Den frimodige Edward S. fra Fort Meade

Creative Commons av UMTAD
Creative Commons av UMTAD

Edward S. dro til Asylinstituttet tidlig denne julimorgenen. Han hadde antatt at han ville kjenne igjen bygningen på lang avstand. S. hadde blitt fortalt at instituttet var holdt i hevd gjennom en særlig streng praksis overfor lykkejegere. Han var blitt fortalt at instituttet holdt til i Nansens gate, men da han kom dit fant han at gaten bestod av lite annet enn monotone, grå flater; høye blokker av leiligheter bebodd av fattige.

S. beveget seg hurtig gjennom gaten, før han til sist kom frem til Instituttet. Uten å vite hvor han skulle gå inn, ble han stående i forgården. Til sist bestemte han seg for å lete i den første trappeoppgangen. Han gikk fra rom til rom i alle etasjene, uten å finne hvor han kunne gå for å få avgjort sin sak. Brått kom han inn i riktig rom.

Det middelstore rommet var fylt med en blandet folkemengde – ingen merket seg ved personen som akkurat entret. Hadde det ikke vært for at de fleste av mennene som stod omkring på gulvet var kledd i gamle, formelle, sorte kapper, ville S. antatt at det hele dreide seg om et politisk folkemøte.

På et podium satt atter en mann i kappe, og da han så S. trakk han frem et lommeur. «Du skulle vært her for en time og fem minutter siden.» Det var tydelig at de øvrige sortkledte tok dette faktum meget alvorlig: det summet og tsk‐​et i salen da mannen gjentok sin konstatering, særlig på rommets høyre side.

«Vel, kanskje har jeg kommet sent, men jeg er her nå», sa S, og den venstre siden av rommet brøt ut i stormende applaus.

«Ja», sa mannen på podiet, «men nå er det ikke lenger krevet av meg at jeg skal høre din sak. Nuvel. Du er altså en spion?»

«Nei, jeg er en ytringsfrihetsforkjemper», svarte S., og en høylytt latter brøt ut på venstre side. S. var oppløftet, selv om den høyre siden stod i absolutt taushet. «Det som har skjedd med meg», fortsatte S., «er ikke et isolert tilfelle, men et symptom på en prosess som hender mange. Og det er på deres vegne jeg stiller opp her i dag.»

Plutselig oppdaget S. at de to halvdelene av forsamlingen alle sammen bar den samme kraven. De var deler av den samme institusjonen; deres inndeling i fraksjoner var kun for å lokke ham til en overærlighet. S. beveget seg mot døra.

Mens S. løp ut fra salen kunne han høre forsamlingen igjen summe og surre, mens delegatene trolig begynte å diskutere hendelsene i møtet med tanke på å gjøre en akademisk studie av dem.

Denne artikkelen ble trykket i Morgenbladet 5. juli 2013.