norgefornordmenn3_763188i

I pose og sekk

Mens to tre­de­ler øns­ker seg en fort­satt streng asyl­po­li­tikk, øns­ker også to tre­de­ler at asyl­barna skal få bli. Dette kan vel grunne i en viss for­vir­ring hos folk flest. Snakker man om asyl­sø­kere, er det gjerne den kri­mi­nelle dop­sel­ge­ren som lig­ger fremst i panne­lap­pen. Snakker vi deri­mot om asyl­barn, er det helt andre bil­der som kom­mer frem.

Og for å ha det sagt: det er nok det siste bil­det som er mest re­pre­sen­ta­tivt.

I disse dager be­dri­ver stats­mi­nis­te­rens kon­tor en mas­siv tåke­leg­gings­ope­ra­sjon. Her er noen av på­stan­dene som har kom­met bare denne uka, lett para­fra­sert:

  • Dersom man mener at barn skal få for­bli i det sam­fun­net de er vokst opp er man «ikke ra­sjo­nell», men «dre­vet av fø­lel­ser».
  • Lar vi barn få bli i lan­det, vil det føre til en mas­siv vekst i asyl­sø­kere.
  • Stortinget har aldri ment at hen­sy­net til barns beste, slik det frem­går i både ut­len­dings­lo­ven og barne­kon­ven­sjo­nen, fak­tisk skulle inn­e­bære at barn fikk bli.
  • Erfaringene med å la barn født i lan­det bli er dår­lige.
  • Norge har en li­be­ral po­li­tikk på dette om­rå­det.

Alt dette er upre­sist, svei­pende, og i ho­ved­sak galt. En ra­sjo­na­li­tet som set­ter hen­sy­net til vår egen rik­dom foran hen­sy­net til at uskyl­dige, vel­in­te­grerte barn få be­holde ven­ner, nett­verk og mu­lig­he­ter i livet, er ikke en ra­sjo­na­li­tet jeg vil be­holde el­ler hevde er sær­lig ra­sjo­nell for men­nesk­he­ten. Sverige og USA er ek­semp­ler på land som har reg­ler for na­tu­ra­li­se­ring av barn; 3 år i Sverige, fra fød­sels­øye­blik­ket i USA. Ingen av disse har kol­lap­set un­der pres­set av asyl­sø­kere. Stortinget mente fak­tisk noe med å sette barne­kon­ven­sjo­nen øverst, og reg­lene har blitt prak­ti­sert mer i tråd med dette frem til re­gje­rin­gen selv stram­met inn i 2006.

Men det er  i seg selv bare de­tal­jer. Jeg sav­ner den po­si­tive ar­gu­men­ta­sjo­nen for hvor­for dette er rik­tig prak­sis. Stort sett hø­rer vi bare Stoltenberg og Lønseth be­grunne hvor­for det kan fin­nes en ju­ri­disk åp­ning for å gjøre det de gjør. Men det er mye som er lov­lig vi li­ke­vel ikke gjør. Hvor er den mo­ralske be­grun­nel­sen? Hvor er etik­ken? Hva er det som gjør dette til rik­tig av­gjø­relse, ikke bare en lov­lig?

Det kan være grunn til å spørre seg om når den et­no­sent­riske na­sjo­na­lis­men ble så prin­si­pi­elt og fi­lo­so­fisk udis­ku­ta­bel  i norsk po­li­tikk. Hvis det er slik at barn født og opp­vokst i Norge ikke har noen rett til å bli her, hvor­dan be­grun­ner vi det? Hva er for­skjel­len på deres rett og vår rett? De to alter­na­ti­vene vi har ser ut til å være arve­synd (at for­eld­re­nes feil smit­ter på barna) og et­no­na­sjo­na­lisme, altså at Norge i ut­gangs­punk­tet er for­be­holdt folk med en be­stemt stam­tavle.

Bare re­li­giøse eks­tre­mis­ter og noen få cranks fra den rase­teo­re­tiske pseudo­vi­ten­ska­pen for­sva­rer disse prin­sip­pene i dag. Likevel har vi en po­li­tikk som føl­ger disse blindt.

Den logiske kon­se­kven­sen av prin­sip­pene vi i ho­ved­sak deler om men­nes­kets like­verd, det mo­ralsk irre­le­vante ved et­nisk bak­grunn, barns uskyld, og det at Norge ikke er en et­nisk kon­fi­gu­rert stat, men en ter­ri­to­rial­na­sjon, peker mot en åpen­bar kon­klu­sjon: er du født i Norge, bør du ha rett til norsk stats­bor­ger­skap. Slik er det i USA. Det er på tide å slå fra oss res­tene av na­sjo­nal­sjå­vi­nis­men.

Likte du denne? Da bør du lese disse.

Skrevet av

Sigve Indregard

Jeg er journalist i Morgenbladet, men skriver her helt for egen maskin. Jeg er samboer og har to døtre. Ellers er jeg interessert i internasjonal politikk, skolepolitikk, økonomi, filosofi og romersk historie.

8 kommentarer til «I pose og sekk»

  1. Det er rik­tig som det skri­ves at barn som fø­des i USA inn­vil­ges stats­bor­ger­skap (selv om dette prin­sipp ikke er prø­vet i Høyesterett). Artikkelforfatter, og mange med ham bru­ker dette som et ar­gu­ment for en mer li­be­ral prak­sis over­for barn i den norske asyl­po­li­tik­ken. Dette blir rime­lig me­nings­løst all den tid man ikke teg­ner et hel­het­lig bilde av asyl­po­li­tik­ken i USA. Foreldre av barn som fø­des i USA (og inn­vil­ges stats­bor­ger­skap) inn­vil­ges ikke fa­mi­lie­gjen­for­ening, idet kun per­soner over 18 år kan søke om dette for sin fa­mi­lie. I til­legg må søker do­ku­men­tere at han/hun kan for­sørge de det sø­kes gjen­for­ening for med 125% av fat­tig­doms­gren­sen. Personer som har opp­holdt seg mer enn 1 år ulov­lig i USA (mange av for­eld­rene til de ak­tu­elle barna) ute­sten­ges auto­ma­tisk fra USA i 10 år. Er det en slik asyl­po­li­tikk ar­tik­kel­for­fat­ter øns­ker i Norge? Det hadde ihvert­fall re­du­sert asyl­kø­ene i Norge be­ty­de­lig. Jeg fore­slår ihvert­fall at han i frem­ti­den er litt mindre tenden­siøs og frem­til­ler hele sa­ken, ikke bare de brudd­styk­kene som pas­ser hans egne po­li­tiske syns­punk­ter best.

    1. Jeg ar­gu­men­te­rer selv­sagt ikke for å ko­piere ame­ri­kansk asyl- og inn­vand­rings­po­li­tikk. Jeg øns­ket å po­eng­tere at grunn­la­get for stats­bor­ger­skap ikke er noe gude­gitt prin­sipp, men en høyst dis­ku­ta­bel strek i san­den der mange land ope­re­rer med mange ulike reg­ler. Og den geo­gra­fiske si­tua­sjo­nen i USA og Norge er i vel­dig liten grad sam­men­lign­bar: vi har for ek­sem­pel ikke en lang­strakt, re­la­tivt tett­be­fol­ket grense mot et svært mye fat­ti­gere land. Derfor kan det være prag­ma­tiske ar­gu­men­ter for de ek­sep­sjo­nelt strenge fa­mi­lie­gjen­for­enings­reg­lene i USA som ikke vil være mu­lig å for­svare i en norsk kon­tekst.

      Det må være mu­lig å drøfte fi­lo­so­fiske prin­sip­per for den po­li­tik­ken vi fø­rer uten at man skal måtte legge frem en NOU om de­tal­jerte kon­se­kven­ser for alle po­li­tikk­om­rå­der.

    2. Selvsagt greit å drøfte fi­lo­so­fiske prin­sip­per, og det er selv­sagt mye i asyl/innvandringspolitikken som til tider som kan virke uri­me­lig, men de ut­øvende myn­dig­he­ter må de­sverre for­holde seg til de rea­li­te­ter som til en­hver tid gjel­der. For Norge, som har en eks­tremt ge­ne­røs vel­ferds­stat, gjør dette at også inn­vand­rings­re­gu­le­rende hen­syn må veies. Å gi barn født i Norge auto­ma­tisk stats­bor­ger­skap med på­føl­gende stats­bor­ger­skap for for­eldre og søs­ken vil uten tvil føre til en kraf­tig øk­ning i asyl­til­strøm­nin­gen. På mange må­ter vil dette bety fri inn­van­d­ing. Det er selv­sagt greit å være po­si­tiv til det, men det er nok et ganske bredt fler­tall i det norske folk imot nett­opp det, og det er tross alt det som tel­ler.

  2. Flott ar­tik­kel!
    Vi har ge­ne­relt en for streng asyl­po­li­tikk i Norge, og be­grun­nel­sene for å sende ut disse asyl­barna er mildt sagt hule, og ikke tro­ver­dige. Det er skam­me­lig at vi ikke kan ut­vise mer hu­ma­ni­tet og større for­stand. Jeg grem­mes!

Legg gjerne igjen en kommentar!