Ansvar, skyld og debattklima

Dette er en kommentar til Leif Knutsens innlegg på minerva.no.

Slik jeg forstår det er det to debatter på gang: den ene er hvilke verbale handlinger som direkte bør tilskrives et visst ansvar for at mennesker som Breivik spinner sitt vanvittige, konspiratoriske, voldelige og grusomme tankenett som konkluderer med, eventuelt gir intellektuell støtte til, en udåd som 22. juli.

Mange famler litt med dette spørsmålet, men det er et viktig spørsmål. Her vil folk som har kledd inn sin (legitime) skepsis til innvandring i et skjebne‐ eller krigsspråk, og dratt allegoriene langt inn i middelalderen, måtte bære på at dette fungerer motiverende for voldelige handlinger (uten at det, selvsagt, betyr at de er skyldige i noe annet enn intellektuell uredelighet). Dette gjelder, i ulik grad, mange debattaktører. Per Willy Amundsens famøse kommentar om at et “korstog” kan bli “nødvendig” er et eksempel på hvor galt det kan gå. Jeg syns det er selvsagt at denne formen for språkføring kan kritiseres for å være halvkvedet moralsk støtte til vold.

Mot denne forståelsen (at det finnes et slikt tankeunivers der folks verbale handlinger påvirker hverandres verdensbilde) står en annen idé: Nemlig den at Breivik er “bare gal”, og at den verbale verden må forstås som separat fra den virkelige verden. En slik forståelse av Breivik mener jeg er uredelig og urealistisk. I så fall vil man konkludere med at han, separat fra hva han har lest og snakket med folk om, alene ville gjennomføre ugjerningen. Jeg kan ikke forstå at dette sporet har noe for seg.

Legg merke til at denne første debatten ikke er et blame game i ordinær forstand. Poenget er ikke å attribuere skyld, men å analysere hvordan vi som samfunn produserte en slik morder, trass i at (nesten) ingen faktisk ønsket at dette skulle være konsekvensen av deres verbale handlinger.

Den andre debatten er hva som direkte er om hva som er akseptabelt i det offentlige rom og ikke. Her deler jeg din oppfatning av at det aller meste av tanker som faktisk eksisterer “der ute” er verd å få frem. Du har også trolig rett i at det er atferden som er hovedproblemet: måten “debatten” på diverse nettfora foregår sørger for å skape separate ekkokamre i stedet for å etablere sunn meningsbryting.

Hvorvidt det blir farligere eller mindre farlig av å tillate ekstreme synspunkter i full offentlighet, er i aller høyeste grad et empirisk spørsmål, og jeg kan derfor ikke slutte meg til det siste avsnittet ditt. Jeg syns det er svært vanskelig å tro på en kontrafaktisk historieskriving der Holocaust blir enda verre når Hitler blir forstummet på et eller annet vis, for å ta et konkret eksempel. Men selvsagt eksisterer muligheten. A priori kan vi heller ikke vite hvilke stemmer vi skulle forstumme, og ytringsfrihet har for mange fordeler på andre plan, og konklusjonen blir derfor at vi må “slippe til” stemmene.

Men i en kommersiell medieverden, der de ekstreme utsagnene er de mest salgbare, er det kanskje enda mer grunn til å verne om de moderate stemmene. En medieoffentlighet som tilspisser konflikter unødig er, i mine øyne, åpenbart farlig.

Når det gjelder bekymringen din for at folk blir beskyldt for å være nær manifestet, blir det for meg et spørsmål om hvem du mener. Selvsagt skal ikke Siv Jensen måtte forsvare seg mot manifestets skygge når hun argumenterer for å strupe asylinstituttet eller krever at innvandrere spiser brunost eller whatnot. Men det er grunn til å stille spørsmålet når folk som bruker korstogsretorikken, eller borgerkrigsretorikken, eller snakker om muslimske barn som “avkom”. Som jeg skrev på indregard.no, mener jeg du har begrenset anledning til å være overrasket over at soldater melder seg frivillig når du gjentatte ganger har ropt ulv om en kommende borgerkrig eller hellig krig.

Men uansett: bra innlegg. Kanskje slår det inn mange åpne dører. Forhåpentligvis slår det inn mange åpne dører.