Enten psyke eller psyke?

Erik Mosveen i VG, og sikkert mange andre, går i spissen for en ny trend i Behring Breivik‐​analysen. (Ikke på nett.) Han skisserer først opp det dominerende narrativet om den politiske posisjonen Behring Breivik står for. Deretter sier han at han «ikke tror på det», og vil heller forklare Breiviks handlinger med bakgrunn i noen psykologiske faktorer: narsissisme, mislykkethet, drapstørst, hat, et‐​eller‐​annet.

I Mosveens verden ser det ut til at det finnes to typer begrunnelser, skarpt skilt som en dikotomi: enten en virkelig, politisk motivasjon som deretter goes bad når visse livsrealiteter møter visse psykologiske predisposisjoner hos drapsmannen eller at det først går galt med psyken, og deretter leter drapsmannen etter en eller annen begrunnelse for å gjennomføre ekstreme handlinger.

Problemet med denne begrunnelsens dikotomi er at jeg ikke tror noe på den. I virkeligheten er alle handlinger (både talehandlinger og f.eks. drapshandlinger) alltid begrunnet av en helhetsvurdering i aktørens hjerne. Det er helt uproblematisk å forklare alle Stalins og Hitlers handlinger ut fra et rent psykologisk sykdomsbilde, men det er helt absurd å hevde at de derfor ikke er politiske.

Tilsvarende er det enkelt å forklare statsminister Stoltenbergs handlinger ut fra et perspektiv som et medlem av noe som nærmer seg et Arbeiderparti‐​dynasti i Norge, og peke på hans oppvekst som bakgrunnen for hans tiltro til sentrumsorienterte, sosialdemokratiske løsninger. Men ingen ville finne på å hevde at han derfor egentlig er motivert av sin oppvekst, og bare sekundært gjennomfører politikken.

Magnus Marsdal gjør en veldig artig psykologisering av Carl I. Hagens anti‐​establishment‐​fanatisme i «Frp‐​koden». Hagen var alltid den litt mindre fine, riktignok ganske rik, men ble sett ned på grunn av mangelfull sosial kapital i et høystatusområde på Oslo Vest. Mens hans overmenn ble Høyre‐​folk, ble Hagen en outsider som gjorde seg til stor mann for «folk flest» – en underlig posisjon for en rik brat. Men selv om mannen kan forklares politisk, er det bare en politisk idiot som vil mene at det han mener ikke er politikk, av den grunn.

Det er godt mulig Behring Breivik klinisk sett var narsissist, for eksempel. Narsissister er trolig kraftig overrepresentert i politikken (og blant bloggere?). Men selv psykiske lidelser medfører ikke av seg selv at du konstruerer et koherent univers av politikk, ideologi, venner og fiender og deretter kaldblodig gjennomfører handlinger med utgangspunkt i dette universets logikk. De aller fleste psykisk syke gjør det, for eksempel, ikke. Og narsissisme er ikke engang definert som en psykisk sykdom; det er bare et karaktertrekk.

Det er helt åpenbart, og selvsagt, at Behring Breiviks psykiske liv står bak både hans ideologi og hans handlinger. Noe annet ville snudd opp‐​ned på alt vi vet om menneskets psyke. Men menneskets psykiske liv, selv for folk med psykiske lidelser og personlighetsforstyrrelser, utvikler seg aldri alene og i isolasjon. Det er derfor akkurat like mye grunn til å tilskrive de forferdelige handlingene politisk motivasjon som alle andre politiske handlinger vi ser.

Med Mosveens tro på at det er psykiske lidelser som ligger bak politisk motiverte opprør med destabiliseringsformål, skulle vi tro at det var like mange terrorhandlinger under alle former for statsstyre. I virkeligheten er demokratiet alle andre statsformer overlegne, også på dette punktet. Demokratiet, og i særdeleshet sosialdemokratiet, har bygget stabilitet ved å åpne opp beslutningsprosessene og samtidig sørge for at alle grupper i samfunnet får nok fordeler fra det bestående til at det gir liten mening å rive det ned. Når man går over til winner‐​takes‐​all‐​demokratier faller også stabiliteten sammen, slik som blant annet er problemet i en del afrikanske land som består av flere, nesten helt separerte folkegrupper.

Poenget står seg derfor godt: det kollektive ansvaret for hva som foregår i den politiske debatten, og ikke minst i den faktiske politikken, er det som først og fremst påvirker menneskene i samfunnet.