En trygg havn

Smilende nazipoliti deporterer sigøynere til konsentrasjonsleire. Wien, 1939. Foto: Dokumentationsarchiv des Oesterreichischen Widerstandes
Smilende nazipoliti deporterer sigøynere til konsentrasjonsleire. Wien, 1939. Foto: Dokumentationsarchiv des Oesterreichischen Widerstandes

Enkelte år kommer sommeren gradvis. Vinterens kjennetegn forsvinner ett etter ett; en dag er det ikke lenger kaldt å gå uten skjerf, en annen er det ikke lenger skumring når en låser seg inn hjemme, en tredje stålsetter en seg for et kommende vindkast, men oppdager at det er en lunken bris, ikke et kuldegys.

Et slikt år vandrer to unge nedover mot brygga. Hun ser ut som en sommer; et nøttebrunt blikk gnistrer i det blendende lyset fra den lave sola, hennes lette steg gjør gangen til en ballettforestilling, i hvertfall i hans øyne, øynene som han med alt for åpenbare og korte mellomrom lar løpe over henne. Kort sagt slikt man kan se hver vår, om man sitter her, på denne benken: forelskelse, ungdom, bekymringsfri tilværelse, nytelse på alle måter, uutømmelig tørst etter glede.

Ballettforestillinga og dens oppmerksomme enmannspublikum danset slik, ned gaten, på vei til parken ved brygga; inn på en kiosk; de fortsetter med en iskrem, de smaker av hverandre, de ser ikke annet enn hverandre, var det en film ville hun ha sølt noe på kinnet, og han ville tørket det av, og de ville kysset.

«Please, hungry, please!»

Den insisterende stemmen, skranglende småmynter i en skitten pappkopp, en del av en eske der et helt sikkert overbevisende budskap er skrevet på norsk, kopiert fra en annen papplate. Om dette var en film, ville kjærlighetssangen stanset. Øyeblikket forsvinner. Det er som den lille sigøynerkona skygger for sola, senker temperaturen, stjeler gnisten ut av øynene hennes, tar fjæringa fra ballettstegene, avslører at det som for et øyeblikk siden var en særlig god is, egentlig er en kvalmende fløtesuppe. Hun gir seg ikke, følger etter dem. «Please, child in Romania, hungry!»

Han drar henne raskt etter seg. Kanskje har han lest forsiden av avisen i dag. De opererer i gjenger. Når en av dem kommer for å mase, er det lommetyver i nærheten. Instinktivt kjenner han etter at mobilen er der. Han tar henne med mot skyggen, mot enden av gata, runder hjørnet. Sola kommer tilbake.

«Jeg hater de plagsomme jævlene», sukker han, og våger seg til å la hånda falle litt lavere ned på hofta hennes. Han tenker: endelig er jeg trygg.

***

Andre år kommer sommeren plutselig. Den første sommerdagen tar sats og angriper vinteren fra alle kanter samtidig, og lukta av vår – egentlig en dypfryst aroma av høst‐​råtning som tines opp – blandes med gatestøv ingen har rukket å koste opp, tjæredampende asfalt og springende bjørkeknopper. Slike vårdøgn er uutholdelige, alltid har man alt for mye klær på seg, ingen romantiske balletter danser nedover forbi benken. Gatene er overfylt av alle som brått oppdager at de må ut for å oppleve våren, før den er over. Det blir ingen romantiske, sakte balletter; forbi benken marsjerer innbitte vårnytere med aggressiv is‐​spising og hastige bevegelser for å få presset inn alle vårens rutiner på disse få dagene våren kommer til å vare.

Et slikt år, med en slik vår, kunne man, dersom man satt på benken og skuet utover brygga, se to strøkent uniformerte menn i hastig småsprang ned mot brygga. Det er et spetakkel som foregår der nede, et følge, nesten sytti av dem, sigøynere, som står på brygga, de er oppskjørtet, noen av dem nærmest skriker, andre gråter. Et kaos av barn, vogner, farger, lukter, ukvemsord, tårer. Foran dem: noen konstabler, knapt kjønnsmodne ungdommer, med flakkende blikk, de holder dem tilbake med batonger, venter, sier ingenting.

Våre to blankpussede venner når ned dit, tar kontroll over situasjonen med myndige stemmer, studerer papirer og pass med erfarent kroppsspråk og et utstudert blikk som ikke avslører noe av hva de selv opplever i sine følelser. De tar med seg en håndfull pass og noen papirer, trekker seg litt vekk for å konferere. Det tar ikke mye tid. De går tilbake til den lille flokken ved brygga. Det blir helt stille.

«Loven er klar. Norske pass eller ei, dere har ikke noe her i landet å gjøre.»

Ordene oversettes. Et kor av raseri og desperat bønn bryter stillheten. Et spørsmål bryter muren av klager: «Hvor skal vi dra? Hvem skal ta imot oss?» Vår mann har snudd seg mot oss, han er på vei tilbake til sitt kontor, for å forvalte regelverket og de hellige lovtekstene, og nå, med ryggen mot dem, lar han følelsene vises i et sekund: han lukker øynene, oppgitt, trett, lei av dette maset. Han snur seg, og det oppgitte uttrykket er borte. Han nærmest roper svaret: «Der dere kom fra.»

***

Om du så satt her, på benken, i resten av ditt liv, for å se på våren, ville du ikke se dette følget igjen. Det eneste du ville høre, var i så mange år bare hviskende ord, strøk av forbudte, senere glemte, historier; gjetord om Hamburg, om piggtråd, om Auschwitz‐​Birkenau, om hun som satt lengst til venstre på en koffert, med stokk og grått hår, hun som senere måtte løpe, hoppe, løfte til hun falt; og så falt en gang til; ned i en massegrav. Og femtifem andre historier, om hvordan livet ble tvunget ut av dem, dette følget; om leire, om mangel på mat, om leger som myrder, om tatoverte fangenumre og z’er. Og hvordan de dermed kom til å dele skjebne med hundretusener av sine egne.

Men du måtte ha hatt gode ører for å høre dem, historiene. Det var mest som de forsvant, i våren over alle vårer, våren da flaggene vaiet og gutter kom ut av skauen. Det var mest som om de ble glemt. Åtte år etter den våren, kom en av dem tilbake, stod atter på bryggekanten tjue år etter den første gangen, men loven var den samme som da han stod der med sine sytti familiemedlemmer; ikke slipp dem inn, hadde vi fortalt våre strenge menn i blanke uniformer, og de passet fortsatt på brygga; de himlet stadig med øynene når de snudde ryggen til.

De passerte ikke benken. Ute av syne, ute av sinn.

***

I dag ligger det ei dame på benken. Hun er kledd i filler, og knapt det. Under seg har hun en utbrettet pappeske, over seg har han trukket et skittent, hullete teppe av fleece. Ved siden av seg har hun skiltet med den instendige bønnen på nesten korrekt norsk. Det er umulig å se hvor gammel hun er.

Hun drømmer om faren. Om farer. Om pappkopper fylt til randen av skam. Om ballettdansende, lyse par som skynder seg vekk når hun kommer. Det rykker i henne, hun våkner, kikker rett opp på himmelen, en norsk sommerhimmel, mer grå enn blå. Hun setter seg opp, gnir søvn ut av øynene med skitne fingre. Hun lar hånda falle ned mot pappkoppen hun hater og behøver. Og tenker: i det minste er jeg trygg.