Gjeld, igjen

Maren Næss Olsen skriver den store saken om boliggjeldsangsten i ukens Morgenbladet. Den anbefales varmt.

Det er en god anledning til å oppdatere plottet av boliggjeld per inntekt, som jeg har fulgt i tidligere bloggposter. Her ser vi altså hvor mye innenlandsk gjeld du og jeg og bedriftene har, relativt til to forskjellige mål på hvor mye vi tjener. Det ene er målt mot fastlands‐​bnp, brun linje. Den andre, blå linje, inkluderer inntektene fra oljesektoren. Grunnen til at det er vanlig å skille på disse, er at inntektene fra oljesektoren er midlertidige. Når oljen er tatt opp, er imidlertid gjelda like stor. Dataene slutter etter første kvartal 2014.

debt_ratios-2014-08-08

Vår samlede gjeld er altså 187 % av vår årlige fastlands‐​inntekt, og 143 % av inntektene om vi regner med oljen.

Ingen overraskende endringer: Vi følger kurven videre mot rekordnivåene, både sammenlignet med Norge i tidligere år og for verden. Boligkrakket og bankkrisen i 1990 fremstår som bagateller sammenlignet med dagens gjeldsgrad. Tendensen til et lite fall i gjeldsgraden, om vi ikke inkluderte oljeinntektene (den blå linjen), viste seg å være et blaff.

Tallene er fra SSB, og er henholdsvis tall for brutto nasjonalprodukt i løpende priser, uten sesongjustering, og tall for kredittindikatoren K2, publikums innenlandske gjeld. Disse siste tallene kommer per måned, og kvartalstallet er derfor et gjennomsnitt. BNP angis per kvartal. Det er vanligere å sammenligne med årsinntekter enn med kvartalsinntekter, så jeg slår sammen nasjonalproduktet for de siste fire måneder til en års‐​bnp, slik at bnp‐​tallet vi sammenligner gjelda med i første kvartal 2014 er summen av kvartalene 2–4 i 2013 pluss kvartal 1 i 2014.

Bryr seg mindre, skårer bedre?

Classroom. Creative Commons, William Cresswell.

I Sverige har Pisa‐​debatten blomstret de siste dagene, grunnet en «avsløring» i Dagens nyheter: Svenske elever bryr seg minst om å prestere på testen.

Denne forklaringen har med jevnlige mellomrom dukket opp i landene som gjør det dårligere enn selvbildet tilsier. Ifølge noen rapporter er det hornmusikk og flaggheising når koreanske barn patriotisk kaster seg over testen for å ære landet og forfedrene, mens vi her i Norden utenom Finland knapt orker å krysse av. Sannnheten er nok litt mindre spennende.

Elevenes innsats på testen kan definitivt påvirke resultatene, så dersom det finnes systematiske, kulturelle forskjeller vil det gi seg utslag. På den andre siden: Om norske og svenske elever ikke gidder å prestere og jobbe, kan det nok tenkes å ha effekter på ferdighetene, også.

Dagens Nyheter har laget en smart indeks på den egen‐​oppgitte underprestasjonen. De sammenligner elevenes selvrapporterte innsats på prøven, som i utgangspunktet er litt for kulturelt sensitiv til å brukes direkte, med et annet spørsmål, nemlig hvor mye innsats eleven ville lagt inn dersom prøven påvirket karakteren. Sverige har det største gapet her, med Norge på fjerdeplass.

Men DN ser ikke på spørsmålet om det faktisk er noen sammenheng. Det kan kanskje skyldes at DNs hypotese fort blir veldig hårete i møte med data. Vi setter opp denne prestasjonsindeksen mot gjennomsnittlig resultat på de tre områdene i PISA. Hypotesen er at dette skal gi en synkende tendens: Jo mer man rapporterer underprestasjon, jo dårligere skal prestasjonen bli.

Men nei. Det viser det seg at underpresterer‐​landene skårer bedre enn de andre. Faktisk forklarer underprestasjonsvariabelen en firedel av variasjonen i resultatet. Om man ga et hakk mer blaffen, på en skala fra 1–10, økte resultatene med 48 poeng:

Underprestasjonsskår og resultat i Pisa, alle PISA-land
Underprestasjonsskår og resultat i Pisa, alle PISA‐​land

Dette resultatet er selvsagt drevet av en annen, underliggende årsak. De mest autoritære regimene har både dårlige resultater og mye innsats. De «minst underpresterende» landene er Vietnam, Indonesia og Kazakhstan, der elevene har høy innsats, men rammebetingelsene er veldig mye dårligere enn våre. Det er farlig å synse for mye om årsakssammenhenger her, men jeg våger meg til å antyde såpass som at en liberal skole som bygger selvstendig ungdom, så selvstendig at de tør å gi blaffen i prøver,  har vært en lønnsom strategi for både demokrati, økonomi og vitenskap. Samtidig er det mye lettere å være liberal i et land «der ingen trenger å være fattige», som det heter nå om dagen.

Utvalget av land er altså for ulikt til at en slik enkel korrelasjon kan fungere. Men hva om vi bare tar med de ordentlige medlemmene av OECD, altså rike, avanserte økonomier? Da skulle vel slikt forsvinne. Så autoritære er vel ikke Spania, USA og Finland, at ungene der ikke tør annet enn å krysse av for «maks innsats». Da bør jo effekten av at svensker og nordmenn bare ikke gidder Pisa slå inn:

Oppgitt underprestasjon og Pisa-skår, kun Oecd-land
Oppgitt underprestasjon og Pisa‐​skår, kun Oecd‐​land

Nei, fortsatt ser det poeng å hente på å gi blaffen. Men nå er korrelasjonen klart drevet av de tre punktene nederst til høyre, som også er de fattigste medlemmene av OECD; Chile, Mexico og Tyrkia. Om vi bare tar de bort…1

Underprestasjon og Pisa-resultat. Kun OECD-land med Pisa-skår over 465.
Underprestasjon og Pisa‐​resultat. Kun OECD‐​land med Pisa‐​skår over 465.

Presto! Den positive effekten av å underprestere borte. Men hypotesen var altså det motsatte: At det skulle finnes en negativ sammenheng. Den er ingen steder å se.

Altså: Når vi sammenligner oss med landene som ligner oss mest, er det ingen dekning i Pisa‐​resultatene for at elevenes oppgitte underprestasjon påvirker resultatet på prøvene.

Pisa‐​kritikerne gjør klokt i å stoppe forsøkene på å underminere selve prøven, og heller konsentrere seg om den substansielle debatten: Hva er det den måler? Er det viktig å være over snittet på disse tingene?

Fotokreditt: William Creswell, under en Creative Commons BY-2.0-lisens.

  1. Denne statistiske metoden er selvsagt helt forkastelig og tilfeldig. Jeg gjør det bare for å illustrere at selv om man tar alle tenkelige snarveier, holder ikke DNs hypotese. []

Disse fire enkle stegene beskytter deg mot snoking

20130704-P7040111

Du trenger å kryptere e‐​postene dine.

Dokumentene fra Edward Snowden viser dette tydelig. Programmet X‐​KEYSCORE betyr at enhver etteretningsoffiser kan lese innholdet i og metadata om e‐​postene dine. Ingen betviler at det er sant.

Du vet at argumentet om at du ikke har noe å skjule, er utilstrekkelig. Ja, dine e‐​poster er kjedelige og du gjør ikke noe ulovlig. Men likevel trenger du beskyttelse mot denne overvåkingsstaten, av tre grunner.

For det første er det ettertrykkelig bevist, gang på gang på gang, at om informasjonen finnes, vil den misbrukes. Om du tror at du noen gang i løpet av livet kan få en misfornøyd ansatt du er sjef for, eller elev du er lærer for. Eller en ekskjæreste. Eller en kredittkorthacker i Mumbai. De trenger bare å kjenne, eller betale, én person med tilgang, enten i etteretningen eller hos noen som bryter seg inn hos etteretningen, og dermed sitter de med livet ditt i sine hender.

For det andre er «lovlydig» et flytende begrep. Vårt eget politi definerte AKP (m‐​l) som ulovlig nok til å invadere livene deres. Å være aktivist for samers rettigheter var også suspekt. Dette var politiske avgjørelser, bestemt av den rådende stemningen. Informasjon om hvem som var med ble spredt vidt og bredt fra disse sentrale overvåkingsregistrene. Det formet mange liv. I USA ble de som kjempet for borgerrettigheter for svarte utsatt for den samme statusen. I den senere tid har miljøorganisasjoner og innsamlingsaksjoner til Syria blitt stemplet som terrororganisasjoner.

Hvilken side av statens forgodtbefinnende du vil befinne deg på i fremtiden, har du ingen kontroll over. Når vi i tillegg vet, helt uten forbehold, at data deles med hele Nato (og Kina, som selv samler data, deler sikkert med sine allierte), utvides dette til et spørsmål om du noen gang kommer til å være uenig med noen stat. Du er kanskje kjedelig, men det får da være grenser.

For det tredje er det usolidarisk å la være. Når ingen bruker digital beskyttelse, blir det suspekt å gjøre det. Når ingen kan det, blir det svært krevende for de som faktisk har behov for beskyttelse å kommunisere. For sikkerhet er ikke først og fremst teknisk. Det er først og fremst en sosial aktivitet.

*

Men hvordan kan man stoppe NSA? Det korte svaret er: Det kan du ikke. Ikke om de aktivt forsøker å se livet ditt. Det har de lov til og rett til, ifølge deres egne regler. Det vi kan gjøre, er å gjøre det vanskeligere for dem.

Det meste av innsamlingen sluker metadata: Data om dataene, når, hvor, fra hvem, til hvem. Jeg skal vise deg et første skritt som ikke beskytter deg fra innsamling av metadata. Det beskytter innholdet: Filene, tekstene, bildene. At jeg begynner her, betyr ikke at det er viktigere enn metadata. Det skyldes noe mer prosaisk: Å beskytte seg mot innsamling av metadata krever endring i handlemønster. Å beskytte innholdet ditt er teknisk.

Det finnes grovt sett to klasser av kryptering. Det ene er sertifikater, der en instans man har tillit til utsteder en signatur på at en krypteringsnøkkel er ekte og tilhører en virkelig person. Problemet med denne modellen, når vi skal bruke det som enkeltpersoner, er to: Hvorfor skal vi stole på en sånn instans, som naturlig nok tiltrekker seg etteretningstjenester som fluepapir? Og i den grad vi stoler på dem, må det være på grunn av at de behandler data personlig – og derfor koster penger.

Den andre klassen kalles PGP, og er metoden Edward Snowden anbefalte. I og med at han kjenner detaljene i hvordan NSAs kodeknekkere arbeider, er det gode odds for at PGP er trygt.

*

Med PGP lager du din egen nøkkel, eller strengt tatt et nøkkelpar: En offentlig del, og en privat del. Den offentlige delen er som en åpen safe: Den er tydelig merket med ditt navn. Alle kan legge dokumenter inn i den, lukke døra og snurre kombinasjonslåsen. Deretter kan ingen andre enn du – som har den private nøkkelen – åpne safen.

Du vil altså lage en offentlig nøkkel som så mange som mulig kjenner til og har lastet ned på sitt system. Her kan vi se hvorfor kryptering og tillit til kryptering først og fremst er sosialt. Skal dette systemet fungere, må mange ha offentlige nøkler.

Det fine er at det hele er gratis og enkelt å lage.

Det som er litt verre, er at du må endre noen vaner.

*

Du kan ikke få noen sikkerhet om du leser e‐​post i nettleseren din. Du kan heller ikke bruke Outlook, eller noe annet Microsoft har laget. Det er mulig du kan bruke Apples Mail, om du har mac. Men ellers er åpen kildekode helt nødvendig. Snowden‐​dokumentene viser at NSAs samarbeid med aktørene i nettskyen og på programvaresiden er dypt.

Heldigvis finnes Mozillas Thunderbird1, tilgjengelig for Mac, Windows og Linux. Det er også gratis. Krypteringen er et tillegg til Thunderbird, og heter Enigmail.

Det krever, helt alvorlig, bare fire, enkle steg:

  1. Last ned og kjør Thunderbird‐​installasjonen.
  2. Legg til din e‐​postkonto.
  3. Last ned og installer Enigmail, inni Thunderbird.
  4. Kjør Enigmails oppsettsveiviser.

Noen skjermbilder av hvordan dette ser ut:

This slideshow requires JavaScript.

Når du lager nøkkelen din, husk på at krypteringen ikke er noe verdt dersom den private nøkkelen blir knekket. Du må ha et godt passord, men enda viktigere: Pass på dataene dine. Dette oppsettet, der vi lagrer en GPG‐​nøkkel på en Windows‐​maskin tilkoblet internett, er helt åpenbart ikke tilstrekkelig om du skal snakke med den neste Edward Snowden. NSA kan ganske sikkert laste ut data fra alle Windows‐​datamaskiner, om de skulle ønske det. Men det er tilstrekkelig for våre formål: Å gjøre det dyrt, vanskelig og meningsløst å snoke på våre data, og å hindre at det kan skje automatisk.

*

De neste stegene? Last ned min PGP‐​nøkkel (5A6A8587) og importer den i din nøkkelring. Send meg din nøkkel. Vis prosessen til en kamerat. Spør it‐​ansvarlig på jobben hvorfor dere ikke krypterer forretningshemmeligheter. Finn ut hvordan du kan kryptere chatting med PGP‐​nøkler.

Om du har lest deg helt hit, tror jeg også du vil ha stor glede av å lese the GNU Privacy Handbook. Den er en godt skrevet og relativt kortfattet innføring. Blant mange ting du får lyst å utforske, er nøkkelsignering og tillitsnettverk. Men det viktigste av alt: Du er i gang. Du er mulig å snakke med uten at verden ser på. Velkommen.

  1. Og mange andre alternativer: Mutt og Claws, for eksempel. []

Råd fra retretten

Anmeldelse

Marius Doksheim: «De rike og resten»

Episodeoppsummering: Civita og Marius Doksheim har kjempet en innbitt kamp mot Problembeskrivelsen og benektet at Ulikhetsskrømtet har våknet, men da de innser at Thomas Pikettys bok har erobret Virkelighetsbeskrivelsens tind, står bare en mulighet igjen: Benekt at det finnes noen løsning. Det tragikomiske høydepunktet kommer når fyrsten vender seg mot kamera og sier: «Skatt på de rike? Jeg ler!»

Se også: Min egen Piketty‐​oppsummering, eller Marte Gerhardsens.

Tatt i juks

Gudmund Hernes skriver på Morgenbladets bakside om de private skolene Kristin Clemet godkjente, en gros, etter valgnederlaget i 2005. De er alle sammen tatt i juks.

De fiffige og avanserte selskapsstrukturene skolene benytter for å omgå forbudet mot utbytte, kan ikke Clemet hevde å være ukjent med. Før friskoleloven ble innført, ble hun nemlig advart. Det vet jeg, for jeg skrev teksten selv. Elevorganisasjonen, som jeg da ledet, sendte en høringsuttalelse på friskoleloven den 20. februar 2004, der man blant annet kan lese dette:

Elevorganisasjonen er enig i prinsippet om at skolene ikke skal kunne ta ut avkastning og at det ikke skal være anledning til å ta inn skolepenger ut over 15 %. Samtidig finnes det mange muligheter til å tjene penger for private skolegründere. Utleie av bygninger, salg av skolebøker, salg av materiell og andre bigeskjefter knyttet til skolesamfunnet blir raskt en industri i seg selv. […] Elevorganisasjonen mener departementet er urealistiske når de antar at det vil være umulig å tjene penger på privat skoledrift med det foreslåtte regelverket.

Når daglig leder er gründeren og styret setter dennes lønn, er det bare av akademisk interesse om dette teknisk sett er utbytte. Når man kjøper bøker, leier lokaler og betaler avgift for «konseptet» av et moderselskap, eid av de samme aktørene som eier skolen, finnes det grunnleggende sett ingen målestokk for hva som er riktig betaling, og hva som er overskudd og dermed en indirekte form for utbytte.

Jeg er overrasket over hvor tøffe tilsynsmyndighetene har turt å være i spørsmålet om markedsmessig riktig pris for denne typen betalinger. Det blir spennende å følge sakene, dersom skolekonsernene utfordrer direktoratets rett til å skjønnsmessig bestemme riktig leie for daglige ledere, bøker, lokaler og skolekonsepter.

Uansett: Årsaken til at privatskolekonsernene vil inn i bransjen, er at de tror det vil finnes en slik skjønnsmargin, som skaper lønnsomhet. Da hjelper ikke allverdens kontrollmekanismer.

Så kan man selvsagt mene det er greit at folk tjener penger på å investere formuen sin i opplæring. Det som ikke er greit, er å snakke kritikerne etter munnen med «utbytteforbud», mens man hele tiden har vært gjort klar over at skillet mellom utbytte og driftsinntekter i nærstående selskaper er kunstig og umulig å definere presist.

Ekstreme krefter

Sylvi Listhaug taler til Fremskrittspartiets landsmøte i 2009.

«Dirigent, landsmøte,

Venstresida driv eit råkjør mot familien. Dei seier dei er opptatt av fellesskap, men dei gjer alt dei kan for å bryte ned det viktigaste fellesskapet, nemleg familien.

Deira mål er at alle barn skal i barnehage. Bård Vegar Solcell… Solhjell sitt mål, er at alle skal i barnehage før me kan snakke, og før me kan gå. Dei vil fjerne kontantstøtta, for det gir oss jo nokre moglegheiter. Dei vil at alle skal ha ein fødselspermisjon, der dei kan bestemme mesteparten av korleis me skal dele den. Venstresida, dei står for valfridom – for dei rikaste. Dei rikaste, som uansett kan ha råd til å være heime med barna sine.

Etter valet skal me fjerne sosialistane si klamme hand over familien!

[applaus]

Familiane skal få organisere liva sine sjølve. Fremskrittspartiet står for valfridom. Me meiner at den einskilde familie er best i stand til å vurdere om barnet skal i barnehagen, om ein skal ha ein dagmamma, eller om ein skal bruke andre løsninger.

Eg har vore så heldig at eg har funne ein dagmamma, så eg slipp å sende ho Signe i barnehagen før ho kan gå og før ho kan snakke. Men eg har full respekt for alle dei som velje noko anna enn meg. Og det er problemet med sosialistane: Dei tolererar berre det dei sjølv definerar som riktig.

Me er for ei kontantstøtte, me er for at dei som velgjer annleis skal få støtte for å kunne gjere det, og det er eg jammen, og det er eg stolt for… av.

Me er for at familien kan få velje korleis han skal fordele fødselspermisjonen, og, som de kanskje har sett i Dagbladet i dag, så er me den sosialistiske kjernefamilien, fordi me har valt å dele permisjonen. Men det har me gjort utan at sosialistiske politikarar blandar seg inn i det, for det var det beste for vår familie.

Me må angripe misbruk av kontantstøtta, sette krav og sørgje for at det misbruket som finn sted, der personar bruker kontantstøtta for å hindre integrering, ikkje får lov til å fortsette, heller enn å straffe alle, norske småbarnsforeldre.

[applaus]

Eg er stolt av å tilhøre eit parti som stemte mot den nye ekteskapslova. Ei ekteskapslov som opphever biologien, som seier det at eit barn ikkje [sic] kan ha både ei medmor og ein far. Eg veit ikkje om eit einaste barn som blei skapt, utan å ha ei mor og ein far.

[applaus]

Det er ikkje sånn at haust kjem etter vinter, sjølv om politikarane vedtar det. Det er heller ikkje sånn at jorda er flat, fordi politikarane vedtar det. Det er barna sine rettar som skal være det viktigaste, og ekteskapet – ja, det er mellom mann og kvinne.

[applaus]

Eg er glad for at politikken vår ligg fast. Eg vil kjempe mot ei rødgrønn regjering som fører eit lite mindretal sine særinteresser, so det går ut over av det store fleirtalet i samfunnet vårt, for det er det dei har gjort med ekteskapslova. Valet vårt må være å stå opp mot ekstreme krefter på venstresida, politikarar, einskilde journalistar, og særinteresser, som set sånne enkeltsaker framfor det fleir… folket i Noreg meiner.

Me skal ta avstand frå den mobbinga som går føre seg av kristne i vårt samfunn!

[applaus]

Eg blir så provosert når eg ser debattar der kristne deltek, dei sei det dei meiner, og blir møtt med personangrep. Det skal me jammen ikkje finne oss i at skjer.

[applaus]

Og det verste er, at dei same menneska som sitt og angrip personane dei debatterer mot, dei sitt og har toleranse overfor islam, og ekstreme holdningar i den religionen.

[applaus]

Valet til hausten er mellom sunn fornuft og særinteresser frå ei lita gruppe. Eg trur befolkninga stemmer Fremskrittspartiet, fordi dei vil ha sunn fornuft.»

Se også:

Et hullete amnesti

pk stortinget

Ifølge rapportene inneholder samarbeidsavtalen mellom Høye, Frp, KrF og Venstre et «amnesti for asylbarna». Men det er en sannhet med store modifikasjoner.

Formuleringen i avtalen er at det lages en løsning for barn, og deres familier, dersom de tilfredsstiller følgende krav:

  • Det er tre år siden de søkte asyl
  • Foreldrene har bidratt til avklaring av ID
  • De må komme fra et land med returavtale
  • Returavtalen må ha trådt i kraft etter at familien søkte asyl

asylbarn

De siste to punktene utelukker svært mange asylsøkere. Jeg sitter ikke på en oversikt over asylbarna, men hvis vi kan anta at de stort sett kommer fra de samme landene som andre asylsøkere, er det først og fremst barn fra Irak, Etiopia og Eritrea og Afghanistan som vil nyte godt av denne ordningen. Men igjen: det forutsetter altså at de har kommet hit før returavtalen trådte i kraft, som er 2005 for Afghanistans vedkommend, og 2009 i Irak.

Igjen: det er vanskelig for meg å si nøyaktig hvor mange barn som vil omfattes av ordningen. Men det ser ut for meg som om det vil være et mindretall. Spørsmålet er om sentrumspartiene har latt seg lure, eller om de har forsøkt å lure oss andre. Det er for positivt å kalle dette et amnesti for asylbarna.

Uansett er det stadig, som Knut Arild Hareide sa, mer enn man har oppnådd på åtte år med en rødgrønn regjering.

Videre lesing:

Ingen kylling

Sneak islamization: En sveits tagger mener minareter betyr fare. Foto: Creative Commons BY-NC av nep000
Sneak islamization: En sveits tagger mener minareter betyr fare. Foto: Creative Commons BY‐​NC av nep000

17. september 2013.

12.30: Ketil Solvik‐​Olsen sier på pressekonferansen for utenlandske medier at «sneak islamization» var «a poor choice of words».1

13.17: Sveinung Rotevatn (V) berømmer Frps kuvending, og får følge av mange andre i det politiske miljøet.

15.26: Men Peder Are «Fjordman» Nøstvold Jensen reagerer:

21.01: Siv Jensen avviser at partiet har skiftet linje.

Jeg angrer verken på talen eller innholdet, dette var et viktig budskap i den sammenhengen det ble fremstilt.

Jeg mener ikke det er noen sammenheng mellom Fjordmans reaksjon og Jensens dementering. Men det er påfallende at mens en rekke folk til venstre for Frp trakk et lettelsens sukk og berømmet Frp for å snu, var det omtrent bare Fjordman som kritiserte snuoperasjonen. At Siv Jensen dementerer den, er en tydelig indikasjon på at hun har alle intensjoner om å fortsette å rekruttere velgere som er, la oss si, høyrepopulistiske og vel så det.

Det foregår sikkert mye viktig tilnærming i sonderingene. Men dette kan til syvende og sist bli mer avgjørende. Da Siv Jensen hadde muligheten til å signalisere en ny og mer striglet linje, for å tekkes liberale høyrefolk og ikke minst Venstre, går hun i stedet ut med en støtte til den innvandringskritiske høyreflanken sin.

  1. Eller «bad choice», husker ikke i farta. []