Til ungdommen 2.0

Det meste som produseres av sanger, bøker, dikt og malerier dukker opp, roper ut sitt budskap, og forsvinner inn i historien. Men noe blir en del av kulturarven. Den prosessen endrer hele uttrykket: fra å være en skarpkantet kniv preget av opphavspersonens tanker, ideer, ønsker og meninger, slipes kniven om til en praktdolk: mer eller mindre uten egg, men veldig glinsende og fin å ta frem på fest.

I dag hørte jeg noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle få høre: Fremskrittspartiets ungdom sang «Til ungdommen» i allsang. Jeg skal komme tilbake til det. Men først må vi vite litt mer om «Til ungdommen».

Nordahl Grieg skrev diktet i 1936, på bestilling fra studentersamfundet her i Oslo. Analyserer vi teksten, ser vi at budskapet er en utviklingsoptimistisk kommunisme eller sosialisme: «solskinn og brød og ånd /​ eies av alle». Menneskeverdet settes opp som nettopp den kommunistiske idé om lik tilgang på solskinn (fysisk frihet), brød (materielle goder) og ånd (tankefrihet). Og dette – kommunismen – er det eneste som står mellom oss og vold, undertrykking og nød.

Grieg slutter seg til en tidstypisk marxistisk analyse av konfliktene i Europa, i 1936 først og fremst eksemplifisert av den spanske borgerkrigen, men også med en klar henvisning til situasjonen som snart skulle bryte ut i full blomst i Tyskland. De reelle motsetningene mellom arbeidere og kapitaleiere har blitt fortrengt av en pervertert versjon der utsatte grupper settes opp mot hverandre. Kapitalismekritikken forvrenges av demagoger og gjøres til en kritikk av jøder, eller i det spanske tilfellet, kommunister.

Så hvordan stopper man kriger, undertrykking og nød? Ved å vie seg til pasifistisk strid! Det er kanskje det eneste virkelig overraskende over dette diktet: det manglet ikke på samtidige analyser som oppfordret gode kommunister til væpna strid mot Franco.

«Til ungdommen» er altså et call to arms for kommunismen, mot den kapitalistisk‐​fascistiske kollusjonen som årsaken til verdens stridigheter. Nå sunget av Fremskrittspartiets ungdom. Men jeg er ikke sur, altså. Jeg syns det er flott at sangen har fått et helt annet meningsinnhold i løpet av årene, og at den kan omdefineres for hver ny generasjon, slik at selv tilhengere av Irak‐​krigen kan synge «stilt går granatenes /​ glidende bånd /​ stans deres drift mot død /​ stans dem med ånd». OK. Jeg er litt sur også. Men jeg liker ikke den delen av meg som er sur.

«Til ungdommen» er i tillegg ganske personlig for meg. Som en del av en voksende venstreopposisjon i Elevorganisasjonen i 2001 og 2002, oppfattet vi «Til ungdommen» som vår. Vi hang med raddisene i Operasjon Dagsverk og sang «Til ungdommen» mye og høyt. Vi var not amused når det vi oppfatta som et høyrevridd landsmøte – de støtta privatskoler og reklamefinansiering av lærebøker – sang med. Det føltes som om noe av vår identitet – som i og med at vi var 18 år var ganske skjør og tynn – ble annektert av motstanderen. Som om United‐​fansen plutselig skulle synke «You’ll never walk alone».

Vi tok med andre ord ting alt for alvorlig. Slik 18 år gamle ungdomspolitikere skal.

Jeg husker en gang vi satt og var litt sure for et eller annet, kanskje at noen hadde gjort en dårlig jobb med planleggingen av et seminar. Vi hadde trukket oss tilbake til en korridor og satt i en ring og sang. Gitaren lå i mine hender, og jeg spilte opp «Til ungdommen» med et slags fingerspill. Da kom det kontant fra min noe eldre og mer erfarne kamerat fra Finnmark: «Det e ikke sånn den spelles.» Han grep gitaren, og slo an rytmen som en taktfast, brutal marsj. Budskapet var tydelig: Dette er en kampsang, ikke en tårevåt hyllest til vår egen fortreffelighet som engasjert ungdom.

Nå er det endelig tid for å stede «Til ungdommen» til hvile som kampsang for ytre venstre (og humanister!). Den vil fra nå av være en sang om verdien av ungdomsengasjement. Det endelige beviset fikk jeg, for min egen del, i kveld. Jeg har nemlig innført den som fast nattasang for mine to barn, og plutselig oppdaget jeg at jeg spiller den i rolige, skjøre, fingerspilte akkorder.

Så får vi bare håpe at ikke allmennheten oppdager Bella Ciao