En mangel i FN‐​planen

Sikkerhetsrådet har blitt enige om en plan som involverer våpenhvile, en fredsbevarende styrke på 15.000 blå hjelmer og assistanse som skal føre til at Libanons væpnede styrker tar tilbake kontrollen over sør‐​Libanon.

Min første reaksjon er at planen mangler et moment: et gode eller en ærverdig avslutning på fiendtlighetene for Hizbollah. Slik det ser ut nå, står de igjen med svarteper. De klarte bare å ramme Israel med ca. 110 av det Israel rammet deres folk med, og attpåtil mister de området de kontrollerer.

Våpenhvilen er i realiteten inngått mellom en av partene i krigen og en tredjepart, og vil derfor ikke vare lenge. Det er farlig å spå, men jeg tror sannsynligheten er stor for at israelske fly atter bomber Libanon innen to uker. Hizbollah kommer til å bryte våpenhvilen (som de altså ikke har inngått) ved å sende flere raketter.

Barnedrap, proudly presented by the U.S.

Jeg hadde ikke tenkt å blogge mer i dag, men blir man provosert… Israel er lei av sine altfor ineffektive bomber (de har bare drept 10 ganger så mange libanesere som omkomne israelere), og ber derfor sin sugar daddy om noen klasebomber. (Original kilde er NY Times).

Jeg skal ikke gå inn på klasebombediskusjonen, men vil gjerne oppsummere kort: Klasebomber er effektive fordi du ikke trenger å treffe så bra: de ødelegger i mils omkrets. I tillegg har klasebomber en viss mengde blindgjengere – småbomber som ikke eksploderer. Disse ligner på leker, og fungerer omtrent som miner. En klasebombe dreper i mange år fremover, rammer spesielt barn, og gjør jordlapper livsfarlige og ubrukelige til matdyrking. Med andre ord et strålende redskap for statsterrorisme. (Kilde på alt dette er enkel å finne. Prøv Wikipedia.)

Israel mottar hvert år 3 milliarder dollar i direkte overføringer per år fra USA, noe som utgjør 20 % av USAs bistandsbudsjett. Totalt har de mottatt 140 milliarder dollar (2003‐​dollar). Støtten er altså på over 500 dollar per capita per år, noe som ville vært mye selv for et fattig land (Mearsheimer/​Walt 2006:2). Israel er ikke et fattig land. BNP per capita er 4 ganger større enn Libanon (UNDP). Israel er faktisk det 23. mest utviklede landet i verden, i følge FNs utviklingsindex HDI (UNDP). Til sammenligning ligger Libanon på 89. og de palestinske selvstyreområdene på 103. plass. Landene som ligger rundt Israel på HDI‐​rankingen er Tyskland (20.), Spania (21.), Hong Kong (22.) og Hellas (24.). I BNP per innbygger er Israels nærmeste naboer Bahamas og Brunei. Ikke overraskende mottar disse andre landene lite bistand.

I tillegg får Israel tilgang på etterretning og teknologi ingen andre allierte får se. De har også mottatt over 3 milliarder dollar fra USA i forskningsmidler for å utvikle våpensystemer (Mearsheimer/​Walt 2006:3).

I artikkelen av Mearsheimer og Walt som jeg her siterer, tar de for seg spørsmålet hvorfor USA gjør dette. Det ser ikke ut til å være i amerikansk interesse å gjøre dette. Det skaper stor motstand mot USA blant arabiske land, og terroren Israel bekjemper (Hamas, Hezbollah) truer ikke USA nevneverdig.

Nuvel. Hvis du var i tvil om USA egentlig kunne påvirke konflikten, bør den nå være blåst bort.

Kilder:

  • Mearsheimer/​Walt: «The Israel Lobby and US Foreign Policy». London Review of Books, mars 2006. Også tilgjengelig fra Harvards nettsider.
  • UNDP: UN Human Development Reports. http://hdr.undp.org

Hatet lever

Hvis kritikk av Israel er jødehat, er det sannelig mye hat der ute. Morgenbladet tar det på kornet i dagens leder:

La oss tenke oss at denne setningen hadde stått på trykk i en norsk avis: «Vi må snart forstå at Europa er under angrep av jøder som står for rendyrket ondskap. Hvis vi ikke slår tilbake, begår vi kollektivt selvmord.» Den type hatske generaliseringer ville aldri blitt tolerert av dem som forsvarer Jostein Gaarder i denne omgang.

Så er da også ovennevnte sitat litt fordreid. Originalen lyder slik: «Vi må snart forstå at Europa er under angrep av islamister som står for rendyrket ondskap. Hvis vi ikke slår tilbake, begår vi kollektivt selvmord.» Ulf Erik Knutsen, stortingsrepresentant for Frp, oppfordret i Aftenposten tirsdag 8. august til krig mot «islamistene». Gaarder‐​kronikken utløste voldsomme reaksjonen [sic], mens Knutsens utspill har fått stå uimotsagt.

Og det sier vel det meste om hvor alvorlig det såkalte jødehatet til israelkritikerne er. Dog kunne vel «jøder» i Morgenbladets første «sitat» godt være byttet ut med «sionister», for å klargjøre parallellen tydeligere.

Feige feilslutninger

Det skulle ikke være nødvendig å skrive om Midt‐​Østen her også. Spaltemetre og bloggbytes i Norge kommer ikke til å ha den største virkningen på verdensopinionen likevel. Likevel syns jeg det er et par momenter som er underkommunisert i debatten. Etter mitt syn er de så åpenbare at det nesten gjør vondt å måtte si at jeg ikke har sett dem i debatten.

  1. Det er åpenbart at kritikk av staten Israel ikke er antisemittisme. Men det må i tillegg være lov å kritisere religionen jødedom! Religion er på et personlig plan kanskje politikk‐​nøytralt, men det er definitivt ikke det på et nasjonalt plan. Statsreligion er politikk.Når det er sagt, så mener ikke jeg at jødedommen er årsaken til at Israel angriper Libanon. Like fullt må det være lov å hevde nettopp det, og alle «øyets religioner» (kristendom, jødedom, islam) stiller seg relativt lagelig til for hugg i slike spørsmål. Jødedommen, for eksempel, erklærer israelerne som Guds utvalgte folk og trekker landegrenser i Midt‐​Østen. Når Jostein Gaarder ikke kan akseptere dette og ikke anerkjenner dette, er det en kritikk av religionen – men på bakgrunn i dens politiske konsekvenser. Jeg tror som sagt ikke at det er den reelle strukturen bak Israels adferd, men det er ikke fullstendig umulig at det er slik det henger sammen.Jonas Gahr Støre og andre kommentatorer ser ut til å mene at det ville vært greiere om Gaarder holdt seg til å si at staten Israel ikke burde brukt så sterk militærmakt, uten å referere til at det var deres statsreligion som var den moralske motivasjonen/​begrunnelsen. Det er en feilslutning at Gaarder ikke bør ha anledning til å gå inn på en slik religionskritikk. Men det er selvsagt lov å være uenig med ham.
  2. De mellom‐​lange linjene i utviklingen og USAs rolle i konflikten er underkommunisert og ikke minst underkritisert. Etter mitt syn er det tre helt sentrale elementer i oppbyggingen til denne konflikten:
  1. USAs tilbakeholdenhet med å kritisere Israel og totale diplomatiske fravær i konfliktens tidlige fase. For mer bakgrunnsinformasjon om denne generelle tilbøyeligheten i amerikansk utenrikspolitikk, les denne forskningsrapporten.
  2. Den vestlige verdenens avskjæring av støtte til PA, og dermed oppblussing av vold fra Hamas› side.
  3. Yasser Arafat og Ariel Sharons avskjeder fra politikken. Det er selvsagt litt lite konstruktivt å peke på at dette neppe ville skjedd hvis de levde, men det kan være greit å huske til neste gang man mister ubestridte ledere (Castro og Chavez, for eksempel).

Karikaturdebatten og metadebatten etter Gaarders kronikk gjør meg bekymret for at vi er i ferd med å snevre inn rommet for forskning og fri meningsutveksling til et sted der eksempelvis religionskritikk må avvikles. Både i vesten og resten styrkes religionenes betydning og deres motsetninger aksentueres. I forhold til spørsmål som ytringsfrihet, fred, forsoning, kulturell liberalisering og globalisering kan vi være på vei inn i en slags middelalder.

Dystopien trer frem. Nasjonalismen, som vi på mange måter kan takke for første og andre verdenskrig, avløses av en litt mer løselig regionalisme. Så langt kan mye tyde på at regionene følger særdeles tradisjonelle, religiøse grenser. Sekularismen som bevegelse blir en trussel mot regionens sikkerhet. Fri forskning og meningsutveksling har vist en tendens til iboende pasifisme, og følger samme vei. Den frenetiske globaliseringsmotstanden fra den politiske venstresida blandes sammen med denne fanatiske regionalismen og blir dens redskap. Borgerrettigheter ofres på sikkerhetens alter. Sikkerhetsdemagoger i Vesten og svovelmullaer i Midt‐​Østen får den politiske makten, fordi de kan love handlingsalternativer mot hverandre. Til slutt blir Vesten og Iran umulig å skille fra hverandre, bortsett fra at den ene er kristen og den andre muslimsk (men hvilken var nå hvilken?).

Atter flaut å være rød

Den store forskjellen på sytti‐ og åttitallet var at det var kult å være radikal før 1980. De røde idealene var på fremadstormende marsj på mange forskjellige områder. Det heteste innenfor ungdomskultur, etikk, estetikk og akademia var klare «røde» ideer. Så kom åttitallet, og kulheten forsvant. Det ble gammeldags å være blodrød, og in å være børsspekulant. Og ordet «in» kom inn i det norske språk.
Men fra slutten av nittitallet snudde det igjen. Jeg merket det på at folk rundt meg plutselig begynte å være enige med meg. Det snudde med «No logo», Praha, etterhvert krigen i Afghanistan. Vi var fem stykker som demonstrerte mot bombingen av Serbia i 98. Vi var fem tusen i 2001, da Afghanistan ble bombet. Vi var 80.000 mot krig i Irak. Selv om sakene er forskjellige, var det en klar trend. Det var hipt og kult å være venstreorientert, og FrP fikk et tiltakende harrystempel. Norge gikk, med andre ord, i riktig retning.

Så kom regjeringsskiftet. Siden da har det bare gått en vei – til høyre.

Nå har SV gravd seg atter en grav. Kristin Halvorsens utrolig dårlige mediehåndtering i forbindelse med boikottaksjonen mot Israel har ført til mange problemer. Politikere fra Ap til Frp sitter sammen og fordømmer uttalelsen, og alle partier kan tilsynelatende fylle på kontoen for ansvarlighet ved å kalle SV for ukloke. Kun et eneste støttende ord kommer fra the establishment: Kåre Willoch sier til Dagbladet at han syns det er på tide med en klar fordømmelse av Israel.

Kristin Halvorsen har gått til det skritt å beklage hele uttalelsen. Dermed blir kløfta mellom SVs små‐ og storbarnsavdelinger enda større. SV driver en boikottaksjon, men lederen beklager at hun kom i skade for å nevne det. Jeg sitter igjen med følelsen av at Kristin Halvorsen er flau over sine egne meninger. En litt stotrende Kristin ser ned i bordet på regjeringskonferansen og mumler at «asså vi i SV er litt for sånn boikott eller no». «Hva er det du sier, Kristin?», spør Jens. «Ikkeno».

Denne, og SVs tidligere elefantlufteturer i regjeringens glassutsalg, får de radikale til å fremstå som inkompetente, overivrige og litt dumme. Unnskyldning på unnskyldning og Arbeiderpartiets nedrige, saklige lekse om at dette ikke er regjeringens politikk gir et inntrykk av at SV er et lekeparti, og radikale meninger er lekemeninger. Det er en slags voksen‐​til‐​voksen‐​variant av å si til din 15 år gamle sønn at «du vokser nok av deg den radikalismen med årene».

Det er stemplet «ukult» over sakene gratis skolemat, nei til bordbønn på skolen, nei til Norge i krig, sekstimersdag og boikott av Israel. Nå er vi ikke kule lenger, vi som er mot krig og mot Israel. Nå er vi virkelighetsfjerne SV‐​sympatisører. Vi kan begynne å skamme oss igjen.