Postnasjonalen

Mitt bidrag til en 1. mai tilpasset globaliseringens tidsalder: Postnasjonalen, et sangkompleks bestående av overnasjonalen, multinasjonalen og multipolaren. Hele i ukens Morgenbladet, men her er ett av versene:

Multinasjonalen:
Chevron og Siemens og Nintendo!
Total, Exxon og IBM.
Gazprom, Statoil og Hewlett‐​Packard
og Apple, Samsung, BP, Volkswagen!
Sinopec, Vitol og Wal‐​Mart Stores, Inc.
Tata, Toyota, Microsoft
Shell, Pfeizer, Sony, GlaxoSmithKline,
United Health Group og Nestlé!
Så samles vi i lobby’n,
med bestikkelser og dolk,
for Multinasjonalen
skal ut til nye folk!

 

Foto: «Statoil flag in Tblisi», Creative Commons‐​lisens (CC‐​BY‐​NC‐​SA 2.0), av Trygve Utstumo.

Konsept

I ukens Morgenbladet forslår jeg noen nye tv‐​konsepter. Jeg er mest fornøyd med denne:

Urix Men: Ole Torp, Hans‐​Wilhelm Steinfeld, Erling Borgen og Tomm Kristiansen drikker whisky, røker sigar og løser verdensproblemer mens de klapser unge, kvinnelige utenrikseksperter på baken. Steinfeld forteller grisevitser han hørte i Kreml på sekstitallet. Dette segmentet kan også få en egen spin‐​off‐​serie: Hø‐​hø med Hans‐​Wilhelm.

Mens notisredaksjonen raser mot bølgen av «konsepter» i gatebildet.

17AKTnotis4konsept_11217Dette går av konseptene.

Edderkoppfakta

Foto: American Entomologist

En kloakkrensestasjon i Baltimore, Maryland har helt siden oppstarten i 1993 vært en turistattraksjon – for edderkopper. Særlig populært er sandfiltreringsstasjonen, et bygg som måler omtrent 16 000 kvadratmeter (altså to til tre fotballbaner, i den offisielle måleenheten for folk som skriver populærvitenskap).

I 2009 besøkte edderkoppforskere stedet for å dokumentere det hele. De fant store tepper med edderkoppspinn mellom takbjelkene. 70 % av taket i selve hovedkorridoren var dekket av spinn, et 8000 kvadratmeter (en veldig stor fotballbane) stort teppe av silke, omlag en centimeter tykt. Men egentlig var det ikke de tynne teppe‐​lignende spinnene som dominerte. Ulike volumetriske eller traktformede spinn målte totalt 5000 kubikkmeter (og hva skal vi oversette det til… la oss si 5 millioner melkekartonger, som om noen klarer å se for seg hvor mye det er).

Blant de mange fascinerende detaljene kan vi lese at forskerne så ut til å være overrasket over hvor lite avføring og avfall de fant på bakken. De skrev at det sannsynligvis skyldes omfanget på spinnene: Skitten fanges rett og slett opp i spinnets eget lille økosystem.

Forskerne tok også prøver og talte opp edderkoppene. Dermed kunne de estimere hvor mange edderkopper som totalt bodde i denne bygningen. Tallet er 106 millioner.

De konkluderer også med noen råd til eierne. Det første rådet er fabelaktig:

Personell som arbeider på verket bør forsikres om at edderkoppene er harmløse, og verkets enorme silkekappe bør fremstilles i et positivt lys, som et naturens under som setter rekorder.

Les rapporten for å få vite alt du måtte ønske om edderkopper som tar over hus.

Og les gjerne også What If, som var årsaken til at jeg fant denne rapporten.

Kortreist bacon til alle! | Morgenbladet

Skal vi virkelig endre matvanene våre, må vi gjøre mer enn å forsøke å gjøre gode valg i butikken. Vår tids matpolitiske prosjekt må løftes ut av middelklassens identitetsorienterte forbruksstrategi og inn i politikken. Vi må reversere mange av vedtakene som har ført til individualiseringen av ansvaret for mat og folkehelse. Vi må bygge matpolitiske fellesskapsprosjekter som peker fremover, og som er koblet til konkrete politiske tiltak som tør å forandre på de strukturelle forholdene i matproduksjonen.

Kortreist bacon til alle! krever Andreas Liebe Delsett i dette essayet, på trykk i  Morgenbladet denne uken.

Så lenge forbrukermakt er strategien for endring av matpolitikken, er saken dømt å bli et klassespørsmål, og sunn, kortreist og miljøvennlig mat bare enda en måte å skille subben fra klubben. Det politiske må løses med politikk, ikke moral.

Kryptering som funker mot NSA

Enigma-krypteringshjul fra andre verdenskrig
Enigma-krypteringshjul fra andre verdenskrig
Kryptologien har endret seg litt siden andre verdenskrigs Enigma‐​maskiner. Foto: Scott Beale /​ Laughing Squid

Hvordan du kan bruke krypteringsmetodene NSA ikke kan infiltrere, og hvorfor du har en moralsk plikt.

Mens den norske valgkampen har rullet og gått, har The Guardian sluppet artikler som dokumenterer hvor dypt NSA har stukket nesen inn i livene våre. Hver gang et nytt dokument omtales, virker det som om vi mister et nytt sted vi trodde var sikkert.

Det som er klart, er at NSA har fri adgang til å avlytte all internettrafikk. De samarbeider blant annet med de svenske overvåkingsmyndighetene for å få tilgang til data rett fra kablene, og svenskene har som kjent den vestlige verdens mest etterretningsvennlige lovgivning, den såkalte FRA‐​loven. Og norsk internettrafikk går i veldig stor grad via svensk jurisdiksjon.

Men at de kan lytte er ikke så farlig, dersom dataene er kryptert før de havner på kabelen. Men flere av de viktigste krypteringsmekanismene viser seg å være infiltrert eller knukket av NSA på forskjellige måter. De to viktigste er SSL (Secure Sockets Layer) og VPN (Virtual Private Networks). VPN er stort sett uinteressant for «hvermannsen», men SSL er definitivt ikke uinteressant. SSL er s‐​en i https:, koden du skal se etter når du går inn i nettbanken eller før du skriver inn et passord i et webskjema.

Uten SSL sendes passord og alt annet som ren tekst over disse kablene som svenskene lytter på. Med SSL sendes bare en rekke krypterte tegn. Forskjellen skulle være enorm. Men det viser seg altså at NSA samler inn, knekker og sitter på sertifikater som gir dem óg muligheten til å dekryptere teksten.

Det er ikke dokumentert at NSA har knukket selve kryptografien i SSL. De har i stedet fått tilgang til «innsiden» ved å kreve nøkler og sertifikater utlevert fra viktige noder i nettverkene av kryptert informasjon.

Det er stadig viktig å se etter s‐​en. Det finnes uredelige folk som ikke har tilgang til NSAs sertifikatlager. Men hvis du vil unngå at amerikanerne kan vite alt om hvem du skriver mail til og betaler regninger til, er det altså ikke nok.

En fungerende teknologi som NSA ikke har knukket, og som de ikke på noen enkel måte kan kontrollere og dominere ved å presse på nøkkelaktører som Google, Microsoft og Apple, heter Pretty Good Privacy, PGP. PGP kan ikke hjelpe deg med å kryptere nettsider. Men PGP kan kryptere dokumenter slik at de bare kan åpnes av en bestemt mottaker. PGP er altså som skapt for faktisk hemmelig e‐​post og dokumentoverføring.

I motsetning til SSL‐​sertifikater, trenger du ikke å kjøpe nøkkel eller sertifikat av en sentral instans. Det er en viktig forklaring på hvorfor NSA ikke kommer seg inn. Du kan rett og slett lage dine egne nøkler. I tillegg er nøklene mange, mange ganger kraftigere enn en vanlig SSL‐​nøkkel med 128‐​bits kryptering. PGP kan uten problemer håndtere nøkkelstørrelser på 4096 bits. Oversatt til forsvar‐​deg‐​mot‐​NSA‐​språk: Det vil ta ekstremt mye mer datakraft å knekke en 4096‐​bits nøkkel enn en 128‐​bits.1

Men PGP er ikke bare å trykke på en knapp. Det krever endring i rutiner. For det første, om du skal sende en kryptert e‐​post til noen, må du få deres offentlige nøkkel. Denne delen av nøkkelen trenger ikke holdes hemmelig, og det er sånn sett ingenting i veien for å sende en ukryptert e‐​post å be om å få den tilsendt, ukryptert. Men det er vel best å unngå også dette, for å ikke tiltrekke seg oppmerksomhet.

Et alternativ er å PGP‐​kryptere med et passord i stedet for en offentlig nøkkel. Da må du, på et eller annet sikkert vis, få overlevert passordet til mottakeren. Men ettersom mottakeren uansett må ha installert PGP‐​softwaren for å dekryptere, kan han eller hun like greit lage seg en offentlig nøkkel. Det er sikrere, mye vanskeligere å knekke, og bra for nettverket som sådan.

Og: ingenting av dette gir mening, i det hele tatt, dersom du gjør det i Gmail. Du må være sikker på at stedet du krypterer e‐​posten er på din egen maskin, uten at noen kan fange opp den ukrypterte teksten før du sender den fra deg. Dermed må du gå bort fra å bruke webmail til krypterte mail. Det kan også, helt generelt, være en idé å skaffe seg en e‐​posttilbyder som ikke lagrer e‐​posten i USA. Jeg har flyttet indregard.no og medhørende nettjenester til Tyskland.

Så, hvor begynner du? Den beste, og helt gratis, implementasjonen av PGP heter GnuPG. GnuPG har et svært viktig fortrinn foran andre pakker: det er åpen kildekode. Dermed er det umulig for NSA å dytte inn hemmelige bakdører etter avtale med leverandøren.

  • Last ned og installer GnuPG. For Windows finnes Gpg4win, for OSMac GPG. Begge disse har grafiske grensesnitt som gjør det litt enklere å håndtere nøkler og annet. Hvis du installerer GPG4Win, for eksempel, trenger du bare å starte programmet «Kleopatra» og trykke på File -> New Certificate… for å komme i gang.
  • Koble sammen GPG med e‐​postklienten din. For Outlook kommer GPG4Win med egen plugin (GPGOL); for andre klienter må man lete seg litt frem. Jeg bruker Thunderbird, som har en GPG‐​plugin som heter Enigmail. Igjen: sannsynligvis er det en fordel å bruke åpen kildekode.
  • Lag deg et nøkkelpar og publiser den offentlige nøkkelen på en nøkkeltjener. Legg den til i kommentarfeltet under her! Jo mer den offentlige nøkkelen er spredt, jo vanskeligere blir det for andre å gi seg ut for å være deg ved å opprette en ny nøkkel.
  • Last ned sigve indregard‐​pubkey, min offentlige nøkkel, og send meg en e‐​post!
  • Få andre til å gjøre det samme. Kryptert e‐​post er bare effektivt dersom de du sender e‐​post til også bruker det. Og hvis svært få bruker det, og bare bruker det når de har noe å skjule, blir bruk av krypteringssoftware fort mistenkeliggjort. Vi trenger en slags folkebevegelse for å skaffe seg PGP‐​nøkler.

Og selvsagt: husk at du fra nå av må passe på den private krypteringsnøkkelen din.

Vil du lære mer, er dette en veldig god praktisk introduksjon.

  1. En 4096‐​bits nøkkel åpner for 24096 ulike kombinasjoner, mens en 128‐​bits gir 2128. []

«Ytringsfrihet»

YtringsfrihetYtringsfrihet by Bjørn Stærk

My rating: 4 of 5 stars

A simple intro to the theme at hand. It is a compelling defense of extending freedom of speech beyond the legal sphere, although Stærk also points to the obvious problems arising from this move. The issues are, as promised by the «Pro et contra» project, not resolved.

I would actually prefer Stærk making the case for his preferred policy on publishing, censorship, and freedom of speech, rather than forcing Stærk into making half‐​baked explanations and defenses of positions he does not hold. For instance, this turns out really odd when Stærk asks us to consider the position on freedom of speech of an anti‐​racist activist, in the context of the assaults on Muhammed cartoonists:

The anti‐​racist has trouble making a coherent argument, says Stærk, because he thinks «the fact that some people are so hurt that they turn to violence is a pity, but almost understandable, considering how widespread islamophobia has become. The free speech provocateurs must take their part of the blame for being attacked, and anyway most of them are really despicable extremists undeserving of our sympathy.»

This strawman is obviously beaten in both clarity, wiseness and intelligence by not only Stærk’s preferred position of the liberal, but also by the religious extremist wanting to deny everyone their freedom of speech. This is meant to illustrate the hypocrisy of the «muddy, middle ground», but is more likely to make the reader question what kind of destructive brain surgery Stærk’s anti‐​racist has undergone. This anti‐​racist is, in fact, quite simply the brainchild of the liberals of that debate, refusing to accept the real «anti‐​racist» (or actually, mainstream) position of simultaneously decrying the violence and the (in their opinion) senseless attempts at putting fuel to the fire of inter‐​religious hatred.

Another weak point of the book is that the principles of freedom of speech boil down to values, in Stærk’s view. Multiple times, Stærk resolves questions with an article of faith: his values are such and such, and that means he would prefer a certain level of that freedom. While my values may differ, and therefore we might differ.

I find this notion unsatisfactory. I do, obviously, agree that human beings have «values», that is: moral preferences. I do not, however, accept these differences of values as explanatory variables in questions of principles. This is a question of mixing levels of abstractions in the wrong way; causation all of a sudden flowing from moral to principles instead of the other way around and/​or affecting each other back and forth. In Stærk’s book values just are. But among the many purposes of speech acts, affecting values is the most important, speaking in strict consequential terms.

This also relates to my third disagreement with the book, which is the underlying assumption of Stærk’s belief that disagreements between people boil down to these different values and traits – as he lists them: «personalities, traits, aims, strengths, and weaknesses». This seems to gloss over the most obvious candidate: differences in the positions of the people involved. Within a single country, animosity between social, cultural or economic classes seems most likely to fuel disagreements.

In this perspective, free speech is not about the «search for little truths», which is Stærk’s self‐​image throughout the book of what his ideology consists of. The most important speech‐​acts in the history of social movements have not necessarily been truth‐​searching, but conciousness‐​raising. The free speech of Martin Luther King jr. is absolutely instrumental to a very significant Good Development, yet it is not so because it respects the differences of all people involved and therefore leads to better knowledge. It is of great importance because it assembles a conciousness of community – of how the animosities and petty differences are actually irrelevant, and that the true enemy is not merely the society at large and the untrue assertions law and custom made about coloured people, but also the assumptions black people themselves hold about society need to be whisked away to begin a true struggle to realise their rights.

In other words: an utter disrespect and disregard for the values of other people of all colours, for the customs of society, for the ideas people held dear.

True, Stærk points to the same thing when he points out that raising the level of conflict might be a beneficial effect of freedom of speech. This, however, seems to fly in the face of the first part’s arguments on the origin of disagreements of principles.

Given such power struggles for values, there might be objective, moral rewards to disregarding the respect of your opponents value‐​system. I am sure Stærk agrees – for instance in the case of islamists and communists he makes the same point. However, this is no anomaly reserved for the purpose of saving lost extremists. This is the overarching purpose of most true, political speech.

Although I here listed only my disagreements with the book, I must also say I agree with the rest. The parts of the book defending the importance of engaging extremists in true, open debate resonated strongly with me, having edited a 400‐​page book of carefully constructed arguments against the counterjihadist extremism of Anders Behring Breivik. That project was met, by many, with the exact response Stærk exposes as dangerous: we should not allow these arguments the dignity of being counter‐​argued. Well, we have to. It is not easy, it is not without perils, it is not without undesired effects, but otherwise we as a society will have trouble defending our dogma when the next demagogue comes around.

And Stærk would know: his refutiation of Fjordman’s writings on the inevitability of the islamist invasion of Europe are almost unique. Not because Stærk ever was in a minority denying the claims. But because he was one of very few engaging in debate about them.

The book is a must read, but also a short and easy one, sure to provoke, assure, amuse and maybe even put you off balance.

View all my reviews

Sannsynlighet for EM

I motsetning til Dagbladets desinformasjon kommer nå indregard.nos oppklaring av hvordan Norge kan komme til EM. Dette skjer dersom, med mine sannsynlighetsestimater (nye estimater, ikke de gamle!) i parentes:

  • Norge vinner mot Kypros hjemme (75 %) og enten at
    • …Danmark taper mot Kypros borte (10 %) og
      • …Danmark avgir poeng mot Portugal hjemme (60 %) og/​eller
      • …Danmark slår Portugal med mer enn fire mål hjemme (0,1 %) og/​eller
      • …Portugal avgir poeng mot Island hjemme (5 %).
    • …Danmark spiller uavgjort mot Kypros borte (20 %) og
      • …og Danmark avgir poeng mot Portugal hjemme (60 %) og/​eller
      • …Portugal avgir poeng mot Island hjemme (5 %).
    • …Danmark vinner mot Kypros borte (70 %) og
      • Portugal spiller uavgjort hjemme mot Island (4 %) og vi unngår Danmark‐​Portugal B (40 %).
      • eller Portugal taper hjemme mot Island (1 %) og enten slår Danmark med minst tre mål (5 %) eller avgir poeng mot Danmark (40 %)

Vi har dårligere innbyrdes oppgjør mot både Danmark og Portugal, men hvis alle tre kommer likt, er det innbyrdes mellom alle tre som teller. Derav de to mulighetene til at målforskjell kan få noe å si. Vi har imidlertid så dårlig målforskjell at vi trenger en dansk femmålsseier eller portugisisk tremålsseier i Danmark‐​Portugal, og begge deler er lite sannsynlig.

Hva er så sannsynlighet for å få en kvalikplass? Omtrent dette (forenkler ved å ta vekk muligheten for at Danmark slår Portugal med mer enn fire mål):

0.75 \times \left( 0.3 \times (0.6 + 0.05 - 0.6 \times 0.05) + 0.7 \times (0.04 \times 0.4 + 0.01 \times (0.05 + 0.4)) \right)

Svaret er 15 %. Altså spillbart hvis du får 8 i odds.

Vi kan også, i enkelte usannsynlige scenarier, fortsatt vinne gruppa. Da må Portugal avgi poeng mot Island, Danmark avgi poeng mot Kypros og Portugal‐​Danmark ende uavgjort. Mitt estimat for disse tre sannsynligheten er 5 %, 30 % og 15 %, hvilket gir en samla sannynlighet på 0.2 %. Du bør ikke spille på Norge som gruppevinner for under 500 i odds, med andre ord.

Rom‐​tid for dummies

Et eller annet sted, langt nede i bevisstheten, har jeg jo visst at gravitasjonskraften ikke faktisk eksisterer, men var en måte å tilpasse terrenget til kartet. Men jeg har alltid slitt med å forstå og ta inn over meg forklaringen dagens fysikere har kommet frem til. Det skyldes nok at ingen har vært i stand til å forklare den så elegant som kvantefysikeren David Deutsch:

Since 1915 we have known the true explanation, namely that when you hold your arm out horizontally, and think you are feeling it being pulled downwards by a force of gravity, the only force you are actually feeling is the upward force exerted by your own muscles in order to keep your arm accelerating continuously away from a straight path in spacetime.

Dette er ett av 55 svært interessante svar på en utfordring fra Richard Thaler (Nudge): nevn én teori som menneskeheten har trodd var sann i veldig lang tid, men som definitivt ikke holder vann.