Årsakskjeder

Jeg betviler ikke at Behring Breivik er og var psykotisk. Først i en smal forstand: I den juridiske forstanden vi her snakker om, er det nærmest utenkelig å begå politisk motiverte aksjoner med døden til følge uten å oppfylle diagnosekriteriene til psykose og schizofreni.

I en bredere og mer substansiell forstand stoler jeg på erfarne psykiatere: de beskriver en mann som er langt inne i diverse vrangforestillinger om verden, selv om de nok kunne gjort et bedre arbeid med å kartlegge sjargongen i de cybersosiale miljøene han var en del av.

Men altså: han har paranoid schizofreni, og er i en psykose. Samtidig har han en politisk ideologi, som deles av mange. Som Hans Rustad på document.no litt uelegant klarer å formulere det selv i dag: «Document.no hadde 52.000 unike lesere sist måned. Det er en ganske stor sekt.» Nå er det ganske mange steinkast fra antijihadismen i Breiviks manifest og det daglige virket på document.no, men likevel: poenget står seg ganske greit. Det er mange der ute som mener oppriktig, upsykotisk og ikke‐​schizofrent at Europa står i akutt fare for å bli underlagt islams velde, og at våre vestlige politikere er svikere i det de oppfatter som en avgjørende og akutt konflikt.

Vi står, rent analytisk, med fire mulige kausalsammenhenger. 1) Ideologien har intet å gjøre med sykdommen. 2) En tredje faktor har fremkalt både ideologien og sykdommen. 3) Ideologien er et resultat av sykdommen. 4) Sykdommen er et resultat av ideologien.

Enhver som vil forsikre seg om å gjette riktig, velger 2). Det er, hvis man skal være streng, det eneste mulige. Det er selvsagt en kombinasjon av hjerne‐​hardware og sanseinntrykk som fremkaller enhver hjernetilstand, og følgelig kan man  alltid postulere disse som en slik «tredje faktor». Ingenting skjer ut av ingenting. Men en slik forklaring er forenklet. For hva er vel ikke «hjerne‐​hardware», om det ikke inkluderer spørsmålet syk/​ikke syk? Og hva er vel «summen av sanseinntrykk», om ikke nettopp holdninger og ideologi?

Jeg er overrasket over at så få har grepet tak i mulighet 4. Jeg mener ikke at islamofobi per definisjon er en psykose eller er sinnsykt. Islamofobiske teorier er i all hovedsak logisk falsifiserbare teorier om historie og samfunn.1 Men spørsmålet er om ideologien kan inneha et potensiale til å konstruere vrangforestillinger.

I den islamofobe kanon er alt falskt. Politikere som snakker om toleranse og fred, er egentlig agenter for en plan om å skape slaver av europas folk. Muslimer lyver om alt og allting, og bøkene muslimene holder hellige kan bare forstås gjennom et vrengespeil. All forskning og all historieskriving er propaganda, og sannheten blir holdt skjult. Budskapet går igjen, og igjen: stol ikke på noen andre enn oss.

Jeg er ikke psykiater, men jeg kan ikke forstå noe annet enn at en slik hamring på dette budskapet om mistro, forfalskning og skjulte fødselsratebombere i svært sterk grad er en del av sykdomsoppbygningen. Kanskje trengs det «hardware»-komponenter også – «feil» i hjernen – for å faktisk tro på alt og gjøre det om til vrangforestillinger, og kanskje ville ABB dannet noen andre vrangforestillinger dersom han ikke ble inspirert av disse. Men det virker utenkelig at dybden i, og alvorligheten av, vrangforestillingene ikke er påvirket av selve formatet på de ideologiske konstruksjonene her.

Videre er det ingen som kan hevde at konsekvensene av nettopp disse vrangforestillingene ikke er påvirket av vrangforestillingenes innhold. Det finnes mange med paranoid schizofreni der ute, men de er ikke mer eller mindre voldelige enn andre mennesker. Ideologien Behring Breivik har internalisert i sin schizofreni og sine vrangforestillinger oppfordrer til denne volden. Igjen og igjen poengterer ideologene – som Fjordman – nødvendigheten av at vi – underforstått vi som er enige om dette – «reiser oss» til «kamp» for «våre verdier». Ikke minst gjøres dette gjennom den meget selektive historieskrivingen, der nettopp enkeltpersoners ekstreme handlinger trekkes frem som idealer. Vlad Tepes er et eksempel på en slik.

I tiden etter andre verdenskrig ble det gjort mange forsøk på å forklare hvordan vanlige tyskere kunne ende opp som rasistiske bødler. Når Jung før krigen advarte mot naziregimet, var det basert på at hans psykoanalyse frembragte flere og flere pasienter gjennom 30‐​årene som i drømme kjempet med arketypen om et stort, blondt beist. Det interessante er her hvordan en politisk ideologi trenger dypt inn i pasientenes psyke, og ikke bare er et symptom, men også fremstår som en betydelig komponent i sykdomsbildet. Jung beskrev da også tyskernes tilstand som kollektiv psykose, en term som bør vekke en viss interesse i disse dager.

Nå er ikke Carl‐​Gustav Jung noe sannhetsvitne, og det er selvsagte, dype problemer med hans metoder. For eksempel er metoden psykoanalyse plaget av å måtte bruke deltakende observasjon, å fortolke pasientens tanker gjennom pasientens utsagn og at den ikke kan frigjøres fra analytikerenes forestillingsverden. Jung ville aldri kunne psykoanalysere en person som lever i vår tid, fordi referanserammen er forandret. Det viser at referanserammen influerer analysen. Akkurat de samme problemene sliter dagens psykiatri med i større eller mindre grad.

Like fullt; det virker intuitivt sannsynlig at sykdommens innhold og alvorlighetsgrad påvirkes av verden utenfor. Både i en smal forstand, ved at også psykotiske mennesker påvirkes av verden utenfor dem selv. Men også i en bredere og viktigere forstand: visse tankemønstre, ideologier og zeitgeists er mer fruktbar jord for visse sykdomstilbøyeligheter. Og til sist i en særlig avgjørende forstand, for ofrene 22. juli: noen psykotiske tankestrukturer har voldspotensial, og det er ikke tilfeldig hvilke som får det.

I dagens debattklima må man kanskje skrive så langt som dette for å si et veldig enkelt poeng: Behring Breivik ble ikke født massemorder, og kastet seg deretter på en vilkårlig idéretning for å få gjennomført sin skjebne. Slik er ikke mennesker. Behring Breivik ble til i en verden, kanskje med visse predisposisjoner som økte sannsynligheten for psykose, schizofreni og vrangforestillinger, men der hans sanseinntrykk ble bestemmende for hvilken retning det hele tok.

Uten det voldsforherligende, «paranoide» og skjebnetunge islamofobe fellesskapet på nett, ingen massakre. Kanskje psykoseutbrudd, kanskje til og med voldelige sådanne, men ikke noe Utøya.

Jeg gir i grunn blaffen i om Breivik blir dømt til fengsel eller helsevern. Den jurdiske definisjonen av psykose og tilregnelighet er som den er, og i den aktuelle saken kan det ikke påvirkes. Det filosofisk interessante ved disse tankene, er at dersom jeg har rett i at det å gå inn i en ideologi kan bidra til å utvikle psykoser, og i tillegg påvirker voldspotensialet i disse psykosene, er det ikke lenger slik at viljen til mennesker med bestemte, voldelige vrangforestillinger er uten kausal forbindelse til handlingene. På et tidspunkt har de da valgt dem selv, og dette «da» kan ha vært før de var i psykosens vold. Ble det da gjort med fri vilje?

Det blir temaet for en oppfølgingsartikkel til denne, om straff, skyld og fri vilje.

Til slutt, siden folk er veldig opptatt av at ingen må «leke psykiater»: Jeg har ikke psykiatrisk kompetanse, eller er i nærheten av det. Jeg har 20 studiepoeng psykologi fra universitetet, og kjenner til diagnosekriterier og grunntrekkene i psykiatriske metoder. Jeg har fordypet meg i handlingsfilosofi og har studiepoeng i vitenskapsteori og bevissthetsfilosofi. Nå mener jeg selv at alt mine kredentialer er ganske irrelevante – meningene står for seg selv – men jeg er altså ikke helt ubesudlet av de vitenskapelige måtene å vurdere disse tingene.

  1. Noen viktige unntak fra denne regelen finnes. Eksempelvis lar en del teorier seg ikke teste, som at muslimer flest vil skjule sine egne holdninger helt til de faktisk tar over helt. Da skifter de side. Ettersom det i prinsippet alltid kan skje om en uke, kan man ikke tilbakevise slike «teorier». []