A mini-guide to our wonderful Moon

Til månen

Etter en vans­ke­lig tid der mar­ke­det sta­dig lot til å løse pro­ble­mer bedre enn Arbeiderpartiet, for­and­ret tidene seg brått etter tu­sen­års­skif­tet. Klimasaken kom som ei kule, og det er ikke mu­lig å se på dette på noen an­nen måte enn at po­li­tik­ken nådde sin stor­hets­tid; fol­ket kom plut­se­lig, av egen, fri vilje, og ba oss om å løse pro­ble­mene for dem.

Jeg skal ikke legge skjul på det. Vi opp­levde at vi hadde mye an­svar for, og makt over, det som skulle skje i årene frem­over. Men inni meg følte jeg en merk­ver­dig ro, en fred­fylt plett inni meg, som kunne gi seg ut­trykk i at jeg kunne ut­bryte over­for meg sjøl: Jøss, det skulle ikke for­bause meg om dette gikk bra!

Med dette i mente til­la­ter jeg å in­vi­tere le­se­ren på en ut­flukt til en re­gje­rings­kon­fe­ranse på vår­par­ten i 2012. Hit kom minist­rene for å til­bringe ei uke i et luk­ket rom un­der min ledelse; vi skulle løse klima­pro­ble­mene, legge frem klima­mel­din­gen. Vi skulle lande på må­nen – «vår tids måne­lan­ding», hadde jeg for­klart na­sjo­nen.

Og jeg dro til dette skjeb­nens re­gje­rings­møte per syk­kel. Klimautfordringen hadde gjort re­gje­rin­gen til et syk­lende folke­ferd. Kristin og Bård Vegard hadde kjøpt hver sin flun­kende nye ra­cer­syk­kel med 15 gir, mens jeg sta­dig be­nytta min gamle vel­brukte, jeg syn­tes den sto best til min na­tur.

Da vi kom frem til re­gje­rings­kon­fe­ran­sen, var det klart at vi aldri skulle få ren­set gass­krafta, slik jeg en gang hadde lo­vet. Det ski­pet hadde seilt; gas­sen slup­pet ut av bal­lon­gen, kunne man si. Men var det ingen mu­lig­het til å lande på må­nen med sys­te­mer for ren­sing av gass­kraft, skulle vi ikke la oss stoppe av det. Vi tok syk­ke­len fatt også på denne bi­ten.

Som sagt så gjort, vi tok hver vår syk­kel og satte ut­for ho­ri­son­ten, heva den opp for å over­vinne tyngde­kraf­ten. Det var første gang jeg sykla i va­kuum, og det var en vid­un­der­lig fø­lelse. Det er ikke så vans­ke­lig, bare man kas­ter seg ut i det, og er klar over at det er tom­rom og ikke re­elt ek­sis­te­rende ob­jek­ter du kjø­rer på.

Jeg kjente en in­tens lyst til å synge. Jeg var en su­per­mann.

Fra Jens Stoltenberg: Statsminister Stoltenberg og den store po­li­tiske ut­ford­rin­gen som aldri vek­ket vårt land (Oslo: Gyldendal aka­de­misk, 2040), 217.

Skrevet av

Sigve Indregard

Jeg er journalist i Morgenbladet, men skriver her helt for egen maskin. Jeg er samboer og har to døtre. Ellers er jeg interessert i internasjonal politikk, skolepolitikk, økonomi, filosofi og romersk historie.

Legg gjerne igjen en kommentar!