Posisjonering

Cog's a'turnin' av James Clayton. Creative Commons BY-NC-SA
Cog’s a’turnin› av James Clayton. Creative Commons BY‐​NC‐​SA

La oss si at jeg jobber for Systemet. Ikke det svenske vinmonopolet, men noe Stort og Statsbærende. Og la oss videre si at jeg er veldig uenig med noe Systemet driver med, for eksempel deportering av barn med lommelykter og ruteknusing i nattens mulm og mørke. Hvor går grensa for når jeg er moralsk ansvarlig selv om jeg jobber mot deporteringen internt i Systemet?

Spørsmålet har vakt en litt opphetet debatt på Twitter, som du kan se et eksempel på under. Det finnes naturligvis ikke noe fasitsvar, og jeg mener ikke dette er enkelt. I begge ender av skalaen har vi greie, moralske intuisjoner. I det ene hjørnet: Nürnbergforsvaret, altså at jeg ikke er ansvarlig for, la oss si, utryddelse av jøder fordi jeg bare fulgte ordre (og privat var mot), holder ikke. I det andre hjørnet: trikkesjåføren som en dag hadde Kongen som passasjer kan ikke holdes ansvarlig for Regjeringens politikk på dette grunnlaget, selv om han i og for seg la til rette for at Kongen kom seg i Statsråd.

Når jeg skriver at jeg blir sint, er det bare en gjengivelse av en følelse. For meg er det provoserende når folk som jobbet for å få stemmer til Arbeiderpartiet i 2009 opplever seg selv som de «fremste forkjemperne» for en rausere asylpolitikk. Det er en dissonans mellom disse to standpunktene som må avklares.

For å sitere Grete Faremo, av alle mennesker: «[Innvandringspolitikk] er et område av politikken hvor vi må måle innholdet opp mot vårt moralske verdikompass.»

Vi tar for gitt at Ap har en meget streng asylpolitikk, og at denne var programfestet i 2009 slik den var i 2005 og er i 2013. Videre tar vi forkjemperne på ordet: de ønsker ikke at asylbarna blir sendt ut. Videre er realitetene slik at balansen mellom partiene i regjering i praksis vil avgjøre saken: i den nåværende regjeringen i praksis SVs størrelse relativt til de andre partiene; i andre konstellasjoner KrF og Venstres størrelse.

Hva er da rasjonalet bak å drive valgkamp for Ap?

Det eneste mulige er at de mener andre saker er viktigere og at Ap er bedre på disse sakene. Og det er jo, naturligvis, lov å mene. Men det er her dissonansen dukker opp. Er plutselig ikke denne saken så viktig? Men dette er jo folkene som definerer seg som selve asylopposisjonen, de som står i front?

Og hadde det enda vært slik at det er snakk om bare denne saken. Men er det ikke snarer slik at disse menneskene en generell venstreopposisjon i Arbeiderpartiet: på klima, på Lofoten/​Vesterålen, på asyl, på fredspolitikk?

Er det da slik at alle sakene de brenner for er mindre viktig enn Systemet? Eller kan det være at de rett og slett har latt seg fange inn i den behagelige rollen som intern kritiker: inne i varmen, men med carte blanche til å unndra seg ansvar for de negative følgene av sitt engasjement?

Den samme rausheten til å tilgi slik dissonans vises ikke Ketil Solvik‐​Olsen, som ufortrødent frontet Fremskrittspartiet som et klimaparti mot bedre vitende. Det bør heller ikke hylles som et modig forsøk på å omvende Frp fra fornektelse til progressivt miljøparti. Det bør snarere forstås som en utidig, snedig dobbeltkommunikasjon, der formålet er å vekselvis kunne vise til Solvik‐​Olsens anstendighet som alibi for at Frp tar klima på alvor, og deretter kunne benekte at det er nødvendig å gjøre noe for å lokke til seg nye velgere.

Det ville jo vært uheldig, både moralsk og pragmatisk, for de ekte asyl‐, klima‐, miljø‐, Lofoten‐ og fredsforkjemperne i Arbeiderpartiet om de i virkeligheten tjente denne hensikten.