Frihet, likhet, taksonomi

I går var jeg på debatt om hvordan Norge blir under FrPs styre. Det var en underholdende og lite opplysende debatt mellom isdronninga Siv Jensen, den radikale venstresidas popstjerne Magnus Marsdal og Gerhardsen‐​generasjonens moralske forkjemper Per Fuggeli.

Fuggeli var opptatt av det moralske forfall FrP representerte, ved at individet skal prioriteres foran fellesskapet. Jensen nektet, og sa at de var for mange (flere, faktisk) offentlig finansierte velferdsordninger. Fuggeli siterte partiprogrammet, som sier at FrP er liberalistisk, vil gi markedet friere tøyler, vil sette ned skatter og avgifter sterkt osv., uten at Jensen lot seg affisere. Kort fortalt vil altså FrP (eller i alle fall Siv Jensen) ha alle offentlige velferdsordninger, bare at folk skal få bestemme mer over dem. Kanskje ikke i overensstemmelse med partiprogrammet, men i alle fall i ånden til Tony Blair.

Marsdal var mer opptatt av at partiprogrammet krever at alle regler i arbeidslivet skal fjernes (unntatt helse‐ og sikkerhetsspørsmål). Han hevdet – korrekt nok – at dette ville innebære at lovfestet ferie og sykepenger forsvinner. Siv Jensen benektet dette mange ganger, til slutt med den fabelaktig stupide argumentasjon at FrP ikke ville styre alene, fordi de ikke kom til å få 50 % av stemmene. Nei, da så.

Jeg kom forøvrig nettopp på – etter å ha glemt det en stund – hva som skiller frihets‐ og likhetsbegrepet i liberalistisk og konservativ retorikk fra begrepet i sosialistisk retorikk. Liberalistisk/​konservativ frihet (heretter kalt høyrefrihet) er prosedural, mens sosialistisk frihet (venstrefrihet) er konsekvensiell. Det samme gjelder likhet.

Og hva består forskjellen i? Prosedural frihet – høyrefrihet – dreier seg om at alle skal ha rett til å gjøre hva de vil med livene sine, at alle skal i prinsippet ha adgang til de samme mulighetene. Ved å være din egen lykkes smed, frigjøres du. Denne friheten impliserer at det offentlige og fellesskapet ikke skal gripe inn for å rette opp skjevheter i resultatet: du har selv valgt å bli sykepleier, da får du ta konsekvensen av det selv.

Konsekvensiell frihet – venstrefrihet – dreier seg om at mennesker skal sikres like stor frihet i resultat. Det vesentlige er ikke om du har eller ikke har adgang til alle mulighetene samfunnet byr på, men hvordan du til slutt ender opp. Dette henger nøye sammen med en konsekvensiell likhetstanke: vi har ikke de samme forutsetningene, og trenger derfor ulike muligheter (til utvikling, utdanning, jobbmarkedet) for å oppnå en lik fordeling av goder. Venstrefrihet er friheten til å oppnå en rettferdig (evt. lik) andel av godene uavhengig av hvilke forutsetninger du har.

Selv om ordene er like, er det altså ekstremt forskjellige samfunn som vokser ut av disse definisjonene. Et høyrefritt samfunn skal ikke gripe inn, men la folk få frihet til å dyrke sine forskjeller. Et venstrefritt samfunn skal gripe inn, for å hindre at forskjellene (i sosial status, intelligens, bosted osv.) gir seg utslag i urettferdig fordeling. I et venstrefritt samfunn gir derfor radikal kjønnskvotering mening, mens det ikke gjør det i et høyrefritt samfunn.

Derfor er det helt riktig når Høyre sier at deres løsning for valg av videregående skole er «fri», men også helt riktig når RV sier at en slik ordning fører til mindre frihet. Løsningen er proseduralt friere, men konsekvensielt mindre fri for flertallet av elever (i alle fall potensielt: det kan jo tenkes at alle velger nærskolen uansett).

En outsiders manifest

Vi er ikke som dere. Vi er outsiderne, og du kjenner ingen av oss personlig. Vi deler ikke de samme verdiene. Vi ser ikke på de samme TV‐​programmene. Dere snakker ikke vårt språk, men noen av oss snakker litt av deres.

Våre interesser er annerledes enn deres. Der dere foretrekker fester, fotball, middagsselskaper, kinofilmer og grilling i hagen, rotter vi oss sammen i gjenger. Vi foretrekker å holde oss i mørket, og vi gjør ting dere ikke har forutsetninger for å forstå.
Fortsett å lese «En outsiders manifest»

Flere israelske

I serien «mennesker som forsvarer Israels handlinger ved å henvise til Holocaust» har vi i dag kommet til journalist Hans‐​Olav Thyvold (P4, Natt&Dag, Beat og TV3). Han klager på akademiske oppropet som blant annet krever at Norge stiller krav til Israelsk tilbaketrekning fra Gaza og Vestbredden.

Man slår fast at den palestinske befolkningen har lidd «nå faktisk gjennom generasjoner». Et uomtvistelig faktum. Men hvor blir det av den lille bisetningen som antyder at kanskje motparten har vært utsatt for en smule forfølgelse opp igjennom årene?

Min kjære Thyvold. Palestinerne har lidd på grunn av isralerne. Israelerne har også lidd, men det er totalt irrelevant i et opprop om den politiske situasjonen i Midt‐​Østen. Det blir som å kreve at britenes kolonisering av India skal nevnes i alle saker om Kashmir, eller at romernes grusomme oppførsel mot tyskerne like før år 0 skal nevnes i alle diskusjoner om andre verdenskrig.

Levins paranoia

Mona Levin er sjokkert over at Jostein Gaarder kunne spørre henne om hun syns israelske liv er viktigere enn Libanesiske. Med tanke på at familien hennes har bodd 150 år i Norge (noe hun er veldig opptatt av) er det merkelig at hun ikke gjenkjenner et retorisk spørsmål. I stedet antar hun at Gaarder med dette mente

a. at hun er «ene og alene» jøde – og at dette impliserer er et etablert tankesett og at hun ikke kan ta inn over seg andres lidelse; og
b. at Gaarder tror at hun mener at jøder er mer verdt enn andre mennesker

Det er noen steg fra Gaarders utsagn til konklusjonen her. Jeg skjønner ikke hva disse stegene skal være, men jeg tror det grenser opp mot paranoia.

Videre hamrer hun løs på Thomas Hylland Eriksen:

Han fratar meg mitt statsborgerskap ved å kreve at norske jøder skal sverge troskap til norskheten. Tusen takk, professor. Min familie har vært norske borgere i snart 150 år. Riktignok ble vi fratatt alle borgerrettigheter i 1940‐ 45, men vi fikk dem da tilbake etterpå. Når du nå har fjernet dem igjen, må jeg da ta offentlig avstand fra Israel for å få passet mitt tilbake, eventuelt med et J‐​stempel, lik det min familie hadde for 60 år siden?

Jeg nevnte det med paranoia. Det skal sannelig ikke mye til for å bli sammenlignet med Hitler her. Dette er nemlig angjeldende Hylland Eriksen‐​sitat (fra artikkelen «Den vanskelige kritikken», 10. august):

Man merker seg også at mens norske muslimer kommanderes til å stå skolerett og sverge troskap til norskheten når grusomheter begås i Allahs navn, utsettes norske jøder aldri for lignende ydmykelser.

Å misforstå dette som et argument for at jøder skal sverge troskap til norskheten, og at norske jøder ikke er like norske som andre med norsk statsborgerskap, er fullstendig paranoid. Thomas Hylland Eriksen hevder nettopp det motsatte: at verken norske muslimer eller norske jøder skal holdes ansvarlig for hva andre jøder eller muslimer driver med, og i alle fall ikke hva andre land driver med. Og ut fra dette synet får man slengt etter seg nazi‐​allusjoner. Det er ikke bare Jostein Gaarder som har en drøy debatteknikk.

For en gangs skyld skal jeg si meg enig med Janne Haaland Matlary, som i dagens Aftenposten er bekymret for at det viktigste argumentet i dagens debatter er at man føler mye. Levin føler åpenbart at dette er sterkt, men det gjør ikke argumentene hennes bedre.

Ungdomsmoderasjon

Torbjørn Røe Isaksen, også kjent som «lille‐​blå», er skuffet over at Kåre Willoch viser for lite moderasjon i Israelspørsmålet.

Slik han ville vært skuffet over at Wergeland viste så lite moderasjon i spørsmålet om jøder skulle nektes adgang til riket, stortinget viste så lite moderasjon i spørsmålet om stemmerett for kvinner og at kong Haakon viste så lite moderasjon i spørsmålet om tysk overmakt.

Dette hørtes flåsete ut. Men moderasjon som politisk imperativ er etter mitt syn farlig. Moderasjon, stilltiendehet, tilbakeholdenhet, dobbeltsidighet, avbalansert: det er alle imperativer som virker grunnleggende i favør av sittende makthaver. Hvis man for eksempel ber begge parter på Vestbredden moderere seg, ender man opp med at Israel beholder sine okkuperte landområder. Av og til har noen rett. Da må de slippe å bli fratatt denne verdien fordi noen har kommet på at moderasjon er det viktigste i politikk.

Jonathan Strange og herr Norrell

Av Susannah Clarke. Aschehoug 2005. 888 sider.

Jonathan Strange og herr Norrell er en fantasybok, i den forstand at den plasserer leseren i en verden der magi er høyst reelt. Samtidig er handlingen i denne boken plassert til Storbritannia på tidlig 1800‐​tall, og forfatteren gjør sitt beste for å overbevise oss om at vi leser en slags blanding av narrativ historie og en innføringsbok i engelsk magi. Det fungerer brukbart. Magien fungerer på en måte som er overbevisende og naturlig, men samtidig med stor avstand til leseren. Vi får vite veldig lite om hva magikerene faktisk gjør for å utføre magien.
Fortsett å lese «Jonathan Strange og herr Norrell»