Standhaftige soldater

Det nær­met seg slut­ten på den al­ler første mar­sjen for bor­ger­vern­for­enin­gen «Odins sol­da­ter». I lø­pet av nat­ten had­de sol­da­te­ne gjort sitt for å brin­ge fred til Tønsbergs lov­lø­se gater. Det had­de vir­ket. Ikke en lyd å se i kveld hel­ler. Ikke en enes­te asyl­sø­ker på jakt etter beste­mød­re å vold­ta.

En ung sol­dat ten­te en si­ga­rett. Lighterens ild flak­ket, og i et glimt fikk han øye på noen, el­ler noe, på den mørk­lag­te vei­en for­an dem. Var det en grev­ling? Nei, det måt­te væ­re en fugl. Kanskje en krå­ke, men den var da for stor?

Han skrud­de på den man­di­ge, tun­ge lom­me­lyk­ten og ret­tet den for­over, og kvapp til. I det is­kal­de ly­set var den lett å se, men den var mye nær­me­re enn han had­de trodd. En ravn. Den største han had­de sett. Men… mang­let den et øye? Ravnen åp­net neb­bet. «Ta meg til sje­fen din, gut.»

Den snak­ket! Med åpen munn og bu­len­de øyne snud­de Ratatosk på hæ­len, og løp mot ge­ne­ral ‘Tor’.

«Tor! Tor! Det er en ravn her, som…»

«App-app-app, me­nig Ratatosk! Hvordan til­ta­ler vi en over­ord­net i Odins sol­da­ter?»

«Men det er jo ba­re oss to…»

«App-app-app!»

«Tor, sir, til­la­tel­se til å snak­ke?»

«Du har mitt øre, Ratatosk.»

«Jeg har ob­ser­vert en en­øyd ravn, sir. Og den vil… vil snak­ke med deg.

‘Tor’ svar­te ikke. Han var blitt kritt­hvit, og stir­ret bak ryg­gen på gut­ten. Den un­ge sol­da­ten snud­de seg. Der stod en eld­gam­mel mann, kledd i fil­ler. Han had­de ba­re ett øye.

«Georg von Rosen - Oden som vandringsman, 1886 » av Georg von Rosen.
«Georg von Rosen – Oden som vand­rings­man, 1886 (Odin, the Wanderer)» av Georg von Rosen – Appeared in the 1893 Swedish trans­la­tion of the Poetic Edda. Offentlig ei­en­dom.

Den en­øy­de sa:

«Eg råd gjev deg, Kulturkrigar,
råd du ta­ke,
til nyt­te om du er næm,
go­de om du gjev gaum:
gøy ikkje mot gjest,
som hund ved grind,
tak imot tren­gan­de mann.»

‘Tor’ og ‘Ratatosk’ stod som for­ste­net. «Det gjekk ikkje inn, nei», suk­ket den gam­le. «Då tek vi eitt til.»

«Vitlaus mann
va­ker all natti,
ten­kjer både opp og ut.
Han er trøytt og mod
når mor­go­nen kjem,
og alt er flo­kut som før.»

Så fløy den gam­le man­nen sin vei.

Likte du denne? Da bør du lese disse.

4 kommentarer til «Standhaftige soldater»

  1. Som av­dan­ket na­sjo­na­list øns­ker jeg å be­røm­me Odins sol­da­ter for en ting, nem­lig nav­net! Etter en sør­ge­lig peri­ode, hvor de frem­ste på bar­ri­ka­de­ne for norsk kul­tur sleng­te rundt seg med frem­med­ord (Document, Honest Thinking, Norwegian Defence League, Knights Templar, Pegida, Human Rights Service), så ven­des en­de­lig til­bake til det go­de, gam­le nor­rø­ne!

Legg gjerne igjen en kommentar!