Terrormetode

Jan Arild Snoen går tallene for terrorisme etter i sømmene. Avhengig av hvilken database og målestokk du bruker, vil du få svært ulike svar på om mesteparten av terrorisme er begått av muslimer eller ikke. Men Snoens metode er like problematisk som Europols. Mye av problemet er avgrensningen av terrorisme.

Først, et innledende spørsmål er om definisjonen av terrorisme. Er all terror terror? Altså; er terrorbegrepet definert for vidt? Eksempelvis kalles væpna angrep på internasjonale militære styrkers hovedkvarterer som «terror» når de begås av ikke‐​statlige organisasjoner, men som «krigshandlinger» når de begås av statlige organisasjoner. Ingen ville finne på å si at en politimann som drepte en IRA‐​soldat er terrorist, mens i det motsatte tilfellet vil man definere det slik. Det er ikke særlig analytisk tilfredsstillende. Og dessuten: er noen krigshandlinger terror? Altså; er terrorbegrepet definert for smalt? Hvorfor er World Trade Center terror, mens Hiroshima er krigshandling?

Det skal sies at Snoen har hvilt seg på en definisjon fra RAND. Men samtidig har han på arbitrære punkt gått bort fra denne definisjonen. Han godtar ikke at ruteknusing på politiske hovedkvarterer er terror, og innledende ser han ut til å mene at bare angrep med mer enn 50 drepte er «skikkelig» terror. Her må Snoen velge. Enten må han motivere sin definisjon av terror skikkelig, eller så må han følge en annen definisjon til punkt og prikke. Og hvis han velger sin egen definisjon, må han ta stilling til betraktningene over. [Se kommentarfeltet under. Nils August Andresen, Minervas redaktør, argumenterer godt i kommentarfeltet under Snoens innlegg for min nå overstrøkne leddsetning.]

I tillegg, og viktigere: Hvorfor avgrensingen til perioden 1990–2010? Det virker ikke motivert av noen teoretisk idé. Tilfeldigvis medfører også denne tidsavgrensningen at Snoen unngår hovedvekten av IRA, Baader‐​Meinhof og en politisk turbulent og voldelig periode i europeisk politikk. Jeg mener ikke at Snoen har aktivt forsøkt å unngå «problemet» her, men at denne avgrensningen gjør oss unødvendig kortsynte.

Terroren vi opplevde i Norge har jo eksempelvis klare ideologiske likhetstrekk med høyreekstreme grupper og personer som var mer aktive på 70‐ og 80‐​tallet. Det virker veldig merkelig å argumentere for at terrortrusselen bare skal forstås i dette myopiske perspektivet. Det er gode argumenter for å se på «gammel» og «ny» terror separat, men jeg kan ikke komme på noen gode argumenter for å se bort fra 60‐, 70‐ og 80‐​tallets terror totalt når vi skal besvare spørsmålet om «hvilken gruppe er farligst».

Problemet er at vi prøver å svare på flere spørsmål samtidig. Det som terrorstatistikken uten omsvøp viser, er at risikoen for å bli utsatt i et terrorangrep henger nøye sammen med å oppholde deg i en konfliktsone. For folk i Norge er nok det mest interessante spørsmålet: hva utgjør en trussel for oss? Vi oppholder oss altså ikke i noen konfliktsone. Av det følger min første anbefaling:

Avgrens statistikken til ikke‐​konfliktsoner.

Det er et stort metodisk problem at ruteknusing hos politiske aktivister teller like mye som å drepe noen. Samtidig blir det veldig arbitrært å trekke grensen, slik Snoen gjør, på 50 døde. Min anbefaling:

Terroraksjoner uten omkomne teller ikke med.

Videre er det et problem å trekke en tilfeldig tids‐​grense i sanden. Selvsagt er ikke terroraksjoner i vikingtida interessante, men det betyr ikke at 80‐​tallet er uinteressant. Om noe har skyggene fra 80‐​tallets høyreekstreme terrorisme og nynazisme igjen kommet over Skandinavia. Men pre‐​demokratisk terrorisme er ikke så veldig relevant for oss. Når kongen eller diktatoren kunne henrette etter eget forgodtbefinnende, er terrorangrep et helt annet moralsk spørsmål, og ikke minst rent pragmatisk en helt annet trusseltype. Det som skjedde i Francos Spania er ikke sammenlignbart, på samme måte som terroraksjonene som skjer i Irak har minimalt med vår virkelighet å gjøre. Moderne rettsregler for krig og terror følger stort sett i etterspillet etter 2. verdenskrig. Jeg mener derfor disse anbefalingene bør gjelde:

Terroraksjoner under despotiske (ikke‐​demokratiske) lovsystemer teller ikke med.

Terror fra 1950 og fremover bør telle med, så langt det lar seg gjøre, og selvsagt med begrensningen nevnt i forrige setning.

Selv om terror over 60 år skal telle med, er det ikke slik at trusselbildet i dag er identisk med 1950. Mye har forandret seg. Samtidig gjør vi oss unødvendig nærsynte dersom vi av den grunn begrenser oss til truslene fra siste tiår eller siste tjue år. Det er bedre å heller se skikkelig på trendene. Skal vi bruke dette til trusselvurdering, må vi også se på hva som preget samfunnet rundt oss. For eksempel: mens venstreekstrem terror var et klassisk kald krigs‐​fenomen, ser det kanskje ut til at fascisme og nynazisme vokser på økonomisk usikkerhet og arbeidsledighet.

Det er helt nødvendig å se på trender over tid når man analyserer terror, både terrortrender som sådan og generelle samfunnstrender.

Til sist: avslørte terrorangrep. Å bruke tallene her er fryktelig vanskelig. Hvis etterforskningsfokuset på en viss gruppe av terrorister er svært sterkt, vil man få to effekter: for det første vil formodentlig flere av terrorangrepene bli avslørt. I tillegg vil flere «terrorplaner» – i hermetegn – bli «avslørt». Altså: Man vil registrere som terrorforsøk også det som aldri ville blitt noe av. At en gruppe er overrepresentert i «avslørte terrorangrep»-bolken er et tall som er vanskelig å tolke. Videre er det slik at Norge har langt bedre forutsetninger for å avsløre terrorangrep enn land der korrupsjon herjer og statsmakten er svak. Derfor:

Avslørte terrorangrep teller ikke.

Konklusjon: Det er ikke overraskende at terrorstatistikk er et tema de aller færreste vil berøre. Det er et enormt, tverrfaglig tema som krever solide doser skjønn og grundig analyse for å gi særlig mening. Jeg tror mine anbefalinger vil bidra til å gi det beste svaret på hvor stor den historiske faren for angrep fra forskjellige kategorier av terrorister har vært. Samtidig besvarer ikke dette skikkelig mine innledende spørsmål om statsterrorisme og definisjonen av det helt ut.

Å kaste rundt seg Europols tall om at 99,4 % av terrorister er ikke‐​muslimske, er derimot villedende. Det er ikke svar på spørsmålet. Problemet akkurat nå, er at ingen, så vidt jeg er kjent med, har noe godt svar.