Om profeter i bur: Sannhet, kildekritikk og demokrati i internettalderen

Dette er manuset til et foredrag jeg holdt på Litteraturhuset i Oslo lørdag 18. mars.

 

Dette skal handle om «fake news». Men først skal vi reise.

 

I.

Georg Braun & Franz Hogenberg: Münster. Malt mellom 1572 og 1618

På en slette, ved en elv, i det nordvestre hjørnet av det som i dag er Tyskland, litt øst for Nederland, mellom Dortmund og Bremen, ligger Münster. Vi skal til denne lille byen fordi den opplevde å bli snudd på hodet av en plutselig forandring i kommunikasjonsteknologien. For å være mer nøyaktig: Trykkpressen.

I år er det fem hundre år siden Martin Luthers angrep på den katolske kirken satte i gang reformasjonen og protestantismen. Det var selvsagt ikke bare trykkpressen som gjorde Luthers prosjekt mulig. Men det ville ikke vært mulig uten. Ideen om at hver og en burde få lese Bibelen selv og gjøre seg opp sin egen mening, kan kanskje ha kommet før teknologien som gjorde det mulig å få til i praksis. Men ideer som virker helt umulige, helt håpløst science fiction‐​aktige, har en tendens til å dø raskt. Ideer som ligger akkurat utenfor det vi får til i dag, derimot, de mobiliserer. Og ideen om å begynne å trykke bibler på tysk – den fikk ben å gå på.

Den katolske kirken hadde sentralisert makten ved å kontrollere kriteriene for sannhet. Guds ord var sannheten, men de måtte tolkes. I tillegg til å være forbeholdt de som kunne latin, var tilgangen på selve boka begrenset til de som kunne produsere et eksemplar. Før trykkpressen var det et årsverk.
I dag er det lett å se hvordan kontrollen med Guds ord var et politisk maktinstrument. Men legg merke til dette poenget – det blir viktig senere: Selv om deler av den katolske kirken var mest opptatt av å holde på makten, var både prester og vanlige katolikker også oppriktig bekymret for hva som ville skje, dersom Guds ord skulle bli lest og fortolket av legmenn. For det er kjernen i Luthers prosjekt: Folk flest må lese Bibelen, og det er bare Gud som kan dømme.

En av de tingene som kunne skje om folk fikk tolke selv, skjedde altså i Münster. I tillegg til lutheranere og katolikker, fantes det andre, mer radikale grupper. Anabaptistene er en av dem. De spredde falske sannheter, feillesninger av Guds ord, ville nok en katolikk på 1500‐​tallet sagt. De mente slike grusomme, teologiske makkverk som at nattverden ikke faktisk var Jesu legeme, og at folk ikke kunne bli kristne bare fordi foreldrene tok dem til dåpen, altså at en kristen er en som aktivt har latt seg døpe i voksen alder. Derav anabaptist – døpt på nytt.

Anabaptistene var ledet av en profet, Jan Mattias, en ekstremt høy, bredskuldret bakersønn fra Amsterdam som knapt kunne formulere forståelige setninger (om man skal tro katolikkene), men som preket et radikalt, teologisk‐​politisk program, et program så radikalt at det tre hundre år senere skulle hylles av kommunister: Eiendom var synd, byer skulle styres av fellesskapet, sannheten måtte folk finne selv i Bibelen, presteskapet og kirken var korrupt. Og etter en serie konfrontasjoner med biskop‐​prinsen, som styrte Münster etter føydale ordninger, tok anabaptistiske elementer kontroll over byen, og inviterte inn Jan. De knuste kirker, endevendte gravene til gamle prester. Og, interessant for vårt tema: De brente alle andre bøker enn Bibelen på tysk. Andre kommentarer og analyser var fordreid og forkludret av elitene som skrev dem. Ekte analyse måtte rett til kilden.

 

Fra 1534 til 1535 styrte de byen, og det endte i tragedie: Jan Mattias døde etter å ha fått en åpenbaring om at han skulle møte hæren alene. En ny Jan tok over, og revolusjonen åt sine barn: Den radikale teologien ble til polygami og dødsstraff for alle mulige synder, inkludert å snakke stygt om ledelsen i byen. Drap og lidelser fulgte. Den vedvarende beleiringen til sult. Og til slutt hang de der, de gjenværende lederne for opprøret, til skrekk og advarsel, dinglende i bur over markedsplassen i Münster. Burene henger der ennå. Fortsatt til skrekk og advarsel.

Burene i Münster. Foto: Rüdiger Wölk, Münster. Lisens: CC‐​BY‐​SA 2.5

 

II.

Lederklikker som har vent seg til å ha en slags kulturell definisjonsmakt, og folkelige, radikale grupper som vil bryte med det de ser på som elitenes monopol på å bestemme hva som er sant, og hva som blir spredt fra «prekestolene»: Vi har altså sett det før. Men det er også flere paralleller: En ny teknologi som plutselig gjør det mulig å koble folk rett på brannslangen, som engelskmennene sier det. Militante profeter som gjør våpen av disse faktaene, ved å sitere det som passer med prosjektet.

Men en annen parallell er vanskeligere for oss å se i dag. Vi, også de av oss som er kristne, er postmoderne nok til å se at de ulike lesningene av Bibelen som historisk situerte, subjektive lesninger av komplekse fenomener i virkeligheten. Men en observatør i 1535 ville også ment at dette handlet om fake news: Det er ikke uten grunn at det nye testamentet selges under tittelen Gode Nyheter. Bibelens status som sannheten var ikke bestridt av noen aktører. Anabaptistene argumenterte med at katolikkene bokstavelig talt var styrt av Satan for å fordreie Guds egentlige mening. At katolikkene mente anabaptistene var lurt av Satan, sier seg selv.

Radikal betyr bokstavelig talt å gå til roten, radix. Ved roten er strukturen ganske enkel, mens treet over bakken deretter kan ta mange fasonger. Det er en typisk feilslutning, relevant for dagens tema, at det som er nærmere roten, nærmere kilden, må være mer sant. Det er mer enkelt. Men det er ikke mer sant.

Sannhet og fakta er ord vi later som vi forstår, uten videre definisjon. Ingenting kan være mer usant. En enkel forståelse av disse ordene, litt fritt etter Aristoteles, går slik: Sanne påstander er satt sammen ved å logisk kombinere andre sanne påstander. Når du kommer til en påstand som ikke er en kombinasjon av andre påstander, er du ved et faktum. Men det kan ikke være slik vi bruker ordene til daglig. Komplekse ting sies å være fakta, og helt radikale, altså u‐​komplekse, ideer erklæres som sannheter. I praksis kan bare banale og helt uinteressante ting faktisk sjekkes til bunn, til roten.
De samme faktaene kobles sammen på ulike måter. Ta for eksempel alle intervjuer og reportasjer om Brexit fra bakken i England. Alle elementene i dem kan være faktiske og sanne, men ingen kombinasjon av disse gir oss en entydig sannhet om Brexit.

Når folk i dag snakker om «postfaktasamfunnet», mener de ikke et samfunn der det er færre fakta. Vi har aldri vært så nær brannslangen av faktaopplysninger. De mener et samfunn der det ikke er enighet om at en del grunnleggende påstander er sanne. Men problemet er at vi aldri gikk via et faktasamfunn, definert sånn. Alle samfunn har uenigheter om hva som er sant. Bare samfunn som har gitt en enkelt autoriteten til å beslutte hva som er sant, kan få enighet om noe så komplekst.

Det er forskjell på debatten om Jan Mattias’ bibelforståelse og diskusjonen om klimaendringene er menneskeskapte, for å bringe oss inn i nåtiden. Men det er likheter, også. Klimasaken har sine kirker, profeter, opprørsbevegelser, idoler, sannheter og trosbekjennelser. På begge sider. Når vi skal snakke om kildekritikk i internettets tidsalder, er det derfor dit vi må. Ikke til «hva er sannhet», men til «hva er det vi tror er sannhet, og hvorfor».

 

III.

Så, kan vi ikke bare Google det?

En google‐​tilkoblet boks du kan snakke til, besvarer deg med alle fakta du har lyst på. Er det republikanske partiet fascistisk, spør brukeren. Google googler, og finner svar – fra et debattforum. «Yes, the Republican party openly suggests a one‐​party rule over xenophobic masses and a charismatic dictator similar to Hitler. The Republican Party would have to completely scrap the Constitution for that, which is extremely likely, as they clearly hate the Constitution.» Svaret er til og med ment som en sarkastisk kommentar til den helt vanvittige «debatten» som foregår der inne.

Eller som han lille gutten som nettopp leverte inn hjemmeleksen, der oppgaven var å finne navnet på USAs første president. Svaret? Getty Images, som ganske riktig var bildeteksten under bildet av USAs første president.

Å systematisere all verdens kunnskap – det er det som er målet til Google. Og så klarer de ikke bedre enn dette? Hva har gått galt? Vel, algoritmen deres blir trolig lurt av et klassisk problem: Generell versus spesiell kunnskap. Google kunne, burde, resonnert via et stort tilfang av komplekse kilder til kunnskap. Hvordan ordlegger de seg, hvilken ideologi erklærer de seg selv som på hjemmesiden, hvilke andre partier er de koblet til, og så videre. Men hvem av dere vil forsøke dere på å lage en sånn algoritme – hvilke kritere er riktige? Og så gjøre det for alle tenkelige spørsmål? I stedet har vi da søketreffet på debate.org, der hadde noen stilt akkurat riktig spørsmål: Er de fascister? Og dermed skårer det svaret bedre. Det er en god algoritme hvis du lurer på om du kan bruke maismel i stedet for hvetemel i en oppskrift. Noen har lurt før, og noen som vet har svart. Det er ikke en fullt så god idé i statsvitenskapen.
Men googlealgoritmen slår ikke feil fordi den er lite menneskelig her. Det er nettopp dette dilemmaet som fører oss mennesker villspor, stadig vekk. Vi vet noe spesifikt, og bruker det som brekkstang til å forstå noe generelt. Det er vanskelig å resonnere fra noe smått du vet til noe stort du ikke vet, men det er umulig å resonnere fra noe du ikke vet til noe annet du ikke vet. Vi har ikke noe bedre alternativ. Problemet er at vi faller for spesifisitetsfella.

 

IV.

«Hva er en fascist» er et spørsmål jeg måtte ta stilling til da jeg redigerte antologien Motgift, som altså skulle være et svar på de mest utbredte påstandene i kontrajihadismen, som blant annet finnes i Anders Behring Breiviks kompendium. Ideen om at vi må tilbake til fakta møter kraftig motbør i kompendiet. Jeg begynte faktisk med en idé om å ettergå og finne kilder på påstandene i artiklene. Og for all del, det kryr av faktafeil. De gale tallene er helt avgjørende i påstandene om demografisk utvikling, for eksempel. Men jeg tror de fleste kan være enig i at uansett fakta, ville artiklene i kompendiet kommet til samme konklusjoner. Og viktigere: De fleste artiklene hviler på ingen måte på fakta, men på det som holdes som sannheter. Jeg tror også det er verdt å innse at det gjelder de aller fleste intellektuelle prosjekter. Vi vet dette inderlig godt fra psykologien: En reelt åpen og ærlig søken etter sannhet kan bare forekomme i et sinn som fundamentalt er frakoblet enhver interesse i saken. Men da blir spørsmålet: Hvorfor skulle de gidde?

Når en venstrevridd blogger skriver artikler om hvordan USAtan og kapitalistene står bak forjævligfiseringen, er det ikke så interessant om det er galt, som sådan. Om kapitalismen har skylden er avhengig av hvordan du definerer forjævligfiseringen, for å begynne ett sted, og kapitalismen, og skyld, og så videre. Men også når vi i mainstreammediene, som vi tydeligvis heter nå for tiden, er det vi skriver sant eller usant innenfor tolkningsfellesskap. Kanskje enklest er det å se dette når vi snakker om klimaendringer. Påstandene om klimaendringene som vi – eller, i hvert fall, jeg og min boble – anser som sanne ville vært ansett som radikale, ekstreme, latterlige i en parallell verden, for eksempel Norge anno 1997. De grunnleggende, fysiske lovene har i samme periode forblitt uendret, så vidt meg bekjent.Ideen om at det har fantes et faktabasert tolkningsfellesskap som akkurat nå blir utfordret av et ikke faktabasert står ikke til troende.

Ingenting av dette betyr at fakta er uvesentlig, for all del. Løgn er løgn. Men poenget er at de interessante debattene dreier veldig sjelden om hva som faktisk har skjedd, men hvorfor. Nyansene i fortolkningen: To biler kolliderte, et rent faktum, sant? Men også: En bil kjørte inn i en bil. En sjåfør sovnet ved rattet og drepte en annen sjåfør. En farlig sving kostet enda et liv. Og så videre.

 

V.

Nok kritikk av kritikken. Vi er også ved et livsfarlig sted for demokratiet. Det skyldes delvis at vi alltid befinner oss ved et livsfarlig sted for demokratiet. Men det betyr jo ikke at det er uinteressant å finne ut hvorfor vi er der akkurat nå.

Jeg snakket om at ideer gjerne følger teknologier som gjør dem mulige. Det samme gjelder styresett. Det moderne, liberale demokratiet henger nøye sammen med et helt spesifikt sett av historiske betingelser, der massemedier, masseutdanning og en grønn revolusjon som knuste den tradisjonelle befolknings‐​bremseklossen «matmangel» i hvert fall virker helt nødvendige.
En kjapp avstikker til føydalsamfunnet: Kommunikasjonsteknologisk henger føydalsamfunnet sammen med skriftlighet, men med en‐​til‐​få‐​kommunikasjon. En konge måtte styre ved å kommunisere til en liten gruppe, ikke ved twittermeldinger for å oppildne folket. Det liberale demokratiet på den ene side, men også den totalitære, detaljstyrende staten, kan oppstå først da vi fikk tilstrekkelig effektiv en‐​til‐​mange‐​kommunikasjon. Med it‐​revolusjonen står vi overfor en ny kommunikasjonsrevolusjon, litt skjematisk beskrevet som mange‐​til‐​mange. Den gjør nye styringsformer mulige. Det betyr ikke ønskelige. Eller nødvendige. Men mulige.

Jonathan Albright: The Combined Post-#Election2016 News “Ecosystem”

Dette er hentet fra Jonathan Albright, en forsker og journalist. Det viser lenkestrukturene rundt en haug med nyhetssider i den amerikanske presidentvalgkampen. Disse sidene har kanskje ikke plaget oss i Norge allverden ennå, men de ble et kjempefenomen i USA, og adskillige artikler er skrevet om dem. Noen ble drevet av noen makedonske ungdommer, kun for å tjene penger på annonser. Noen er koblet til russiske myndigheter. De mest avslørende eksemplene er en del tvillingsider som refererte til akkurat de samme nyhetene, men én overskrift og tekst som var enig med høyresiden og en versjon som var enig med venstresiden. Det er stordriftsfordeler å hente, også i løgnproduksjonen.

Her snakker vi om disse falske nyhetssidene som sprer propaganda på Facebook. Men de samme mekanismene gjelder all propagering av villedende og feilinformasjon på nettet, så jeg tror mine poenger her treffer mer generelt.
Hovedtyngden av sider er ikke disse pengemaskinene, men sider som definitivt har interesse i utfallet. Det er kampanjesider. De er på en skala fra noe som egentlig mest ligner partipressen fra den norske etterkrigstiden, til mer rabiat og ensidig propaganda.

Disse lenker tungt til de etablerte mediene, som vi ser. Mediene fungerer som nav og kilder til opplysninger, som deretter paketteres om og forklares slik at de skal bli spredt vidt og bredt på Facebook. Lenkingen mellom og rundt bidrar til å løfte sakenes kredibilitet, slik de forstås av Google, Facebook og andre. Nettverket i bildet vi ser på skjermen er «gravitasjonskalibrert», slik at en side som lenkes kun fra venstre blir liggende helt ute i blå fløy, mens sider som lenkes kun fra høyre blir liggende kun på rød fløy.

Denne lenkingen gjør også, forøvrig, at det er verdifullt for RT og Fox å lage saker og videosnutter som kan brukes på denne måte.

Et fascinerende funn i Albrights forskning er at det er kraftig forskjell på sidene. Mens høyresiden har trukket noen sider – både nyhetssider som rt.com og Breitbart, men også Google og YouTube – helt inn i nettet sitt, ser det ut til at venstresidens fakenewsforsøk har manglet koordinering. Og venstresiden er, med Albrights ord, isolert fra kjernen i dette nyhetsnettverket. Om det finnes en boble, i dette systemet, er det altså en venstresideboble, der bare en liten blåfarvet klikk forholder seg til New York Times og Washington Post.

Det er ikke forsvarlig å trekke sterke konklusjoner om et slikt datasett, og i et foredrag om kildekritikk er det jo grunn til å peke på at hvilke sider du inkluderer i denne øvelsen vil være nokså kritisk avgjørende for utfallet. Tesen om en fake news-eksplosjon tas for gitt uten kritisk distanse.

Men la oss anta noen premisser her: La oss si at det eksisterte en gruppe etablerte medier som stod for en temmelig stor andel av informasjonsformidlingen i, la oss si, 1990. Og la oss si at en majoritet nå får nyhetene sine via internett. Og la oss si at Googles og Facebooks algoritmer fungerer slik at de belønner lenking og innsalg som skaper følelsesmessige reaksjoner. Om du da ville angripe de etablerte mediene, ville det være en vellykket strategi å bygge en haug med tett forbundne medier som forholdt seg til hverandre.

I økonomien snakker man om arbitrasje. Som så mange andre konsepter i økonomien, kan de ikke finnes i de perfekte markedene man modellerer. Arbitrasje oppstår for eksempel hvis en kjøpmann selger en liter melk for 10 kroner i én bod og en kjøper for 15 kroner i boden ved siden av. Da ville noen kjøpt all melka fra bod nummer én og solgt dem til bod nummer to, og stått igjen med en arbitrasje. Dette forklarer at prisforskjeller ikke kan oppstå, men blir solgt for markedspris. Noen burde egentlig fortelle dette til butikkene.
Men altså, poenget her var at det samme konseptet også fungerer i markedet for måter å oppnå makt og penger på. Nå er det åpenbart ikke så enkelt i praksis, at alle ideer som kan oppstå vil oppstå, og de beste vil overleve av seg selv. Men det har likevel noe for seg. En politisk strateg på høyresiden som bare sier nei til å kaste seg på den nyeste propagandabølgen kan selvsagt velge å gjøre det, av en eller annen grunn. Men han blir etter hvert ikke valgt. Bare spør Jeb Bush.

«Ingenting ved måten et fritt marked fungerer på favoriserer sannhet», skrev Kjetil Jakobsen i Morgenbladet forleden, a propos Mediemangfoldutvalget. Det er for strengt. Troverdig rapportering om faktiske forhold er ikke en helt håpløs forretningsidé. Men Jakobsen berører et helt sentralt poeng: Fra markedets ståsted er ikke sannhet en verdi i seg selv, mens det å fremstå troverdig er det. Å snakke sant bør jo, forhåpentligvis, føre til troverdighet (men doktor Stockmann vil nok påpeke her at det i så fall er i gjennomsnitt og over tid).

Å fremstå troverdig er blitt vesentlig billigere med internett. Slik det å fremstå som en bibellærd ble billigere av trykkpressen.

Det er også et annet problem ved markedet for nyheter. Det belønner, vel, nyheter, og det eksklusive. Men vi vet at mye rapporteres feil i første omgang. Når vi snakker om feik njus versus de ekte mediene, må vi ikke glemme alle feilene i ekte rapportering. Det er også slik det skal være! Budskapet har aldri vært «det finnes mange løgnere der ute, så sensurer alle andre enn oss i Morgenbladet og VG og NRK». Budskapet er «det finnes mange løgnere der ute, så stol ikke på noen. I stedet er vi åpne om metodene vi har brukt slik at alle kan ettergå det vi skriver». Men for både enkeltjournalister og mediehus lønner det seg mest å gå videre til nye nyheter, ikke å ettergå de andre medienes rapportering. Det er liten verdi at metoden vår er etterprøvbar så lenge ingen etterprøver!

Det samme fenomenet gjør seg også gjeldende i den form at de fleste saker har ekstremt kort levetid. Oppmerksomheten om en hendelse, selv en viktig en, er kort og intens, før vi går videre til neste sak. Det gjør løgnerens jobb mye enklere.

 

VI.

Jeg begynte dette foredraget med en anekdote fra Münster. Det er ikke tilfeldig at jeg gjorde det. Vi mennesker lar oss berøre av fortellinger, bare spør Anders Magnus. Det gjelder selvsagt i like stor grad de som forteller en annen historie enn Anders Magnus, også. Det gjelder meg. I jobben som journalist er det her tyngden av opplæring og oppmerksomhet legges inn: I å fortelle historiene våre. Det betyr ikke at vi forsøker å villede eller forlede. Vi prøver bare å lede leserne våre inn i teksten. Vi prøver å gjøre et publikum som ikke visste at de var interesserte, interesserte i et tema. Vi snakker om BBIboring but important – og hvordan vi får disse avsnittene med tall, fakta, bakgrunn, kunnskap bakt inn slik at leseren ikke merker det.

Det er ikke noe galt ved disse teknikkene. Journalistikken må være engasjerende, fordi vi lager fortellinger om viktige ting og konkurrerer med alt det andre folk vil bruke tiden sin på, som candy crush. Men det kreves ekspertkompetanse innenfor et domene, før du kan skille mellom en slik fortelling som er rent jug eller vill villeding, fra en åpen og ærlig utforskning. Og premisset her er selvsagt at leseren ikke er ekspert fra før av, da ville det neppe vært noen vits.

Det kan være så små fortellinger som det Kaiser Fung, mannen bak Numbers rule your world, kaller story time, når tallene er lagt frem og en fortellerstemme skal forklare hva disse tallene betyr.

For eksempel skriver oslopolitiet i en analyse av anmeldelsene for første halvår 2016 at antallet voldsanmeldelser er opp 9,6 prosent. Neste setning forklarer at politiet har hatt en økt oppmerksomhet om å avdekke vold i nære relasjoner, og det er en 21 prosent økning i slike anmeldelser.

Å lese bare tallet, eller å lese den med story time, er vilt forskjellig. Så, bør vi slutte å forklare tall og fakta? Nei, for alternativet for hjernen er ikke å ikke fortelle historiene og gi de sammenheng. Alternativet er å sette de inn i kunnskapsnettverk som eksisterer fra før. Innlagringen i hukommelsen, enda et tema jeg har høyst overfladisk kunnskap om og som dere naturligvis må ta med en klype salt, foregår i et nettverk av sammenflettede nevroner som ligner litt på lenkenettverket vi nettopp så på. Forbindelser som fyres, la oss si forbindelsen mellom ullete dyr og sau, forsterkes når den brukes, for eksempel når vi tenker på sau, eller når vi tenker på lama, eller synger bæ, bæ, lille lam. Nye opplysninger trenger altså å aktiveres jevnlig for å inkorporeres i det eksisterende nettverket av påstander og kunnskap. Opplysninger som strider mot de mest etablerte fortellingene i hjernen vil ha det veldig vanskelig der. En mulighet er å lagre dem som et unntak, slik vi må lære unntak fra at fugler flyr når vi lærer om pingviner. En annen mulighet er å putte dem inn i et forklaringsnettverk om løgn. Om en person jeg ikke stoler på, la oss si Putin eller Trump, forteller meg noe jeg virkelig ikke tror er sant, skal det mye til at jeg velger å ettergå alt jeg tror er sant på nytt. Jeg velger å heller lagre det under sannsynlige løgner.

En overbevisende historie har derimot langt bedre sjanser enn en løsrevet faktaopplysning. Om vi journalister faktisk mener at vi møter, opplever og rapporterer vesentlige forhold, må vi altså pakke dem inn slik at de kan gi mening for folk.

 

VII.

Men det er også her viruset kommer inn. First Draft News, et stort partnernettverk som forsøker å bidra til mer kompetent håndtering av nyheter online, peker på sju typer av falske nyheter:

First Draft News: Syv typer falske nyheter

 

Verifikasjonsnettverk, som det franske Décodex, som ved hjelp av åpne kriterier skal bidra ved å ettergå saker og gi dem godkjentstempel, kan være en idé. Men det er også å lefle med noe livsfarlig. Er det «feik njus» å benekte menneskeskapte klimaendringer, for eksempel, på redaksjonell plass? Kanskje vil mange mene det bør være det. Men ta et annet eksempel med stor, vitenskapelig konsensus, som at frihandel gir økonomisk vekst. Skal vi ha overdommere der? Intuitivt tenker vi oss at de skal ettergå konkrete fakta, men hvor trekker vi linjen?

Er vi komfortable med at den linjen fra nå skal trekkes av Facebook? Facebook, som senest i forigårs nektet Morgenbladet å annonsere for et intervju om Elizabeth Warren? Riktignok ikke fordi det var feik, men fordi språkbruken var for sterk. Annonsen gikk gjennom da jeg endret ingressen fra «– Jeg banner på at jeg skal holde Donald Trump ansvarlig» til «– Jeg skal holde Donald Trump ansvarlig». Skal vi ber disse om å innføre et system for å stemple innhold som sant eller usant? Vi, som for eksempel publiserte en hel satirisk reportasje om hvordan Strömstad var et IS‐​bol? Feik? Jepp. Ble noen lurt? Nei.

Jeg tror prosjekt kildekritikk er avhengig av å spille mer på lag med den teknologiske utviklingen. Å gjøre Mark Zuckerberg til paven som får definere sant og usant er ikke bare fåfengt, det blir vår undergang. Systemer for å ettergå opplysninger må ta inn over seg at det er masse‐​til‐​masse‐​kommunikasjon vi er inne i. Det må logisk nok involvere massene. Og det må sørge for at flere har et rykte og en troverdighet å forsvare.
I it‐​sikkerhetsbransjen står man overfor noen lignende problemer. Svindler og passordinnbrudd florerer. Ingen er til å stole på. Å stoppe alle lekkasjer og innbrudd i passorddatabaser er utopisk. Løsningen har vært å gjøre det mer kostbart for angriperen. Algoritmene som må til for å teste passord mot passorddatabasene er såpass kompliserte at en angriper må bruke masse tid og datakraft på å avsløre et passord. Så mye tid og penger at det sannsynligvis ikke lønner seg.

Det er akkurat det mediene har vært: En maskin som gjør det kostbart å drive med løgn og umoral. Fordi folk vil lese avsløringer, er det også en selvgående maskin.

Men jeg tror vi er for opptatt av informasjonsstrømmene nå. Det er påfallende hvor lite vi til sammenligning bryr oss om beslutningsprosessene. Den overfladiske involveringen i politikk som folk inviteres til av våre demokratiske systemer, stem og glem hvert fjerde år, virker utdaterte – og helt åpenbart tilpasset en en‐​til‐​mange‐​kommunikasjonsteknologi.

Hva skal disse masse‐​til‐​masse‐​systemene være, da? Jeg vet ikke. Men jeg tror vi må tørre å prøve ut mange ideer, slik århundrene etter trykkpressen så en oppblomstring av ulike styresett. Muligheter som ikke var tenkelige da alle de liberale grunnlovene ble skrevet, altså på slutten av 1700‐​tallet og begynnelsen av 1800‐​tallet, er mulige i dag. Men de er stort sett uforandret! Kan vi virkelig fortsette å hvile på at «demokrati» ikke er perfekt, men det beste vi har, som om «demokrati» var et entydig begrep som pekte på et entydig system?

I møte med løgnene og den rasende digitale mobben, er det naturlig å reagere ved å klamre seg til de etablerte, kjente strukturene. Til paven og kirken. Men anabaptistenes visjon om et postføydalt samfunn vant tross alt frem, til slutt. Og Luthers ideer om hvem mennesket skulle svare for, er ikke lenger opposisjonelle i en statsvitenskapelig forstand, selv i katolske land.
Så det får være utfordringen. Den teknologiske revolusjonen har på ny gjort massen til en uregjerlig kraft, med den tradisjonelle maktteknologien. Den frigjorte kraften kommer til å få utløp. Om ikke politiske tenkere, minst like modige som de demokratiske grunnlovsfedrene ved slutten av 1700‐​tallet, utnytter dem for det progressive, vil de bli brukt for andre formål.

 

 

For mer om Münster anbefales The Tailor‐​King: The Rise and Fall of the Anabaptist Kingdom of Muenster av Anthony Arthur.

Ord for ord: «You tell me»

Donald Trump at CPAC 2011 in Washington, D.C. Foto: Gage Skidmore CC-BY-SA 2.0

Reporter Vaughn Hillyard: Should there be a database [system] that tracks Moslems in this country?

Donald Trump: There should be a lot of systems, beyond databases, we should have a lot of systems. And today you can do it. We have to have a border, we have to have strength, we have to have a wall, and we can not let what is happening to this country happen in the long run.

And this is something you, in the white house, would implement?

Oh, I would certainly implement that. Absolutely.

What do you think the effect of that would be? How would that work?

It would stop people from coming in illegally. We have to stop people from coming in to our country illegally.

But more specifically, how do you actually get them registered into a database?

It would be just good management. All you have to do is good management procedures. And we can do that. [That’s nice].

Do you force… Do you go to mosques and have these people sign up in the system?

Different places. You sign’em up at different… But it’s all about management.

Would they have to legally [sic] be in this database?

They have to be… They have to… Let me just tell you. The key is: People can come to the country, but they have to come in legally. Thank you.

[Trump går. Klipp til nytt sted.]

Mr. Trump, why would a Moslem database not be the same as requiring Jews to register in nazi Germany? What would be the difference? Is there a difference between the two?

Who are you with?

I’m with NBC News… Is there a difference between requiring Moslems to register and Jews, in Nazi germany?

You tell me. You tell me. Why don’t you tell me?

Do you believe… Should Moslems be, I mean, fearful? Will there be consequences if they don’t register?

[Trump går.]

 

Hele intervjuet kan ses hos NBC.

Foto av Gage Skidmore (Creative Commons BY-SA-2.0)

Kongen og Keshvari

Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann Mazyar Keshvari tok kjapt ordet for å styre forståelsen av hvem som vant asylbarnforhandlingene:

Sett i ettertid var [det at en håndfull familier får komme tilbake] en svært lav pris å betale for de betydelige endringene vi har fått i denne avtalen.

Og videre:

For resultatene av Frps politikk er at Norge hadde en nedgang på antall asylsøkere i 2014, mens resten av Europa hadde en betydelig økning.

Dette er Frp på sitt beste, målt i effektiv kommunikasjon. Tonen er direkte uanstendig sett fra de fleste partier, og velgeres, ståsted. Han kaller en eventuell hjemkomst for Shaimaa fra Jemen for en «pris å betale», og skryter av at Norge tar imot færre asylsøkere enn før midt i Syria‐​krig og store flyktningbølger.

Men politisk er ikke innholdet så kontroversielt. Arbeiderpartiet var lenge mot en ny sjanse for de utsendte asylbarna (men har blitt for, nå som den uansett er her og gjelder så få). Også den forrige regjeringen tok mål av seg å redusere asyltilstrømningen. Det som er nytt med Frp bak spakene, er at de sier direkte det som tidligere har blitt pakket inn i rødgrønn vatt.

Keshvaris innlegg, og utviklingen på feltet generelt, er forøvrig et veldig godt argument for at det faktisk har noe å si hvem som sitter i regjering. Analytisk har vi en tendens til å overdrive betydningen av samarbeidsavtaler, plattformer, stortingsvedtak og lovverk. Men det er til syvende og sist ministeren som tar beslutninger og tolker avtaler.

Men jeg er ikke sikker på at Erna Solberg gjør lurt i å la Frp fortsette å tolke avtalene med KrF og Venstre så fritt som de har gjort. Så langt har Anundsen bare såvidt brutt avtalens tekst. Når Knut Arild Hareide snakket om at han hadde fått til mer på noen dager enn det SV klarte på åtte år i regjering, vitnet det imidlertid om at KrF faktisk trodde de hadde lært en gammel Frp‐​hund nye triks. Men nå må det  herske en uggen følelse i KrF og Venstre om at avtalens ånd har blitt forlagt i Nydalen.

Hver mann, 0.7 stemmer ± 0.7

Figuren under viser oppslutningen om de ni største partiene i Norge per 2. mars, slik den ble målt av Ipsos MMI for Dagbladet i forrige uke. Strekene rundt hvert punkt viser den såkalte feilmarginen. Vi kan si med ganske stor sikkerhet at den virkelige oppslutningen ligger innenfor disse strekene.

sperregrenseSeks av partiene vaker rundt sperregrensen. Til sammen representerer disse seks mer enn hver fjerde velger.

Sperregrensen må gå. Slik det fungerer i dag, må mer enn hver fjerde velger ta hensyn til et taktisk moment som er irrelevant for politikken de støtter. Er ditt elskede Venstre for langt bak til å nå sperregrensen, kan det lønne seg å stemme Høyre i stedet for å få «riktig» regjering. Om De Grønne ser ut til å falle bak kan det være KrF er beste kort for å hindre oljeutvinning i Lofoten. For ikke å snakke om den venstrevridde sosialdemokratens dilemma: SV, Rødt, Ap?

Det skal mye til at alle seks havner over eller under sperregrensen. Mest sannsynlig er det at to‐​tre havner over, og tre‐​fire under. Da har vi effektivt redusert betydningen av stemmen til ti‐​femten prosent av folket.

Og hva oppnår vi med det? Vi oppnår, med dagens meningsmåling som fasit, at Rødt får én i stedet for fire representanter, De Grønne får én i stedet for seks, SV får to i stedet for seks, og tilsvarende motsatt vei: V får åtte i stedet for seks, Sp får ti i stedet for ni, og KrF får, vel, ni uansett. De resterende mandatene som trengs for å få det hele til å gå opp tas, litt på måfå, fra de tre store partiene.

Akkurat denne målingen slår veldig uheldig ut for de røde og grønne, som får åtte representanter færre enn en proporsjonal fordeling skulle tilsi. Det kunne naturligvis like gjerne vært de borgerlige regjeringskameratene som bikket under. Det er like urettferdig uansett.

Og det er en urettferdighet som virker helt meningsløs. Redselen for at et parti med en prosents oppslutning skal få en representant på tinget, er absurd. Det er akkurat like sannsynlig at det bidrar til stabilitet som at det saboterer for den, slik dagens eksempel tydelig illustrerer. Å hevde at dette hensynet til en potensielt økt stabilitet i visse hypotetiske situasjoner veier tyngre enn stemmene til ti prosent av velgerne, er uredelig.

Det er nesten så man kunne mistenke de store partiene for å ha en egeninteresse i å beholde litt ekstra stemmevekt til de store partiene.

Krf ønsker massakrerte barn?

Per Sandberg. Foto: Frp. Creative Commons.

Direkte avskrift av Nyhetsmorgen på NRK P2, fra ca. 8.30, 19. februar 2015. Intervjuer er Øystein Heggen.

– Du mener at det trengs en debatt om hva slags samfunn innvandringen til Norge har skapt, og at de andre partiene på Stortinget har lukket øynene for den voldelige, islamske ideologien. Dette sier du altså til Klassekampen. Hva mener du med det?

–Ja, jeg… Det jeg peker på, det er resultatet vi har fått av de andre partienes sin fremelsking av det multikulturelle fellesskapet, det kulturelle fellesskapet, det fargerike fellesskapet, som har vært et motto for alle de andre partiene gjennom femten‐​tjue år. I dag ser vi resultatet.

Og jeg registrerer at det eneste tilsvaret jeg får fra Kristelig folkeparti og Venstre, det er det at dette er et soloutspill ifra Per Sandberg. …

[Klipp med Krfs nestleder Dagrun Eriksen fra Politisk kvarter. Hun mener Frps retorikk skaper fremmedgjøring og at Frp drar innvandringskortet fordi det går dårlig på målinger.]

– Er det dette kortet du drar når det går dårlig på målingene?

– Nei, men det er dette kortet Kristelig folkeparti og Venstre og alle de andre partiene trekker opp når man kommer inn på debatten om innvandring og integrering. Da er det alle dem som reiser denne debatten. Fremskrittspartiet har denne debatten kontinuerlig, vi, vi drar ikke noe kort i det hele tatt.

Nå har denne debatten gått i en uke–fjorten dager, og det er den samme, uansvarlige retorikken som kommer fra Kristelig Folkeparti, som har et meget stort ansvar for at tusenvis av unge mennesker, født og oppvokst i Norge, lever i frykt for tvangsekteskap, lever i frykt for kjønnslemlestelse.

Kristelig folkeparti har et enormt ansvar for at vi rekrutterer titalls mennesker, unge mennesker, født og oppvokst i Norge, som reiser ut og slutter seg til terrororganisasjoner, driver med krigshandlinger, massakrerer barn og kvinner der ute. Dette er det Kristelig folkeparti som har ønsket, og resultatet ser vi i dag.

Jeg har ingen intensjoner om å kritisere unge mennesker som ønsker å bli inkludert i Norge, men man har ikke lagt opp til det.

– Ja, jeg har vel ingen tro på at Krf har ønsket seg fremmedkrigere, og det er vel sånn at dette tross alt utgjør en mye mindre andel av det som totalt sett kanskje er en berikelse for samfunnet, at det multikulturelle samfunnet slett ikke har slått feil. Det er jo mange eksempler på at innvandrere har lykkes, og at det er samkvem mellom innvandrere og nordmenn.

– Uten tvil! Det er masse, masse, majoriteten av innvandrere til Norge, de inkluderer seg, gjør en fantastisk jobb for det norske samfunnet, men det kan ikke resultere i at Kristelig folkeparti og Venstre, og Fremskrittspartiet for den del, lukker øynene for det som ligger i dagen i dag: Det er at vi har stor mangel på integrering, statistikken forteller det; stor mangel på inkludering i forhold til arbeidslivet og organisasjonslivet. Dette er noe vi må ta tak i umiddelbart, for i framtida vil ikke dette bli løst hvis ikke vi tar tak i det nå.

– Du sier til Klassekampen at det er fri innvandring i Norge. Det er det jo, med skam å melde, slett ikke. Hvilket land er det i det hele tatt du har som forbilde når vi ikke skal ha det slik som det er i Norge; det er tross alt store begrensninger på innvandring?

– Det som skjer, hva som skjer i dag, det er at i Europa, så er det et lett (?) å komme til. Man har millioner av mennesker som lever illegalt i Europa, og i Norge så kan man anke opp og ned i systemet selv om man ikke har rettigheter for verken asyl eller andre grunner for opphold.

– Men det er vel ikke riktig å si fri innvandring, Per Sandberg?

– Det er nærmest fri innvandring til Norge, også når det gjelder familiegjenforening. Det er ikke slik at man får nei til asyl, så er man i en situasjon der at man skal sendes ut, nei, da kan man anke opp og ned i systemet. Nå har vi kommet i en situasjon der at enkelte partier faktisk ønsker å returnere mennesker som har fått endelig avslag på asyl også. Det vil jo gjøre situasjonen enda vanskeligere for å ha et system i Norge som skaper inkludering. Vi driver hele tiden og tar inn mennesker der at det kreves integreringsprosesser. Vi begynner på nytt og vi begynner på nytt, hele tiden.

– Ja, men, de har altså denne ankemuligheten, men det er vel likevel ikke riktig å si at det er fri innvandring, selv om noen av de som er i Norge har en ankemulighet. Men en annen ting er jo at Carl I. Hagen har jo trukket et kort ut av ermet som ikke har vært vist på en stund, nemlig dette med å bruke begrepet snikislamisering. Støtter du at det igjen er kommet inn i debatten?

– Jeg registrerer at NRK også er veldig opptatt av at Fremskrittspartiet drar kort. Nå må NRK og andre presse, media, se at denne debatten går kontinuerlig. Det er ikke enkeltepisoder som gjør at Fremskrittspartiet deltar i debatten. Dette er programfestet. Og når Kristelig folkeparti og andre sier at dette er et soloutspill fra Fremskrittspartiet og fra meg, så er det altså slik at 70–80 prosent av det norske folk deler mine bekymringer, og da må man gjerne kalle det et soloutspill. Dette er ikke å dra noe kort, dette er å ta opp en alvorlig debatt, som man har forsøkt på gjennom flere år, men som man legger lokk på gjennom at man karaktisere sine kritikere, og de som tar opp debatten.

– Ja, men du svarte ikke på spørsmålet om du er enig i bruken av «snikislamisering»?

– Nei, jeg mener at det finnes ikke noen snikislamisering i den forstand, for at det er åpent i dagen. Vi ser at man endre, og det er stort press på norsk kultur, det er et stort press på våre verdier, og det er denne kampen vi må reise oss og ta.

Se også en tidligere hit fra denne sjangeren: Siv Jensen forklarer hva norsk kultur er.

Fotoet øverst er av Fremskrittspartiet, og lisensiert under Creative Commons BY‐​ND 2.0.

Unnskyld, regjeringen

All kritikk av regjeringen trekkes umiddelbart. De ble tvunget til å utføre tiggeforbudshøringen av et skummelt parti fra opposisjonen:

Unnskyldningen hadde kanskje stått sterkere om Høyre ikke hadde argumentert for at dette var deres primærstandpunkt, senest i fjor.

Alle villspor leder til regjeringskvartalet

Noe har gått alvorlig galt for Regjeringens tiggeforbud.

Dette har skjedd: Regjeringen, ved justisdepartementet, har sendt ut en høring om tiggeforbud.i Forbudet er en bestilling fra Stortinget, som konkluderte med at dette trengtes i behandlingen av to tidligere saker om tigging.ii

Høringen drøfter seg frem til to alternativer: Enten å forby såkalt organisert tigging, eller å forby all tigging. Høringsutkastet lener seg kraftig i retning av sistnevnte, fordi det er vanskelig å avgrense organisert tigging på en treffsikker måte:

Under utarbeidelsen har departementet imidlertid merket seg at et slikt begrenset forbud vil være meget krevende for politiet å håndheve og lovgivers mål og intensjon med lovendringen vil være vanskelig å oppnå.

I tillegg ønsker departementet å straffe medvirkning til tigging, uavhengig av alternativ.

Onsdag slår saken ut i full blomst i mediene. Skal Inger på Bøler, som lar tiggere komme inn og vaske klær, spise litt mat og få litt kakao i kroppen, straffes? Skal Shirley Bottolfsen i Bodø, som har drevet systematiske hjelpetiltak for gatefugler, bøtelegges? Blir det forbudt å hjelpe folk i nød?

Høyres kommunikasjonsavdeling våkner. Onsdag klokken 14.35 publiseres en nyhetssak på hoyre.no. Tittelen erklærer at debatten om tiggeforbud «er på villspor». Peter Frølich, stortingsrepresentant for Høyre og, ifølge ham selv, saksordfører på saken når den når Stortinget, uttaler:

– Intensjonen med et tiggeforbud har hele tiden vært å ramme den systematiske tiggingen, og folkene bak denne.

I ingressen påpekes det at «det aldri fra Stortingets side har vært intensjonen å straffe omsorg og veldedighet overfor tiggerne».

Men altså: I høringsutkastet er ett av alternativene å straffe all tigging, ikke bare den organiserte og systematiske. Og det er i samme forslag foreslått å straffe medvirkning – til all tigging. «Villsporet» Frølich mener debatten har tatt, er å diskutere ett av to forslag fra regjeringen – attpåtil alternativet høringsnotatet ser ut til å anbefale. I praksis sier Frølich at departementet har utredet noe helt annet enn det som var Stortingets intensjon.

Her har Høyre, det største regjeringspartiet, i praksis avlyst å vedta det ene hovedalternativet i regjeringens høring, to dager etter at det ble offentlig. Det er høyst oppsiktsvekkende. Selv om det formelt sett er departementet som sender saker på høring, og deretter selvstendig utformer forslag som så oversendes Stortinget, er det i praksis selvsagt at Høyre har vært med i diskusjonen om høringsnotatet både i Regjeringen og på Stortinget, før det havner i mediene.

Dermed står vi igjen med to muligheter: Enten har Høyre fått kalde føtter etter å ha sett mottagelsen av forslaget, eller så har Frp‐​erne i Justisdepartementet kjørt et sololøp med denne høringen. Det er uklart hvilken av disse mulighetene som er verst for samarbeidsklimaet i regjeringen Solberg.

 

PS:

Kilde på at Frølich er saksordfører

Og på at det er riktig å tolke Høyres nyhetssak som avstandstagen fra Regjeringens ene forslag:

Fotnoter

  1. Denne er datert 22. januar, mens mange medier viser til at den ble sendt ut mandag 2. februar. Det har ikke lyktes meg å avklare hvilken av disse som er riktig. []
  2. Om kommunenes adgang til å innføre meldeplikt i 2013, og kommunenes adgang til å innføre forbud i 2014. []

Prinsipper i fri flyt

Spørsmål 1: Bør briter kunne bosette seg og arbeide hvor som helst i EU?

Spørsmål 2: Bør EU‐​borgere få bosette seg og arbeide hvor som helst i Storbritannia?

Kilde: ComRes /​ Independent on Sunday

Losing a rook, winning a war

Dette trekket av Mikhail Tal viser hva folk mener når de sier sjakk er vakkert. Se på brettet. Svart har blitt utfordret av hvits litt uvanlige åpning med 1. e4 c6 2. c4. Svart satser på å blokkere de to sentrale bøndene til hvitt med løperen, tilsynelatende trygt plassert på e6. Så, hva spiller Tal?

Tårn slår e6! Og vips, er svarts forsvar i ruiner: En bonde forsvinner fra forsvarsrekka rundt kongen, og den hvite diagonalen inn til g8 er vidåpen. Resten av kampen mangler slett ikke finesser og taktisk briljanse, men kronjuvelen er definitivt 13. Rxe6. Det ser så galt ut, og er likevel så logisk. Tal så nok neppe det nøyaktige spillet 17 trekk forover, men det er ikke poenget her: Han skjønte at den posisjonelle fordelen og den utsatte kongen kommer til å gi ham nok å spille på.