Hver mann, 0.7 stemmer ± 0.7

Figuren under viser oppslutningen om de ni største partiene i Norge per 2. mars, slik den ble målt av Ipsos MMI for Dagbladet i forrige uke. Strekene rundt hvert punkt viser den såkalte feilmarginen. Vi kan si med ganske stor sikkerhet at den virkelige oppslutningen ligger innenfor disse strekene.

sperregrenseSeks av partiene vaker rundt sperregrensen. Til sammen representerer disse seks mer enn hver fjerde velger.

Sperregrensen må gå. Slik det fungerer i dag, må mer enn hver fjerde velger ta hensyn til et taktisk moment som er irrelevant for politikken de støtter. Er ditt elskede Venstre for langt bak til å nå sperregrensen, kan det lønne seg å stemme Høyre i stedet for å få «riktig» regjering. Om De Grønne ser ut til å falle bak kan det være KrF er beste kort for å hindre oljeutvinning i Lofoten. For ikke å snakke om den venstrevridde sosialdemokratens dilemma: SV, Rødt, Ap?

Det skal mye til at alle seks havner over eller under sperregrensen. Mest sannsynlig er det at to‐​tre havner over, og tre‐​fire under. Da har vi effektivt redusert betydningen av stemmen til ti‐​femten prosent av folket.

Og hva oppnår vi med det? Vi oppnår, med dagens meningsmåling som fasit, at Rødt får én i stedet for fire representanter, De Grønne får én i stedet for seks, SV får to i stedet for seks, og tilsvarende motsatt vei: V får åtte i stedet for seks, Sp får ti i stedet for ni, og KrF får, vel, ni uansett. De resterende mandatene som trengs for å få det hele til å gå opp tas, litt på måfå, fra de tre store partiene.

Akkurat denne målingen slår veldig uheldig ut for de røde og grønne, som får åtte representanter færre enn en proporsjonal fordeling skulle tilsi. Det kunne naturligvis like gjerne vært de borgerlige regjeringskameratene som bikket under. Det er like urettferdig uansett.

Og det er en urettferdighet som virker helt meningsløs. Redselen for at et parti med en prosents oppslutning skal få en representant på tinget, er absurd. Det er akkurat like sannsynlig at det bidrar til stabilitet som at det saboterer for den, slik dagens eksempel tydelig illustrerer. Å hevde at dette hensynet til en potensielt økt stabilitet i visse hypotetiske situasjoner veier tyngre enn stemmene til ti prosent av velgerne, er uredelig.

Det er nesten så man kunne mistenke de store partiene for å ha en egeninteresse i å beholde litt ekstra stemmevekt til de store partiene.