Vi er de 99 %

Occupy Wall Street er den amerikanske avleggeren av den antiautoritære «våren», nå også kanskje en høst, hvis avleggere er så forskjellige som Tahrirplassen, greske massedemonstrasjoner, teltdemonstrasjonene i Tel Aviv og plyndringene i London.

Nå er det ingen direkte overgang mellom disse fire. Occupy Wall Street vil gjerne være en arabisk vår, men mens den arabiske våren hadde massiv folkelig oppslutning og ville velte regjeringen, ser det ut til at mer eksotiske og eklektiske mål preger demonstrantene i USA. Mens den arabiske våren fant næring i generell misnøye til å reise spesfikke krav, har de amerikanske demonstrantene brukt en spesifikk fiende til å løfte generell frustrasjon.

Likevel: noe er nytt. Demonstrasjoner, og i særdeleshet venstreorienterte demonstrasjoner mot Systemet, har tidligere har blitt møtt med medierapportering som minner om krigsreportasjoner. I Genoa, Seattle og Göteborg er det kanskje ikke så vanskelig å forstå den prioriteringen, heller. Men likevel: i stedet for å bli latterliggjort og forklart som sære avvikere, tas Occupy Wall Street inn i nyhetsstudioene under vignetten: «er dette som Tahrir?»

Strategien er radikalt forandret. Målet i Genoa, Seattle og Göteborg var å vise hvor mange man var og derved presumptivt gjøre det umulig å overse «folkets krav»; en spektakulært mislykket strategi da volden gjorde det helt nødvendig for statslederne å nettopp ta avstand fra eventuelle legitime krav demonstrantene skulle komme med.

Nå kunne taktikken i teorien fungert bedre, spesielt dersom man klarte å unngå å knuse McDonalds‐​butikker. Likevel ville det ikke fungert i praksis. Det har alltid vært overtydelig at dette ikke er Folket: folket går ikke i naglebukser, kler seg ut i WTO‐​trolldrakter, eller går i demonstrasjonstog, for den del. Dette var den desillusjonerte venstresiden: the usual suspects. Strategien, sett med ledernes øyne, kunne derfor forbli den samme: overser man disse folkene, koster det nøyaktig ingenting. De representerer ikke noen majoritet, noen bevegelse eller trend. På høyden gjorde antiglobaliseringsbølgen at oppslutningen vokste fra en halv til en hel prosent.

Så Occupy Wall Street gjør det motsatte. På nettstedet «We Are The 99 Percent» sender vanlige folk inn hvordan de rammes. Budskapet er elegant: det er «the 1 percent» som har skylda, og det er de som kommer unna krisen med pengene sine i behold. Vi, the 99 percent, er de legitime og uskyldige. Er det objektivt riktig? Nei.  Er det kommunikasjonsstrategisk genialt? Ja.

Jeg har trua på dette. Det blir veldig avgjørende å få med seg studenter i tiden fremover. Det kan komme til å skje i dag.