Trygghetshypotesen

I anledning Christian Tybring‐​Gjedde og Jon Hustads «kulturkrig», produseres det kronikker og kommentarartikler en masse. En av disse er Astrid Melands i dag, som forsøker å posisjonere kommentariatet i VG som noe helt annet enn den fæle «skravleklassen» som bare hater Norge.

Det er jo en ganske søt øvelse, og kanskje er den også typisk norsk.

Typisk norsk matbutikk, ifølge flickr-brukeren ninanord. Creative Commons BY-NC-SA.
Typisk norsk matbutikk, ifølge flickr‐​brukeren ninanord. Creative Commons BY‐​NC‐​SA.

Men i den samme artikkelen gjør også Meland en til påstand, som stadig gjentas som et argument for at litt nasjonalisme er til det gode: at det er nødvendig å være trygg på egen identitet for å kunne inkludere og integrere andre. Hun skriver, for å være konkret:

Er vi trygg på egen identitet, er vi og trygg på nye folk. Den som er glad i sitt eget samfunn vil også lettere kunne inkludere andre.

Hvis vi med identitet sikter til nasjonal eller kulturell identitet – og det er det denne artikkelen handler om – tror jeg ikke dette er riktig. Jeg har aldri sett noe overbevisende empirisk argument for at det er riktig, heller.

Anekdotisk er det ikke de som er tryggest på sin posisjon i et miljø, eller i en by, eller i et land, eller sin identitet som norsk, som er de som i størst grad oppsøker, møter og integrerer seg selv i miljøer i utkanten av disse miljøene. Det er på mange måter typisk at det er en politisk outcast som Bjønnulv Evenrud som faktisk snakker med romfolk.

Forbindelsen til andre mennesker går oftere gjennom likhet med dem enn gjennom å like seg selv: de som når ut til unge rusmisbrukere er gjerne de som tidligere har vært rusmisbrukere, ikke de som er supersikre på sin egen identitet som rusfri. Og tilsvarende: de kulturelt blandede miljøene i Oslo går mye oftere, er mitt inntrykk, mellom grupper utenfor den kulturelle kjernen – de «tryggeste» – enn de går mellom de rotfestet urnorske og nyankomne.

Et eksempel til: Den sosiale utryggheten, den felles opplevelsen av å være på utsiden, og posisjonen som motkultur: ser jeg tilbake på min egen ungdomstid, ser jeg hvordan disse faktorene var det som definerte gruppene av elever sammen i klikker. Det var slett ikke de kule, trygge og etablerte som integrerte noen utenfra. Det var de ulike outsiderne som møtte hverandre, i et evig fluktuerende og dynamisk sosialt spill.

Møter mellom ulike mennesker fra ulike bakgrunner og ulike samfunnslag er en utrygg situasjon. Selv er jeg håpløst dårlig på det, og omgir meg med folk fra organisasjonslivet. Sågar er de fleste av mine venner her i Oslo nordlendinger, ti år etter at jeg flyttet. Det tror jeg ikke skyldes at jeg er særlig utrygg på min norske identitet. Jeg burde vært selve tryggheten selv.

«Sannheter» som at vi trenger å være trygg på oss som nordmenn for å kunne integrere andre, står seg dårlig i møte med empiri og historisk erfaring. Det er slett ikke dumt å lese norsk historie og pugge Snorre, men av andre grunner enn at nasjonalisme har en iboende integrerende effekt.