De rettsløse

Enhanced Interrogation
Creative Commons License photo credit: Drewdlecam

Et Wikileaks-lekket no­tat fra den ame­ri­kanske am­bas­sa­den i Paris sier i klar­tekst det vi alle vet. Notatet re­fe­re­rer et møte med en fransk spe­sial­an­kla­ger for ter­ror, Jean-François Ricard. Frankrike ope­re­rer med slike «in­vesti­ga­ting jud­ges», altså ak­to­rer med ut­vi­dede full­mak­ter til å lede etter­forsk­ning og auto­ri­sere ulike etter­forsk­nings­skritt, deri­blant va­re­tekts­fengs­ling.

He said his office de­pen­ded sig­ni­fi­cantly upon its re­pu­ta­tion wit­hin the French ju­s­tice sys­tem, which tends to give the ter­ro­rism in­vesti­ga­ting jud­ges the bene­fit of the doubt. (As an example, Ricard said that the proof against re­cently con­victed Djamel Beghal and his accom­plices, ac­cu­sed of plot­ting to bomb the US Embassy, would not nor­mally be suf­fi­ci­ent to con­vict them, but he be­lie­ved his office was success­ful because of their re­pu­ta­tion.) If they proce­e­ded to trial with the in­for­ma­tion they cur­rently pos­sessed on Kanouni, it would be clear that the jud­ges had been hol­ding Kanouni wit­hout suf­fi­ci­ent evi­dence.

La oss bare dvele litt ved hva Ricard sier her.

Når sa­kene fra ter­ror­an­kla­gerne kom­mer for van­lig retts­sak, lar dom­sto­lene tvi­len komme på­tale­mak­ten til gode. Uskyldspresumpsjonen – altså at man er uskyl­dig til det mot­satte er be­vist – er satt til side.

Kanouni, som Ricard på dette tids­punk­tet altså anså uskyl­dig, ble fengs­let i 2001. Han satt i Guantánamo i tre år. Deretter satt han i fransk feng­sel til 2005. Da sa­ken hans kom opp i 2006, og han ble fri­fun­net på alle punk­ter. Denne fri­fin­nel­sen ble ut­satt i over 18 må­ne­der etter­som ter­ro­ret­ter­fors­kerne ikke ville miste an­sikt over­for dom­sto­lene.

Djamel Beghal

Ricard inn­røm­mer at Djamel Beghal ble dømt på svik­tende be­vis­grunn­lag. Vi kan også legge til en hel del mer om hans sak. Beghal ble dømt på en til­stå­else ba­sert på tor­tur, blant an­net utri­ving av ten­ner og neg­ler, is­kalde tem­pe­ra­tu­rer, slag mot fot­så­lene, bruk av noe strikke­pin­ne­lig­nende på kjønns­or­ga­nene og «noe som lig­net en boks­åp­ner» på fing­rene. Han ble fengs­let i De Forente Arabiske Emirater og fengs­let uten sak og dom der. I følge Beghal hadde tor­tu­ris­tene en klar his­to­rie de øns­ket han skulle til­stå.

Beghal ble ar­res­tert i juli 2001. Han ble over­ført til Frankrike i sep­tem­ber 2001. Etter en lang fly­tur i et mi­li­tært laste­fly, hengt opp i fall­skjerm­strop­per, ble han umid­del­bart av­hørt ved an­komst i Paris av ter­ror­an­kla­ger Jean-Louis Bruguière. Her ble Beghal, i følge ham selv, pres­set til å til­stå på nytt de samme tin­gene som han til­stod un­der tor­tu­ren i FAE.

Til slutt satte de franske dom­sto­lene Beghals til­stå­el­ser til side som be­vis, og ga der­for støtte til his­to­rien om at Beghal ble ut­satt for tor­tur og uri­me­lig press un­der etter­forsk­nin­gen. Likevel dømte de ham til ti års feng­sel. I det franske feng­se­let ble han satt i iso­lat fordi han, i følge feng­se­let, «mi­sjo­nerte». Han satt i iso­lat i flere år.

I 2007 fra­dømte Frankrike Beghal stats­bor­ger­ska­pet. I 2009 for­søkte de å de­por­tere ham til Algerie, et land som da langt i fra gikk klar av se­riøse mis­tan­ker om tor­tur og in­hu­mane fengs­lings­me­to­der. Han måtte mot­sette seg de­por­ta­sjo­nen fy­sisk for å få be­hand­let anken, som endte med at de­por­ta­sjons­ved­ta­ket ble satt til side av den euro­pe­iske men­neske­ret­tig­hets­dom­sto­len fordi han ri­si­kerte tor­tur og in­hu­mane me­to­der i Algerie.

Når de ikke fikk lov til å sende ham ut, satte franske myn­dig­he­ter ham i hus­ar­rest. Der ble han så an­kla­get på nytt, ba­sert på over­vå­king av te­le­fon­sam­ta­ler. I disse sam­ta­lene kom det frem, i følge an­kla­gerne, at han planla å sette fri en fengs­let ter­ro­rist. Av en el­ler an­nen grunn er dette å regne som «ter­ro­risme», i følge franske myn­dig­he­ter.

Det vi­ser seg også at over­set­tel­sen av te­le­fon­sam­ta­lene er enten løgn­ak­tige el­ler eks­tremt tenden­siøse: «bryl­lup» har blitt til «bombe­an­grep» og «fugl» til «he­li­kop­ter».  Det er kan­skje ingen stor over­ras­kelse, for over­set­te­ren er hyret inn av Jean-Louis Bruguière, den samme man­nen som av­hørte Beghal ved an­komst i Paris i 2001.

Bildet som dan­ner seg er at anti­ter­ror­sys­te­mene har for­delt used­van­lig mye makt og inn­fly­telse til noen enkelt­per­soner. Det be­nyt­tes ulov­lige og uri­me­lige me­to­der i den første fa­sen. Dermed blir det av­gjø­rende – for makt­men­nes­kene som har auto­ri­sert me­to­dene – å få de fengs­lede dømt. Mens opi­nio­nen kan aksep­tere me­to­dene for å for­hindre ter­ror­an­grep, er de utå­le­lige på uskyl­dige. På et el­ler an­net tids­punkt bik­ker det over: det blir vik­ti­gere å be­vare sys­te­mets tro­ver­dig­het enn å iva­reta bor­ger­nes retts­sik­ker­het.

Det er, med andre ord, en eks­trem ut­gave av det som skjer når PST i Norge mener media må hol­des vekk for å sørge for opp­slut­ning rundt retts­sys­te­met.

Jeg blir fy­sisk uvel av å vite at dette fore­går på våre vegne, un­der våre ne­ser, un­der vår radar. Det er helt uto­pisk å tenke oss at dette ikke fore­går ennå, og ikke kom­mer til å skje igjen. I et tiår har det vært mus­li­mene som sto retts­løse igjen. Hvem vet hvem det blir i neste tiår.

Cageprisoners om Beghal.

Likte du denne? Da bør du lese disse.

Skrevet av

Sigve Indregard

Jeg er journalist i Morgenbladet, men skriver her helt for egen maskin. Jeg er samboer og har to døtre. Ellers er jeg interessert i internasjonal politikk, skolepolitikk, økonomi, filosofi og romersk historie.

Én kommentar til «De rettsløse»

Legg gjerne igjen en kommentar!