Minimal Brain Difference

Helga Øvsthus Tønder skriver glimrende på Masterbloggen om hvordan kjønnsforskjellene i skolen forstørres og fortolkes inn i et diktert narrativ når de gjøres om til mediesaker. Som hun selv innleder:

Forskning viser at gutter ikke føler seg hjemme i den norske skolen. De kvinnelige lærerne dyrker jentene i et feminisert læringsmiljø. Konsekvensen? Guttene bråker mens jentene slår dem i alle fag.

Eller vi kunne sagt:

Forskning viser at det er kjønnsvariasjoner i karakteroppnåelsen i den norske skolen

Jeg har, fra mitt ståsted, vært opptatt av å bygge ned myten om den store kjønnsforskjellen i resultater. Det er ingen tvil om at den norsk skole og oppvekst er kjønnet og bidrar til store og systematiske skiller mellom kjønnene langt inn i voksentilværelsen, men dette gir seg egentlig ikke utslag i særlig store forskjeller på ferdighetene.1

Her er forskjellene i ferdigheter; et snapshot målt gjennom nasjonale prøver når barna er 13–14 år:

Ja, det er noen bitte små forskjeller. Jentene er ørlite bedre å lese, og gutta er ørlite bedre enn jentene i matte. Men det kan da ikke være noen tvil om at hovedbildet her er at forskjellene er ekstremt små, og at narrativet «skolen ødelegger for gutta, og løfter frem jentene» er helt på ville veier.

Det er symptomatisk at artiklene Tønder analyserer griper til standpuntkarakterstatistikk i stedet for å bruke sammenlignbare undersøkelser. Standpunktkarakterer reflekterer sannsynligvis mye annet enn de rene ferdighetene elevene innehar, og det finnes et utall undersøkelser som peker på systematisk bias i måten karakterer settes. Det er ingen overraskelse, for å si det pent, at «bråkete gutter» lettere straffes også i standpunkt.

Men det er en innvending mot å bruke nasjonale prøver til denne sammenligningen: En andel av elevene er fritatt. Fritak gis  elever som har spesialundervisning og et så annerledes opplegg at de ikke vil ha nytte av de nasjonale prøvene. Mens ca. 1.3 prosent av jentene er fritatt, er det 2.1 prosent av guttene som er fritatt. Selv om vi (frimodig og urettferdig) antar at alle disse skårer på laveste nivå, vil det knapt merkes på gjennomsnittlig skår. Hovedfunnet vårt står seg fint: forskjellene er ytterst minimale.

Hvis vi i stedet for å analysere kjønn, velger å se på klasse, får vi et helt annet bilde. Nå publiseres det ikke jevnlige analyser av nasjonale prøver der sosial bakgrunn inngår, men vi har en fra 2008. Her kan vi se forskjellen mellom elever som har foreldre med kun grunnskoleutdanning, og elever som har foreldre med lang høyere utdanning. Dette er fra engelskprøven i åttende klasse i 2008:

Slik ser en interessant sosial forskjell ut. Nå skal jeg ikke hevde at det ikke er oppmerksomhet rundt dette problemet, også, men basert på dataene burde det være mange ganger mer oppmerksomhet rundt dette enn det er rundt kjønn. Det er definitivt ikke tilfelle: Hver eneste gang direktoratet publiserer resultater fra nasjonale prøver eller karakterer, er det to faktorer som diskuteres i nær sagt alle medier: geografi og kjønn.

Det er heller ikke slik at det bare er gutter som faller fra, mens jentene fullfører. Ser vi på 2004‐​kullet av videregående‐​elever, består det av rundt 60 000 elever. 9 015 gutter har sluttet eller strøket, mens 6 281 jenter har lidd samme skjebne. Det er selvsagt en overvekt av gutter: 30 % av guttene kontra 22 % av jentene. Likevel er gruppa jenter som har falt fra temmelig underkommunisert.2

Med andre ord: Kjønnsforskjellene i skolen manifesterer seg først og fremst gjennom at elevene gjør forskjellige valg når de når videregående skole. Videre er det ting som tyder på at skolehverdagen neppe bidrar i stor grad til å utjevne «kulturelle» ulikheter mellom kjønnene i god nok grad. Men det føres svært dårlige bevis for en slags medial og folkelig hovedtese: at den norske skolen favoriserer jenter foran gutter.

  1. Dette faktum, at ferdighetene er nokså like, understreker da også bare det paradoksale i at norske ungdommer velger yrker på en fascinerende og nærmest verdensledende kjønnsdelt måte. []
  2. Så skal det også nevnes at gruppa «ikke fullført og ute av skolen» består av to grupper, de som har sluttet og de som har fullført, men strøket. Guttene har betydelig større overrepresentasjon i den første gruppa. Vi vet fortsatt for lite til å si definitivt at det ene er et større problem enn det andre. Vi kunne fremstille drop‐​out‐​gruppa som «noen som tar seg et friår», mens vi fremstiller stryk‐​gruppa som «de som har alt, men ikke vurdert i gym». Men tilsvarende kan vi gjøre den motsatte øvelsen, og hvilken som helst mix av de to, og dermed fremstille den ene eller andre gruppa som verre. Jeg slår dem derfor sammen, ikke av retoriske hensyn, men av det jeg oppfatter som den mest intellektuelt redelige vurderingen. []