Ungdommen nå til dags

Resultatene ved skolevalg, 1989–2013, fordelt på parti

skolevalgskolevalgbump

  •  Høyre + Frp er fire prosentpoeng større i 2013 enn i 2009.
  • SV halvert fra 10 til 5, en del av en langsiktig nedovertrend siden 2001.
  • Fremgangen til Piratpartiet (ikke med i grafene) og MDG er like stor som SVs tilbakegang.
  • I 2001 fikk ytre venstre (SV + R) 28 % oppslutning. I 2013 får de 8,8 %

Nitten åttifem

Obama poster, Yes, we can see you

Bak Nyhetsfasaden har gleden av å presentere et utdrag av første kapittel i vår moderniserte utgave av Orwells «1984»:

«Korridoren luktet pommes frites og t‐​bonestek. I den ene enden hang en plakat, egentlig alt for stor for å henge innendørs. Plakaten viste frem et bilde av et ansikt, mer enn en meter bredt: en mann på omtrent førtifem, med mørk hud, elegante trekk og et skarpt blikk. Winston nådde enden av korridoren, og begynte på trappene nedover. Mellom hver av de syv etasjene var den samme plakaten; det fremstod for Winston som om øynene til presidenten på plakaten fulgte ham mens han gikk. ‹Yes, we can›, stod det med store bokstaver under plakaten, men det var også lagt inn en linje til: ‹see you›.

Winston kom seg ut av utgangsdøren. Luften var kald og verden virket kald. En kilometer fra der han stod tårnet arbeidsplassen hans, Sikkerhetsbyrået, over resten av byen.

Sikkerhetsbyrået – eller NSA, på Nytale – var en enorm, pyramidisk struktur, tre hundre meter opp i luften. Fra Winstons sted var det såvidt mulig å lese Partiets slagord, skrevet på fasaden med elegante bokstaver: ‹Krig er fred. Frihet gir terror. Uvitenhet gir lykke.›»

Den nye utgaven søker å få frem den treffende likheten mellom Orwells profeti og dagens Vesten. Dagens systemer opererer i det skjulte for å avsløre kriminalitet, ikke ulikt de orwelliske systemene som kunngjør for alle at de til enhver tid blir overvåket for å endre deres tanker, følelser og ideer. Og er ikke vår tids dominerende ideologi om frihet og demokrati intet annet enn en pastisj over slagordet til partiet i 1984, «Frihet er slaveri»?

1984 slutter med at Winston Smith feller en tåre og erklærer at han har vunnet over seg selv, og nå elsker Big Brother. Og er ikke dette likt befolkningen i Vesten, som stadig sier at de elsker sitt land? Kjærlighet og kjærlighet. Parallellen gir i hvert fall oss frysninger på ryggen. Det kan umulig være tilfeldig. The plot thickens, som vi kommentarskribenter bruker å si.

Det mest opplysende som kan sies om PRISM er derfor definitivt at det egentlig handler om fullstendig, totalitær hjernevask som i 1984. Og du der, ja, du som leser: Ikke still spørsmål ved om det egentlig er så likt. Uvitenhet er styrke. Korrelasjon er kausalitet.

Forgjelding – en oppdatering

For en stund tilbake skrev jeg om at Norge forgjeldes: vi har en svært stor privat gjeld målt mot hvor mye vi produserer her til lands, og forskjellen mellom de to øker.

Da lovte jeg også å følge opp temaet.

16. mai slapp SSB nye tall: nasjonalproduktet for første kvartal 2013. Dermed kan vi streke opp linjene noen millimetre videre. Jeg har også funnet eldre tall for gjelda. Dermed kan vi trekke linjene tilbake til 1988. Vi setter verdien av gjelda og markedsverdien av alt vi produserer her i landet i 1988 til 1, og sporer endringene derfra:1

bnp_and_debt

Altså: mens verdien av det vi produserer, eksklusiv olje, gass og skipsfart, har blitt 3.7 ganger større enn det var i 1988, har privat gjeld blitt 5.3 ganger større. Og enda viktigere: forskjellen skjøt fart først fra tusenårskiftet. Måler vi fra inngangen til år 2000, har gjelden blitt 3.2 ganger større, mens nasjonalproduktet har doblet seg. Altså er gjeldsveksten, målt i prosent, mer enn dobbelt så stor som produksjonsveksten på fastlandet. Her er effekten av å sette startpunktet vårt til år 2000 i stedet:

bnp_and_debt_since_2000

Det hele ser bedre ut, men stadig ikke helt bra, dersom vi også regner inntektene fra olje og gass Det er to grunner til at vi ofte skiller dette ut i norsk makro‐​analyse. Det ene er at disse inntektene vil ta slutt. Det andre er at inntektene bare delvis og indirekte går inn i økonomien vår. Oljeinntektene settes i hovedsak på bok, mens avkastningen skal gå inn i økonomien. Vi kan altså ikke betale boliglånene våre med oljepenger.

Og selv om vi regner inn oljeinntektene, stikker altså gjelda av fra nasjonalproduktet.

En tydeligere illustrasjon av dette kan vi få ved å sammenligne gjelda med BNP direkte. Her ser vi den private gjelda målt som andel av årlig brutto nasjonalprodukt. Den gule linjen er det innenlandske produksjonen, mens lilla inkluderer olje og shipping:

bnp_private_debt_proportionsTil tross for at norsk økonomi har vokst kraftig siden 1988, har altså gjelda vår vokst mer. Inngangen til nittitallet, der disse plottene begynner, var en krisetid for norsk finansnæring, og mange banker gikk under og måtte kjøpes av staten for å unngå konkurs. Det skjedde altså på et tidspunkt der gjelda utgjorde 150 % av BNP. Nå utgjør gjelda mer enn 180 %, og andelen er voksende.

Tillegg: definisjoner og kilder for dataene

Gjeld er SSBs tall for kredittindikatoren K2 – all innenlandsk gjeld. Tallene her gjelder «publikum», med andre ord: summen av all gjeld hos bedrifter og private, men ikke inkludert gjeld mellom banker og finansinstitusjoner. Tallene er oppgitt månedlig hos SSB, i plottene over opererer jeg med gjennomsnitt for å generere kvartalsdata. Tallene er i alle plottene over sesongkorrigerte med STL, Cleveland, Cleveland, McRae og Terpennings Loess‐​baserte metode, implementert i R. Se R. B. Cleveland, W. S. Cleveland, J.E. McRae, and I. Terpenning (1990) STL: A Seasonal‐​Trend Decomposition Procedure Based on Loess. Journal of Official Statistics6, 3–73.

Fastlands‐​BNP er SSBs kvartalstall for markedsverdien av brutto nasjonalprodukt, fastland, målt i løpende priser, og sesongkorrigert med STL‐​funksjonen (se over).

BNP er SSBs kvartalstall for markedsverdien av brutto nasjonalprodukt totalt, målt i løpende priser, og sesongkorrigert med STL‐​funksjonen.

Ved beregning av gjeld per BNP (det andre plottet) gjøres utregningen av data først, og deretter STL‐​sesongkorrigeringen.

  1. Linjene begynner ikke presis på 1.0 fordi verdiene deretter er sesongkorrigerte. []

17. mai‐​tale 2013

«Demokrati er den beste styreformen vi har», sier vi stadig vekk. Og 17. mai avkreves det trosbekjennelser til «demokratiet». Jeg er opptatt av at vi blir bedre på å gjenkjenne nyansene i disse påstandene og definisjonene. «Demokrati» kan ta mange former, fra Aten til Nazi‐​Tyskland. Det ville være en stor fordel dersom vi ble tydeligere på å begrunne eller kritisere de konkrete elementene i styringssystemet vårt, heller enn å hylle «demokratiet».

Noe som bør gi enhver demokratitilhenger en tankerynke i pannen, er at våre grunnlovsfedre ikke brukte ordet demokrati – ikke i grunnloven (som er «innskrenket monarkisk») eller i forhandlingene på Eidsvoll.

Mitt bidrag til å ruske litt opp i den falske konsensusen om «demokratiet» ble trykket på nrk.no på 17. mai. For de av dere som hadde annet å ta dere til enn å lese kronikker: dere har muligheten ennå.

[button link=«http://www.nrk.no/ytring/17.-mai_-apent-brev-til-jubilanten-1.11030348» style=«info» color=«silver»]Les kronikken: «Åpent brev til jubilanten»[/button]

Pining for the fjords

Foto: Noli's. Creative Commons BY-SA.
Foto: Noli’s. Creative Commons BY‐​SA.

Simen Sætre, Fjordman. Portrett av en antiislamist, Oslo: Cappelen Damm, 2013.
Arnold Kling, The Three Languages of Politics, Amazon Digital, 2013.

Simen Sætres Fjordman er en helt ålreit bok. Den uautoriserte biografien har mange svakheter som sjanger. Det blir ikke bedre av at objektet for biografien så til de grader ikke ønsker å beskrives.

Dramaturgien i boka, en reise i Fjordmans fotspor, er en smule påtatt, særlig ettersom klimakset er såpass underwhelming. Sætres møte med Jensen gir ingenting ut over en bekreftelse på at Jensen har øvd inn mantraer og mangler vilje til å reflektere om den politiske betydningen av virkelighetsbeskrivelsen hans.

Men boka har en viktig styrke: den avmystifiserer Fjordmannen, og påpeker det som snart bør være åpenbart for alle: det fascistiske, det rasistiske, frykten og hatet skyldes ikke noe radikalt annerledes ved ham enn ved oss andre mennesker. Fascismen snakker ikke alltid i store, tyske ord under en smal bart.1

For den brede offentligheten vil Fjordman alltid være koblet til spørsmålet om Behring Breiviks motivasjon for terrorhandlingene sine. Det er på mange måter synd. I en akademisk og filosofisk forstand er det i og for seg spennende å tenke gjennom grensene for ansvar på denne måten. I en rettslig forstand er det helt uinteressant. Men jeg syns det er synd at såpass mye tid brukes på akkurat 22. juli: en ekstremt usannsynlig terrorhandling, uansett hvordan Fjordman hadde formulert seg i sine essays.

Det er naturligvis viktig for både samfunnet og mange enkeltmennesker å forstå hvordan Breivik kunne bli en drapsmaskin. Men når søkelyset settes på Peder Are Nøstvold Jensen, er det mye viktigere for meg at Fjordmans essays og tanker utgjør en trussel helt uavhengig av terror, bomber, Utøya og Behring Breivik. Fjordmans tanker er, gitt at de blir tatt på alvor, en katastrofe for sivilisasjonen. Ikke fordi de oppfordrer til terror – det gjør de ikke. Men fordi de bygger på radikal mistro, oppfordrer til en retur til nasjonalistisk sjåvinisme, forsvarer en rasebasert isolasjonsidé, og bærer med seg alle de viktigste byggestenene for konklusjoner som suspenderer demokratiet og rettsstaten for å løse Den Store Saken.

De historiske erfaringene med denne cocktailen av ideer er entydig negative, i et spekter fra «litt skadelig» til Pol Pot. Men er dette egentlig en misforståelse? Jensen snakker stadig om at han aldri oppfordrer til vold. Han mener Sætre misforstår hva han skriver. Han forutser apokalypsen, ja, men oppfordrer ikke noen til å gjøre noe udemokratisk med den.

For Jensen poengterer at det ikke er en lek med ord han bedriver. Han mener, fullt ut, at det er sivilisasjonen vår som står på spill. Samtidig ser han på seg selv som en objektiv analytiker, ikke en revolusjonær lederskikkelse. Han kommer seg aldri helt ut av denne logiske hengemyren. Dersom det faktisk er sivilisasjonen som står på spill, og elitene våre med vilje leder oss inn i apokalypsen, og demokratiet er ute av stand til å gjøre noe med det, virker det jo rimelig å oppfordre til vold for å forsvare den. Jeg ville glatt oppfordret til attentater og væpna revolusjon dersom jeg trodde på Jensens virkelighetsbeskrivelse.

Kan det likevel være at vi misforstår hverandre? Arnold Kling vil hevde det. I hans korte boksingel The Three Languages of Politics hevder han at de fleste av oss tilhører en av tre politiske «stammer» – progressive, liberalere eller konservative. Disse har hvert sitt stammespråk, med en medfølgende foretrukket akse å beskrive samtiden over. Progressive foretrekker å beskrive samtiden og politiske utfordringer gjennom aksen undertrykket‐​undertrykker. Liberalere beskriver det meste over aksen frihet‐​tvang. Konservative ser samtiden som en kamp mellom sivilisasjon og barbari, der sivilisasjon er forstått som tradisjon.

Det er ingen tvil om at Fjordman befinner seg i sistnevnte kategori, og om Kling har rett, er det lett å demonisere dem som tilhører en annen stamme enn deg selv. Andre stammer velger en «fremmed» akse for å forstå verden, og det er lett å konkludere med at din motstander derfor gir blaffen i din. Når Fjordman skriver om bevaring av sivilisasjonen og forsøket på å unngå barbari, er det en hoderystende opplevelse for en norsk progressiv, som meg, blant annet fordi han setter undertrykket‐​undertrykker‐​aksen på hodet: plutselig er det hvite, norske menn som er de aller mest utsatte, sarte sjelene i denne verden, i akutt fare.

Men Kling fanger, etter mitt syn, ikke hele effekten av denne stammetilhørigheten. Ja, det former språket, men det former også løsningene. Det følger med en theory of society, eller i hvert fall en theory of politics, som har betydning for konklusjonene ut over hvilken språklig akse man beskriver den. Aksene peker, så å si, mot ulike konglomerater av foretrukken politikk.

Den konservative aksen har en medfølgende pessimisme med tanke på menneskets evne til tilpassing og forandring. Den konservative anskuelsen vurderer truslene ved fremtidens endringer i teknologi og kultur som større enn de sannsynlige fordelene, som når norske stortingsrepresentanter så for seg at fargefjernsyn ville ødelegge sosialt samkvem i landet. Dette gir konservative et blindfelt i fremtidsanalyser.2

Det er en av mekanismene som fanger Fjordman i hans dystopier. Han ekstrapolerer dagens problemer hundre år fremover, velger å holde alt annet likt, og ser Vestens undergang. Ettersom alle med øyne å se må se det samme som han, er det bare en forklaring på at de andre ikke reagerer: de er medløpere. Problemet er bare at alt annet holdt likt-delen er ravende urealistisk. Verden utvikler seg. Mennesker forandrer seg. Kulturer tilpasser seg.

Fjordmans andre store problem er confirmation bias. Den selektive bruken av anekdoter som grunnlag for å si noe om samfunnets tilstand på den ene siden, og muslimers kollektive tankeliv på den andre, gjør analysene hans vektet kraftig i retning hans egne hypoteser. Sætres bok får frem mye av dette hos Jensen.

Man må likevel ha forståelse for Jensen på dette punktet. Samfunnsdebatten, og særlig politisk debatt, følger akkurat det samme mønsteret. Anekdotene og de personlige opplevelsene er mediedramaturgi som fungerer. Man må ha case for å få troverdighet, heter det. Politikk skal ikke være bare tall og fakta, det må være virkelige mennesker. Virkelige mennesker som tilfeldigvis er enig med deg og som eksemplifiserer akkurat din vedtatte politikk, riktignok.

Jensens syn på at islam ikke kan sameksistere med «vestlig kultur» står seg ikke i møte med realitetene. Men det møtes som oftest ikke med realiteter. I stedet møtes det som oftest med anekdoter. Det er ikke merkelig at Fjordmannens disipler kan ha opplevd seg selv som særlig opplyste. De holdt i det minste standarden til de med makt.

  1. For en grundig redegjørelse for hvorfor jeg bruker ordet «fascist» om Fjordman her, se kapittel 1 i Motgift, som jeg skrev sammen med Øyvind Strømmen. []
  2. Og her kan man vel legge til at en av miljøbevegelsens store fristelser er å følge konservativisme‐​aksen og argumentere for netttopp bevaring - konservering - av naturen, og dermed trekke opp sivilisasjonssammenbrudd som konsekvensen av klimaendringer. Den progressive miljøbevegelsen kræsjer med den konservativistiske på akkurat dette punktet. []

Ja til kvinnelig verneplikt!

Foto: IDF. (Creative Commons BY-NC)
Foto: IDF. (Creative Commons BY‐​NC)

Spørsmålet om verneplikt har fire ulike utfall. Vi kan ha mannlig verneplikt, ingen verneplikt eller verneplikt for alle. Disse tre er godt beskrevet i den politiske andedammen. Men det finnes et fjerde alternativ, og jeg mener det er overlegent de andre: verneplikt kun for kvinner.

Bare for å begynne et sted: mange vil kanskje innvende at det er prinsipielt galt at bare kvinner skal pålegges en slik plikt. Det er naturligvis verd å diskutere dette prinsippet. Men vi har altså hatt det motsatte prinsippet siden Norge ble funnet opp, og kjønnsdelt verneplikt har i hele denne perioden hatt solid støtte. Jeg vil ikke forholde meg til prinsipper og sånt. Jeg vil heller snakke pragmatisk.

I tillegg tror jeg ingenting på kjønnsessensialisme, altså at menn «er egnet til vold» eller at kvinner er «omsorgsvesener». Det kan hende det finnes tendenser på et statistisk nivå. Men her snakker vi i praksis om rekruttering av en krigerelite. Det finnes evig nok kvinner som er mer krigerske enn gjennomsnittet av menn til at dette ikke er noe å bry seg om.

Det er først og fremst én pragmatisk fordeler ved å ha et enkjønnet militærvesen: Færre vernepliktige og soldater blir gravide. Graviditet koster de kjønnsblandede militærvesnene store summer.((Israel er ett viktig eksempel, USA et annet.)) Militære forlegninger med begge kjønn representerte er rene rugekasser. Vi kan heller ikke uten videre unngå å bruke statlige midler på å støtte opp under de barna som kommer ut av slike forhold. Et enkjønnet militærvesen er en garanti mot dette.

Men hvilket kjønn skal vi da velge? Etter mitt syn bør vi åpenbart velge kvinner. Let me count the whys:

[ordered_​list style=«decimal»]

  1. Jenter er i gjennomsnitt modnere enn gutter i 18‐​årsalderen. De har i snitt bedre kompetanse fra skolen, og enda viktigere: de har langt lavere spredning i kompetanse. Dette er viktig for militæret. Militæret i de fleste land sliter med at de rekrutterer fra lavere sjikt av karakterfordelingen – folk som ikke har de beste mulighetene i det ordinære arbeidslivet. Forsvarets oppgaver er i økende grad kunnskapsintensive og følgelig mindre egnet for «bølleguttene».
  2. Nato etterspør kvinnelige soldater. Oppdragene foregår som oftest i land med kjønnssegregerte kulturer, og tar i større og større grad form av ønsket om å win the hearts and minds. På grunn av den skjeve kjønnsfordelingen i verdens militærutdannede, er det vanskelig for vestlige soldater å nå kvinner i Afghanistan og Irak i dag, og i Syria, Iran og Nord‐​Korea de kommende åra. De norske kvinnestyrkene vil bli høyt aktet og elsket i Nato, og gi oss enda mer vekt i forsvarssamarbeidet.
  3. Kvinner har trolig noe lavere tilbøyelighet for å gå bananas med våpen, selv om de har tilgang, selv om dette er vanskelig å være sikker på, fordi vi ikke har likestilte samfunn å forske på.
  4. Kvinner har i gjennomsnitt større sosiale nettverk enn menn. Dette vil være en fordel ved forebygging og behandling at PTSD.

[/​ordered_​list]

Den viktigste grunnen for å velge menn, er den fysiske styrken. Nå er det sannsynligvis mer enn nok kvinner som tilfredsstiller de fysiske kravene, selv om poolen blir litt mindre enn dersom vi begrenset oss til menn. Men det er også en måte å tenke forsvar på som er foreldet. I fremtiden vil forsvaret bestå av enheter som i mindre og mindre grad krever fysisk styrke for å utføre sine voldshandlinger. I større og større grad vil det heller kreve byråkratiske, matematiske og strategiske ferdigheter – fagfelt der jenter i 18‐​årsalderen er mer enn på like fot med sine menn.

Enkelte, som Torild Skard, har anført at verneplikt for kvinner er urettferdig, fordi kvinner er lavtlønnede, og å pålegge dem enda en plikt er urimelig. Det vil gi dem enda lavere livsløpsinntekt. Jeg tror dette er et åpent, empirisk spørsmål. Militæret gir kvalifisering. Avtjent militærtjeneste er også en klar fordel hos mange arbeidsgivere, fordi det gir visse signaler. Nettverkene som dannes mellom personellet i militæret er også viktige fordeler i arbeidssøkningen. Meg bekjent er det ikke publisert studier som viser at menn med avtjent verneplikt har lavere inntekt enn andre menn.

Til sist er det rent faktisk et åpent spørsmål om man taper veldig mye på et år på fri kost, losji, opplæring og fysisk opptrening, sammenligna med å rote bort det samme året på folkehøgskole, bruke et år ekstra på bacheloren, jobbe i en organisasjon, eller være i et miljø der man plutselig blir gravid. Det kan faktisk være at det rent økonomisk allerede lønner seg å ta førstegangstjenesten.

Skal vi beholde et enkjønnet militærvesen, er altså det logiske å gå for kvinner, og det er etter mitt syn ikke tungtveiende fordelingspolitiske hensyn som tilsier at kvinner bør slippe.

Ding dong, the witch is dead

dh_thatcher3-20130409062116781947-620x349

Når en stor lederskikkelse nå har kommet til veis ende, er det på tide å legge stridsøksen til side. Mang en lømmel vil gjerne ta med dansesko og full urinblære på besøk ved ditt gravsted. Men slik behandler man ikke de døde.

Det var ingen som var i tvil om at landet var i akutt krise da du tok over. Motsetningene mellom samfunnets ulike lag låste fast økonomien i ineffektive mønstre. Posisjoner og fordeler ble fordelt etter alt annet enn meritter. Det var klart at noen måtte skjære gjennom. Hva skulle det blitt av nasjonen, om ikke du var en slik som maktet å la tradisjoner være tradisjoner, og heller bygge et nytt samfunn etter rasjonelle kriterier?

Så fikk du heller tåle de hardbarkede tilnavnene dine motstandere ga deg.

På det verste var du ikke så populær, og kritikken haglet. Det var viktig for deg å ha nære allierte i vennligstilte land som støtte. Og som mange andre statsledere har opplevd før deg, fikk du oppsving i populæriteten når du samlet folket rundt en felles, ytre fiende.

Så, hvordan vil historiebøkene huske deg? Du brøt barrierer på så mange måter. Etter deg er det ikke de ypperste posisjonene forbeholdt en priviligert gruppe.

Ikke minst vil historiebøkene huske at du ble gjenvalgt, mer enn én gang. Trass den kraftige kritikken hadde du et folkelig mandat for din tøffe linje.

Men samtidig vil nok historiebøkene huske de tøffe metodene. Du lot deg ikke pille ved nesen, og de antidemokratiske kreftene som forsøkte å rive deg ned fra maktens tinder håndterte du uten skånsel. Noen vil nok mene du gikk for langt. Men de tar feil. Du gjorde bare det som var nødvendig. Man må knuse noen egg for å lage omelett.

Så hvil nå i fred, Hugo Chávez.

Hvorfor fjerner vi ikke køen?

Effektiv kø. Thailand.

Det ser ut til at lengden på helsekøene igjen blir en viktig politisk sak. Opposisjonen mener at man skal kunne kutte helsekøene uten å betale mer ved å bruke private. Det står ikke til troende at den samme ressursinnsatsen skal gi mer behandling. De private institusjonene er ikke mer effektive enn de offentlige.

Selv har jeg stått i helsekø to ganger. Verken av gangene var noe problem. Begge tingene jeg «led» av kunne fint vente. Det plaget meg ikke og var ikke farlig. Mens jeg ventet, fikk akutte pasienter brukt CT‐​maskinen så raskt som mulig. Når det ikke var noen akutte, kunne de ta meg. Det å ha en kø, sikret en effektiv ressursbruk. Hadde de ikke hatt meg i kø, ville CT‐​maskinen stått ubrukt.

Dette er viktigere og mer fundamentalt enn vi kanskje tenker. Vi har begrenset med ressurser – særlig legeressurser. Om vi skal gå inn for et system med null kø, vil det ta ressurser fra noe annet, noen andre pasienter, eller kvaliteten på tjenestene. Et maksimalt effektivt system, i betydningen mest nytte‐​optimal avveiing, vil derfor ha kø.

Det er for eksempel mulig å unngå køa når du skal inn på fotballkamp. Vi kan bare doble prisen på billetten, og bruke pengene på mange ekstra portvakter. Men det at vi kan gjøre det, betyr ikke at det er ønskelig. Den optimale avveiinga mellom kø og effektivitet er et eller annet sted mellom null kø og uendelig kø, selv om begge endepunktene er mulige.

Dersom vi måler lengden på køa, som om det var én eneste kø, vil vi kunne se en slik effekt. Årsaken er at dersom enhver kunde kan ta med seg diagnosen og oppsøke en privat institusjon på statens regning, vil man miste muligheten til å prioritere ressurser i retning av alvorlige lidelser. Et slarkent kne eller syn som trenger korreksjon, som begge er lidelser som fint kan vente uten å få alvorlige konsekvenser, vil ikke vente i et slikt system.

Køer innenfor ikke tidskritiske lidelser er tegn på effektiv ressursutnyttelse. Dersom man aldri har kø, har systemet betydelig overkapasitet. Det følger av ren matematikk.

Dersom behov for behandlingen kommer tilfeldig, fordeler dette seg etter den såkalte Poisson‐​fordelingen. Ankomsten av nye pasienter er ikke lik gjennom døgnet, uka eller året. Videre er den ikke forutsigbar. Dersom man skal sikre en situasjon med null kø, vil man derfor måtte gå med betydelig overkapasitet i perioder, for deretter å akkurat tilfredsstille etterspørselen i de aller mest hektiske periodene.

I praksis er ikke en lege en lege en lege. Dette problemet multipliseres for hver enkelt spesialitet som kreves for å behandle alle de ulike lidelsene. Skal vi ha null kø totalt sett, må vi ha en slik overkapasitet på alle områder.

En viktig konsekvens av dette matematiske feltet, køteori, er at kapasiteten man trenger for å nå lavere og lavere nivåer av ventetid øker jo nærmere 0 man kommer. La oss si en behandling tar to dager og krever én lege i disse to dagene. Man får i snitt én pasient per to dager, og man har én lege ansatt. I en slik fordeling vil man ganske ofte få inn enn én ny pasient før den forrige er ferdigbehandlet. Man vil også ofte få inn to før den første er behandlet. Skal man kutte ventetiden til én dag, kreves det én ekstra lege.  Skal man kutte den til 0, må man ha to for å ta unna de få gangene man får tre. Og i virkeligheten vil man kanskje også få fire.

Poissonfordeling med snitt på 2 kunder per time
Poissonfordeling med snitt på 2 kunder per time

Altså: det er relativt enkelt å kutte ventetida med 50 %, men det er deretter mer ressurskrevende å kutte med 50 % en gang til.

Dette er ikke et funn som trenger spesialkunnskap om helsevesenet. Akkurat det samme prinsippet gjelder alle prosesser: veier, servere på internett, ledige seter på t‐​banen. Skulle vi eliminert alle køer på veien i de verste rushtilfellene, med én ulykke og glatt vei, måtte vi hatt mange, mange ekstra filer. Men gitt at vi har bare én fil, vil man kunne halvere kødannelsen ved å opprette bare én ny fil.1

Derfor er Høyres politikk på helse smoke and mirrors. Ja, det går an å få færre i kø, men det foregår i så fall ved å dreie ressursene vekk fra tidskritiske lidelser og over på rasktbehandlede lidelser med lengre køer.

Det som hjelper på lidelsene, er å bruke mer ressurser.

Les også mine betraktninger om helseøkonomi fra 2009 og fakta om de ulike landenes helseforbruk.

  1. Alt dette forutsetter at vi holder antall biler likt, noe som er bare tøv. Jo mindre køa blir, jo flere biler får vi. []

Skatteletter, parce‐​que ils le valent bien

Som den oppmerksomme leser kanskje har fått med seg, er det litt ruskevær i økonomien for tiden. De offentlige budsjettene er strukket til sitt maksimale, og sentralbankene har fyrt av det meste de har av virkemidler.
Et betydelig problem for USA er det gigantiske underskuddet på statsbudsjettet. Den akkumulerte statsgjelda for den føderale regjeringa er nå oppe i svimlende 12 billioner. Billioner høres ut som en tulle‐​enhet, men det tilsvarer 12 000 milliarder dollar.1

I sin regjeringstid utstedte George W. Bush noen midlertidige skatteletter. Disse lettene fikk altså han all gleden av, mens han overlot til sin etterfølger å ta den upopulære avgjørelsen om å høyne skattene igjen. Obama sliter nå med å få dette gjennom, og har gått med på at skattelettene for middelklassen skal vedvare. Det er heller ikke så dyrt – for disse skattelettene går nesten utelukkende til den rikeste promillen:

Men det er ikke nok for republikanerne. De vil at hele skatteletten skal forbli. I den anledning har en institusjon kalt Tax Policy Center laget en utredning. Her står det blant annet at kostnaden ved å gjøre dette er 680 milliarder dollar over de neste ti årene. Videre: 55 % av kuttene går rett til de rikeste 120 000 skattebetalerne, altså den rikeste promillen.

Vi gjør som Paul Krugman, og gjør matteoppgaven: 680 milliarder ganger 55 % er 374 milliarder. 374 milliarder delt på disse 120 000 er 3 millioner dollar per riking.

For alle som studerer statsvitenskap må dette være sjokkerende. I følge statsvitenskapelige teorier skal politiske partier sirkle inn og jakte på medianen, fordi det er der vippepunktet mellom partiene kommer. I stedet oppnår republikanerne popularitet ved å kjempe for gigantiske overføringer til den rikeste promillen. For meg impliserer slike ting at demokrati ikke fungerer, alene. Hvis folk kan la seg dupere til å tro på at dette er i deres interesse, er det ingen grunn til å generelt anta at folk vet sitt eget beste.

  1. En billion er altså $$ 10^{12} $$, for dere mattefolk. Og på engelsk kaller de denne enheten for «trillion», men det bruker vi for et mye større tall – $$ 10^{18} $$. []

Makt, midler og menneskerettigheter


Creative Commons License photo credit: Bruno. C.

Når det moralske kompasset blir ødelagt, leder kartet oss til de forenklede løsningers juv.

Den etterhvert langtrukne debatten om Oslo Freedom Forum og lederen Thor Halvorssen Mendozas forbindelser til venezuelansk politikk er en interessant mulighet til å slå en kile i en typisk postmoderne, vestlig oppfatning: Ideen om at menneskerettighetene er tilstrekkelig som politisk ideologi – et slags universelt, moralsk kompass.

Spesielt her i Norge kan verden se slik ut: vi har oss skandinaver, som ikke bryter mange menneskerettigheter. Så har vi våre allierte, som ikke er like gode som oss selv, men som bryter ganske få. Til slutt har vi resten av verden, heri inkludert Russland, Kina, India, Iran, Pakistan og Israel, som bryter veldig mange. Vår rolle i det internasjonale diplomatiet er å «påpeke brudd på menneskerettighetene», fordi det er noe vi er gode på.

Denne analysen er fascinerende antimaterialistisk. Vi ser med dette bort fra alt som heter strukturelle årsaker, og velger å anta at brudd på menneskerettighetene er noe som ligner svulster – patologier som kan løsrives fra den øvrige nasjonale og internasjonale politikken. Selvsagt er det ikke slik, og Venezuela er et elegant eksempel.1

Vi har lett for å tenke på menneskerettigheter som de liberale verdiene: ytringsfrihet, religionsfrihet, eiendomsrett, tankefrihet, organisasjonsfrihet. Men menneskerettighetene i FN‐​forstand består av flere konvensjoner: FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er i denne sammenheng de viktigste. Alt tar utgangspunkt i deklarasjonen om menneskerettigheter. Den sier blant annet:

Everyone who works has the right to just and favourable remuneration ensuring for himself and his family an existence worthy of human dignity, and supplemented, if necessary, by other means of social protection.

Everyone has the right to a standard of living adequate for the health and well‐​being of himself and of his family, including food, clothing, housing and medical care and necessary social services, and the right to security in the event of unemployment, sickness, disability, widowhood, old age or other lack of livelihood in circumstances beyond his control.

Everyone has the right to education. Education shall be free, at least in the elementary and fundamental stages. Elementary education shall be compulsory. Technical and professional education shall be made generally available and higher education shall be equally accessible to all on the basis of merit.

La oss nå tenke oss at vi står overfor en trade‐​off mellom de liberale, myke menneskerettighetene og de økonomiske og sosiale, harde menneskerettighetene. Hvorfor skulle vi velge å la de myke få forkjørsrett?

I det venezuelanske tilfellet er dette satt på spissen. Realiteten er at etter at Chávez› menneskerettighetsbrytende regime kom til makta, har fattigdommen blitt redusert2, alfabetiseringen er kommet langt3, langt flere deltar i det borgerlige, politiske liv (en myk rettighet!) og langt flere spedbarn får anledning til å nyte godt av sin rett til liv.4

Jeg mener ikke at dette per force forsvarer andre menneskerettighetsbrudd. Jeg ønsker bare å løfte ideen om at det kan være en trade‐​off i enkelte kontekster. For eksempel den venezuelanske, der en temmelig smal elite satt med økonomisk makt, politisk makt og mediemakt om hverandre, og var villig til å bruke militær makt (som de også besatt!) for å få tilbake sine fordeler ved kuppet i 2002. Kanskje har rett og slett Chávez rett i at han måtte nasjonalisere privat eiendom, begrense mediemakten og øke de folkevalgtes innflytelse for å bryte denne koalisjonen. I så fall er det ikke åpenbart hvem som er menneskerettighetsforbrytere og hvem som er Heros of human rights.

Så kan jo vi nordmenn forøvrig undre oss litt over hvorfor det skulle være så radikalt å nasjonalisere nasjonale oljeforekomster, og bruke disse på offentlige budsjetter.

Hovedmoralen i denne historien er at det blir for enkelt å anta at menneskerettighetene kan gi oss veiledning i alle saker. Det er ingen a priori grunn til at ikke også menneskerettighetene kan være i konflikt med hverandre. Hvis vi bruker de liberale rettighetene til å insistere på å aldri gripe inn i forhold til maktmonopoler og fattigdomsreproduserende strukturer, har vi i praksis prioritert disse foran andre menneskerettigheter. Det er ikke alltid moralsk riktig.5

Og det er her det norske establishmentet går seg litt vill i sin egen retorikk. For det er klart at Leopoldo López og andre representanter for de gamle venezuelanske elitene har rett i at Chávez representerer en trussel for deres liberale rettigheter – selv om deres primære eksempel er noe puslete: Chávez har intervenert i fordelingen av bølgelengder til bakke‐​tv‐​nettet. Men realiteten i dagens Venezuela er at du har to pakker å velge mellom: den gamle elitepakken og den nye populist‐​venstrepakken. Begge kjemper for menneskeretter, og begge kan ikke vinne. Det moralske kompasset «menneskerettighetene» er i praksis satt ut av spill, og Thor Halvorssen Mendoza er en som vet å bruke dette rommet til å fronte sin egen fetters interesser.

  1. I denne analysen blir altså kausaliteten motsatt: Norge har få menneskerettighetsbrudd fordi vi har et egalitært, rikt samfunn der det blir få materielle konflikter. Vi har lett for å tenke at land blir rike og egalitære bare de slutter å bryte menneskerettighetene, men det er ikke mye empiri som taler for at utviklingen skjer på den måten. []
  2. Kilde: WDI. GINI fra 50 i 1998 til 43 i 2006; 12 % hadde under $2 i 1998, 3 % i 2006, andel av inntekten i nederste kvintil var 3 % i 1998, 5 % i 2006 []
  3. Kilde: WDI. 87 % gikk i grunnskole i 1999, mot 94 % i 2007 []
  4. Kilde: WDI. Infant Mortality Rate var på 20 i 2000, 16 i 2007. []
  5. Dette reiser også spørsmålet om «gode diktaturer», men det er viktig å peke på at Chávez faktisk har blitt valgt, og gjenvalgt, og gjenvalgt, og gjenvalgt, i frie valg. I noen tilfeller kan det likevel være at vi moralsk ikke kan akseptere utfallet av et fritt valg, for eksempel i tilfellet der tyskerne frivillig valgte Hitler til fører. Selv om frie valg og å respektere utfallet av dem er en menneskerett, så hadde nazistenes ofre også rettigheter, ikke minst moralske. I prinsippet åpner dette for at det ville være riktig å styre Tyskland som et diktatur, mot folkets vilje, for å forhindre Hitler. []