That settles it

Inger Lise Hansen og KrF brukte helga til å melde fra til sin egen grasrot om at KrF vil kunne støtte en Høyre–Fremskrittspartiet–regjering etter valget i 2013. Det er et tydelig signal på et veldig tidlig tidspunkt.

IMG_1568
Creative Commons License photo credit: jvikphoto

KrF og Frp er som erteris på enkelte «verdispørsmål», men ulike på det meste annet. Selv om begge partienes velgergrupper kan beskyldes for å være relativt lavt utdannede kristennasjonalistiske kinder‐​küche‐​kirche‐​moralister, beiter Frp av en mye bredere velgergruppe enn KrF.

KrF‐​ledelsens idé er derfor ikke dum: KrF+Frp kan bidra til å sette de sære, kristennasjonalistiske og familieorienterte sakene på agendaen, og dermed mobilisere det verdimessige grunnfjellet som både Frp og KrF står på.  Svakheten ved denne planen er i grunn den samme: for det første, hvor stort er egentlig dette grunnfjellet?

Og for det andre, vil ikke oppmerksomheten raskt dreie seg om de bunnløse juvene som skiller KrF og Frp – bistand, flyktning‐ og innvandringspolitikk, alkohol‐ og sosialpolitikk? Til dette kan det innvendes at disse spørsmålene trolig mobiliserer sterkt i både KrF og Frp – på hver sin side. Partiene representerer ytterpunktene i norsk politikk – på hver sin side – i alle disse sakene. En opphetet debatt i offentligheten om KrF og Frp på disse saksområdene vil dermed kunne gagne begge, så lenge styringsdyktigheten står til troende.

For de rød‐​grønne er budskapet overmåte tydelig: Valgkampen 2013 kan ikke få handle om «verdispørsmål». De rød‐​grønne befinner seg dead center i en kryssild mellom vekslende fløykoallisjoner av Frp, Høyre og Krf på alle disse markørsakene. En valgkamp om dette vil gjøre SV og Senterpartiet usynlige, og det har aldri vært Arbeiderpartiets paradegren.

I 2013 må kjøttgryta på bordet. Valgkampen må handle om arbeid, økonomi, samfunnet etter oljen, omfordeling mellom fattige og rike, kanskje litt Lofoten og Vesterålen for å så splid, og helse.