Mot steilere fronter i innvandringsdebatten?

22. juli har gitt oss politikere som lover en mer dannet debatt. Effekten av det kan bli det motsatte.

La oss se for oss en modell av det politiske liv der hver person har hver sin oppfatning av optimal politikk på en lang rekke saker. Hver person har også en tilsvarende oppfatning av hvor på skalaen hvert parti er. Basert på disse oppfatningene, og en vekting av sakenes viktighet, beregner så hver person en avstand til partiene og stemmer på det nærmeste.

Dette er altså en modell for begrensa rasjonalitet innenfor politikk. Den er selvsagt humbug i bokstavelig forstand – det er ikke sånn at folk sitter og beregner kartesiske avstander til partiene i syv‐​dimensjonale rom før de går til valgurnene. Men den fungerer som en tilnærming til hvordan folk kanskje tenker når de skal bestemme seg for parti.

I tillegg kan vi foreløpig anta at retorikk brukes for å justere folks oppfatning av hvor et parti står på de ulike skalaene. Altså: folks oppfatning av et partis politikk er formet både av den faktiske politikken og av retorikken. I tillegg justerer retorikken vektingen. Retoriske grep kan brukes for at folk skal oppfatte en sak som viktigere enn andre.

En ganske standard analyse av Fremskrittspartiets fremvekst er at de tradisjonelle partiene hadde en helt annen fordeling av politikk på «innvandring» enn det folk hadde. Dette rommet utnyttet Frp, og vokste frem gjennom retoriske grep: de mobiliserte folk til å vekte innvandring som en viktigere sak, og de endret imaget for sin egen politikk på området fra «svært langt ut på skalaen» til «ansvarlig».

Dermed kunne de høste stemmer fra et velgermarked som dels oppstod (fordi folk plutselig syns innvandring var et viktigere spørsmål) og dels var der fra før.

Det er viktig å poengtere at dette er en politisk vekselvirkning: det er ikke slik en stor masse var «mot neger«1 og ikke hadde noe parti å stemme på, men så fikk de Frp. De visste ikke nødvendigvis at de var så mye «mot neger». Men de fikk forklart hvorfor alt de gikk og følte på, uten å være politisk interesserte, kunne forklares inn i et skjema der innvandring hadde skylda. Da blir du mobilisert. Men i tillegg er det nok sant at de som stemte i «gamle dager» i snitt var mer «mot neger» enn det de etablerte partiene ga muligheter til å vise ved valg.

På grunn av denne tunge høyrekraften i «velgermarkedet» har Frp hatt et fortsatt rekrutteringspotensiale på å flagge innvandringssaken høyere og høyere. De tildels desperate forsøkene på å få folk til å «tenke på neger» igjen har kommet hver gang meningsmålene duppet. Men de andre partiene har også reagert. Samtlige har bevegd seg til høyre. Det hele vitner om at det fantes et likevektspunkt til høyre for dagens situasjon, som alle partiene gradvis har dratt hverandre i retning av.

De to til tre stortingspartiene som har holdt igjen er Venstre, delvis SV, og delvis KrF. De har måttet finne seg i å kjempe om stemmene til en liten, innvandringsliberal minoritet. I praksis har det beste for disse vært å holde innvandringsspørsmål så langt borte fra debatten som mulig. Den innvandringsliberale eliten er en liten minoritet, og stort sett er den fullmobilisert – den har allerede bestemt seg. Hver gang innvandringsdebatten kom til overflaten, kunne Frp lede an i stadig mer rabiate angrep på muslimer, innvandrere osv., som igjen radikaliserte og mobiliserte nye grupper rundt denne saken. Det tilsvarende skjedde ikke i motsatt leir. Derfor var det rasjonelle å gjøre, for venstresiden, å holde saken så kald som mulig.

I de siste årene har Frp så passert likevektspunktet og bevegd seg til høyre for det, og dermed faktisk skallet av en del moderat innvandringskritiske til Arbeiderpartiet og Høyre, som har halset etter Frps retorikk hele veien. Slik plasserte 70–80 % av de stemmeberettigede seg rundt likevektspunktet, med Ap ørlite til venstre for det og Frp vibrerende frem og tilbake til høyre for det, og Høyre ganske etablert til venstre for Arbeiderpartiet. Saken var i ferd med å bli mobilisert ferdig.

Samtidig som politikken var i ferd med å etablere seg rundt det nye punktet, endret saken karakter. Det viktigste temaet gikk fra å være innvandring til å bli kultur. De økonomiske sidene ved innvandringen ble spilt stadig sjeldnere; nå var det de kulturelle sidene som var problemet. Kvinners frihet, halalgodteri i barnehagen og mulla Krekar stod i sentrum. Innvandringssaken ble til norske verdier‐​saken.

Og så kom 22. juli.

11. september 2001 førte til at «det amerikanske» ble definert som det «ikke‐​islamistiske». Terrorangrep og araberfrykt i Israel har tilsvarende gjort det israelske flagget til et symbol på «ikke‐​arabisk», mer enn på noe særskilt israelsk. Og effekten av 22. juli ser ut til å være, foreløpig, at vi definerer «norske verdier» som «ikke‐​Breivikske».

Det kaster hele saken om «norske verdier» omkull. Det åpner seg plutselig et rom på venstresiden for å høste stemmer på å distansere seg fra kritikere av det flerkulturelle samfunn. Samtidig er det tydelig at på ytre høyre i norsk politikk er det viktigste retoriske grepet å få frem dette: «Breiviks handlinger forandrer ikke på alle problemene vi har».

Isolert sett er det selvsagt sant, og det vil trolig være ganske mange som er «mot neger» også etter 22. juli. Dette velgermarkedet vil fortsatt finnes. Men det vil kanskje oppstå et skisma: en uoverstigelig barriere for å hente velgere. Mens Frp har fått et «nær-Breivik»-stempel som gjør dem uten troverdighet i innvandringsdebatten hos noen, har Arbeiderpartiet i praksis gjort det umulig for seg selv å være «tøff på innvandring». Folk har plutselig skiftet vekting av hva slags retorikk de ønsker å assosieres med rundt disse spørsmålene.

Hvis dette skismaet oppstår, vil vi få en ny situasjon med to likevektspunkter. Arbeiderpartiet, KrF, Venstre, SV og trolig Høyre vil bevege seg mot en posisjon langt til venstre for dagens situasjon – i hvert fall retorisk, og kanskje i faktisk politikk. Frp vil ikke kunne høste noen stemmer der, og vil derfor maksimere sin oppslutning ved å tre enda mer til høyre. Det skyldes først og fremst at de trenger å sentrere seg i «den nye massen» av folk som i teorien vil ha interesse av å stemme Frp. Men det skyldes også at denne nye situasjonen vil skape en tilspisset debatt som vil mobilisere flere til å prioritere innvandringsspørsmålet når de skal velge parti.

Foreløpig tolker jeg Siv Jensen dithen at hun ikke vil være villig til å faktisk gjøre dette. I så fall tror jeg det er et spørsmål om tid før hun faller som partileder. Oppslutningen vil falle, stortingsvalget vil gjøre partiet til en skygge av seg selv. Da kan det være duket for en Per Willy Amundsen eller Christian Tybring‐​Gjedde.

22. juli kan altså ende opp med å gi oss et mer isolert høyrepopulistisk parti, og en Geert Wilders i Norge, som en bittersøt bieffekt av oppfordringene til mer anstendig debatt. Debatten vil ikke bli mer anstendig, men makta vil være lengre unna de uanstendige enn noen gang før.

  1. Jeg beklager på forhånd de som måtte føle seg støtt av denne betegnelsen. Den er ment å skildre en holdning som ikke er «mot innvandring» (vi har jo innvandringsstopp, så alle partiene er jo stort sett mot innvandring), men mer en guttural holdning om å være mot at «alle disse svartingene skal bo her». Og tro meg, det er en vanligere motivasjon for holdningene til innvandrere enn å være bekymret for undergraving av asylinstituttet. []