Myten om gymfaget

Gymfaget er et stadig tilbakevendende tema. Det skyldes gjerne en bekymring om at barn i dag er særlig inaktive (noe som bare delvis er riktig), og deretter den vanlige slutningen at dersom det finnes et samfunnsproblem, kan det løses gjennom å fikle litt på knottene i skolesystemet.

De aller fleste elevene deltar i dag i de fysiske aktivitetene på skolen. Det kan selvsagt stilles spørsmål ved om det er mange nok av dem. Men vi vet også at en god del faller utenfor: de som ikke er gode i idrett, eller av ulike grunner sliter med egen kropp, eller de som blir mobbet, og så videre. Jeg tror alle som har gått på en ungdomsskole har opplevd fenomenet.

Et mulig tiltak for å få disse med er å fjerne karakteren, og dermed både slippe vurderingssituasjonene disse elevene opplever som ydmykende, og i tillegg kunne gjøre opplegget mer lystbetont og orientert rundt elevenes ønsker, i stedet for lærerens behov for å teste bestemte kompetanser.

En av argumentene som kommer opp for å beholde karakteren i gym, er at dette er å gjøre flinke jenter en tjeneste, mens vi da fratar «problemguttene» en mulighet til mestring. Ideen er eldgammel: det finnes et skille mellom de som er fysisk aktive, utagerende bøllegutter og flinke i sport, og de som er intellektuelle nerder uten muskler. Dessuten: gutter er gode i sport, jenter er gode i å tenke.

Vel. Realitetene i det faktiske gymfaget vi har, er annerledes. For det første er den sosiale gradienten – altså effekten av foreldrenes utdanning på barnas karakterer – like stor i gymfaget som i norskfaget:

Forskjellen mellom elever fra familier med universitetsutdannelse og elever fra familier med kun grunnskole er 0,8 karakterpoeng i snitt for norsk, og 0,7 karakterpoeng i snitt for gym.

For det andre er kjønnsforskjellen ganske liten: 0,2 karakterpoeng i snitt.

For det tredje skårer gutter fra hjem med lav utdanning dårligere enn jenter fra hjem med høy utdanning: tar vi bort karakteren, gjør vi altså ikke de «flinke pikene» noen tjeneste.

For det fjerde korrelerer karakteren i gym sterkt med prestasjoner i alle andre fag.

Noe av dette skyldes kanskje teoridelen av gymfaget, men jeg mener det er sannsynlig (både ut fra anekdotisk evidens og det vi vet om hvem som er interesserte i idrett) at det er like mye tilstede i den praktiske delen. Denne realiteten er altså at «skoletapere» statistisk sett også er de som blir valgt sist på fotballaget i gymmen, og at oppslutningen om gymfaget er nokså lik blant jenter og gutter.

Det er mange gode grunner til å styrke den fysiske aktiviteten og kroppsøving i skolen. Men argumentet om at karakteren trengs som moralsk støtte for de skolesvake gutta, holder ikke vann i møte med fakta.