Hver mann, 0.7 stemmer ± 0.7

Figuren un­der vi­ser opp­slut­nin­gen om de ni største par­ti­ene i Norge per 2. mars, slik den ble målt av Ipsos MMI for Dagbladet i for­ri­ge uke. Strekene rundt hvert punkt vi­ser den så­kal­te feil­mar­gi­nen. Vi kan si med gans­ke stor sik­ker­het at den vir­ke­li­ge opp­slut­nin­gen lig­ger in­nen­for dis­se stre­ke­ne.

sperregrenseSeks av par­ti­ene va­ker rundt sperre­gren­sen. Til sam­men re­pre­sen­te­rer dis­se seks mer enn hver fjer­de vel­ger.

Sperregrensen må gå. Slik det fun­ge­rer i dag, må mer enn hver fjer­de vel­ger ta hen­syn til et tak­tisk mo­ment som er ir­re­le­vant for po­li­tik­ken de støt­ter. Er ditt els­ke­de Venstre for langt bak til å nå sperre­gren­sen, kan det løn­ne seg å stem­me Høyre i ste­det for å få «rik­tig» re­gje­ring. Om De Grønne ser ut til å fal­le bak kan det væ­re KrF er be­ste kort for å hindre olje­ut­vin­ning i Lofoten. For ikke å snak­ke om den venstre­vrid­de so­sial­de­mo­kra­tens di­lem­ma: SV, Rødt, Ap?

Det skal mye til at al­le seks hav­ner over el­ler un­der sperre­gren­sen. Mest sann­syn­lig er det at to-tre hav­ner over, og tre-fire un­der. Da har vi ef­fek­tivt re­du­sert be­tyd­nin­gen av stem­men til ti-femten pro­sent av folket.

Og hva opp­når vi med det? Vi opp­når, med da­gens me­nings­må­ling som fa­sit, at Rødt får én i ste­det for fire re­pre­sen­tan­ter, De Grønne får én i ste­det for seks, SV får to i ste­det for seks, og til­sva­ren­de mot­satt vei: V får åt­te i ste­det for seks, Sp får ti i ste­det for ni, og KrF får, vel, ni uan­sett. De res­te­ren­de man­da­te­ne som trengs for å få det he­le til å gå opp tas, litt på måfå, fra de tre sto­re par­ti­ene.

Akkurat den­ne må­lin­gen slår vel­dig uhel­dig ut for de rø­de og grøn­ne, som får åt­te re­pre­sen­tan­ter fær­re enn en pro­por­sjo­nal for­de­ling skul­le til­si. Det kun­ne na­tur­lig­vis like gjer­ne vært de bor­ger­li­ge re­gje­rings­ka­me­ra­te­ne som bik­ket un­der. Det er like urett­fer­dig uan­sett.

Og det er en urett­fer­dig­het som vir­ker helt me­nings­løs. Redselen for at et par­ti med en pro­sents opp­slut­ning skal få en re­pre­sen­tant på tin­get, er ab­surd. Det er ak­ku­rat like sann­syn­lig at det bi­drar til sta­bi­li­tet som at det sa­bo­te­rer for den, slik da­gens ek­sem­pel ty­de­lig il­lust­re­rer. Å hev­de at det­te hen­sy­net til en po­ten­si­elt økt sta­bi­li­tet i vis­se hy­po­te­tis­ke si­tua­sjo­ner vei­er tyngre enn stem­me­ne til ti pro­sent av vel­ger­ne, er ure­de­lig.

Det er nes­ten så man kun­ne mis­ten­ke de sto­re par­ti­ene for å ha en egen­in­ter­es­se i å be­hol­de litt eks­tra stem­me­vekt til de sto­re par­ti­ene.

5 kommentarer til «Hver mann, 0.7 stemmer ± 0.7»

  1. Endringer som det­te må vel gjø­res med 2/3 fler­tall i to etter­føl­gen­de stor­tings­pe­rioder?

    Er det noen av da­gens par­ti­er på Stortinget som me­ner det­te i dag og hvor­dan kun­ne en even­tu­elt fått Stortinget til å end­re det?

  2. Tror in­gen par­ti­er har po­li­tikk på det­te. Endringer kre­ver to tre­de­lers fler­tall, men det kre­ver ikke ved­tak i to stor­tings­pe­rioder, ba­re at det leg­ges frem i én stor­tings­pe­riode og ved­tas i den nes­te.

    1. Miljøpartiet De Grønne me­ner ikke helt det sam­me som deg, men vi har po­li­tikk på det. Vi har pro­gram­fes­tet å sen­ke sperre­gren­sen til 2% (pro­gram­met ble selv­sagt ved­tatt før val­get 2013, og ved val­get før det fikk vi kun 0,3%).

  3. Sperregrensen har jo ny­lig blitt mye vik­ti­ge­re, etter at man inn­før­te den nye valg­ord­nin­gen med 19 ut­jev­nings­man­da­ter i . Før det var sperre­gren­sen fort­satt vik­tig, men med ba­re 6 ut­jev­nings­man­da­ter til­gjen­ge­lig (som nes­ten helt sik­kert vil­le måt­te for­de­les på minst 2 par­ti­er) var ut­sla­ge­ne langt mindre dra­ma­tis­ke enn de er i dag.

    Var det noen dis­ku­sjon rundt det­te når man end­ret valg­ord­nin­gen, og om hvor­vidt man bur­de end­re sperre­gren­sen for å kom­pen­se­re for det­te?

Legg gjerne igjen en kommentar!