is­rae­ler­ne som Guds ut­valg­te folk og trek­ker lande­gren­ser i Midt-Østen. Når Jostein Gaarder ikke kan ak­sep­te­re det­te og ikke an­er­kjen­ner det­te, er det en kri­tikk av re­li­gio­nen – men på bak­grunn i dens po­li­tis­ke kon­se­kven­ser. Jeg tror som sagt ikke at det er den re­el­le struk­tu­ren bak Israels ad­ferd, men det er ikke full­sten­dig umu­lig at det er slik det hen­ger sam­men.Jonas Gahr Støre og andre kom­men­ta­to­rer ser ut til å me­ne at det vil­le vært grei­e­re om Gaarder holdt seg til å si at sta­ten Israel ikke bur­de brukt så sterk mi­li­tær­makt, uten å re­fe­re­re til at det var de­res stats­re­li­gion som var den mo­rals­ke motivasjonen/begrunnelsen. Det er en feil­slut­ning at Gaarder ikke bør ha an­led­ning til å gå inn på en slik re­li­gions­kri­tikk. Men det er selv­sagt lov å væ­re uenig med ham.
  2. De mellom-lange lin­je­ne i ut­vik­lin­gen og USAs rol­le i kon­flik­ten er un­der­kom­mu­ni­sert og ikke minst un­der­kri­ti­sert. Etter mitt syn er det tre helt sen­tra­le ele­men­ter i opp­byg­gin­gen til den­ne kon­flik­ten:
  1. USAs til­bake­hol­den­het med å kri­ti­se­re Israel og to­ta­le di­plo­ma­tis­ke fra­vær i kon­flik­tens tid­li­ge fa­se. For mer bak­grunns­in­for­ma­sjon om den­ne ge­ne­rel­le til­bøye­lig­he­ten i ame­ri­kansk uten­riks­po­li­tikk, les den­ne forsk­nings­rap­por­ten.
  2. Den vest­li­ge ver­de­nens av­skjæ­ring av støt­te til PA, og der­med opp­blus­sing av vold fra Hamas’ side.
  3. Yasser Arafat og Ariel Sharons av­skje­der fra po­li­tik­ken. Det er selv­sagt litt li­te kon­struk­tivt å pe­ke på at det­te nep­pe vil­le skjedd hvis de lev­de, men det kan væ­re greit å hus­ke til nes­te gang man mis­ter ube­strid­te le­de­re (Castro og Chavez, for ek­sem­pel).

Karikaturdebatten og meta­de­bat­ten etter Gaarders kro­nikk gjør meg be­kym­ret for at vi er i ferd med å snev­re inn rom­met for forsk­ning og fri me­nings­ut­veks­ling til et sted der ek­sem­pel­vis re­li­gions­kri­tikk må av­vik­les. Både i ves­ten og res­ten styr­kes re­li­gio­ne­nes be­tyd­ning og de­res mot­set­nin­ger ak­sen­tu­eres. I for­hold til spørs­mål som yt­rings­fri­het, fred, for­soning, kul­tu­rell li­be­ra­li­se­ring og glo­ba­li­se­ring kan vi væ­re på vei inn i en slags mid­del­al­der.

Dystopien trer frem. Nasjonalismen, som vi på man­ge må­ter kan tak­ke for første og andre ver­dens­krig, av­lø­ses av en litt mer lø­se­lig re­gio­na­lis­me. Så langt kan mye ty­de på at re­gio­ne­ne føl­ger sær­de­les tra­di­sjo­nel­le, re­li­giø­se gren­ser. Sekularismen som be­ve­gel­se blir en trus­sel mot re­gio­nens sik­ker­het. Fri forsk­ning og me­nings­ut­veks­ling har vist en tendens til iboen­de pa­si­fis­me, og føl­ger sam­me vei. Den fre­ne­tis­ke glo­ba­li­se­rings­mot­stan­den fra den po­li­tis­ke venstre­sida blan­des sam­men med den­ne fa­na­tis­ke re­gio­na­lis­men og blir dens red­skap. Borgerrettigheter of­res på sik­ker­he­tens al­ter. Sikkerhetsdemagoger i Vesten og svo­vel­mul­la­er i Midt-Østen får den po­li­tis­ke mak­ten, for­di de kan lo­ve hand­lings­al­ter­na­ti­ver mot hver­and­re. Til slutt blir Vesten og Iran umu­lig å skil­le fra hver­and­re, bort­sett fra at den ene er kris­ten og den andre mus­limsk (men hvil­ken var nå hvil­ken?).

Hverdagen i Nick Cave-filter

Det er gans­ke kje­de­lig å gå rundt i Oslo, men det er sta­dig vekk nød­ven­dig. Man må for ek­sem­pel sta­dig vekk gå til T-banen, gå om­kring på Blindern, gå til jobb, gå fra jobb, gå på bu­tik­ken osv. Men jeg har opp­da­get et virke­mid­del som gjør den­ne til­syne­la­ten­de trøt­ten­de ak­ti­vi­te­ten spen­nen­de og ekso­tisk.

Ta en tur. Tilsett psy­ke­de­lis­ke draps­bal­la­der e.l. av Nick Cave på bær­bar mu­sikk­spil­ler. Se på men­nes­ke­ne du pas­se­rer på din vei, og tenk deg at en­ten de el­ler du selv er ho­ved­per­sone­ne i mu­sik­ken.

Spesielt god ef­fekt får man av ab­sur­de kom­bi­na­sjo­ner, som å høre «Stagger Lee» på en T-banevogn full av barne­hage­barn el­ler «Where the Wild Roses Grow» når man går for­bi et gam­le­hjem.

Sære samtaler om semantikk

Jeg skri­ver for ti­den se­mes­ter­opp­ga­ve i språk­fi­lo­so­fi. Du trod­de kan­skje at språk først og frem­st var reg­ler og van­lig vi­ten­skap? Vel, språk er også fi­lo­so­fi. For ek­sem­pel hand­ler språk­fi­lo­so­fi om det å vi­te. Betyr det for­skjel­li­ge ting i for­skjel­li­ge sam­men­hen­ger?

Det som er vak­kert med fi­lo­so­fi, er at alt er så en­kelt. Du tren­ger ikke noen verk­tøy; in­gen avan­ser­te inn­fø­rings­bø­ker med form­ler og pug­ge­lis­ter. Du tren­ger nes­ten ikke kjø­pe bø­ker en­gang, for­di fi­lo­so­fe­ne man må le­se stort sett leg­ger ar­tik­le­ne si­ne ut på net­tet. Derfor tren­ger du ba­re å le­se. Og hvis du da kom­mer på noe som vir­ker lurt, er det ba­re å skri­ve det. Hvis ikke skri­ver du ba­re om hva de andre skri­ver.

I går føl­te jeg meg van­vit­tig lur, for­di jeg tror at jeg har be­vist at ar­gu­men­tet til en «or­dent­lig fi­lo­sof» er ubru­ke­lig. Når jeg ser til­bake på brag­den, inn­ser jeg at det­te nep­pe vil end­re ver­den. Vi snak­ker her om at jeg har av­vist et mot­ar­gu­ment (blant fle­re) mot en av man­ge inn­ven­din­ger mot en fi­lo­so­fisk teori kalt kon­teks­tua­lis­me. Likevel: in your face, DeRose!

En julehistorie

Man kan si hva man vil om re­klame­folk, men den­ne ar­tik­ke­len fra Dinamos Kjell Terje Singdal er fa­bel­ak­tig.

Sitat: Fredriksen har på man­ge må­ter per­soni­fi­sert den nors­ke være­må­ten, som i det ytre gjør det mo­ral­sk for­svar­li­ge, nem­lig gir av sin over­flod til den som tren­ger en hånds­rek­ning, sam­ti­dig som mot­vil­jen og skep­si­sen lig­ger som et ek­kelt, selv­ny­ten­de fett­lag rundt den til­syne­la­ten­de venn­li­ge hand­lin­gen.

Atter flaut å være rød

Den sto­re for­skjel­len på sytti- og åtti­tal­let var at det var kult å væ­re ra­di­kal før 1980. De rø­de idea­le­ne var på fremad­stor­men­de mar­sj på man­ge for­skjel­li­ge om­rå­der. Det he­tes­te in­nen­for ung­doms­kul­tur, etikk, es­te­tikk og aka­de­mia var kla­re «rø­de» ide­er. Så kom åtti­tal­let, og kul­he­ten for­svant. Det ble gam­mel­dags å væ­re blod­rød, og in å væ­re børs­spe­ku­lant. Og or­det «in» kom inn i det nors­ke språk.
Men fra slut­ten av nitti­tal­let snud­de det igjen. Jeg mer­ket det på at folk rundt meg plut­se­lig be­gyn­te å væ­re eni­ge med meg. Det snud­de med «No lo­go», Praha, etter­hvert kri­gen i Afghanistan. Vi var fem styk­ker som de­mon­strer­te mot bom­bin­gen av Serbia i 98. Vi var fem tu­sen i 2001, da Afghanistan ble bombet. Vi var 80.000 mot krig i Irak. Selv om sa­ke­ne er for­skjel­li­ge, var det en klar trend. Det var hipt og kult å væ­re venstre­ori­en­tert, og FrP fikk et til­ta­ken­de har­rystem­pel. Norge gikk, med andre ord, i rik­tig ret­ning.

Så kom re­gje­rings­skif­tet. Siden da har det ba­re gått en vei – til høyre.

Nå har SV gravd seg at­ter en grav. Kristin Halvorsens utro­lig dår­li­ge medie­hånd­te­ring i for­bin­del­se med boi­kott­ak­sjo­nen mot Israel har ført til man­ge pro­ble­mer. Politikere fra Ap til Frp sit­ter sam­men og for­døm­mer ut­ta­lel­sen, og al­le par­ti­er kan til­syne­la­ten­de fyl­le på kon­to­en for an­svar­lig­het ved å kal­le SV for uklo­ke. Kun et enes­te støt­ten­de ord kom­mer fra the es­tab­lish­ment: Kåre Willoch sier til Dagbladet at han syns det er på ti­de med en klar for­døm­mel­se av Israel.

Kristin Halvorsen har gått til det skritt å be­kla­ge he­le ut­ta­lel­sen. Dermed blir kløf­ta mel­lom SVs små- og stor­barns­av­de­lin­ger en­da stør­re. SV dri­ver en boi­kott­ak­sjon, men le­de­ren be­kla­ger at hun kom i ska­de for å nev­ne det. Jeg sit­ter igjen med fø­lel­sen av at Kristin Halvorsen er flau over si­ne eg­ne me­nin­ger. En litt stot­ren­de Kristin ser ned i bor­det på re­gje­rings­kon­fe­ran­sen og mum­ler at «asså vi i SV er litt for sånn boi­kott el­ler no». «Hva er det du sier, Kristin?», spør Jens. «Ikkeno».

Denne, og SVs tid­li­ge­re ele­fant­lufte­tu­rer i re­gje­rin­gens glass­ut­salg, får de ra­di­ka­le til å frem­stå som in­kom­pe­ten­te, over­iv­ri­ge og litt dum­me. Unnskyldning på unn­skyld­ning og Arbeiderpartiets ned­ri­ge, sak­li­ge lek­se om at det­te ikke er re­gje­rin­gens po­li­tikk gir et inn­trykk av at SV er et leke­par­ti, og ra­di­ka­le me­nin­ger er leke­me­nin­ger. Det er en slags voksen-til-voksen-variant av å si til din 15 år gam­le sønn at «du vokser nok av deg den ra­di­ka­lis­men med åre­ne».

Det er stemp­let «ukult» over sa­ke­ne gra­tis skole­mat, nei til bord­bønn på sko­len, nei til Norge i krig, seks­ti­mers­dag og boi­kott av Israel. Nå er vi ikke kule len­ger, vi som er mot krig og mot Israel. Nå er vi vir­ke­lig­hets­fjer­ne SV-sympatisører. Vi kan be­gyn­ne å skam­me oss igjen.