Utbytte

I femten år har elevbedrifter og ungdomsbedrifter vært buzzwords på konferanser om skole og utdanning. De som er engasjerte i dette, som ofte går under navnet entreprenørskap, er som oftest uten hemninger positive. Det «løser» tilpasset opplæring! Det fikser karakterene! Det løser fremtidens behov for kreative gründere!

Som mye annet skolen har måttet gjennomgå, har disse effektene vært umulig å påvise. Nå skal man kanskje gjøre unntak fra dette kravet når det gjelder helt nye ideer, men det må likevel være lov å påpeke at entreprenørskaps‐​entusiastene er lovlig sent ute med å forsøke å dokumentere resultater. Den eneste relevante studien jeg klarer å finne fra en norsk sammenheng er Østlandsforskning sin fra 2008.

Målet for entreprenørskapsopplæringen er ikke, formelt sett, tilpasset opplæring, bedre skoleresultater eller høyere trivsel. Målet er å utdanne entreprenører. En entreprenør er en som tar risiko, og omsetter gode ideer til konkret produksjon. Slett ingen ueffen karakter. Men to spørsmål melder seg umiddelbart: Kan skolen gjøre noe til eller fra i denne sammenhengen? Og: Er det riktig å satse på dette, og dermed disse elevene?

Østlandsforskning sin rapport bør helle kaldt blod i årene på de som ønsker mer entreprenørskap i skolen. Metodisk er rapporten tvilsom. Rapporten benytter en spørreundersøkelse blant elevene på et utvalg skoler. Elevene som er tagget med entreprenørskap er ikke tilfeldig trukket blant skoler som driver med ungdomsbedrift, men valgt av folk som arbeider i intereressestiftelsen Ungt Entreprenørskap. Kriteriene er eksepsjonelt vage: i ungdomsskolen har Ungt Entreprenørskap valgt ut enkelte skoler som har «særlig mange» med i Ungt Entreprenørskaps elevbedrift‐​konsept. I videregående har to fylkeskommunalt ansatte valgt ut skoler som «i stor grad satser på opplæring til entreprenørskap».

Studien er altså så langt fra dobbeltblindet som man kan komme: Den er ikke engang forsøksvis enkeltblindet. Jeg vil heller beskrive det stikk motsatt: Det er bevisst gjort utvalg som man kan forvente setter entreprenørskaps‐​entusiastene i et optimalt lys.

Videre er det slik at studien, i ungdomsskolen, skiller mellom de som har deltatt i elevbedrift og de som ikke har det. Utvalgene er åpenbart ikke randomisert på skolen. Hvem som deltar i elevbedrift vil, blant annet, være avhengig av om eleven kan forventes å håndtere dette samtidig med at han eller hun skal lære seg andre fag. I tillegg er det trolig elever som ønsker å drive med elevbedrift som i størst grad får anledning til det. Det vil altså være helt naturlig å lage en hypotese om at elevene som deltar i ungdomsbedrift fra før av er mer interesserte i elevbedrift og mer skoleflinke.

Den samme innvendingen gjelder i mindre grad videregående, men likevel: I videregående skole velger elevene hvilken skole de vil gå på, og de kan nok tenkes å velge fag og skole basert på hvilke læringsmetoder de foretrekker. Når utvalget i tillegg er så minimalt som studien her (24 videregående skoler totalt i begge kohortene) blir det riv, ruskende galt når studien senere bruker antallet respondenter som nevner for å beregne signifikans. Hvis du trekker en elev fra en skole, og deretter trekker en elev til fra samme skole, kan du forvente at disse to er mye likere hverandre enn dersom du trakk den andre helt tilfeldig fra hele populasjonen av jevnaldrende elever i Norge.

I sum betyr disse tre nivåene av selvseleksjon at studien ikke kan brukes til å vurdere læringsutbyttet av entreprenørskap i skolen. Den kan, på grunn av designet, forventes å overdrive de positive effektene dramatisk.

Og da er det nesten så jeg må le når selv denne studien finner en negativ sammenheng mellom entreprenørskap og karakterer. Forskerne nekter imidlertid å tro på sine egne funn:

Når det gjelder det at deltakelse i kreativ læring, UB og samarbeid mellom skole/​næringsliv virker litt negativt (rundt 0,1 poeng lavere snitt), vil ikke vi tolke dette som negative effekter av at opplæring til entreprenørskap fortrenger andre fag. Det er sannsynlig at svært mye arbeid i UBen kan virke negativt på jobbingen i andre fag, men spørsmålet så er jo om eleven etter deltakelse i UB vil komme styrket ut og eventuelt få en positiv effekt i forhold til [sic] faglige prestasjoner. Som det fremkommer i lærerundersøkelsen mener rundt 40 prosent at elevene får en positiv effekt i forhold til faglige prestasjoner, og dette er også i tråd med tidligere studier.

Altså: her sitter dere med deres eget datasett som viser at elevene skårer dårligere på karaktersnitt når de deltar i UB, men ettersom dere «ikke vil» tolke dette slik det åpenbart ser ut til å måtte tolkes, velger dere å heller stole på hva lærerne svarte at de trodde elevene mente om faglige prestasjoner? Her vil jeg også understreke at det de kaller «litt negativt» kalles en tydelig forskjell når det er snakk om forskjeller i karakterer mellom kjønnene. Tilbake til STK1000 med dere.

Jeg er skeptisk til entreprenørskap i skolen. Jeg tror det er nyttig at ungdom lærer seg å arbeide og drive frem sine egne ideer, men mitt inntrykk av elevbedrifter og ungdomsbedrifter er at de ofte blir glorifiserte gruppearbeider, der den flinke tar seg av alt det kompliserte arbeidet mens andre flyter med, spikrer noen paller og ender opp med noen kroner og en god karakter. På sitt beste er selvsagt også disse læringsformene lærerike, inkluderende, motiverende og utviklende. Men som en generell metode som står klar til å bli tatt i bruk: neppe. I tillegg kan det være at tida man bruker på en slik bedrift hadde vært bedre disponert på annet vis i skoledagen.

Entreprenørskap i skolen går inn i en lang rekke av pedagogiske ideer som ser ut til å ha sin opprinnelse i forslagsstillernes visjon om en god skole. Entreprenørskap er foreslått av folk som liker å lage bedrifter. Da må jo alle problemer i skolen kunne løses ved å lage bedrifter der! Det samme skjedde da prosjekt‐​entusiastene fikk prosjektarbeidsformen inn i læreplanen i 1997.

Naturligvis finnes det barn som kunne trives og ha nytte av slike løsninger. Men studie etter studie viser at det er fagkompetente lærere med solide sosiale ferdigheter som skaper de gode læringsmiljøene gjennom dyktig klasseromsledelse. Da må de få frihet, tid og insentiver til å yte sitt beste – og det må faktisk være deres løsninger. Å få pushet på seg entreprenørskap eller prosjektarbeid kommer ikke til å fungere, og entreprenørskap er ikke et viktig nok læringsmål i seg selv til at vi skal tvinge en eneste lærer til å endre kurs.

Jeg sier som kronikkforfatterne Haara og Jensen fra Høgskulen i Sogn og Fjordane: «Vi er usikre på om risikovilje burde være et sentralt siktemål for elevene» (Klassekampen, 28.9.2010).