Pre‐​emptive non‐​strike

Under dekke av at statsministeren har erklært denne perioden som politikk‐​fri sone, velger Åshild Mathisen i VG å benytte anledningen til å forskuttere en politisk fordømmelse av alle som vil sette terroraksjonene i politisk kontekst.

Jeg har alltid insistert på at terrorister skal forstås. Det er bare gjennom å forstå deres handlinger vi kan forhindre dem. Vi må være i stand til å avdekke mekanismene som ligger bak at selv en bitte liten minoritet blant muslimer jublet over 11. september. Tilsvarende må vi klare å forklare hvordan en norsk diplomatsønn fra Skøyen kan begrunne massedrap politisk. Å avskrive det som «bare galskap» før mannen er ferdig behandlet i rettssystemet er, på forhånd unnskyld ordspillet!, sinnsykt.

La oss også se på noen av Mathisens retoriske konstruksjoner:

Det er så dypt paradoksalt at disse samme menneskene som sterkt ville avvist at en hellig kriger er et produkt av islam, nå kan påstå at en anti‐​hellig kriger er et produkt av den norske innvandringsdebatten.

Dette er en fiffig stråmann. Hverken første eller andre ledd er korrekt gjengivelse av noen aktørers posisjon. Det er ingen på den norske venstresiden, så vidt jeg vet, som helt avviser sammenhengen mellom Al Qaida og islam. Vi har nok insistert på at det ikke er en en‐​til‐​en‐​mapping mellom Al Qaida og islam, men her har vi vel heller ikke vært alene. I logikken opererer vi med nødvendige og tilstrekkelige betingelser. Islam er ingen tilstrekkelig betingelse for å bli Al Qaida. Men den er nødvendig. Det har ingen benektet.

Tilsvarende: Det er ikke særlig sannsynlig at noen noensinne kommer til å hevde at det egentlig bor en Breivik i alle de islamofobe eller i alle de innvandringskritiske. Islamofobi og innvandrerhat er ikke tilstrekkelige betingelser for å bli drapsmann, åpenbart. Men argumentet er at de negative holdningene til muslimer, som gror og næres hos en alt for stor andel av folk flest, er en nødvendig betingelse.

Altså: Det er helt utrolig lite paradoksalt at vi som mener Al Qaida er et komplekst produkt av applausgrupper i vestlighatende regimers propagandaapparater, økonomisk ulikhet, kunnskapsløshet og islam også mener at ABB er et komplekst produkt av materielle betingelser, applausgrupper i muslimhatende webringer og delvis inn i etablert politikk, vestens fall fra økonomisk hegemoni, internettets kunnskaps‐​ekkokammer og innvandringsdebatten. Det er nøyaktig samme analysemetode.

Vi avskriver nemlig ingen med at de «er sånn»: skjebnebestemte, forenklede pappfigurer som bare er «voldelige». Det gjelder ikke muslimske, sinte, unge menn, det gjelder ikke hardbarka Nokasranere og det gjelder ikke ABB. Det er nemlig vi som driver med de komplekse, samfunnsbaserte analysemetodene. Det er vi som nekter å avskrive oss som samfunn fra ansvaret for det resten av samfunnets medlemmer gjør.

At det ikke skulle gjelde i den ene situasjonen der «den andre» er en som er så lik oss selv, er utålelig. Det er uredelig. Og det er helt uten sammenligning den farligste feilen vi kan gjøre i denne situasjonen.

Så, Åshild: Jeg tror ingen har tenkt å arbeide for å gi Frp skylden for ABB. Men jeg har tenkt å bruke den nærmeste fremtiden til å forsøke å spore mekanismene bak en ABB. Og da tror jeg det har noe å si at Per Willy Amundsen mener et korstog blir nødvendig. Jeg tror det har noe å si at Tybring Gjedde bekrefter ABBs ideer om at innvandringen ødelegger norsk kultur. Og jeg tror det er avslørende at Hans Rustad på document.no brukte timene mellom bombeangrepet og Utøya‐​massakren – mens han trodde det var en muslim – på å erklære at han mente vi nå burde føre åpen krig for våre verdier med alle midler. Fordi hadde en muslim stått bak, betyr det krig. Når en norsk høyreekstrem står bak, er han bare en gal mann og ingen krig skal erklæres. Spørsmålet mitt er: Hvor mange ganger kan man egentlig rope på krig, og så bli overrasket når den første frivillige soldaten melder seg?

Det betyr ikke at Amundsen, Tybring Gjedde eller Rustad bærer noe som helst skyld for handlingene ABB begikk. Men min holdning vil alltid være at vi alle deler på ansvar for alle handlinger i samfunnet. It takes a village. Benekter vi dette, faller mye av limet i samfunnet fra hverandre. Det er en trussel mot våre fellesmenneskelige verdier.