Mavi Marmara‐​rapporten

Pictures of weapons found aboard the Mavi Marmara
Våpen (klinkekuler) fra Mavi Marmara. Creative Commons License photo credit: IsraelMFA

Palmer‐​komiteen har levert sin rapport om bordingen av Mavi Marmara, som resulterte i ni døde sivilister. Rapporten er basert på de tyrkiske og israelske undersøkelsesrapportene. Det er et dokument som er ganske vanskelig å tolke og forstå, og jeg er ingen ekspert på internasjonal rett. Men du kommer til å høre mye propaganda om denne rapporten fremover. Da kan det være greit å ha noen fakta på plass.

Er blokaden lovlig?

Komiteens vurderinger begynner med en vurdering av om blokaden er lovlig.

Hvorfor er dette spørsmålet viktig? Jo, fordi hvis blokaden ikke er lovlig, er det åpenbart ulovlig å stoppe skipene. Det betyr ikke at det motsatte er riktig. Hvis blokaden er lovlig, er det lov å stoppe dem, men ikke nødvendigvis på den måten Israel gjorde det, og nesten helt sikkert ikke langt ute på sjøen. I tillegg skal en slik blokade bare iverksette nødvendige tiltak for å forhindre angrep på Israel, altså å stoppe våpenimport.

En tidligere FN‐​rapport, menneskerettsrådets «fact‐​finding mission», slår fast at Israels blokade av Gaza er ulovlig, av flere grunner. Viktigst for vår del er at de slår fast at Israel bruker blokaden for å straffe sivilbefolkningen i Gaza og at reaksjonen er uproporsjonal. Dette er Palmer‐​rapporten rett og slett uenig i.

For å begrunne dette viser komiteen til en juridisk nyvinning, der de skiller mellom effektene av den marine blokaden og de landbaserte hindringene. Det er noe vanskelig å forstå begrunnelsen for dette, men noe av det er begrunnet i at Gaza havn er for liten til å være en viktig importhavn.

Rapporten slår altså ikke fast at hele blokaden av Gaza er lovlig. Den tar ikke stilling til helhetssituasjonen i Gaza. Den slår fast at den marine komponenten av blokaden er lovlig. Også dette er omstridt. Rapporten går forøvrig langt i å anbefale Israel å løse opp importforbudene inn i Gaza for å unngå nye episoder som Mavi Marmara.

Humanitær hjelp eller PR‐​stunt?

Komiteen bruker noen avsnitt på å redegjøre for hvorfor denne aksjonen var et PR‐​stunt, og at det var en unødig provokasjon å sende så mange sivilister (omkring 600) for å gjennomføre en slik humanitær leveranse. Samtidig slår den også fast at ytringsfrihet skal finne sted.

Jeg ville nok ha foretrukket at de drøftet disse momentene opp mot lovligheten av blokaden. Gitt komiteens standpunkt om at blokaden er helt lovlig, gir dette svaret seg selv. Men tar man i betraktning at den rådende konsensus i internasjonalt diplomati på dette tidspunktet var at blokaden var ulovlig, må det gi en annen vurdering av hvorvidt et «PR‐​stunt» er legitimt. Å sette søkelyset på brudd på internasjonal lov bør naturligvis ha en noe videre aksjonsradius enn et bevisst forsøk på å oppnå PR ved å bryte internasjonal lov.

Hva med selve bordingen?

Rapporten er klinkende klar på at selve aksjonen for å stoppe Mavi Marmara var, oversatt fra diplomatspråk, en katastrofe. For det første valgte de å angripe i mørket, selv om båtene var timesvis fra Gaza. Deretter at de angrep uten forvarsel, og uten å bli bedt om å stoppe eller å slippe et ransakingsteam ombord. Ingen varselskudd ble avfyrt. Dette var også i direkte strid med Israels egen instruks for operasjonen; i følge den skal de gjennom en lang rekke advarselstiltak før bording blir iverksatt.

Komiteen slår videre fast at det virker sannsynlig at valget av tidspunkt for operasjonen ble gjort på bakgrunn av PR‐​vurderinger, ikke hva som ville være best for operasjonen.

Komiteen konkluderer med å gi Israels mangelfulle planlegging og gjennomføring skylda for at operasjonen endte i voldseskalering.

Voldsbruken

Folkene ombord på Mavi Marmara hadde ikke skytevåpen. De øvde likevel motstand og forhindret bording fra gummibåter. I stedet bordet IDF via helikopter. Den tyrkiske og israelske versjonen av historien gir helt ulike anslag på når det først ble avfyrt skudd.

Noen på Mavi Marmara forberedte seg på å slå tilbake mot soldatene. De bar gassmasker, køller, jernrør og slynger, og i følge Israel også kniver. De første tre soldatene som rapellerte ned på dekk ble overmannet og tatt med under dekk. Der ble de behandlet godt, men komiteen mener at dette gjorde det rimelig for de andre soldatene å beskytte seg.

Totalt 71 kommandosoldater ble brukt i operasjonen, og over 300 skudd ble avfyrt. Ni mennesker døde. Den israelske rapporten, og øvrig dokumentasjon, har ikke vist til noen forklaring på hvorfor dette var nødvendig. Fem av de ni ble skutt bakfra, noen av dem med mange skudd. Vitneforklaringer og obduksjon av en omkommet tyder på at han lå skadet og ble skutt fra kloss hold. Israel har ikke lagt frem noe bevis på at noen av de omkomne bar dødelige våpen. En av de omkomne bar en brannslange da han ble skutt mellom øynene – fra en gummibåt.

I tillegg til de ni omkomne er mange hardt skadd. En ligger stadig i koma.

Utenom Mavi Marmara, gjennomførte soldatene voldelige bordinger med sjokk‐​granater og stun guns av alle de øvrige skipene i flotillaen – selv om det ikke ble ytt motstand.

Slik konkluderer rapporten om voldsbruken:

The loss of life and injuries resulting from the use of force by Israeli forces during the take‐​over of the Mavi Marmara was unacceptable. Nine passengers were killed and many others seriously wounded by Israeli forces. No satisfactory explanation has been provided to the Panel by Israel for any of the nine deaths. Forensic evidence showing that most of the deceased were shot multiple times, including in the back, or at close range has not been adequately accounted for in the material presented by Israel.

Igjen, jeg er ingen advokat, men dette er en svært tydelig konklusjon. Selve raidet var meningsløst voldelig, og valgene israelerne gjorde eskalerte voldsnivået. Selv om det også påhviler et ansvar på de som forsvarte båten med køller og brannslanger, legitimerte ikke dette på noen måte å skyte dem.

Etterspillet

Når flotillaen var bordet seilte den til Ashdod. Her ble passasjerene plassert i et eget «fengsel». Komiteen slår fast at fangene ble utsatt for «significant mistreatment». Før de kom til Ashdod ble skadde utsatt for overdrevent stramme håndjern. Flere fikk ikke tilgang på toalett, medisiner og bare begrensede mengder mat og drikke. Fysisk og verbal mishandling foregikk «throughout».

På Ben Gurion‐​flyplassen ble et unødvendig tett program av kroppsvisiteringer iverksatt. Enkelte ble forelagt dokumenter på hebraisk, og tvunget til å signere. Konsulater klagde over at de ikke fikk tilgang til å snakke med sine borgere, selv om enkelte av vitner oppgir at de fikk tilgang på assistanse. Datamaskiner, MP3‐​spillere og minnepinner ble konfiskert og bare deler av dette er returnert. Videre ble klær, penger og smykker konfiskert – og stjålet.

Komiteen slår fast at adekvat medisinsk assistanse ble gitt til de skadde etter landgang i Ashdod.

Anbefalinger

Komiteen kommer med en rekke anbefalinger for å unngå nye situasjoner som dette. Panelet peker på at situasjonen i Gaza var «unsustainable, unacceptable and not in the interests of any of those concerned», og videre at Israels (land-)blokade er en viktig årsak til dette. Komiteen peker på at situasjonen har blitt noe bedre siden 2010, men mener Israel bør gå videre med å redusere restriksjonene.

Til slutt sier rapporten dette:

  • Israel bør unnskylde.
  • Israel bør betale erstatning til de etterlatte og skadde.
  • Tyrkia og Israel bør søke å igjen oppta diplomatiske forbindelser.

Min konklusjon er at denne rapporten dermed skriver under på den tyrkiske versjonen av bordingen, den israelske versjonen av marineblokadens lovlighet, og FNs konklusjoner.